Samlivsbrudd, barn, konflikter, Samvær.

[AnonymBruker]

Beklager, jeg var visst litt rask på labben der. 700 kr er maks reduskjon for en ekstra dag samvær avhengig da av barnets alder.

Anonymkode: c1d2d...26b

Beklager, far selv som regnet det ut og fortalte meg det. Men da rundet han vel opp 700... Takk for opplysning generelt

Anonymkode: 08340...679

[AnonymBruker]

Mor nekter samvær fordi hun får mindre økonomisk støtte hvis han får samvær. Hun er også veldig opptatt av oppmerksomheten hun får grunnet syke barn og har siden barna var små dratt dem med på alle uttredelser som gikk an. Siden hun er lege har ingen satt spørsmålstegn ved uttredelsene ut over pappaen. Det er derfor veldig viktig for henne at hun får full omsorg, for ellers finner folk ut at hun med vilje har sultet barna sine for å få oppmerksomhet.

Etter et par omganger i retten har fagkyndige anbefalt at pappa får full omsorg og foreldrerett. Dommer mente likevel at hun skulle fortsette med å ha mest omsorg siden hun er lege og kan sette seg inn barnas sykdomsbilde.

Igjen som andre har nevnt - BRA at det faktisk finnes minstekrav, ellers hadde han nok endt opp uten samvær eller foreldrerett.

 

Så alt i alt, det går ikke på barnas behov like mye som det går på mors behov.

Anonymkode: 85f70...9cb

[AnonymBruker]

Det finnes foreldre, både mødre og fedre, som faktisk ikke har noen interesse av egne barn. Dessverre. Det blir alltid spurt etter konflikt eller om mor eller far har skylda for at den andre part ikke ønsker samvær, som om det var gitt at alle foreldre er gode foreldre som vil tilbringe tid med barnet. Det er lett å få barn, og for noen, lett å skilles fra dem. 

Samvær for enhver pris? Hva er barnets beste? 

Bare til ettertanke  

Anonymkode: 6a494...3cf

[AnonymBruker]

Har selv vokst opp med en far som hadde lite interesse av samvær. En god mann på mange måter, men farsrollen ville han tydeligvis ikke fylle. Så han jevnlig under hele oppveksten takket være en standhaftig pådriver av en farmor. Moren min ga etterhvert opp å få han til å engasjere seg. Som liten var jeg overbevist om at det var mammas feil at pappa ikke bodde med oss og brydde seg mer. Mamma sa jeg ville forstå når jeg ble eldre, og det gjorde jeg :)/

Dette var veldig vondt i tenårene og starten av tyveårene. I dag vi et diffust forhold, vi har kontakt, men jeg er ikke spesielt nær han. Det var han selv ødelagt for. Jeg er veldig glad i pappa, men har følelsene litt på avstand. Mamma har vært begge foreldrerollene for meg. 

Anonymkode: 6a494...3cf

[AnonymBruker]

Hei hei og god morgen  

Holder på  å skrive en oppgave om barn som av ulike grunner ikke lenger har kontakt med den ene forelderen og hva årsaken er. 

Er det noen her på forumet som er i denne situasjonen? Hvorfor er det blitt slik? Konflikter? Stakk av? Rus/vold? Vil sette stor pris på svar

Anonymkode: f1d5a...f23

hvis man har en situasjon der for eksempel far ikke har kontakt med ett barn, vil dere nok få helt forskjellig begrunnelse av hvorfor, ettersom dere spør faren selv, hans nære familie/nye kjæreste, barnets mor, barnet selv. Det er jo ikke akkurat en fasit. 

Hva slags datainnsamling til en oppgave er det å spørre her, ikke er det kvalitativt og ikke kvantitativ? 

Det tilfellet jeg vet om var årsaken at faren var en 17-årig dust og taper, moren en flink 17-åring med en familie som hjalp og støttet. Faren har aldri vært inne i bildet og ble ikke oppgitt, så det er mulig jeg ikke er riktig informert. Jeg vet ikke om barnet(nå voksen) vet hvem faren er, det er ikke min sak. 

