Gå til innhold

Foreldreløs jente 26 år.


Gjest 89-modell

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Noen andre her som lever uten sine foreldre..?

 

Trenger bli kjent med noen av dere....

 

 

Jepp. Far døde da jeg var 17 og mor døde like før jeg ble 30.

Selv om jeg var voksen da mor døde er det allikevel vanskelig, spesielt i de situasjonen hvor man blir kjent med nye mennesker på jobb eller ellers. Det er ikke vanskelig for meg, men jeg har erfart at mange synes det er vanskelig å høre svaret mitt hvis jeg var ærlig. Jeg har begynt å svare litt ved siden av det i begynnelsen, for eksempel når noen spør om jeg skal hjem til jul, da svarer jeg at jeg feirer jul med tanta mi, som er supersnill, uten å nevne at foreldrene mine er døde. Det er mest for å ta hensyn til den som spør.

Anonymkode: e517a...b9e

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest 89-modell

Jepp. Far døde da jeg var 17 og mor døde like før jeg ble 30.

Selv om jeg var voksen da mor døde er det allikevel vanskelig, spesielt i de situasjonen hvor man blir kjent med nye mennesker på jobb eller ellers. Det er ikke vanskelig for meg, men jeg har erfart at mange synes det er vanskelig å høre svaret mitt hvis jeg var ærlig. Jeg har begynt å svare litt ved siden av det i begynnelsen, for eksempel når noen spør om jeg skal hjem til jul, da svarer jeg at jeg feirer jul med tanta mi, som er supersnill, uten å nevne at foreldrene mine er døde. Det er mest for å ta hensyn til den som spør.

Anonymkode: e517a...b9e

Hvordan er livet ditt ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet begge mine foreldre til kreft da jeg var i 20 årene. Livet mitt, utenom akkurat det som går på "storfamilie" er vel ganske så likt det det ville vært ellers. Har jobb, mann, barn osv.

Anonymkode: 627c7...66c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest 89-modell

Jeg mistet begge mine foreldre til kreft da jeg var i 20 årene. Livet mitt, utenom akkurat det som går på "storfamilie" er vel ganske så likt det det ville vært ellers. Har jobb, mann, barn osv.

Anonymkode: 627c7...66c

Men preges du ikke..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har du tanter, onkler eller andre slektninger som du i mangel av foreldre har et nært forhold til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Preges gjør jeg sikkert. Det er jo ikke godt å vite, egentlig.. Hvordan det? 

Jeg har i grunnen mest fokus på å gjøre mest mulig ut av mitt liv. Deres liv er over, og det får jeg ikke gjort noe med. Jeg savner dem og tenker på dem, slik jeg gjør med andre jeg har mistet (besteforeldre, venninne osv), men det preger ikke akkurat hverdagen min tror jeg.

Nå er det jo en del år siden nå, så jeg har fått det på avstand. Det første året var veldig tøft. Men det jeg forsøker å si er at "det blir bra igjen". Bare hold ut og så vil du snart se glede og lykke igjen. Livet blir aldri som før, aldri som det kunne blitt, men det kan bli veldig bra likevel.

Selvfølgelig skal man sørge, og bearbeide tapet. Men jeg tror det verste man kan gjøre er å gjøre det til en del av identiteten sin. Du er deg, ikke "en jente som har mistet foreldrene sine". Hold fokus på hva du vil ut av livet, og forsøk å bevege deg i den retningen hele tiden.. fort eller sakte, men ikke stopp opp.

Anonymkode: 627c7...66c

  • Liker 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest 89-modell

Har du tanter, onkler eller andre slektninger som du i mangel avforeldre har et nært forhold ti

Har mann og barn , søker og søsken barn , men ikke så mye kontakt med andre. Mest selskaper. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har mann og barn , søker og søsken barn , men ikke så mye kontakt med andre. Mest selskaper. 

Dette er jo massevis :-) Jeg hadde verken mann eller barn ennå da jeg mistet mine foreldre. Og ble ikke invitert mer av den ene halvdelen av familien. Familie ses ofte kun i selskaper for mange.

Du har lidd et stort tap og sørger over det. Men jeg håper du samtidig innser at du mer i livet enn mange likevel. At du har både mann og barn, og en storfamilie du i alle fall har noe kontakt med, det er jo fantastisk :-) 

Anonymkode: 627c7...66c

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet faren min da jeg var 22, det var noenlunde forventet. Og mamma da jeg var 24, veldig uventet. Det er snart et år siden nå.

