Jeg er redd for å dø

[Alja]

Det er lenge siden sist jeg hadde disse tankene, men nå har de dukket opp igjen. Jeg er altså redd for døden.

Tror det har noe med at jeg ikke liker meg alene. Jeg trenger noen rundt meg. Familie. Barn. Livspartner. Jeg føler meg ensom i eget selskap.

Jeg er ikke religiøs. Så mitt liv etter føden blir bare sort. Sort og ingenting. Jeg vil ikke eksistere lengre, kan aldri være sammen med mine igjen. Skal man bare ligge der i mørket og tvinne tomler til verdens ende og enda lengre?

Noen andre som deler disse tankene? Det virker så meningsløst å kjempe seg gjennom livet bare for å dø. Alt er jo bare midlertidig. 

[Gjest incognita]

Du må virkelighetsorientere deg selv litt. Døden er ikke mørk og skummel. Du er mett av dage og veldig klar for å forlate verden innen den tid. Du er ung og har mange friske, fine år foran deg. Prøv å fokuser på det. 

Husker du forresten årene før du ble født? ..ikke? Vel, sånn er det sannsynligvis å være død også. Ikke veldig skummelt sant? 

Klem til deg. 

[WubWub]

Jeg tenker også det vil være surt å dø innen 40 år tatt i betraktning av at vi mest sannsynlig vil ha gjort teknologiske fremskritt i den perioden som kan fordoble gjennomsnittlig levealder og tilogmed reversere alderdom i celler. Så det hadde vært surt å dø akkurat før det neste store medisinske gjennombruddet. 

Det er ikke så lenge siden 40 år var snitt alder, nå er det rundt 80 år og i nær fremtid kanskje oppimot 160 år. Og innen disse 160 årene kanskje vi kan øke levealderen enda ytterligere ved hjelp av nanoteknologi, implanter og menneskeskapte organer.

[AnonymBruker]

Du må virkelighetsorientere deg selv litt. Døden er ikke mørk og skummel. Du er mett av dage og veldig klar for å forlate verden innen den tid. Du er ung og har mange friske, fine år foran deg. Prøv å fokuser på det. 

Husker du forresten årene før du ble født? ..ikke? Vel, sånn er det sannsynligvis å være død også. Ikke veldig skummelt sant? 

Klem til deg. 

Er det ikke unødvendig å be folk om å virkelighetsorientere seg rundt temaer som døden? Folk forholder seg til det på ulikt vis og det er slett ikke alle som er "mett av dage". Mange eldre er svært oppegående, har et aktivt liv og ikke klar til å dø og det er jo også mange yngre mennesker som dør i ulykker og av sykdom, så at man er "klar" for det er vel bare ønsketenkning.

For så vidt enig i at det sikkert ikke er skummelt å være død i seg selv, og man husker jo ikke perioden før fødselen av den enkle grunn at man ikke eksisterte. Om man aldri har levd så har en nødvendigvis ikke hatt forutsetninger til å oppleve noe som skummelt (eller noen annen følelse for den saks skyld), men i det man først har levd så får man et sammenligningsgrunnlag, og noen vil da oppleve frykt rundt døden siden man vet hva man har men ikke hvordan det blir. Jeg har ikke noe problemer med å forstå at noen ikke ønsker å dø i betydning at overgangen til ikke å eksistere kan føles ganske så kjip. (når man først er død har man jo ikke lenger noen forutsetning til å føle lenger, ergo heller ikke frykt)

Anonymkode: 1e25b...ec0

[Cashbah]

For så vidt enig i at det sikkert ikke er skummelt å være død i seg selv, og man husker jo ikke perioden før fødselen av den enkle grunn at man ikke eksisterte.

Det var en litt for kjapp konklusjon, vel? Vi husker ikke et eventuelt liv før dette livet fordi minner blir lagret i hjernen. Det er hjernen vår som ikke eksisterte før fødsel. Resten vet vi ikke noe om.

[AnonymBruker]

Det var en litt for kjapp konklusjon, vel? Vi husker ikke et eventuelt liv før dette livet fordi minner blir lagret i hjernen. Det er hjernen vår som ikke eksisterte før fødsel. Resten vet vi ikke noe om.

