Fortell noe skikkelig interessant!

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: d4830...f50

[Gjest Catalina Culès]

Huset Tudor (1484-1603)

Under den blodige rosekrig var en stor del av Englands gamle adel gått til grunne, og Henrik 7 (1485–1509) kunne derfor knekke baronenes makt ved å støtte seg til borgerstanden, som ønsket vern om den oppblomstrende handel og ullvareindustri. Gradvis var også bøndeneslivegenskap opphørt, idet de mange livegne bønder var blitt frie festere, såkalte copyholders; samtidig oppstod det et jordløst proletariat som bare delvis fant arbeid i industrien.

Ved en klok finanspolitikk omgikk Henrik Parlamentets skattebevilgningsrett, og han opprettet Stjernekammeret, en øverste domstol som også lot seg bruke mot adelsmennene. Denne makt forstod også hans sønn Henrik 8 (1509–47) å bevare. Parlamentet ble opprettholdt, men det hadde liten myndighet og var nærmest et redskap for kongen. Han kom i strid med paven og brøt med ham 1534, benektet pavens autoritet i England og erklærte seg selv for den engelske kirkes overhode. 1536 utstedte han seks trosartikler av en utpreget katolsk karakter og opphevet klostrene.

Under hans sønn Edvard 6 (1547–53) ble kirkereformen ført videre iprotestantisk retning. Parlamentet vedtok en kalvinistisk farget trosbekjennelse; men bispeembetet ble beholdt, og så meget som mulig av den gamle liturgis former. Gudstjenesten, som ble ordnet ved Book of Common Prayer, skulle heretter foregå på engelsk. Kongen skulle fremdeles være kirkens overhode og fikk besettelsen av bispeembetene i sin makt.

Således ble den anglikanske kirkeordning foreløpig innført; men Edvards søster Maria den blodige (1553–58) ektet Filip 2 av Spania og forsøkte med vold og grusomme forfølgelser å gjeninnføre katolisismen.

I 1558 gikk Calais tapt, den siste engelske besittelse i Frankrike. De protestantiske anskuelser hadde nå slått så fast rot i folket at den neste dronning, Marias halvsøster Elizabeth (1558–1603), tross sin personlige sympati for katolisismen var nødt til å følge den offentlige mening og gjennomføre reformasjonen 1562 ved de 39 artikler, grunnlaget for den senere anglikanske kirkeforfatning.

Allikevel preget motsetningen mellom katolikker og protestanter engelsk politikk i over 100 år. Den katolske Maria Stuart ble henrettet 1587. Elizabeth støttet nederlenderne mot Spania, og 1588 ble den spanske armadas angrep slått tilbake. Kampen med Spania brakte et mektig oppsving i Englands handel og sjøfart og i industrien, særlig tekstilindustrien. Hanseatene mistet sine handelsrettigheter.

Kolonisasjonen av Nord-Amerika begynte; det engelsk-ostindiske kompani ble etablert 1600. På alle områder var landet i rivende fremgang, og grunnen ble lagt til det moderne Englands industrielle og maritime verdensherredømme.

Huset Stuart (1603-89)

Før Elizabeth døde, utpekte hun til sin etterfølger Jakob (James) 1 (1603–25), Maria Stuarts sønn; dermed ble England og Skottland forent ipersonalunion. Som tilhenger av den episkopale kirkeforfatning forfulgteJakob puritanerne og etter kruttsammensvergelsen i 1605, katolikkene. Han var oppfylt av høye tanker om den kongelige verdighet, ville bevare tudorenes makt overfor Parlamentet og søkte å omgå dets skattebevilgningsrett, men dette la spiren til et voksende hat mot stuartene.

Både puritanere og katolikker utvandret i mengder og grunnla kolonieneNew England og Virginia. Jakobs sønn Karl (Charles) 1 (1625–49) fortsatte striden med Parlamentet om pengebevilgningene. I 1628 gikk han med på de krav Underhuset satte frem i Petition of Rights, men etter en ny strid 1629 regjerte han i 11 år uten Parlamentet, inntil han kom i krig med skottene.