Anonymkode: 3f085...42a

[AnonymBruker]

Her var det at far anskaffet ny dame. Da ble alt som het samarbeid plutselig mye vanskeligere. Bla skulle han kun være far fra et gitt klokkeslett, til et annet. Mellom skulle han bare være kjæreste med henne. Hun lagde mange rare regler i huset til far, slik at ungene ikke likte seg der lengre. Så gradvis ble samværet kortere og kortere, ungene lagde seg unnskyldninger for å slippe å være der. Nå er dem store, den ene har besøkt faren en dag siste året, den andre har ikke engang snakket med faren.

Anonymkode: 3cb4d...106

[AnonymBruker]

I og med at dette skjedde i retten, så var det konflikt ja.

Barnet spør svært sjeldent etter far, men vet hvem han er, hvor han bor, hva han jobber med osv. Barnet får svar på alt. Har aldri spurt om å treffe far. Dette skjedde for noen år siden, da var barnet 2 år. For barnet er det helt normalt at far ikke er i livet.

Anonymkode: c1d2d...26b

Litt rot med siteringen her nå men til deg øverst så samler jeg selvsagt inn data fra andre kilder,  ville gjerne høre synspunkter her også siden jeg følger forumet  Det er faktisk svært lite kilder om bakgrunnen for denne type problemstilling, selv om det finnes noe statistikk. Til deg under lurer jeg på om du kan si noe om hvorfor det ble konflikt?

Anonymkode: f1d5a...f23

[aquiz]

En ting som ikke blir tatt opp nok er hele primær og sekundær opplegget rundt mamma og pappa. 

I flere tilfeller enn man innrømmer vil mor automatisk få omsorgen også selv om hun er den parten som saborterer samvær. Selv om alt peker på at det er en økonomisk og/eller egoistisk motivasjon fra mors side, så vil rettspraksisen alt for ofte gi mor rett.

Jeg har selv bekjente som opplever at mor flytter til en annen side av landet, ikke for barna, men for sin egen del. Det er superpappaer som drar mor inn for retten for å stoppe flytting, som taper og som igjen står og venter på toget eller flyet. I noen av tilfellene har også mor tilbakeholdt barna uten å gi beskjed til pappaen som venter på flyplassen.

Det er utrolig trist at det finnes barn med slike foreldre, som gjør slikt og i praksis burde man kalle det bortføring og bøtelegges deretter, så sant det ikke er en jæææævelig god grunn.
Regner med at jeg ikke trenger eksempler på hva en jævelig god grunn er...! Føler du at du har blitt tråkket på av hva jeg skriver har du nok ikke en jævelig god grunn innerst inne.

[AnonymBruker]

Far flyttet langt unna,er ikke interessert.

Han lager masse bråk pr SMS,skriver stygge ting om mor på nettet,og er generelt utrivelig 5 år etter samlivsbruddet.

Barna vil ikke til ham,forteller om ting han gjør og sier. Alkolmisbruk og skremmer dem.

 

Han har samvær under tilsyn nå. Prøvetid.

Anonymkode: a27d6...e55

[AnonymBruker]

Synd å lese flere her som opplever det samme som mitt stebarn og meg selv når jeg var liten. 

Min far og jeg har null kontakt fordu han møtte ei ny. Hun og hennes to barn ble alt for pappa (senere fikk de to barn sammen og). Jeg mistet soverommet mitt der i en alder av 9 fordi det ikke var plass tilykke meg etter at første søsken ble født. Det sårer meg fordi de fint har hatt plass til stesøsken som er ett år yngre, hvor hun den dag i dag som 25 åring har eget rom der. Hvorfor? Fordi når barn nummer to bar på vei, bygget pappa om kjelleren til soverom. Hvorfor gjorde han ikke det når jeg mistet mitt?? Jo, min stemor. Alt grunner i henne. 

Min stesøsken hatet meg og kunne skjelle meg ut på meldinger over at pappa og hennes mor kranglet over noe med meg, igjen og igjen. Hun sa jeg ødela morens lov og at jeg kunne dra til helvete. 

I stedet for å vise pappa dette, slettet jeg det og kuttet han ut av livet. Tenkte at han har barn med henne som jeg ikke ønsket skulle få det som jeg hadde det. 