Nei, man vet jo selvsagt ikke helt sikkert men man må jo ta utgangspunkt i det man vet, og det er som du sier hjernen som lagrer minner og som derfor utgjør eksistensen. Men da er det jo like skremmende å dø, siden man vet hva man har (dvs. alt man er i form av alle sanseinntrykk, all lærdom og alle erfaringer som lagres i hjernen) men ikke hva man får.

Så enten blir det helt sort (dvs. ikke-eksistens som ikke er skummelt i seg selv (man kan jo ikke føle noe), men overgangen dit kan nok være skremmende). Alternativt kan det hende at representasjonen i hjernen videreføres på et eller annet vis man ikke vet ennå. Spørsmålet da blir om det nevrale nettverket (som hjernen i bunn og grunn er) kan representeres på en annen måte, f. eks. i form av ren energi, og om at det er dette "selvet" i dette livet man fortsetter å være. Det hjelper jo ikke så mye om man skulle bli en helt annen entitet med en annen bevissthet i forhold til frykten for å dø.

Personlig mener jeg løsningen til disse tingene ligger i tallene og "den nye" fysikken som man egentlig bare har begynt å skrape i overflaten av (f. eks. kvantefysikk osv.). Alt er er tall

Anonymkode: 1e25b...ec0

[Millimani]

Jeg tenker også det vil være surt å dø innen 40 år tatt i betraktning av at vi mest sannsynlig vil ha gjort teknologiske fremskritt i den perioden som kan fordoble gjennomsnittlig levealder og tilogmed reversere alderdom i celler. Så det hadde vært surt å dø akkurat før det neste store medisinske gjennombruddet. 

Det er ikke så lenge siden 40 år var snitt alder, nå er det rundt 80 år og i nær fremtid kanskje oppimot 160 år. Og innen disse 160 årene kanskje vi kan øke levealderen enda ytterligere ved hjelp av nanoteknologi, implanter og menneskeskapte organer.

Nei, huff... 160 år vil jeg ikke bli!! Men vel...ifølge Gamle Testamente i Bibielen ble noen av de første levende personene flere hundre år gamle. Adam for eksempel, - han ble 930 år. Hans sønn Set ble 912 år. Noah fikk barn da han var 500 år. Jeg er ikke klar for å leve så lenge iallfall, selv om jeg håper jeg kan bli et sted mellom 80 og 100 år, slik de fleste i familien min har blitt. 

Er det ikke unødvendig å be folk om å virkelighetsorientere seg rundt temaer som døden? Folk forholder seg til det på ulikt vis og det er slett ikke alle som er "mett av dage". Mange eldre er svært oppegående, har et aktivt liv og ikke klar til å dø og det er jo også mange yngre mennesker som dør i ulykker og av sykdom, så at man er "klar" for det er vel bare ønsketenkning.

For så vidt enig i at det sikkert ikke er skummelt å være død i seg selv, og man husker jo ikke perioden før fødselen av den enkle grunn at man ikke eksisterte. Om man aldri har levd så har en nødvendigvis ikke hatt forutsetninger til å oppleve noe som skummelt (eller noen annen følelse for den saks skyld), men i det man først har levd så får man et sammenligningsgrunnlag, og noen vil da oppleve frykt rundt døden siden man vet hva man har men ikke hvordan det blir. Jeg har ikke noe problemer med å forstå at noen ikke ønsker å dø i betydning at overgangen til ikke å eksistere kan føles ganske så kjip. (når man først er død har man jo ikke lenger noen forutsetning til å føle lenger, ergo heller ikke frykt)

Anonymkode: 1e25b...ec0

Tiden er inne for alle en gang. Noen føler seg klare, andre ikke. "Vi merket at du var i reiseklær, og så med ett var båten der..." Døden er alltid alvorlig, men den kommer til alle og er det siste som skjer i livet. 

Jeg for min del er ikke redd for døden, og jeg tror på at det kommer et liv etter døden. En ny eksistens, en ny dimensjon. I dette nye så treffer jeg alle mine kjære som har kommet dit før meg. 

Endret 24. november 2015 av Millimani

[AnonymBruker]

Det er lenge siden sist jeg hadde disse tankene, men nå har de dukket opp igjen. Jeg er altså redd for døden.

