Foreldreløs jente 26 år.

[AnonymBruker]

Den 23.5.2016 at 10.36, AnonymBruker skrev:

Lever uten en far.............men det har jeg valgt selv, han er en psykopat.

Anonymkode: ce20a...ffc

Det er jo ikke det samme som at han er død, da..

Anonymkode: 7d3cc...e93

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er akuratt blitt 20.
jeg mistet i fjor hele kjærne familien min.
Far -mor  og Lillesøster.. alle tre til selvmord.

 

 

Anonymkode: 854c1...ecd

Herregud...

Anonymkode: f0df4...166

[AnonymBruker]

Den 16.12.2015 at 9.55, AnonymBruker skrev:

dette er min erfaring også. Folk spør, men takler ikke svaret. Alt skal være kjekt og greit og overflatisk. 

Anonymkode: e2602...cde

Folk spør om du skal hjem til jul, det riktige svaret er ja eller nei. Hvis jeg hadde spurt noen om dette og fått som svar at "nei, mamma og pappa døde i fjor", så hadde jeg blitt målløs. Du kan da ikke mene at det er overfladisk? Eller at man "spør men ikke takler svaret"? Jeg mener at det er dårlig gjort å buse ut med sånt uten at temaet er naturlig.

Anonymkode: 91f86...5be

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud...

Anonymkode: f0df4...166

 Takk for klemmen!

tøffe stunder, men nekter og gi opp, da vil jeg føre min familie videre kan sies at jeg får den hjelpen jeg også trenger, så har nettverk rundt meg som ser meg, Jeg er i trygge hender og har det nå mye mer bra en dårlig

Anonymkode: 854c1...ecd

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at det er dårlig gjort å buse ut med sånt uten at temaet er naturlig.

De fleste skal hjem til jul. De som ikke skal det, pleier automatisk å si hvorfor. "Jeg må jobbe" eller "jeg skal på ferie i Spania".. At foreldrene er døde, er noens grunn til at ikke de skal hjem. Helt ok å si det.

Anonymkode: f30ff...5a5

[AnonymBruker]

Den 17. desember 2015 at 13.24, Arth88 skrev:

Nei, det er verre. Min biologiske mor døde da jeg var 4 av kreft. Min far forsvant ut av livet mitt da jeg var 6. Vi ble tatt av bvt siden min far valgte å løse sine egne problemer med alkohol og festing etter at min mor døde. Siden var jeg en kasteball, med 16 flyttinger før jeg var 18. Den sorgen jeg har følt over tapet av ett hjem, at noen elsket meg, er større en sorgen jeg føler over å ha mistet min mor. Hun døde, det er det ikke noenting som kan gjøres noe med, mye hadde sikkert vært annerledes om hun var i live. Men livet mitt hadde definitivt vært annerledes om forelderen min som faktisk eksisterer hadde vist interesse for å være nettopp det.

Opplevd noe av det samme. Min far kuttet kontakten med meg da han fikk ny familie. Jeg har ofte tenkt at det hadde vært bedre at han døde mens jeg enda trodde han var glad i meg enn å bli avvist av sin egen far gang på gang fordi han ikke lengre har plass til meg i livet sitt. 
Om det er verre en å miste sine foreldre i dødsfall vet jeg ikke, for mamma lever jo enda (det gjør vel for så vidt bio faren min og). Men det knuser hjertet ditt når du blir avvist på denne måten av en av foreldrene dine, og det blir aldri aldri det samme igjen. 

Anonymkode: 3d1e7...d15

[Gjest Chroma]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Opplevd noe av det samme. Min far kuttet kontakten med meg da han fikk ny familie. Jeg har ofte tenkt at det hadde vært bedre at han døde mens jeg enda trodde han var glad i meg enn å bli avvist av sin egen far gang på gang fordi han ikke lengre har plass til meg i livet sitt. 
Om det er verre en å miste sine foreldre i dødsfall vet jeg ikke, for mamma lever jo enda (det gjør vel for så vidt bio faren min og). Men det knuser hjertet ditt når du blir avvist på denne måten av en av foreldrene dine, og det blir aldri aldri det samme igjen. 

Anonymkode: 3d1e7...d15

Det spiller ingen rolle hva som er verst siden begge deler er vondt og forferdelig. For meg blir ikke sorgen min lettere av at du mistet faren din på en annen måte enn meg, og omvendt.

Du fortjener en klem 

[AnonymBruker]

Den ‎20‎.‎05‎.‎2016 at 9.03, Matsui skrev:

Hei.. Jeg er 23 år, og i oktober 2015 døde mamma brått av hjerteinfart. I romjulen, 2 mnd etter fant jeg pappa i stua av samme årsak.. så jeg vet så godt hvordan det er å være foreldreløs.. si gjerne ifra om du/dere vil snakke

Er det ikke veldig traumatisk å finne foreldre sine slik? Jeg vet jeg vil slite med tanken på at de kan ha blitt redde og hatt det vondt, samt at jeg ikke var en god nok datter, føler dere andre det slik også? Hvordan takler man det?

Anonymkode: 288d0...b85

[furks]

Jeg er 24. Mistet pappa da jeg var 16, mamma og min bror i slutten av 2014, da var jeg 21. Send meg gjerne en PM om du vil prate. 

[AnonymBruker]

Den 26. mai 2016 at 3.29, AnonymBruker skrev:

Folk spør om du skal hjem til jul, det riktige svaret er ja eller nei. Hvis jeg hadde spurt noen om dette og fått som svar at "nei, mamma og pappa døde i fjor", så hadde jeg blitt målløs. Du kan da ikke mene at det er overfladisk? Eller at man "spør men ikke takler svaret"? Jeg mener at det er dårlig gjort å buse ut med sånt uten at temaet er naturlig.

