Hvorfor gidder noen kvinner å bli kunstig inseminert?

[doktorproktor]

Det er vel bedre at man bruker donor enn en tilfeldig mann på byen om man ikke finner den rette å få barn med. 

[Gjest FruPotter]

Hvis ikke jeg hadde klart å funnet meg en mann og jeg ser at tiden "renner ut", da hadde jeg også gjort det. Nå har jeg samboer da, men hvis jeg havner i en slik situasjon ville jeg gjort det.

Noen har kanskje ikke så lyst på mann heller, men likevel vil ha barn. Det må da aksepteres.

[AnonymBruker]

 

Det er flere menn enn kvinner i Norge, ganske mange flere, særlig blant unge. Det fins med mange ord svært mange menn og majoriteten vil ha barn. I tillegg er det jo mange flere menn som er barnløse enn kvinner i dag.

 

Dette er feil, de fleste menn som forblir barnløse kan til det selv, fordi de aldri fikk ut fingeren da de var i passende alder. Det vanlige mønsteret er at mannen sier nei til barn, kvinnen finner en fyr som ønsker det, og når den forrige mannen er klar for barn er han blitt for gammel til at han er ønsket som partner/barnefar. 

Anonymkode: a0cec...075

[AnonymBruker]

Mener det kun gjelder når det er en forelder.

Har faktisk en mor som fant seg en annen dame når jeg var i barneskolealder. Så jeg vet hvordan det er å hvertfall vokse opp med Far/stemor - Mor /stemor. Vil ikke si jeg har tatt noe skade av det, men tror jeg faktisk ville ha tatt skade av å ikke ane hvem min far er (eller min andre mor, hvis det hadde vært slik at to kvinner kunne lage et barn sammen).

Handler mye om å ha to omsorgspersoner i livet sitt. To støttespillere, to som er så tett med deg, to å snakke med vanskelige ting om, to om oppdragelsen. Uavhengi av kjønn.

hva tenker du om de mennene, eller kvinnene for den del, som ikke makter å ta seg av barn? Jeg er vokst opp med både mor og far, men jeg bønnfalle min mor flere ganger om å gå fra min far, fordi han ikke var bra for oss. Jeg har nok tatt større skade av å bo sammen med begge foreldre, enn jeg hadde hatt om min mor oppdro oss alene. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom å være bedre foreldre fordi man er to. 

Anonymkode: da09d...8a0

[heidifrøkna]

hva tenker du om de mennene, eller kvinnene for den del, som ikke makter å ta seg av barn? Jeg er vokst opp med både mor og far, men jeg bønnfalle min mor flere ganger om å gå fra min far, fordi han ikke var bra for oss. Jeg har nok tatt større skade av å bo sammen med begge foreldre, enn jeg hadde hatt om min mor oppdro oss alene. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom å være bedre foreldre fordi man er to. 

Anonymkode: da09d...8a0

Jeg tenker da at det er omsorgssvikt av begge foreldrene. Far som ikke oppfører seg som han skal mot sitt barn, og mor som ikke setter sitt barn først og går.

Men, tenk om situasjonen var slik at din mor hadde valgt å få barn på egenhånd, og det var HUN som ikke oppførte seg som hun skulle. Hvem skulle du gått til da? Dette eksempelet er jo et prakteksempel på en av grunnene til at det er viktig å være to, for selv om din far var dårlig for deg så hadde du fremdeles din mor å støtte deg til.

Jeg sier på ingen måte at alle par som får barn automatisk blir gode foreldre, men jeg mener at et barn har et bedre utgangspunkt med to foreldre. Man kan komme med mange eksempler på dårlige fedre eller mødre som var to om et barn, men dette er unntakene, ikke normalen.

Syntes også det er mye "mannehat" rundt dette temaet. At et barn ikke trenger en far eller at far sin rolle i barnets liv er overdrevet. Jeg er delvis uenig i dette, for jeg mener at to kvinner kunne gjort en like god jobb som foreldre av forskjellig kjønn, men jeg mener også at to menn kan det. Altså, ingen barn har godt av en forelder som ikke er tilstede eller er en dårlig mor/far, men det gir ikke retten til å frata barnet dette med vilje fra starten av.