Tror det har noe med at jeg ikke liker meg alene. Jeg trenger noen rundt meg. Familie. Barn. Livspartner. Jeg føler meg ensom i eget selskap.

Jeg er ikke religiøs. Så mitt liv etter føden blir bare sort. Sort og ingenting. Jeg vil ikke eksistere lengre, kan aldri være sammen med mine igjen. Skal man bare ligge der i mørket og tvinne tomler til verdens ende og enda lengre?

Noen andre som deler disse tankene? Det virker så meningsløst å kjempe seg gjennom livet bare for å dø. Alt er jo bare midlertidig. 

Du har gjerne hørt om nær døden-opplevelser. Jeg synes den er veldig fin den som lille Colton beskriver i boka og filmen "Himmelen er på orn'tli" Jeg kjenner også til et tilfelle med ei jente som var farlig nær døden i en bil-ulykke hvor hun knuste hele ansiktet. Hennes pappa døde da hun var liten. Idet hun ble kasta fram i front-ruta så føltes det som en vegg av bomull møtte henne, - ikke alle glass-bitene. Pappaen sto foran henne, og fortalte henne at "Du skal leve videre, jenta mi. Pappa passer på deg fra andre siden. Du skal være hos mamma." Hun overlevde, mot alle odds. 

Jeg er ikke redd for døden, og jeg tror det er noe som kommer etterpå. Den dagen døden kommer (som jeg håper skjer om rundt 60 år), kommer jeg til å føle meg fri. Jeg trives veldig godt alene, men når jeg kommer til det neste livet så vil jeg sikkert trives med å ha mange rundt meg  Så kan jeg sitte på mitt evige sted der oppe, og følge med på alt og ingen ting - av det som skjer. Jeg kan ikke tro at det som skjer etter dette livet, er noe som bare er "svart". Jeg tror det er et sted hvor jeg føler meg inderlig velkommen, opplever farger og lys, gode lukter og gode lyder. Idet jeg dør så kommer det noen for å hente meg. Noen andre jeg har vært glad i som også har gått ut av dette livet. Så skal jeg være med dem i evigheten, og passe på våre kjære som fortsatt lever i dette livet. 

Anonymkode: ee7e8...e43

[Gjest Badebuksa]

Sånn er det å være ateist, hardt og brutalt. Det er ikke vits i å gjøre en dritt, så skal man dævve. 

Lurer på om det er et virus?

[AnonymBruker]

Sånn er det å være ateist, hardt og brutalt. Det er ikke vits i å gjøre en dritt, så skal man dævve. 

Lurer på om det er et virus?

Virus hva?

Anonymkode: 1e25b...ec0

[AnonymBruker]

Du har gjerne hørt om nær døden-opplevelser. Jeg synes den er veldig fin den som lille Colton beskriver i boka og filmen "Himmelen er på orn'tli" Jeg kjenner også til et tilfelle med ei jente som var farlig nær døden i en bil-ulykke hvor hun knuste hele ansiktet. Hennes pappa døde da hun var liten. Idet hun ble kasta fram i front-ruta så føltes det som en vegg av bomull møtte henne, - ikke alle glass-bitene. Pappaen sto foran henne, og fortalte henne at "Du skal leve videre, jenta mi. Pappa passer på deg fra andre siden. Du skal være hos mamma." Hun overlevde, mot alle odds. 

Jeg er ikke redd for døden, og jeg tror det er noe som kommer etterpå. Den dagen døden kommer (som jeg håper skjer om rundt 60 år), kommer jeg til å føle meg fri. Jeg trives veldig godt alene, men når jeg kommer til det neste livet så vil jeg sikkert trives med å ha mange rundt meg  Så kan jeg sitte på mitt evige sted der oppe, og følge med på alt og ingen ting - av det som skjer. Jeg kan ikke tro at det som skjer etter dette livet, er noe som bare er "svart". Jeg tror det er et sted hvor jeg føler meg inderlig velkommen, opplever farger og lys, gode lukter og gode lyder. Idet jeg dør så kommer det noen for å hente meg. Noen andre jeg har vært glad i som også har gått ut av dette livet. Så skal jeg være med dem i evigheten, og passe på våre kjære som fortsatt lever i dette livet. 