Har ikke noe stort nettverk, har nesten ikke kontakt med tanter, onkler, kusiner osv. Flere rundt meg har reagert veldig på at jeg ikke har blitt tatt mer under vingene til andre i familien/slekten min. Jeg synes det er pinlig å si at jeg ikke har kontakt med dem, når folk spør. Jeg har prøvd å holde kontakten, invitert osv. men uten særlig respons. Så den kontakten jeg har med folk nå, er gjennom en organisasjon jeg er med i, et par venninner jeg har hatt lenge, og noen venner av foreldrene mine.

Besteforeldrene mine er døde for lenge siden. Føles veldig rart at ikke mine barn vil ha besteforeldre og oldeforeldre på min side. Mange har jo tippoldeforeldre en stund og.

Sånn i hverdagen føler jeg meg tidvis veldig alene. Savner foreldrene mine. Spesielt mamma hadde jeg veldig god kontakt med. Rart å tenke på at de eneste som virkelig kjente meg 100% og som alltid var der for meg, når som helst, samme hva, ikke er her lenger. Mamma gikk så godt overens med typen min, og hans familie også. Heldigvis har han stor familie som er inkluderende, men vi bor langt vekk fra dem.

Føler en styrke da. Mistet foreldrene iløpet av kort tid, som ung. Det er jo noe av det verste jeg kunne opplevd. Det gir trygghet om at alle andre utfordringer fremover kan takles. Og at mye som før ville føltes katastrofalt, heretter vil føles tøft, men overkommelig.

Anonymkode: 868a9...f8e

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen andre her som lever uten sine foreldre..?

 

Trenger bli kjent med noen av dere....

 

 

Ja, men frivillig. De lever, men jeg har brutt kontakten med dem. 

Anonymkode: 4f9fc...29d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg mistet faren min da jeg var 22, det var noenlunde forventet. Og mamma da jeg var 24, veldig uventet. Det er snart et år siden nå.

Har ikke noe stort nettverk, har nesten ikke kontakt med tanter, onkler, kusiner osv. Flere rundt meg har reagert veldig på at jeg ikke har blitt tatt mer under vingene til andre i familien/slekten min. Jeg synes det er pinlig å si at jeg ikke har kontakt med dem, når folk spør. Jeg har prøvd å holde kontakten, invitert osv. men uten særlig respons. Så den kontakten jeg har med folk nå, er gjennom en organisasjon jeg er med i, et par venninner jeg har hatt lenge, og noen venner av foreldrene mine.

Besteforeldrene mine er døde for lenge siden. Føles veldig rart at ikke mine barn vil ha besteforeldre og oldeforeldre på min side. Mange har jo tippoldeforeldre en stund og.

Sånn i hverdagen føler jeg meg tidvis veldig alene. Savner foreldrene mine. Spesielt mamma hadde jeg veldig god kontakt med. Rart å tenke på at de eneste som virkelig kjente meg 100% og som alltid var der for meg, når som helst, samme hva, ikke er her lenger. Mamma gikk så godt overens med typen min, og hans familie også. Heldigvis har han stor familie som er inkluderende, men vi bor langt vekk fra dem.

Føler en styrke da. Mistet foreldrene iløpet av kort tid, som ung. Det er jo noe av det verste jeg kunne opplevd. Det gir trygghet om at alle andre utfordringer fremover kan takles. Og at mye som før ville føltes katastrofalt, heretter vil føles tøft, men overkommelig.

Anonymkode: 868a9...f8e

Er i 30-årene og har mistet begge mine foreldre ila de siste årene, sykdomsleie over 1-2 år, med 1.5 års mellomrom. (Om jeg da fortsatt kan kalles ung eller ei er ikke oppe for debatt her, jeg følte det som for tidlig å miste foreldrene mine i alle fall)

Det er snart to år siden jeg mistet den siste av de to. Vil bare si at jeg synes de siste setningene dine var veldig fint skrevet, og beskriver veldig godt hvordan jeg tenker om tapet og har det nå som jeg har fått hodet litt mer over vannet igjen.

Tøft, men jeg var heldig og hadde to flotte foreldre, som jeg dessverre fikk ha mye kortere enn ønsket. Likevel er det på en absurd måte naturlig at foreldre skal dø fra sitt barn, og ikke motsatt. Har jeg taklet dette, som var utrolig tøft, skal jeg overkomme alt annet livet har i vente også.

Anonymkode: 98bb8...6d2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om det er riktig av meg å svare her, for mine foreldre er i live, men jeg har ikke hatt kontakt med dem siden jeg var 18. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre, og de vil ikke ha noe med meg å gjøre. Ei har jeg noen annen familie så jeg føler meg ganske foreldre/familieløs. Men samtidig så er de jo der, så er nok ikke helt det samme som de som faktisk har mistet dem vil jeg tro.

