Du som ikke liker barn..Hvorfor?

[Gjest Nikee]

Jeg hater ikke barn, jeg bare vil ikke ha egne. Og jeg blir utrolig lett irritert over barn ute i det offentlige rom, det er jo ikke alltid deres feil (tenker på foreldre som ikke har oppdratt dem skikkelig) men de er bråkete, sutrete, oppmerksomhetssyke osv. Og jeg takler ikke det. Jeg har bare ikke den tålmodigheten. 

Jeg er jo glad i de barna som venninner har og klarer fint å forholde meg til dem siden vi har et forhold, men i små doser. Etter en hel dag med dem har jeg virkelig et stort behov for å komme hjem og slappe av i barnefri sone. 

Jeg blir mer og mer sikker på at barn ikke er for meg jo eldre jeg blir. Jeg er 27 år, og fremdeles veldig sikker på at barn er noe jeg ikke kommer til å få. Jeg kommer til å bli en super tante, og er det allerede for dem jeg har i min omgangskrets. Men hjemmet mitt forblir nok barnefri  

 

[Gjest Faerunpedia]

Jeg hater ikke barn, men synes ikke noe om dem. De er slitsomme og bråkete, og det gir meg ingenting å være sammen med dem. Må jeg ha noe med barn å gjøre holder jeg ut, men kommer til å forbli barnfri selv. Og det har kjæresten min også akseptert.

[Ginavn]

Jeg liker ikke barn, og har aldri gjort det. Ja, jeg har vært barn. Og så?

Barn er bråkete og plagsomme. Som kvinne var det også dette evinnelige maset om at "nei, men en dag vil du har barn og!". En periode  var jeg arbeidsledig, og jeg ble spurt om kanskje ikke barnehage hadde vært noe for meg? Nei, nei og nei. Jeg ville heller ha hoppa foran en bil og blitt alvorlig skada enn å jobbe i barnehage.

Noe annet som plager meg, er at alt skal handle om barn - uansett. Barn er guds små, uskyldige skapninger som aldri kan gjøre noe galt <3<3. "Barn" blir brakt opp i flyktningdebatten, i filmer, overalt. F. eks filmen World War Z eller 2012: far skal redde verden, mens mor bare skal bry seg om at barna har det bra (og er ellers helt ubrukelig). Dette synes jeg blir på grensa til diskriminerende og fornedrende.

Så møtte jeg mannen i mitt liv. Vi er gift i dag, og denne følelsen om å ha barn kom. Vi prøvde i over et år, og nå som jeg er gravid... angrer jeg på hele greia. Jeg syntes barn var søte (noen av dem i hvertfall) mens jeg gikk rundt og ville bli gravid. Jeg ser på ultralydbilder av barnet vårt og andre bilder av babyer og føler ingenting. Mannen min er gladere for ungen enn det jeg er.

Norsk fødekultur liker jeg heller ikke. Man skal gå igjennom naturlig fødsel og helst uten epidural i hht noen jordmødre. Keisersnitt er noe herk. Skader på underlivet og hele magen full av strekkmerker skal du være glad for og stolt over. Og helst gjort igjen. Privatliv som gravid/fødende er det også å si farvel til. Som en særdeles privat person er dette utrolig vanskelig, i tillegg til råd fra andre (svigermor..) om hva som er best, hva jeg kan og ikke kan spise...

Som voksen skal man ofre seg for et barn uansett. Et sultent barn er verre enn en sulten voksen.

I tillegg til foreldre som mener deres barn er såååå fantasiske og ufeilbarige. Hylgriner? "barn gråter jo!" Sparke i sete? "Er jo bare et lite barn, daa" Amming og helt naken pupp i resturant/café? "Barnet må jo ha mat daaa, og dette er helt naturlig". 

 

Oppsummert liker jeg ikke barn fordi alt skal handle om dem, i tillegg til støynivået. Jeg er veldig trist fordi jeg er gravid og ikke vil ha barn. Perioden med å like barn (og den var kort) forsvant. Det gjør meg enda tristere at det er tabu å snakke om, "alle" liker barn, og gjør du det ikke, er det noe feil med deg.

[frk91]

39 minutter siden, Ginavn skrev:

Jeg liker ikke barn, og har aldri gjort det. Ja, jeg har vært barn. Og så?

Barn er bråkete og plagsomme. Som kvinne var det også dette evinnelige maset om at "nei, men en dag vil du har barn og!". En periode  var jeg arbeidsledig, og jeg ble spurt om kanskje ikke barnehage hadde vært noe for meg? Nei, nei og nei. Jeg ville heller ha hoppa foran en bil og blitt alvorlig skada enn å jobbe i barnehage.