For å skaffe penger ble han nødt til på ny å sammenkalle Parlamentet, det såkalte Lange parlament (1640–53), hvor puritanerne fikk flertallet. Karl måtte nå oppheve Stjernekammeret og gjøre andre innrømmelser, men hans upålitelighet og stadige forsøk på å få penger uten Parlamentets bevilgning, førte til sist til borgerkrigen 1642. Karl tapte ved Marston Moor1644 og mot Oliver Cromwell ved Naseby 1645, flyktet derpå over til skottene, men disse solgte ham 1647 til Parlamentet.

Nå brøt det ut strid mellom det presbyterianske Parlament og de mer ytterliggående independenter, som hadde makten i hæren og samlet seg om Cromwell; denne bemektiget seg kongen og slo skottene, som reiste seg til kamp for kongen ved Preston 1648.

Cromwell renset derpå Parlamentet; de gjenværende medlemmer (The Rump Parliament) lot Karl dømme og henrette 1649 og erklærte England for republikk. Cromwell, som støttet seg til hæren, kunne likevel ikke komme overens med Parlamentet, men sprengte det med våpenmakt og styrte eneveldig som protektor (1653–58). Han arbeidet for religiøs toleranse, skaffet ro i landet og gjennomførte viktige forbedringer i lovgivning og forvaltning.

Navigasjonsakten som var vedtatt av Rump-parlamentet 1651 og satt i verk av Cromwell, sikret utviklingsmulighetene for den britiske handel og skipsfart, særlig i de fremmede verdensdeler. Englands anseelse i Europa steg ved de seierrike kriger som Cromwell førte med Nederland 1652 og med Spania 1654–58. Likevel lyktes det ikke Cromwell å vinne folket, som hang ved det gamle kongedømme. Cromwells sønn Rikard (Richard) ble protektor, men han manglet farens evner og nedla sitt embete 1659. Et nytt parlament valgte Karl 1s sønn Karl 2 (1660–85) til konge. Denne begivenhet kalles i Englands historie Restaurasjonen.

1662 ble den episkopale kirkeordning gjeninnført, men Karl var i hjertet katolikk og støttet Ludvig 14 i krigene mot de protestantiske Nederlandene. Parlamentet tvang ham ved Testakten 1673 til å utelukke katolikker fra alle embeter, og ved Habeas corpus-akten 1679 til å respektere den personlige frihet. Opposisjonen i Parlamentet, whiggene, forsøkte også å utelukke kongens bror Jakob, som åpenlyst var gått over til katolisismen, fra tronfølgen.

Under kampen mot whiggene fant Karl støtte hos motpartiet, de konservative toryer, og fra 1681 til sin død regjerte han uten Parlamentet.

Jakob 2 (1685–88) arbeidet dristig for en katolsk-absolutistisk reaksjon og utstedte et toleranseedikt 1687, som gav katolikkene likestilling med andre; men da en tronarving ble født (juni 1688), og det var fare for fortsatt katolsk kongedømme, henvendte både toryer og whigger seg tilVilhelm (William) av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria (Mary), med anmodning om å komme til England.

Ved denne revolusjon flyktet Jakob til Frankrike; et innkalt parlament valgte Vilhelm og Maria til regenter og fastslo ved Declaration of RightsParlamentets og folkets rettigheter overfor kongen. Disse ble deretter stadfestet av Vilhelm i Bill of Rights 1689; dermed var den lange kamp mellom konge og parlament forbi, og folkets rett til å delta i statsstyret ubrytelig fastslått.

 

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: d4830...f50

[AnonymBruker]

6 timer siden, Loki Laufeyson skrev:

Huset Tudor (1484-1603)

Under den blodige rosekrig var en stor del av Englands gamle adel gått til grunne, og Henrik 7 (1485–1509) kunne derfor knekke baronenes makt ved å støtte seg til borgerstanden, som ønsket vern om den oppblomstrende handel og ullvareindustri. Gradvis var også bøndeneslivegenskap opphørt, idet de mange livegne bønder var blitt frie festere, såkalte copyholders; samtidig oppstod det et jordløst proletariat som bare delvis fant arbeid i industrien.