[AnonymBruker]

Det er mange ting i livet hvor idealet ikke er tilgjengelig. Da velger mennesker «nesten beste».

Å velge «dårligste» (i dette tilfellet å aldri få barn) ville jo være mye dårligere. Hvorfor skulle noen gjøre det?

Anonymkode: f3c01...868

[AnonymBruker]

Mange kvinner ønsker vel ikke å blande inn en "tilfeldig" mann de møtte på byen i helga inn i sitt eget barn og ønsket om barn er større enn ønsket om partner. De vil da ikke ha en som kan kreve samvær med barnet etc.
Også er det mange moralske aspekter ved det å bli gravid med vilje av et ONS, selv om mannen ikke brukte kondom. 

Jeg selv er imot det å lage barn "helt på egenhånd" da det frarøver barnet en far / 50 % av sitt opphav. Noen argumenterer med at ikke alle barn ønsker dette, men hva med de som faktisk føler de trenger det for å finne sin egen identitet? Og de som har muligheten til å kontakte donor etter 18 år vil jo fremdeles ha 18 år bak seg med mange store spørsmål og et stort hull i tilværelsen. 
(de som har en far som stikker av eller en far som er død skal ikke brukes i argumenter her syntes jeg, for da gikk ikke mora inn med planen om dette og har fra starten av en egoistisk plan om å ikke ha en far i det hele tatt.)

Hørt/kjenner jenter som har "valgt å beholde" av Gud-vet-hvorfor grunn, men det var søren meg ikke pba av det etiske ved abort. Jenter kan være noen slu lurendreiere når du de runder 24(kanskje før). Huff. Får håpe de har økonomien på stell i det minste.

Anonymkode: 327e1...81e

[AnonymBruker]

Jeg tenker da at det er omsorgssvikt av begge foreldrene. Far som ikke oppfører seg som han skal mot sitt barn, og mor som ikke setter sitt barn først og går.

Men, tenk om situasjonen var slik at din mor hadde valgt å få barn på egenhånd, og det var HUN som ikke oppførte seg som hun skulle. Hvem skulle du gått til da? Dette eksempelet er jo et prakteksempel på en av grunnene til at det er viktig å være to, for selv om din far var dårlig for deg så hadde du fremdeles din mor å støtte deg til.

Jeg sier på ingen måte at alle par som får barn automatisk blir gode foreldre, men jeg mener at et barn har et bedre utgangspunkt med to foreldre. Man kan komme med mange eksempler på dårlige fedre eller mødre som var to om et barn, men dette er unntakene, ikke normalen.

Syntes også det er mye "mannehat" rundt dette temaet. At et barn ikke trenger en far eller at far sin rolle i barnets liv er overdrevet. Jeg er delvis uenig i dette, for jeg mener at to kvinner kunne gjort en like god jobb som foreldre av forskjellig kjønn, men jeg mener også at to menn kan det. Altså, ingen barn har godt av en forelder som ikke er tilstede eller er en dårlig mor/far, men det gir ikke retten til å frata barnet dette med vilje fra starten av.

En ting er jo at kvinnen ønsker barn, og klok og oppegående som hun er velger hun en sædbank for å unngå det etiske rundt ONS, og samlivsbrudd. 

Hva med en mann som ønsker barn, men ikke leve med en kvinne, altså surrogati for en singel mann. Bør ikke mannen også få lov til å unne seg av denne muligheten?

Anonymkode: 327e1...81e

[AnonymBruker]

Fordi vi (les: han) ikke kan få barn på den naturlige måten, så da må vi ha hjelp.

Mvh Yvonne

Synes du det er greit å utlevere kjæresten din på den måten?  Det er jo flere brukere her inne som har sett bilder av han, og vet hvordan han ser ut. 

Anonymkode: aa64b...6a7

[Herr Sebra]

Synes du det er greit å utlevere kjæresten din på den måten?  Det er jo flere brukere her inne som har sett bilder av han, og vet hvordan han ser ut. 