Anonymkode: 91f86...5be

Andres døde familiemedlemmer er en like naturlig del av deres liv som din levende familie er for deg. Det riktige svaret er ikke det som behager seg. Er ikke andres feil at du blir sjokka. 

Anonymkode: fc487...6d6

[AnonymBruker]

Den 29. november 2015 at 11.46, 89-modell skrev:

Det er ikke det samme...

Nei, det er mye verre. Når man må bryte kontakten med foreldrene sine mister man ikke bare foreldrene, men forholdet til hele slekta blir gjerne også vanskelig fordi folk generelt vil unngå konflikter og derfor unnlater å velge side. Sorgen over tapet av familien har man også, men man kan ikke prate med noen om det uten å vrenge sjela si og forklare hele forhistorien. Er noen død så trenger ikke folk en milelang forklaring for å forstå at du har det vondt.

Jeg hadde ikke kontakt med foreldrene mine på mange år og kan helt klart si at alt ble lettere da de døde. Bare det å bli spurt om foreldrene når man møter nye folk. Det er en million ganger lettere å si at de er døde enn å si at man ikke har kontakt med dem og så måtte forklare hvorfor.

Anonymkode: 7805e...46d

[Forundret..]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er mye verre. Når man må bryte kontakten med foreldrene sine mister man ikke bare foreldrene, men forholdet til hele slekta blir gjerne også vanskelig fordi folk generelt vil unngå konflikter og derfor unnlater å velge side. Sorgen over tapet av familien har man også, men man kan ikke prate med noen om det uten å vrenge sjela si og forklare hele forhistorien. Er noen død så trenger ikke folk en milelang forklaring for å forstå at du har det vondt.

Jeg hadde ikke kontakt med foreldrene mine på mange år og kan helt klart si at alt ble lettere da de døde. Bare det å bli spurt om foreldrene når man møter nye folk. Det er en million ganger lettere å si at de er døde enn å si at man ikke har kontakt med dem og så måtte forklare hvorfor.

Anonymkode: 7805e...46d

Det er også mye enklere å akseptere at man er splittet grunnet døden. Døden er en naturlig grunn til å være fraværende. Selv om det kan føles brutalt urettferdig ut. 

Jeg har både mor og far i live men ingen av dem har/ har tatt rollen sin som foreldre. Jeg har både følt meg og blitt sett på som foreldreløs opp gjennom tidene. Det fører også med seg følelser av sorg, tap, sinne, maktesløshet, ensomhet, urettferdighet osv og ikke minst mindreverdighetskomplekser og skamfølelse..

Det må selvsagt være veldig hardt å miste noen som har vært der og støttet og tatt vare på en og forberedt en på livet. Og det å ha hatt noen å elske og det å bli elsket tilbake. Noen som en har hatt samhold med, vært en del av. En mager trøst er det at en har minner, tanker om gode følelser relatert til disse. En vet at de elsket en og ønsket en alt godt her i livet. Når en føler seg nede så kan en bruke disse tankene, minner og vissheten om hva de ville ønsket for deg som hjelp til å ta tak i seg selv. En kan liksom bruke de som en støtte selv om de ikke er her i live selv lenger. 

 Det er jo selvsagt inviduelt hvordan den ene og den andre føler seg, om det så er livet eller døden som rammer en.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er mye verre. Når man må bryte kontakten med foreldrene sine mister man ikke bare foreldrene, men forholdet til hele slekta blir gjerne også vanskelig fordi folk generelt vil unngå konflikter og derfor unnlater å velge side. Sorgen over tapet av familien har man også, men man kan ikke prate med noen om det uten å vrenge sjela si og forklare hele forhistorien. Er noen død så trenger ikke folk en milelang forklaring for å forstå at du har det vondt.

Jeg hadde ikke kontakt med foreldrene mine på mange år og kan helt klart si at alt ble lettere da de døde. Bare det å bli spurt om foreldrene når man møter nye folk. Det er en million ganger lettere å si at de er døde enn å si at man ikke har kontakt med dem og så måtte forklare hvorfor.

Anonymkode: 7805e...46d

Oj, dette kunne jeg skrevet selv, utenom at mine ikke er døde... 

Jeg har jobbet masse for å komme hit jeg er i dag og har det stort sett bra med stort nettverk, men det ligger alltid og etser i bakhodet og dessverre preges det av vonde følelser...

Anonymkode: 97f81...ab4

[Maria96nn]

Den 17. november 2015 at 20.48, 89-modell skrev:

Noen andre her som lever uten sine foreldre..?

 

Trenger bli kjent med noen av dere....

 

 

Jeg har mistet min far, men mor lever ennå. Selvom jeg ikke er foreldreløs kan jeg virkelig føle det sånn allikevel. Mine foreldre skilte seg da jeg var lita så har ingen å "dele" sorgen med.. Har heller ikke mye venner som har vært i samme situasjon da jeg kun er 20. Hyl ut hvis du er interessert i snakke ei gang! 

[Gjest 89-modell]

19 timer siden, Maria96nn skrev:

Jeg har mistet min far, men mor lever ennå. Selvom jeg ikke er foreldreløs kan jeg virkelig føle det sånn allikevel. Mine foreldre skilte seg da jeg var lita så har ingen å "dele" sorgen med.. Har heller ikke mye venner som har vært i samme situasjon da jeg kun er 20. Hyl ut hvis du er interessert i snakke ei gang! 

Ja gjerne det.. Send meg gjerne pm.