Noe annet som plager meg, er at alt skal handle om barn - uansett. Barn er guds små, uskyldige skapninger som aldri kan gjøre noe galt <3<3. "Barn" blir brakt opp i flyktningdebatten, i filmer, overalt. F. eks filmen World War Z eller 2012: far skal redde verden, mens mor bare skal bry seg om at barna har det bra (og er ellers helt ubrukelig). Dette synes jeg blir på grensa til diskriminerende og fornedrende.

Så møtte jeg mannen i mitt liv. Vi er gift i dag, og denne følelsen om å ha barn kom. Vi prøvde i over et år, og nå som jeg er gravid... angrer jeg på hele greia. Jeg syntes barn var søte (noen av dem i hvertfall) mens jeg gikk rundt og ville bli gravid. Jeg ser på ultralydbilder av barnet vårt og andre bilder av babyer og føler ingenting. Mannen min er gladere for ungen enn det jeg er.

Norsk fødekultur liker jeg heller ikke. Man skal gå igjennom naturlig fødsel og helst uten epidural i hht noen jordmødre. Keisersnitt er noe herk. Skader på underlivet og hele magen full av strekkmerker skal du være glad for og stolt over. Og helst gjort igjen. Privatliv som gravid/fødende er det også å si farvel til. Som en særdeles privat person er dette utrolig vanskelig, i tillegg til råd fra andre (svigermor..) om hva som er best, hva jeg kan og ikke kan spise...

Som voksen skal man ofre seg for et barn uansett. Et sultent barn er verre enn en sulten voksen.

I tillegg til foreldre som mener deres barn er såååå fantasiske og ufeilbarige. Hylgriner? "barn gråter jo!" Sparke i sete? "Er jo bare et lite barn, daa" Amming og helt naken pupp i resturant/café? "Barnet må jo ha mat daaa, og dette er helt naturlig". 

 

Oppsummert liker jeg ikke barn fordi alt skal handle om dem, i tillegg til støynivået. Jeg er veldig trist fordi jeg er gravid og ikke vil ha barn. Perioden med å like barn (og den var kort) forsvant. Det gjør meg enda tristere at det er tabu å snakke om, "alle" liker barn, og gjør du det ikke, er det noe feil med deg.

Oi, føler vi er tvillingsjeler når det gjelder barn Det du føler nå er min største frykt den dagen jeg blir gravid. Jeg håper jeg kommer til å forandre mening og faktisk klare å elske barnet jeg får, men jeg liker jo ingen andre barn så er kanskje en liten sjanse for at det skjer.. 

[Gjest Edain]

4 minutter siden, frk91 skrev:

Oi, føler vi er tvillingsjeler når det gjelder barn Det du føler nå er min største frykt den dagen jeg blir gravid. Jeg håper jeg kommer til å forandre mening og faktisk klare å elske barnet jeg får, men jeg liker jo ingen andre barn så er kanskje en liten sjanse for at det skjer.. 

Er det slik at du har lyst til å bli gravid når du har disse følelsene nå? Jeg tenker akkurat som deg (dere) og kommer aldri til å bli gravid. Jeg hadde aldri turt å blitt gravid og håpet på at jeg kom til å bli glad i barnet. 

[Eolin]

Barn sier meg ingenting. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg skal hilse på et barn, jeg synes det er ubehagelig, men jeg tvinger fram et smil og prøver å snakke litt osv. Men det er aldri fordi jeg selv oppsøker en slik situasjon (ofte når venner eller bekjente har barn med, naboer osv.).

Jeg har aldri sett meg selv som mor, aldri sett en framtid for meg med barn eller sett på andre barn og fått et varmt smil om at en dag er det meg med et barn i hånden. Aldri. Og det er helt ok. Tenker ikke så mye på det faktisk. Er ikke trist, føler meg tom osv. Men dette er tydeligvis et problem for andre som liker barn. Jeg er aldri frekk, stiller aldri kritiske spørsmål til folk som har barn om hvorfor de har valgt å få barn osv. men det er aldri samme empati tilbake. Jeg synes det er så frekt!

Jeg er heldig nok til å ikke være en som ønsker å få barn, men ikke KAN få barn for DE synes jeg synd på. Det er jo nærmest ingen filtre eller noe når det kommer til forventninger om at folk skal ønske seg barn. Grusomt for de som prøver og prøver, men ikke kan.

Grunner til at jeg ikke vil ha barn utennom det faktum at jeg aldri har ønsket meg det (som jo er det viktigste!): vi er for mange mennesker fra før, jeg liker å ha frihet, jeg tviler sterkt på at jeg noensinne vil bli en god mor, jeg har et anspent forhold til familie og orker ikke tanken på å få et barn inn i den familien, tanken om å være gravid og føde er noe jeg synes er fryktelig skremmende (ja, vet det er naturlig, men dette er altså mine personlige grunner).