Men det var vanskelig da jeg var student å ikke ha noen støtte, hverken emosjonelt eller økonomisk. Ingen som kunne fortelle meg om husleiekontrakt og depositum, ingen som kunne hjelpe om vaskemaskina røk. Det var vanskelig da jeg giftet meg og mine gjester bestod av mine 4 nærmeste venner. Det var vanskelig da jeg fikk mitt første barn og ikke hadde noen til å hjelpe med alt vi manglet av babyklær og utstyr, vogn, barnepass osv. Har tenkt mye på hva jeg skal si om hun spør om bestemor eller bestefar. Og jeg er redd for å bli alenemor. Jeg og min mann har det veldig fint sammen nå, men statistisk sett er jo sjansen stor for at vi skiller lag så er nå ingen vits i å være naiv. I tillegg jobber jeg skift, hva gjør jeg da med mini? Alle disse tingene er liksom da man ringer mamma og pappa:\

Anonymkode: a2a49...23a

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest 89-modell

Jeg mistet faren min da jeg var 22, det var noenlunde forventet. Og mamma da jeg var 24, veldig uventet. Det er snart et år siden nå.

Har ikke noe stort nettverk, har nesten ikke kontakt med tanter, onkler, kusiner osv. Flere rundt meg har reagert veldig på at jeg ikke har blitt tatt mer under vingene til andre i familien/slekten min. Jeg synes det er pinlig å si at jeg ikke har kontakt med dem, når folk spør. Jeg har prøvd å holde kontakten, invitert osv. men uten særlig respons. Så den kontakten jeg har med folk nå, er gjennom en organisasjon jeg er med i, et par venninner jeg har hatt lenge, og noen venner av foreldrene mine.

Besteforeldrene mine er døde for lenge siden. Føles veldig rart at ikke mine barn vil ha besteforeldre og oldeforeldre på min side. Mange har jo tippoldeforeldre en stund og.

Sånn i hverdagen føler jeg meg tidvis veldig alene. Savner foreldrene mine. Spesielt mamma hadde jeg veldig god kontakt med. Rart å tenke på at de eneste som virkelig kjente meg 100% og som alltid var der for meg, når som helst, samme hva, ikke er her lenger. Mamma gikk så godt overens med typen min, og hans familie også. Heldigvis har han stor familie som er inkluderende, men vi bor langt vekk fra dem.

Føler en styrke da. Mistet foreldrene iløpet av kort tid, som ung. Det er jo noe av det verste jeg kunne opplevd. Det gir trygghet om at alle andre utfordringer fremover kan takles. Og at mye som før ville føltes katastrofalt, heretter vil føles tøft, men overkommelig.

Anonymkode: 868a9...f8e

Det er sant, du vil ikke sende meg pm?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faren min døde for to år siden. Han valgte å ta sitt eget liv etter å ha slitt med alvorlig depresjon og angst i flere år. Det preget store deler av ungdomstiden min, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke taklet det særlig bra jeg heller. Jeg distanserte meg fra ham og valgte å flytte til den andre siden av landet da jeg var 20 år, delvis på grunn av det. Kanskje det høres litt merkelig ut, men for meg startet sorgen en god stund før han døde. Å se at psykisk sykdom gradis tar større kontroll over livet til din forelder er ikke lett, det utløser mye frustrasjon og sinne. Husker spesielt da jeg var yngre at jeg hadde et så inderlig ønske om å være en "normal" familie. Nå som jeg har rukket å fylle 23 og modnet en god del ser jeg ting fra et annet perspektiv. Jeg ønsker at jeg ikke hadde opptrådt så fraværende og bitter som jeg gjorde, og heller turt å åpne meg opp og snakke med ham om det da han var i live. 

Jeg er heldig som fortsatt har en mor som lever. Men når den ene forelderen din dør så kommer frykten om at den andre også skal dø. Det tenkte jeg spesielt mye på i tiden etter dødsfallet, og de tankene dukker fortsatt opp en gang innimellom. Moren min står meg sånn passe nært. Hun er min trygghet, både økonomisk og på mange andre måter, men sorgen over selvmordet hans har jeg levd med alene. En ulempe ved å bearbeide et slikt tap på egenhånd er vanskeligheten ved å snakke om det med andre. Spesielt i de situasjoner der jeg blir kjent med nye mennesker. På et eller tidspunkt kommer alltid spørsmålet om foreldre opp. Vanligvis antar de fleste at begge foreldrene dine er i live (de har ingen grunn til å tro noe annet), men når temaet omsider dukker opp så kjenner jeg et ubehag. Jeg unngår egentlig situasjonen for envher pris, likevel er den ikke alltid til å unngå. Hvis jeg velger å fortelle at faren min er død så spør naturligvis de fleste om årsaken. Nå vet jeg ikke hva dine foreldre døde av TS, men jeg forestiller meg ofte at det hadde vært enklere å være åpen om dødsfallet dersom han døde av kreft eller i en bilulykke. Selvmord er liksom så tabubelagt. Når spørsmålet dukker opp så velger jeg vanligvis å si at han døde av sykdom uten å utdype det. I andre tilfeller later jeg som begge foreldrene mine fortsatt er i live for å unngå ubehagelige situasjoner. 