Anonymkode: ee7e8...e43

Man kan dessverre ikke tilskrive nær døden opplevelser et bevis på bevisst eksistens etter døden. Når man er farlig nær døden, og rett før man dør så jobber hjernen enkelt fortalt på høygir og nær døden opplevelser er gjerne da en manifestasjon av disse midlertidig "hallusinasjonene". 

Anonymkode: 1e25b...ec0

[prt90]

Når vi dør er det som å slå av strømmen på en datamaskin. Det ikke noe evig mørke, vår bevissthet  bare opphører å eksistere. Egentlig er det ingen ting å bekymre seg for, det vil bli akkurat som det var flr du ble født.

Det eneste du kan gjøre er å investere sparepengene i bioteknologi og håpe på at noen finner ut hvordan man stopper/reverserer aldring før det er for sent  Regn med at evig liv kommer til å være kjempedyrt i starten, så pass på å bli rik.

 

 

 

[AnonymBruker]

Nei, huff... 160 år vil jeg ikke bli!! Men vel...ifølge Gamle Testamente i Bibielen ble noen av de første levende personene flere hundre år gamle. Adam for eksempel, - han ble 930 år. Hans sønn Set ble 912 år. Noah fikk barn da han var 500 år. Jeg er ikke klar for å leve så lenge iallfall, selv om jeg håper jeg kan bli et sted mellom 80 og 100 år, slik de fleste i familien min har blitt. 

Tiden er inne for alle en gang. Noen føler seg klare, andre ikke. "Vi merket at du var i reiseklær, og så med ett var båten der..." Døden er alltid alvorlig, men den kommer til alle og er det siste som skjer i livet. 

Jeg for min del er ikke redd for døden, og jeg tror på at det kommer et liv etter døden. En ny eksistens, en ny dimensjon. I dette nye så treffer jeg alle mine kjære som har kommet dit før meg. 

Hvordan vet man egentlig at man ikke ønsker å bli eldre når man er i alderdommen? Greit nok at man ikke har lyst til det nå, men dersom man har et ok/godt liv når man runder 80, kan det ikke tenkes at man endrer mening og at man faktisk kan tenke seg å gjennomføre livsforlengende behandling om tilbudet er der i fremtiden?

Døden kommer til alle ja, men om det dreier seg om en ny eksistens så vil man ikke nødvendigvis huske noe som helst fra dette livet. Om man kjenner igjen alle sine kjære, så fordrer det naturlig nok at man husker nok fra livet før døden til at man gjenkjenner gamle kjente. Det er dessverre usannsynlig at bevisstheten i et liv overføres til et annet, for om man lever uendelig gjennom en uendelig rekke med liv så har man sannsynligvis levd minst en gang før, og man ville husket noe fra et eller flere av de tidligere livene. Ergo vil man sannsynligvis heller ikke huske noe fra dette livet i det neste. Med mindre man forutsetter at dette livet er det første, noe som også vil være usannsynlig med tanke på jordas alder, og at mennesker har vært på jorda noen hundretusen år allerede. Eller ennå lenger dersom man inkluderer menneskelignende (men fortsatt relativt intelligente) arter i resonnementet. 

Anonymkode: 1e25b...ec0

[WubWub]

Nei, huff... 160 år vil jeg ikke bli!! Men vel...ifølge Gamle Testamente i Bibielen ble noen av de første levende personene flere hundre år gamle. Adam for eksempel, - han ble 930 år. Hans sønn Set ble 912 år. Noah fikk barn da han var 500 år. Jeg er ikke klar for å leve så lenge iallfall, selv om jeg håper jeg kan bli et sted mellom 80 og 100 år, slik de fleste i familien min har blitt. 

Tiden er inne for alle en gang. Noen føler seg klare, andre ikke. "Vi merket at du var i reiseklær, og så med ett var båten der..." Døden er alltid alvorlig, men den kommer til alle og er det siste som skjer i livet. 

Jeg for min del er ikke redd for døden, og jeg tror på at det kommer et liv etter døden. En ny eksistens, en ny dimensjon. I dette nye så treffer jeg alle mine kjære som har kommet dit før meg. 

Du vil kanskje ikke bli så gammel, men det vil jeg forutsatt at man har funnet ut hvordan man reverserer alderdommen i celler slik at man kan holde seg tilnærmet ung og sterk i kroppen til tross for at man er over 100 år gammel. 