Og med dette sagt så vil jeg påpeke at jeg ikke liker å se barn som har det dårlig. Ser jeg et barn som har det vondt så prøver jeg å hjelpe så godt jeg kan fordi jeg er et medmenneske og skal prøve å hjelpe de som trenger det. Ikke at dette har skjedd så ofte, men det virker som om noen tror at de som ikke liker barn automatisk vil skade barn. DOG er det fantastisk å se karma på uoppdragne fæle unger.

[Gjest Nanne70]

Jeg liker noen barn, men jeg føler meg ikke forpliktet til å like barn på generelt grunnlag bare fordi de er barn. Jeg ser ikke "barn" som en homogen gruppe, men som enkeltindivider. Det er jo ikke sånn at jeg liker alle tenåringer eller alle voksne heller, det kommer an på person og personkjemi.

[AnonymBruker]

De er bråkete, oppmerksomhetskrevende og svært uhygeniske.

Anonymkode: 454d0...025

[frk91]

48 minutter siden, Edain skrev:

Er det slik at du har lyst til å bli gravid når du har disse følelsene nå? Jeg tenker akkurat som deg (dere) og kommer aldri til å bli gravid. Jeg hadde aldri turt å blitt gravid og håpet på at jeg kom til å bli glad i barnet. 

Jeg har ikke lyst på barn nå nei, men han jeg er sammen med har lyst på barn om noen år. 

[Gjest -Tricia-]

Å si at man hater barn synes jeg er et drastiske utsagn  Jeg personlig er ikke så veldig verpesyk om jeg kan si det sånn, og det handler mye om at jeg synes det å få barn i vår tid virker som et rimelig skremmende evighetsprosjekt, det forlanges og kreves så mye, i tillegg er det utrolig mye fælt som skjer i helt andre målestokker enn tidligere. Jeg skal ikke ha barn selv, men jeg er alltid snill og respektfull mot barna rundt meg. Ingen barn fortjener en holdning fra en voksen at de ikke er ønsket eller likt, de har ikke valgt dette livet selv.

[AnonymBruker]

Samme grunn som jeg ikke liker hunder. De er oppmerksomhetssyke, bråkete og beveger seg rundt omkring hele tiden.

Der er noen få barn som er rolige, de er ok.

Anonymkode: a5efe...727

[Jolene]

De bråker, maser og er ikke kommet langt nok i utviklingen til at man kan ha en samtale med dem. De blir rett og slett kjedelige for min del. Så er ikke opptatt av barn i grunn.

Jeg hater ikke barn, jeg bare liker ikke å være sammen med dem. Noe annet er det hvis det er barn i nær relasjon til meg, men da forventer jeg at foreldre er opptatt av oppdragelse. Barn som ikke er i en relasjon til meg, finner jeg bare irriterende og slitsomme.

[wintergirl]

Har ikke egne barn, kommer ikke til å få det heller. Misliker dem ikke. Noen barn er ufordragelige og frekke, men de fleste er nydelige og på god vei for å lære seg om livet å få erfaringer. Måten de små går på, snakker på, den gode latteren er bare helt bedårende  Barn er barn og de har mye å lære, og det er her foreldrene kommer inn. Syns ikke barn er plagsomme hverken i buss, fly eller butikker, men hvis barn ikke oppfører seg på buss f.eks så skal selvsagt foreldrene sette barna på plass, ellers blir det irriterende. At babyer gråter plager meg heller ikke nevneverdig. Familie med småbarn må få lov til å leve normalt de også, reise og m.m. 

Opplever at mange foreldre er flinke og gjør det de kan for at barna skal oppføre seg og, men noen gir blanke også og mener alle rundt dem skal tåle at barna deres er ufordragelige. Det er kun dette jeg misliker.

Ellers er barn utrolige søte små vesener som fortjener respekt!

Endret 11. februar 2016 av wintergirl

[Okapi]

Jeg hater ikke barn, jeg kan vel ikke si at jeg misliker dem engang, men jeg skjønner bare ikke appellen. Å bruke tid med barn gir meg lite til ingenting, det er stort sett bare en kombinasjon av slitsomt og kjedelig, gjerne sammen med en god dose skyldfølelse nettopp på grunn av det der.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, wintergirl skrev:

Har ikke egne barn, kommer ikke til å få det heller. Misliker dem ikke. Noen barn er ufordragelige og frekke, men de fleste er nydelige og på god vei for å lære seg om livet å få erfaringer. Måten de små går på, snakker på, den gode latteren er bare helt bedårende  Barn er barn og de har mye å lære, og det er her foreldrene kommer inn. Syns ikke barn er plagsomme hverken i buss, fly eller butikker, men hvis barn ikke oppfører seg på buss f.eks så skal selvsagt foreldrene sette barna på plass, ellers blir det irriterende. At babyer gråter plager meg heller ikke nevneverdig. Familie med småbarn må få lov til å leve normalt de også, reise og m.m. 