Ved en klok finanspolitikk omgikk Henrik Parlamentets skattebevilgningsrett, og han opprettet Stjernekammeret, en øverste domstol som også lot seg bruke mot adelsmennene. Denne makt forstod også hans sønn Henrik 8 (1509–47) å bevare. Parlamentet ble opprettholdt, men det hadde liten myndighet og var nærmest et redskap for kongen. Han kom i strid med paven og brøt med ham 1534, benektet pavens autoritet i England og erklærte seg selv for den engelske kirkes overhode. 1536 utstedte han seks trosartikler av en utpreget katolsk karakter og opphevet klostrene.

Under hans sønn Edvard 6 (1547–53) ble kirkereformen ført videre iprotestantisk retning. Parlamentet vedtok en kalvinistisk farget trosbekjennelse; men bispeembetet ble beholdt, og så meget som mulig av den gamle liturgis former. Gudstjenesten, som ble ordnet ved Book of Common Prayer, skulle heretter foregå på engelsk. Kongen skulle fremdeles være kirkens overhode og fikk besettelsen av bispeembetene i sin makt.

Således ble den anglikanske kirkeordning foreløpig innført; men Edvards søster Maria den blodige (1553–58) ektet Filip 2 av Spania og forsøkte med vold og grusomme forfølgelser å gjeninnføre katolisismen.

I 1558 gikk Calais tapt, den siste engelske besittelse i Frankrike. De protestantiske anskuelser hadde nå slått så fast rot i folket at den neste dronning, Marias halvsøster Elizabeth (1558–1603), tross sin personlige sympati for katolisismen var nødt til å følge den offentlige mening og gjennomføre reformasjonen 1562 ved de 39 artikler, grunnlaget for den senere anglikanske kirkeforfatning.

Allikevel preget motsetningen mellom katolikker og protestanter engelsk politikk i over 100 år. Den katolske Maria Stuart ble henrettet 1587. Elizabeth støttet nederlenderne mot Spania, og 1588 ble den spanske armadas angrep slått tilbake. Kampen med Spania brakte et mektig oppsving i Englands handel og sjøfart og i industrien, særlig tekstilindustrien. Hanseatene mistet sine handelsrettigheter.

Kolonisasjonen av Nord-Amerika begynte; det engelsk-ostindiske kompani ble etablert 1600. På alle områder var landet i rivende fremgang, og grunnen ble lagt til det moderne Englands industrielle og maritime verdensherredømme.

Huset Stuart (1603-89)

Før Elizabeth døde, utpekte hun til sin etterfølger Jakob (James) 1 (1603–25), Maria Stuarts sønn; dermed ble England og Skottland forent ipersonalunion. Som tilhenger av den episkopale kirkeforfatning forfulgteJakob puritanerne og etter kruttsammensvergelsen i 1605, katolikkene. Han var oppfylt av høye tanker om den kongelige verdighet, ville bevare tudorenes makt overfor Parlamentet og søkte å omgå dets skattebevilgningsrett, men dette la spiren til et voksende hat mot stuartene.

Både puritanere og katolikker utvandret i mengder og grunnla kolonieneNew England og Virginia. Jakobs sønn Karl (Charles) 1 (1625–49) fortsatte striden med Parlamentet om pengebevilgningene. I 1628 gikk han med på de krav Underhuset satte frem i Petition of Rights, men etter en ny strid 1629 regjerte han i 11 år uten Parlamentet, inntil han kom i krig med skottene.

For å skaffe penger ble han nødt til på ny å sammenkalle Parlamentet, det såkalte Lange parlament (1640–53), hvor puritanerne fikk flertallet. Karl måtte nå oppheve Stjernekammeret og gjøre andre innrømmelser, men hans upålitelighet og stadige forsøk på å få penger uten Parlamentets bevilgning, førte til sist til borgerkrigen 1642. Karl tapte ved Marston Moor1644 og mot Oliver Cromwell ved Naseby 1645, flyktet derpå over til skottene, men disse solgte ham 1647 til Parlamentet.