Anonymkode: aa64b...6a7

Nå har jeg skrevet åpent om det selv her på forumet, så akkurat dette seg jeg ikke som et problem. Dette er da noe jeg er ganske åpen om, både her inne og ellers. Yvonne har aldri skrevet noe som jeg aldri har samtykket til uansett.

[peppermyntete]

En setter altså sin egen irrasjonalitet fremfor barns velferd. Bare fordi en ikke vil akseptere noen menn.

"Akseptere"?? Man skal vel helst gjøre mer enn å akseptere en mann for å dele livet sitt med han. Tror et barn har det MYE bedre med bare en forelder enn med foreldre som kun aksepterer hverandre.

[AnonymBruker]

Nå har jeg skrevet åpent om det selv her på forumet, så akkurat dette seg jeg ikke som et problem. Dette er da noe jeg er ganske åpen om, både her inne og ellers. Yvonne har aldri skrevet noe som jeg aldri har samtykket til uansett.

Da så.

Anonymkode: aa64b...6a7

[AnonymBruker]

Nå har jeg skrevet åpent om det selv her på forumet, så akkurat dette seg jeg ikke som et problem. Dette er da noe jeg er ganske åpen om, både her inne og ellers. Yvonne har aldri skrevet noe som jeg aldri har samtykket til uansett.

Så koselig at du stakk innom   Jeg tror dere gjør helt rett i å være helt åpne om dette, da det fjerner hele "tiske, viske" faktoren. Jeg kjenner selv en familie som har fått to barn ved hjelp av sæddonor. De har vært 100% åpne om det, så hele lokalsamfunnet vet om det (vi bor på et lite sted), og da er det båre noe som ER, ikke "et rykte som går". Og jeg har ikke hørt noen som har reagert negativt på det, for alle forstår veldig godt hvorfor det måtte bli sånn. 

Eller jo forresten, det var en som prøvde seg med "han som skriver seg som far", men da fikk hun jamme gjennomgå av alle rundt. Far er far, enten barnet er biologisk, adoptert eller skapt ved hjelp.

Ønsker dere riktig lykke til!

Anonymkode: f3c01...868

[AnonymBruker]

Jeg leste nettopp en tråd som handlet om kunstig inseminering, altså skulle noen få barn uten en mann (jeg er for øvrig klar over at slike ting blir gjort for par som ikke greier å bli gravid, det er ikke dem jeg skriver om).

Det er flere menn enn kvinner i Norge, ganske mange flere, særlig blant unge. Det fins med mange ord svært mange menn og majoriteten vil ha barn. I tillegg er det jo mange flere menn som er barnløse enn kvinner i dag.

Det er mange fordeler ved å ha en mann når et barn blir født, alt blir jo mye lettere. I tillegg øker jo inntekten samlet og forsking viser at det er godt for barn på de fleste områder.

Hvorfor gidder da noen å få barn uten en mann? Er de så fryktelige i dag Om du ikke har en IQ på under 80 og ter deg greit, er det jo mulig.

Det er vel gjerne sånn at mange av kvinnene som velger å få barn alene, gjør dette fordi de ikke finner noen mann å få barn med.

Hvordan mener du disse skal finne hverandre da? Legge ut annonse? (Kvinne 35år ønsker barn, og søker mann (25-45år) for 2 barn og 20 års samliv. Må ha god økonomi.)

Og så kunne hun velge blant søkerne, og flytte sammen med han som passet best?

Det er mange grunner til at folk er single, og det er ikke alle som hadde klart å bo sammen i harmoni i 20-50 år. Og selv om det er godt for barna å bo med begge foreldrene sine, så er det IKKE godt for barna å bo med foreldre som ikke liker hverandre, men som bor sammen for barnas skyld.