Jeg har aldri forstått hvorfor.  Mitt stebarn er alt for meg, og kunne ikke tenke meg et liv uten henne. Så hvorfor hatet min stemor meg så høyt?? 

Anonymkode: 08340...679

[Gjest Nattogdag]

Nå vet jeg ikke hvilken alder du referer til og om dette har noe å si.. Men jeg selv har ikke hatt kontakt (utenom dåp/brylluper til mine søsken) med min mor på ca 12år. Da var jeg 14år gammel. Grunnen er at hun siden vi var små har vært alkoholiker, dette har ført til en vond og dårlig barndom. Hun vil til dags dato ikke innrømme at hun har et problem, å vil ikke ta ansvar for hvordan dette har påvirket oss. Derfor valgte jeg å ikke ha henne i livet mitt. 

[Villa2000]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne her.

Har kjempet og kranglet med moren fra før barnet ble født til han ble 12-13 om å få fast samvær. I de første 13 årene så var det et helvete for både meg og han. Han ville komme til meg og jeg ville være sammen med ham. Moren var alkoholisert med psykopatiske trekk som gjorde alt for å sabotere helgesamvær og ferier.

Da han var 13 så hadde jeg endelig avsluttet 3 helt håpløse meklinger som er obligatoriske for å gå til retten. Eneste jeg ønsket meg var å ha fast samvær med min sønn og ha annenhver jul etc. Jeg var så nervøs foran rettsmøtet at jeg kjenner tårene nesten når jeg skriver dette. Det var siste skanse om å få en liten smule rettferdighet etter 13 år med bare dritt! 13 år der moren har full makt! Dersom jeg ikke gjorde som hun sa så ble det intet samvær. Selv om jeg gjorde alt så var det ikke sikkert det hjalp allikevel. Situasjonen var så fortvilet at det er umulig å sette ord på det.

I rettsmøtet så ble det lest opp høyt og tydelig at min sønn ønsket å bo hos meg og det var det han ønsket mest av alt. På tross av dette så anbefalte sakkyndige at han skulle bo hos moren. Hvordan hun kom frem til dette fatter jeg ikke. Her er moren alkoholiker, hun har flyttet mange ganger og ikke minst da han var syv så flyttet hun 5 timer bort (med bil) uten å varsle meg først. Barnet hadde flere bekymringsmeldinger fra barnehage og skole men det hadde heller ingenting å si. Dem bodde i en kommunal bolig ettersom hun ikke ville jobbe og løftet ikke en finger for å hjelpe sønnen min.

Uansett så fikk jeg i det rettsmøtet endelig en skikkelig avtale om samvær som moren ikke turde å bryte! Etter det så har jeg og sønnen min fått være sammen annenhver helg, hver sommerferie og annehver ferie eller + jul etc. Helt fantastisk!

Han er i dag 18 og har ingen kontakt med moren. Jeg og han har kjempegod kontakt og selv om han bor i en annen by så besøker vi hverandre jevnlig og han vet at jeg alltid stiller opp.

Min sønn har vært gjennom et helvete grunnet moren og det er ingen som har brydd seg det aller minste om å hjelpe oss. Av og til så forteller han om episoder som har erfart og det er helt tragisk.

Etter min erfaring så har meklinger null verdi. Ikke kunne dem lovverket rundt dette med samvær og ikke var dem interessert i å løse noe.

Sakkyndige i saken var bare en vits. Som advokaten min sa så er det langt mindre arbeid å argumentere for at barnet bør være hos moren enn hos faren. Selv grunnet all den bagasjen som moren kom med så var argumentet mot meg at jeg var litt for mye kompis med min sønn......Tenke seg til! Da min sønn var hos meg og vi var under observasjon så gjorde vi som vi pleide å spille spill og ha det moro.

Men men.....ut fra ha han har gjennomgått så er jeg utrolig stolt av ham! Han er sterk og med skikkelig støtte så er jeg sikker på at han kommer seg opp og frem her i livet.

Håper dette hjelper litt på oppgaven. Spør gjerne dersom det er spørsmål. Håper noen klarer å rette opp systemet slik som det er i dag.