Nå brøt det ut strid mellom det presbyterianske Parlament og de mer ytterliggående independenter, som hadde makten i hæren og samlet seg om Cromwell; denne bemektiget seg kongen og slo skottene, som reiste seg til kamp for kongen ved Preston 1648.

Cromwell renset derpå Parlamentet; de gjenværende medlemmer (The Rump Parliament) lot Karl dømme og henrette 1649 og erklærte England for republikk. Cromwell, som støttet seg til hæren, kunne likevel ikke komme overens med Parlamentet, men sprengte det med våpenmakt og styrte eneveldig som protektor (1653–58). Han arbeidet for religiøs toleranse, skaffet ro i landet og gjennomførte viktige forbedringer i lovgivning og forvaltning.

Navigasjonsakten som var vedtatt av Rump-parlamentet 1651 og satt i verk av Cromwell, sikret utviklingsmulighetene for den britiske handel og skipsfart, særlig i de fremmede verdensdeler. Englands anseelse i Europa steg ved de seierrike kriger som Cromwell førte med Nederland 1652 og med Spania 1654–58. Likevel lyktes det ikke Cromwell å vinne folket, som hang ved det gamle kongedømme. Cromwells sønn Rikard (Richard) ble protektor, men han manglet farens evner og nedla sitt embete 1659. Et nytt parlament valgte Karl 1s sønn Karl 2 (1660–85) til konge. Denne begivenhet kalles i Englands historie Restaurasjonen.

1662 ble den episkopale kirkeordning gjeninnført, men Karl var i hjertet katolikk og støttet Ludvig 14 i krigene mot de protestantiske Nederlandene. Parlamentet tvang ham ved Testakten 1673 til å utelukke katolikker fra alle embeter, og ved Habeas corpus-akten 1679 til å respektere den personlige frihet. Opposisjonen i Parlamentet, whiggene, forsøkte også å utelukke kongens bror Jakob, som åpenlyst var gått over til katolisismen, fra tronfølgen.

Under kampen mot whiggene fant Karl støtte hos motpartiet, de konservative toryer, og fra 1681 til sin død regjerte han uten Parlamentet.

Jakob 2 (1685–88) arbeidet dristig for en katolsk-absolutistisk reaksjon og utstedte et toleranseedikt 1687, som gav katolikkene likestilling med andre; men da en tronarving ble født (juni 1688), og det var fare for fortsatt katolsk kongedømme, henvendte både toryer og whigger seg tilVilhelm (William) av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria (Mary), med anmodning om å komme til England.

Ved denne revolusjon flyktet Jakob til Frankrike; et innkalt parlament valgte Vilhelm og Maria til regenter og fastslo ved Declaration of RightsParlamentets og folkets rettigheter overfor kongen. Disse ble deretter stadfestet av Vilhelm i Bill of Rights 1689; dermed var den lange kamp mellom konge og parlament forbi, og folkets rett til å delta i statsstyret ubrytelig fastslått.

 

 

Hermegås

Anonymkode: 84f11...48b

[Gjest Catalina Culès]

16 timer siden, Loki Laufeyson skrev:

Huset Tudor (1484-1603)

Under den blodige rosekrig var en stor del av Englands gamle adel gått til grunne, og Henrik 7 (1485–1509) kunne derfor knekke baronenes makt ved å støtte seg til borgerstanden, som ønsket vern om den oppblomstrende handel og ullvareindustri. Gradvis var også bøndeneslivegenskap opphørt, idet de mange livegne bønder var blitt frie festere, såkalte copyholders; samtidig oppstod det et jordløst proletariat som bare delvis fant arbeid i industrien.

Ved en klok finanspolitikk omgikk Henrik Parlamentets skattebevilgningsrett, og han opprettet Stjernekammeret, en øverste domstol som også lot seg bruke mot adelsmennene. Denne makt forstod også hans sønn Henrik 8 (1509–47) å bevare. Parlamentet ble opprettholdt, men det hadde liten myndighet og var nærmest et redskap for kongen. Han kom i strid med paven og brøt med ham 1534, benektet pavens autoritet i England og erklærte seg selv for den engelske kirkes overhode. 1536 utstedte han seks trosartikler av en utpreget katolsk karakter og opphevet klostrene.