Opplever at mange foreldre er flinke og gjør det de kan for at barna skal oppføre seg og, men noen gir blanke også og mener alle rundt dem skal tåle at barna deres er ufordragelige. Det er kun dette jeg misliker.

Ellers er barn utrolige søte små vesener som fortjener respekt!

Hva har det her med trådens tema å gjøre?

Forøvrig synes jeg barn på tog, buss og fly burde være forbudt eller at det er satt opp egne tog/fly/buss for barneforeldre. En skrikende unge ødelegger hele turen og er tortur å være fanget sammen med i timesvis. Så vidt jeg vet er det ikke lov med tortur så det burde virkelig fikses. 

Jeg synes heller ikke unger har noe i en butikk eller kafe å gjøre heller om de ikke kan være rolige og holde seg til innestemme. Jeg ser ned på foreldre som ikke fjerner hylete sutreunger fra offentligheten.

Anonymkode: 454d0...025

[wintergirl]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva har det her med trådens tema å gjøre?

Forøvrig synes jeg barn på tog, buss og fly burde være forbudt eller at det er satt opp egne tog/fly/buss for barneforeldre. En skrikende unge ødelegger hele turen og er tortur å være fanget sammen med i timesvis. Så vidt jeg vet er det ikke lov med tortur så det burde virkelig fikses. 

Jeg synes heller ikke unger har noe i en butikk eller kafe å gjøre heller om de ikke kan være rolige og holde seg til innestemme. Jeg ser ned på foreldre som ikke fjerner hylete sutreunger fra offentligheten.

Anonymkode: 

 

Et motsvar for all den dritten unger blir bombardert med. 

Du skal selvsagt få beholde dine meninger og jeg skal få ha mine meninger.  Barn plager ikke meg selv  om jeg ikke vil ha dem selv, som noen tror. Er det et problem for deg?

[AnonymBruker]

Men barn er jo bare folk! Synes det blir helt merkelig å si at man ikke liker barn, eller å si at man simpelthen eeeelsker barn. Eller eldre, for den del. Altså....de er jo ikke LIKE. 

Anonymkode: d472f...f70

[AnonymBruker]

2 minutter siden, wintergirl skrev:

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har det her med trådens tema å gjøre?

Forøvrig synes jeg barn på tog, buss og fly burde være forbudt eller at det er satt opp egne tog/fly/buss for barneforeldre. En skrikende unge ødelegger hele turen og er tortur å være fanget sammen med i timesvis. Så vidt jeg vet er det ikke lov med tortur så det burde virkelig fikses. 

Jeg synes heller ikke unger har noe i en butikk eller kafe å gjøre heller om de ikke kan være rolige og holde seg til innestemme. Jeg ser ned på foreldre som ikke fjerner hylete sutreunger fra offentligheten.

Anonymkode: 

 

Et motsvar for all den dritten unger blir bombardert med. 

Du skal selvsagt få beholde dine meninger og jeg skal få ha mine meninger.  Barn plager ikke meg selv  om jeg ikke vil ha dem selv, som noen tror. Er det et problem for deg?

At du liker unger plager ikke meg i det hele tatt. Svært mange mennesker gjør det. Men trådens tema er "Du som ikke liker barn..Hvorfor?". Derfor jeg ikke ser poenget med innlegget ditt.

Lag din egen tråd med motsvar om hvorfor du liker snørrmaskiner i stede for å avspore denne.

Anonymkode: 454d0...025

[AnonymBruker]

Meg over her: bråkete, plagsomme folk finnes jo i alle aldre, så blir veldig rart å peke ut spesielle  aldersgrupper. Anne var kanskje ei blid lita jente, en hyggelig voksen og en livsklok gammel dame, mens Kari var et bråkete barn, en frekk voksen og en sur gamling.

Anonymkode: d472f...f70

[wintergirl]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg over her: bråkete, plagsomme folk finnes jo i alle aldre, så blir veldig rart å peke ut spesielle  aldersgrupper. Anne var kanskje ei blid lita jente, en hyggelig voksen og en livsklok gammel dame, mens Kari var et bråkete barn, en frekk voksen og en sur gamling.

Anonymkode: d472f...f70

Og hva er dette med trådens tema? Som du sa: trådens tema : Du som ikke liker du barn, hvorfor?