De aller fleste i omgangskretsen min som er på samme alder som meg har begge sine foreldre friske og oppegående. For dem er det vanskelig å forstå hvordan det er å miste foreldre i ung alder. Jeg tenker stadig vekk på at det hadde vært enklere for meg å åpne opp om det dersom jeg kjente en annen i samme situasjon.

Denne artikkelen gjenspeiler mange av mine tanker om å miste foreldre ung alder. Kanskje du også kjenner deg igjen her, TS. 


 

Anonymkode: 2cb40...32c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faren min døde for to år siden. Han valgte å ta sitt eget liv etter å ha slitt med alvorlig depresjon og angst i flere år. Det preget store deler av ungdomstiden min, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke taklet det særlig bra jeg heller. Jeg distanserte meg fra ham og valgte å flytte til den andre siden av landet da jeg var 20 år, delvis på grunn av det. Kanskje det høres litt merkelig ut, men for meg startet sorgen en god stund før han døde. Å se at psykisk sykdom gradis tar større kontroll over livet til din forelder er ikke lett, det utløser mye frustrasjon og sinne. Husker spesielt da jeg var yngre at jeg hadde et så inderlig ønske om å være en "normal" familie. Nå som jeg har rukket å fylle 23 og modnet en god del ser jeg ting fra et annet perspektiv. Jeg ønsker at jeg ikke hadde opptrådt så fraværende og bitter som jeg gjorde, og heller turt å åpne meg opp og snakke med ham om det da han var i live. 

Jeg er heldig som fortsatt har en mor som lever. Men når den ene forelderen din dør så kommer frykten om at den andre også skal dø. Det tenkte jeg spesielt mye på i tiden etter dødsfallet, og de tankene dukker fortsatt opp en gang innimellom. Moren min står meg sånn passe nært. Hun er min trygghet, både økonomisk og på mange andre måter, men sorgen over selvmordet hans har jeg levd med alene. En ulempe ved å bearbeide et slikt tap på egenhånd er vanskeligheten ved å snakke om det med andre. Spesielt i de situasjoner der jeg blir kjent med nye mennesker. På et eller tidspunkt kommer alltid spørsmålet om foreldre opp. Vanligvis antar de fleste at begge foreldrene dine er i live (de har ingen grunn til å tro noe annet), men når temaet omsider dukker opp så kjenner jeg et ubehag. Jeg unngår egentlig situasjonen for envher pris, likevel er den ikke alltid til å unngå. Hvis jeg velger å fortelle at faren min er død så spør naturligvis de fleste om årsaken. Nå vet jeg ikke hva dine foreldre døde av TS, men jeg forestiller meg ofte at det hadde vært enklere å være åpen om dødsfallet dersom han døde av kreft eller i en bilulykke. Selvmord er liksom så tabubelagt. Når spørsmålet dukker opp så velger jeg vanligvis å si at han døde av sykdom uten å utdype det. I andre tilfeller later jeg som begge foreldrene mine fortsatt er i live for å unngå ubehagelige situasjoner. 

De aller fleste i omgangskretsen min som er på samme alder som meg har begge sine foreldre friske og oppegående. For dem er det vanskelig å forstå hvordan det er å miste foreldre i ung alder. Jeg tenker stadig vekk på at det hadde vært enklere for meg å åpne opp om det dersom jeg kjente en annen i samme situasjon.

Denne artikkelen gjenspeiler mange av mine tanker om å miste foreldre ung alder. Kanskje du også kjenner deg igjen her, TS. 


 

Anonymkode: 2cb40...32c


Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, vi har nesten opplevd det samme. 

Anonymkode: cfbc6...411

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

 

Selv om jeg var voksen da mor døde er det allikevel vanskelig, spesielt i de situasjonen hvor man blir kjent med nye mennesker på jobb eller ellers. Det er ikke vanskelig for meg, men jeg har erfart at mange synes det er vanskelig å høre svaret mitt hvis jeg var ærlig. Jeg har begynt å svare litt ved siden av det i begynnelsen, for eksempel når noen spør om jeg skal hjem til jul, da svarer jeg at jeg feirer jul med tanta mi, som er supersnill, uten å nevne at foreldrene mine er døde. Det er mest for å ta hensyn til den som spør.

Anonymkode: e517a...b9e

dette er min erfaring også. Folk spør, men takler ikke svaret. Alt skal være kjekt og greit og overflatisk. 

Anonymkode: e2602...cde

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...