Under hans sønn Edvard 6 (1547–53) ble kirkereformen ført videre iprotestantisk retning. Parlamentet vedtok en kalvinistisk farget trosbekjennelse; men bispeembetet ble beholdt, og så meget som mulig av den gamle liturgis former. Gudstjenesten, som ble ordnet ved Book of Common Prayer, skulle heretter foregå på engelsk. Kongen skulle fremdeles være kirkens overhode og fikk besettelsen av bispeembetene i sin makt.

Således ble den anglikanske kirkeordning foreløpig innført; men Edvards søster Maria den blodige (1553–58) ektet Filip 2 av Spania og forsøkte med vold og grusomme forfølgelser å gjeninnføre katolisismen.

I 1558 gikk Calais tapt, den siste engelske besittelse i Frankrike. De protestantiske anskuelser hadde nå slått så fast rot i folket at den neste dronning, Marias halvsøster Elizabeth (1558–1603), tross sin personlige sympati for katolisismen var nødt til å følge den offentlige mening og gjennomføre reformasjonen 1562 ved de 39 artikler, grunnlaget for den senere anglikanske kirkeforfatning.

Allikevel preget motsetningen mellom katolikker og protestanter engelsk politikk i over 100 år. Den katolske Maria Stuart ble henrettet 1587. Elizabeth støttet nederlenderne mot Spania, og 1588 ble den spanske armadas angrep slått tilbake. Kampen med Spania brakte et mektig oppsving i Englands handel og sjøfart og i industrien, særlig tekstilindustrien. Hanseatene mistet sine handelsrettigheter.

Kolonisasjonen av Nord-Amerika begynte; det engelsk-ostindiske kompani ble etablert 1600. På alle områder var landet i rivende fremgang, og grunnen ble lagt til det moderne Englands industrielle og maritime verdensherredømme.

Huset Stuart (1603-89)

Før Elizabeth døde, utpekte hun til sin etterfølger Jakob (James) 1 (1603–25), Maria Stuarts sønn; dermed ble England og Skottland forent ipersonalunion. Som tilhenger av den episkopale kirkeforfatning forfulgteJakob puritanerne og etter kruttsammensvergelsen i 1605, katolikkene. Han var oppfylt av høye tanker om den kongelige verdighet, ville bevare tudorenes makt overfor Parlamentet og søkte å omgå dets skattebevilgningsrett, men dette la spiren til et voksende hat mot stuartene.

Både puritanere og katolikker utvandret i mengder og grunnla kolonieneNew England og Virginia. Jakobs sønn Karl (Charles) 1 (1625–49) fortsatte striden med Parlamentet om pengebevilgningene. I 1628 gikk han med på de krav Underhuset satte frem i Petition of Rights, men etter en ny strid 1629 regjerte han i 11 år uten Parlamentet, inntil han kom i krig med skottene.

For å skaffe penger ble han nødt til på ny å sammenkalle Parlamentet, det såkalte Lange parlament (1640–53), hvor puritanerne fikk flertallet. Karl måtte nå oppheve Stjernekammeret og gjøre andre innrømmelser, men hans upålitelighet og stadige forsøk på å få penger uten Parlamentets bevilgning, førte til sist til borgerkrigen 1642. Karl tapte ved Marston Moor1644 og mot Oliver Cromwell ved Naseby 1645, flyktet derpå over til skottene, men disse solgte ham 1647 til Parlamentet.

Nå brøt det ut strid mellom det presbyterianske Parlament og de mer ytterliggående independenter, som hadde makten i hæren og samlet seg om Cromwell; denne bemektiget seg kongen og slo skottene, som reiste seg til kamp for kongen ved Preston 1648.