Anonymkode: 6fa78...adc

[-Missi-]

Hmm jeg har tenkt på dette noen år. Har selv en sønn hvor vi bodde med barnefar til han var 3 år. Sønnen min er 8.5 nå og begynner å bli en stor gutt. Vi har hatt 50/50 i alle år fordi det er det "riktige". Han har et o.k forhold til far men vil alltid helst være her hvor han føler seg mest hjemme. Jeg kan bare tenke meg hvor fælt det må være for et barn å ha to hjem, og aldri få roe seg ned et sted og virkelig høre til. Dette har jeg selfølgelig ønsket for ham, men da måtte jeg gått gjennom rettsak med barnefar og det vil jeg ikke utsette sønnen min for da det ville blitt stygt for alle parter. Nå venter pappaen og dama nytt barn, sønnen min utrykker allerede at han føler seg satt på siden. Lang historie men det har heller ikke vært den beste oppfølgingen derfra kan man si.

Dermed: Min sønn hadde hatt det mye bedre med å bo her 100% enn å være en kasteball fra far som absolutt skal ha på papiret 50/50 kun fordi han ser på det som sin rett. Ikke fordi han faktisk vil ha og har han 50%...alle pappahelger siden sommeren har sønnen min vært hos meg. Far spør, fordi han skal på enda en forretningsreise eller han og dama skal på noe. Jeg vet at alternativet er besteforeldre på farsiden, hvor min sønn egentlig ikke trives da han ikke får vært seg selv. Derfor sier jeg alltid ja, for det er min sønns beste og jeg elsker min sønn over alt på jord.

Jeg har selv tenkt tanken om inseminering og det å få et barn på den måten uten en far i bildet. Jeg er enda ung, 28 men ender jeg opp med å være langt over 30 uten å ha funnet kjærligheten på ny vurderer jeg dette. Jeg driver med høyere utdannelse og vet at jeg hadde klart å forsørge et barn til etter at den er ferdig om 2-3 år. Da er jeg 30-31. Tanken er da å jobbe et par år og så virkelig seriøst vurdere det. Jeg vet hvor mye kromosom feil og andre skader det er større sjangs å få når man kommer over 30, 35 er min absolutte maks grense for å få barn. Det er i tilegg mer komplikasjoner for mor.

Jeg ser ikke på det som noe tap å ikke ha en far, stabilitet, ro, trygghet og kjærlighet er mye viktigere for et barn enn en far. Jeg vil ikke utsette et barn til for 50/50 og alt det vonde som det fører med seg. Tenker på at sønnen min fortjener å få et søsken selv om han ville være ganske stor da, han har ønsket seg søsken veldig lenge. For min egen del kunne jeg og tenke meg å gi kjærlighet til enda et barn, men ønsker ikke en mann i livet mitt. Selv det i utgangspunktet lykkeligste forhold kan ryke og jeg kan aldri utsette et barn igjen for det min stakkars sønn har måttet oppleve. Det skjærer meg i hjertet bare tanken på det for det var overhodet ikke det jeg ønsket for ham.

Man har bare et liv, og man må faktisk gjøre det aller beste ut av det livet.

[AnonymBruker]

Nå har jeg skrevet åpent om det selv her på forumet, så akkurat dette seg jeg ikke som et problem. Dette er da noe jeg er ganske åpen om, både her inne og ellers. Yvonne har aldri skrevet noe som jeg aldri har samtykket til uansett.

Møttes dere på KG? 

Anonymkode: 0b7a7...035

[AnonymBruker]

Jeg har selv tenkt tanken om inseminering og det å få et barn på den måten uten en far i bildet. Jeg er enda ung, 28 men ender jeg opp med å være langt over 30 uten å ha funnet kjærligheten på ny vurderer jeg dette. Jeg driver med høyere utdannelse og vet at jeg hadde klart å forsørge et barn til etter at den er ferdig om 2-3 år. Da er jeg 30-31. Tanken er da å jobbe et par år og så virkelig seriøst vurdere det. Jeg vet hvor mye kromosom feil og andre skader det er større sjangs å få når man kommer over 30, 35 er min absolutte maks grense for å få barn. Det er i tilegg mer komplikasjoner for mor.