Det er så mange spørsmål om universet og eksistensielle spørsmål som kommer til å bli besvart av vitenskapen de neste 100 årene, spørsmål som filosofer og forskere har brynet seg på i århundrer. Spørsmål som jeg også ønsker svar på før jeg tar natta for alltid. Det hadde det vært leit å forsvinne for evig og for alltid rett før de store gjennombruddene som kommer til å skyte mennesker inn i det neste store evolusjonære stegene.

Innen 20-30 år er det f.eks anslått av NASA og godeste herr Stephen Hawkings at vi vil ha funnet liv på andre planeter, jo tilogmed muligens intelligent liv. Hvem vet hva vi kan lære av de?

Men nå er det ikke bare svar på universet eller livet som er eneste grunnene til at jeg ønsker leve så lenge på denne jorden som mulig. De to andre grunnene er at jorda og livet er en gave, for jorda og livet kan være så vakkert om livet smiler til en. Det er så mye å gjøre, så mange minner en kan skape seg. Alt fra kjærlighet til oppdagelser, til opplevelser.

Det er så mye jeg personlig har lyst til å oppleve mens jeg fremdeles er ung i kropp og sjel. Men livet mitt har stagnert helt og jeg er redd for at tiden min vil renne ut i ensomhet, for tiden den bare flyr. Det finnes ikke noe stopp knapp, med andre ord koker drømmene, ambisjonene og ønskene mine bare bort i kålen mens jeg går en dag av gangen nærmere det evige mørket.

Jeg syntes ikke døden er noe vi skal akseptere , ingen dyr gjør det ei heller bør vi mennesker gjøre det. Spesielt tatt i betraktning at vi har intelligens nok til å omgå evolusjon å tilpasse den etter våre behov som f.eks levealder.

Som sagt, en gang i tiden når kristendommen styrte verden og ikke vitenskapelig prinsipper så var gjennomsnitts levealder 40 år, ville du vært tilfreds med så kort tiden om du visste at vitenskapen kunne hevet alderen din til det doble slik den er idag på 80 år?

[prt90]

Tenk om vi hadde brukt de pengene som blir som blir kastet bort på religion og tull til forskning for å stoppe aldringen?

[AnonymBruker]

Du ligger ikke i et mørke og tvinner tottene i en evighet, det er over, game over, så du har ingen erfaring av det. Dermed er det ingenting å bekymre seg for. Frykt for døden er mer en bekymring over hvordan livet er og en redsel for alt man ikke har oppnådd eller kanskje ikke får oppleve. 

Anonymkode: 6fa42...d25

[WubWub]

Du har gjerne hørt om nær døden-opplevelser. Jeg synes den er veldig fin den som lille Colton beskriver i boka og filmen "Himmelen er på orn'tli" Jeg kjenner også til et tilfelle med ei jente som var farlig nær døden i en bil-ulykke hvor hun knuste hele ansiktet. Hennes pappa døde da hun var liten. Idet hun ble kasta fram i front-ruta så føltes det som en vegg av bomull møtte henne, - ikke alle glass-bitene. Pappaen sto foran henne, og fortalte henne at "Du skal leve videre, jenta mi. Pappa passer på deg fra andre siden. Du skal være hos mamma." Hun overlevde, mot alle odds. 

Jeg er ikke redd for døden, og jeg tror det er noe som kommer etterpå. Den dagen døden kommer (som jeg håper skjer om rundt 60 år), kommer jeg til å føle meg fri. Jeg trives veldig godt alene, men når jeg kommer til det neste livet så vil jeg sikkert trives med å ha mange rundt meg  Så kan jeg sitte på mitt evige sted der oppe, og følge med på alt og ingen ting - av det som skjer. Jeg kan ikke tro at det som skjer etter dette livet, er noe som bare er "svart". Jeg tror det er et sted hvor jeg føler meg inderlig velkommen, opplever farger og lys, gode lukter og gode lyder. Idet jeg dør så kommer det noen for å hente meg. Noen andre jeg har vært glad i som også har gått ut av dette livet. Så skal jeg være med dem i evigheten, og passe på våre kjære som fortsatt lever i dette livet. 