Cromwell renset derpå Parlamentet; de gjenværende medlemmer (The Rump Parliament) lot Karl dømme og henrette 1649 og erklærte England for republikk. Cromwell, som støttet seg til hæren, kunne likevel ikke komme overens med Parlamentet, men sprengte det med våpenmakt og styrte eneveldig som protektor (1653–58). Han arbeidet for religiøs toleranse, skaffet ro i landet og gjennomførte viktige forbedringer i lovgivning og forvaltning.

Navigasjonsakten som var vedtatt av Rump-parlamentet 1651 og satt i verk av Cromwell, sikret utviklingsmulighetene for den britiske handel og skipsfart, særlig i de fremmede verdensdeler. Englands anseelse i Europa steg ved de seierrike kriger som Cromwell førte med Nederland 1652 og med Spania 1654–58. Likevel lyktes det ikke Cromwell å vinne folket, som hang ved det gamle kongedømme. Cromwells sønn Rikard (Richard) ble protektor, men han manglet farens evner og nedla sitt embete 1659. Et nytt parlament valgte Karl 1s sønn Karl 2 (1660–85) til konge. Denne begivenhet kalles i Englands historie Restaurasjonen.

1662 ble den episkopale kirkeordning gjeninnført, men Karl var i hjertet katolikk og støttet Ludvig 14 i krigene mot de protestantiske Nederlandene. Parlamentet tvang ham ved Testakten 1673 til å utelukke katolikker fra alle embeter, og ved Habeas corpus-akten 1679 til å respektere den personlige frihet. Opposisjonen i Parlamentet, whiggene, forsøkte også å utelukke kongens bror Jakob, som åpenlyst var gått over til katolisismen, fra tronfølgen.

Under kampen mot whiggene fant Karl støtte hos motpartiet, de konservative toryer, og fra 1681 til sin død regjerte han uten Parlamentet.

Jakob 2 (1685–88) arbeidet dristig for en katolsk-absolutistisk reaksjon og utstedte et toleranseedikt 1687, som gav katolikkene likestilling med andre; men da en tronarving ble født (juni 1688), og det var fare for fortsatt katolsk kongedømme, henvendte både toryer og whigger seg tilVilhelm (William) av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria (Mary), med anmodning om å komme til England.

Ved denne revolusjon flyktet Jakob til Frankrike; et innkalt parlament valgte Vilhelm og Maria til regenter og fastslo ved Declaration of RightsParlamentets og folkets rettigheter overfor kongen. Disse ble deretter stadfestet av Vilhelm i Bill of Rights 1689; dermed var den lange kamp mellom konge og parlament forbi, og folkets rett til å delta i statsstyret ubrytelig fastslått.

 

kjh

Endret 9. oktober 2016 av Catalina Culès

[Gjest Catalina Culès]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hermegås

Anonymkode: 84f11...48b

Man har ikke enerett på å skrive historie altså,

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Hermegås

 Anonymkode: 84f11...48b

 Hei Balian.

 

Anonymkode: d4830...f50

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: a3dd5...cd8

[AnonymBruker]

Fasinerende.

Anonymkode: f1567...bd8

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: a3dd5...cd8

[Zenobia]

 

 

[AnonymBruker]

Vriiinsk: 

 

Anonymkode: 689eb...896

[Gjest Aragorn II Elessar]

På 9.10.2016 den 8.41, Loki Laufeyson skrev:

Man har ikke enerett på å skrive historie altså,

Nei men du skriver som regel bare ting jeg har skrevet tidligere. 

[Gjest Catalina Culès]

8 timer siden, Balian de Ibelin skrev:

Nei men du skriver som regel bare ting jeg har skrevet tidligere. 

Er du så innbilsk at du tror jeg går rundt å husker på ting du har skrevet her inne.  

Jeg skriver om den delen av historien som jeg vil, helt uavhengig av hva du eventuelt har skrevet.

[Eiliv]

Det snør nå.  Nå som det var så godt og varmt.

[Gjest Catalina Culès]

.Feil tråd

Endret 10. mai 2017 av Catalina Culès

[Eiliv]

Snø i MAI er jo interessant det.