Jeg ser ikke på det som noe tap å ikke ha en far, stabilitet, ro, trygghet og kjærlighet er mye viktigere for et barn enn en far. Jeg vil ikke utsette et barn til for 50/50 og alt det vonde som det fører med seg. Tenker på at sønnen min fortjener å få et søsken selv om han ville være ganske stor da, han har ønsket seg søsken veldig lenge. For min egen del kunne jeg og tenke meg å gi kjærlighet til enda et barn, men ønsker ikke en mann i livet mitt. Selv det i utgangspunktet lykkeligste forhold kan ryke og jeg kan aldri utsette et barn igjen for det min stakkars sønn har måttet oppleve. Det skjærer meg i hjertet bare tanken på det for det var overhodet ikke det jeg ønsket for ham.

Man har bare et liv, og man må faktisk gjøre det aller beste ut av det livet.

Til å være 28 synes jeg du er veldig klok og har forstått veldig mye her i livet alt. Veldig enig med deg i at det mest stabile er egentlig å få barn som singel, uten en mann. Kynisk virkelighet, men... Men ikke enig med deg i at en dermed må gi opp menn. Jeg ser i stedet på det som en fordel, for da har barna en stabil forelder, da vil ikke en ny mann kunne rive i barna på den måten som din eks gjør.

Ellers enig med deg, det viktigste barn trenger og som en kan gi de som forelder er kjærlighet (og stabilitet).

http://www.information.dk/303122

Anonymkode: 90233...3e6

[AnonymBruker]

En ting er jo at kvinnen ønsker barn, og klok og oppegående som hun er velger hun en sædbank for å unngå det etiske rundt ONS, og samlivsbrudd. 

Hva med en mann som ønsker barn, men ikke leve med en kvinne, altså surrogati for en singel mann. Bør ikke mannen også få lov til å unne seg av denne muligheten?

Anonymkode: 327e1...81e

Surrogati er ikke lov i Norge. Da må han reise til utlandet og betale bortimot 800.000,- for å få det gjort. 

Jeg syntes ikke man skal kunne få alt i verden. Er det slik at man ikke ønsker en partner, vel da faller noen goder bort - som det å få barn.

Anonymkode: 3db3d...c8c

[Gjest SykkelJenny]

Jeg  så et program om dette på TV her forleden dag og må si at jeg er litt delt I min mening om bruk av donor. I programmet fulgte vi endel britiske kvinner som valgte danske donorer. Her var det både bruk av anonyme og åpne donorer. Donorene kunne risikere å bli far til over hundre barn - I noen tilfeller flere enn det. Noen var åpne for å treffe barna og ta en kopp kaffe med dem om de ønsket det når de ble 18 eller eldre - men de ønsket ikke noe forhold til barna utover det.

Det jeg reagerte mest på var hvordan kvinnene valgte donoren:

• Var han pen som barn?
• Farge på hår og øyne.
• Intelligens, utdanning og yrke.

På en måte virket det som disse kvinnene var på nettet og shoppet seg ny bukse eller kåpe når de satt og valgte ut en far til sitt barn.

Dersom jeg (eller mannen min) ikke kunne få barn så hadde jeg nok valgt adopsjon. Ikke om jeg var single, men om jeg var I et stabilt forhold.

[AnonymBruker]

Det jeg reagerte mest på var hvordan kvinnene valgte donoren:

• Var han pen som barn?
• Farge på hår og øyne.
• Intelligens, utdanning og yrke.

Hviilke kriterier burde de hatt, da? Jeg har full forståelse for at de vil se på intelligens, da dette er meget arvbart og et nyttig verktøy i livet. Jeg ville selv ikke hatt en lite intelligent mann som far til mine barn.

Dersom jeg (eller mannen min) ikke kunne få barn så hadde jeg nok valgt adopsjon. Ikke om jeg var single, men om jeg var I et stabilt forhold.

Du vet at det er veldig lange ventetider, ikke sant? Og langt flere par som ønsker å adoptere enn barn som frigitt til adopsjon? Og hvorfor skulle det være en bedre løsning for paret? Det er enklere, raskere og billigere å "produsere" det selv. Og da tar man ikke et adoptivbarn fra en familie som ikke har donorsæd som et alternativ.

Anonymkode: f3c01...868