Anonymkode: ee7e8...e43

Studier hos mus har vist at hjernen eksplodere med elektrisitet i opptil 30-60 sekunder etter at døden inntreffer , for så å slukkes. 

Det har ikke blitt gjort mange undersøkelser hos mennesker angående dette men sykehus i USA har begynt intervjue mennesker som har vært klinisk døde men overlevd, mange husker ingenting mens noen kan fortelle at de så livet sitt passere som en revy, mens andre traff døde familie medlemmer mens andre fikk mareritt lignende drømmer.

Kort fortalt : Dette dreier seg om elektrisk utladning i hjernen hvor alt av synapser og nevroner fyrer og alt av minner som er lagret i hjernen spilles av en siste gang som en slags realistisk drøm. 

Så for de som tror at disse nær døden skildringene beviser at det finnes liv etter døden så må nok vitenskapen dessverre skuffe dere. 

[WubWub]

Tenk om vi hadde brukt de pengene som blir som blir kastet bort på religion og tull til forskning for å stoppe aldringen?

Det er ikke så mange som vet det men Google bruker enorme summer på å forske på reversering av alderdom å forlenge gjennomsnitts levealder med noen hundre år. Og ifølge topp ingeniører i Google så kan teknologien være på plass rundt 2030-2050 så det hadde vært veldig surt å dø før den tid.

https://www.washingtonpost.com/news/innovations/wp/2013/10/08/google-wants-to-make-you-immortal-and-obamacare-will-pay-for-it/

http://www.knowyourmobile.com/google/google-x-labs/21813/humans-will-be-immortal-2030s-says-googles-ray-kurzweil

http://www.bloomberg.com/news/articles/2015-03-09/google-ventures-bill-maris-investing-in-idea-of-living-to-500

 

[Millimani]

Hvordan vet man egentlig at man ikke ønsker å bli eldre når man er i alderdommen? Greit nok at man ikke har lyst til det nå, men dersom man har et ok/godt liv når man runder 80, kan det ikke tenkes at man endrer mening og at man faktisk kan tenke seg å gjennomføre livsforlengende behandling om tilbudet er der i fremtiden?

Døden kommer til alle ja, men om det dreier seg om en ny eksistens så vil man ikke nødvendigvis huske noe som helst fra dette livet. Om man kjenner igjen alle sine kjære, så fordrer det naturlig nok at man husker nok fra livet før døden til at man gjenkjenner gamle kjente. Det er dessverre usannsynlig at bevisstheten i et liv overføres til et annet, for om man lever uendelig gjennom en uendelig rekke med liv så har man sannsynligvis levd minst en gang før, og man ville husket noe fra et eller flere av de tidligere livene. Ergo vil man sannsynligvis heller ikke huske noe fra dette livet i det neste. Med mindre man forutsetter at dette livet er det første, noe som også vil være usannsynlig med tanke på jordas alder, og at mennesker har vært på jorda noen hundretusen år allerede. Eller ennå lenger dersom man inkluderer menneskelignende (men fortsatt relativt intelligente) arter i resonnementet. 

Anonymkode: 1e25b...ec0

Noen ønsker å bli eldre i alderdommen, andre ikke... Selvsagt kan noen skifte mening. 

Noen har evner til å huske fra tidligere liv, andre ikke. Sjela går videre til en ny dimensjon, og videre. De som er såkalt klarsynte, - det finnes dem som sier at de druknet under krigen, og så ble født igjen endel år senere. Noen har evner til å huske slikt, andre har ikke det. Ifølge f.eks. Eric Pearl så er denne evnen noe alle har, men de fleste må lete etter den. 

[AnonymBruker]

Man kan dessverre ikke tilskrive nær døden opplevelser et bevis på bevisst eksistens etter døden. Når man er farlig nær døden, og rett før man dør så jobber hjernen enkelt fortalt på høygir og nær døden opplevelser er gjerne da en manifestasjon av disse midlertidig "hallusinasjonene". 

Anonymkode: 1e25b...ec0

Visst gjør den det. Jeg har selv vært der. Ikke gjennom en ulykke, men gjennom det man ikke snakker om. Jeg så farger og lys. Og mennesker. De dytta meg vekk...

Anonymkode: ee7e8...e43