Barndom i byen eller på bygda best?

[AnonymBruker]

Lurer på hvor vi skal flytte...

Anonymous poster hash: 4d380...7a0

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et bygdestrøk. Det positive der var at vi kunne løpe fritt ute, i skogen, på besøk til hverandre, suse nedover biltomme bakker på spark om vinteren. Det var veldig fritt slik. MEN det er ikke mange folk å velge sosial omgangskrets fra. De få som stikker seg ut, blir lett mobbet, eller frosset ut. Vi begynte å drikke heimbrent tidlig. Det var altså kjempeidyllisk i barneåra, og hardnet seg til i ungdomsåra.

 

Nå bor vi i byen. Her må vi ringe og avtale med andre foreldre hvis barna våre skal leke, så kan de bli kjørt dit. Tør ikke slippe barna ut alene (de er 3 og 5 år), når hagen vår har åpning mot flere veier.

MEN: Det er mange fritidsaktiviteter å velge mellom - sport, musikk, teater, dans, kunst. Barna har mange fler å spille på - de kan finne seg venner i barnehagen, eller blant nabobarna i gata, eller på fritidsaktivitetene. Da er det større sjanse for å finne noen man har mye til felles med.

 

Da jeg begynte på videregående og flyttet til byen, så jeg en stor forskjell på elevene der jeg kom fra og der jeg flyttet til. På bygda var folk mer opptatt av merkeklær, trening og å henge med de kuleste i gjengen. På skolen min var folk politisk bevisste, interesserte seg for film og kultur, og var mer "voksne" i omgangsmåten, slik at det ikke ble klikkdannelser.

 

Jeg er glad for at barna mine vokser opp i byen. Vi bruker byen bevisst, er ofte på teater, museum, biblioteken, følger med på det som skjer som er barnevennlig. Tror dette beriker dem. Selv om jeg av og til lengter etter et trafikkfritt liv der barna kan springe i skogen.

Anonymous poster hash: c17a7...67f

[AnonymBruker]

Er veldig enig med brukeren over her. Har selv to barndomsvenninner som flyttet "på bygda" som barn, og deres oppvekstmiljø i ungdomstiden var totalt forskjellig fra mitt (vokste opp i en middels stor by). De begynte tidlig med alkohol (rett på spriten/hjemmebrent), noe som var utenkelig i mitt miljø i så ung alder. Jeg tenker at det er mye pga at det er lite å finne på i bygdene for ungdom, slik at fest og alkohol kommer tidlig inn i bildet. Miljøet blir også lite, slik at havner man først utenfor eller blir mobbet, så er det ikke så mange nye venner/omgangskrets å velge i. Sier ikke at dette gjelder alle bygder, men det er nok noe som går igjen mange plasser

Anonymous poster hash: be55a...29b

[AnonymBruker]

Vi bor i Oslo, men ikke i selve gryta. Området rundt oss er bygget opp av gangstier og det er mulig å bevege seg bilfritt til det meste. Samtidig er det et bredt tilbud av fritidsaktiviteter og alt Oslo ellers har å tilby ligger en kort kjøretur eller busstur unna.

Masse natur har vi og sjøen rett ved.

Vokste selv opp midt i byen (Majorstuen) og synes ikke det var ideelt ifht barndom, selv om det var jo mye positivt og. Hadde umiddelbar nærhet til det meste-men ville heller gått for forstad Oslo med bilfri gangstier rundt omkring. Finnes flere slike områder!

Anonymous poster hash: 346ac...da2

[Plingplong]

Jeg er oppvokst utenfor byen og bor nå på gård med mannen min. En oppvekst i bygda er etter min mening det aller beste. Barna kan leke ute når de vil, de hjelper til med dyrestell og derav får de ansvarsfølelse. Mye turer i skog og mark, barnebursdagene slår aldri feil, da bybarna synes det er superstas med hest,ku,kaniner,høns osv.

Barna får lov til å leke som de selv vil og jeg mener de blir mer oppfinnsomme da, enn å sette barn foran tven eller ett nettbrett som mange foreldre gjør. De holder seg i fysisk aktivitet.

Det er så individuelt hvor man synes det er best å la barna sine vokse opp men jeg synes ihvertfall at barna har stor glede av å vokse opp som gårdsbarn.

De får nok lov til å være med på litt mer andre ting som barn som bor i byen ikke får være med på.

Å dra ungene på akebrett med tau etter firehjulingene På vinterstid feks. For mange som bor i byen høres det sikkert helt sykt ut. Og ikke minst få lov til å være med å kjøre traktor osv.

Ja når jeg var liten var det ikke uvanlig at man hadde jordebil når man var 12 år gammel og hadde bilkonkurranser på isen, lekte cowboy og indianer i skogen og lagde pil og bue selv, klatret i de høyeste trærne man fant. Man var beskyttet av mor og far på en helt annen måte. Man fikk utfolde seg mer og teste sine grenser, man feilet mange ganger men også lærte man desto mer

Er ganske vanlig at barn som er oppvokst på gård er en del mer hardbarka enn unger som er vokst opp i byen.

[Jus sanguinis]

Da jeg begynte på videregående og flyttet til byen, så jeg en stor forskjell på elevene der jeg kom fra og der jeg flyttet til. På bygda var folk mer opptatt av merkeklær, trening og å henge med de kuleste i gjengen. På skolen min var folk politisk bevisste, interesserte seg for film og kultur, og var mer "voksne" i omgangsmåten, slik at det ikke ble klikkdannelser.

Anonymous poster hash: c17a7...67f

Dette handler ikke om by og land, men om klasse og sosiokulturelle forskjeller. For det er ikke byen i seg selv som legger grunnlaget for dette, ei heller er hele byen og alle dens innbyggere og skoler slik. Jeg kan garantere deg at i byens skolekrets med de laveste boligprisene er skolemiljøet og elvene der slett ikke slik du beskriver.

[AnonymBruker]

Vokste opp i byen, men da ikke i gryta. Dvs. Oslo vest.

 

Er positive og negative sider til alt. Moren min har nevnt at hun iblant tenker at det er bedre med en litt mindre by (ikke bygd) rett og slett fordi vest i Oslo rangerer på topp på så mange områder, og gir et veldig sterkt press. Press på utseende, kropp, utdannelse, karriere, partnervalg osv. Personlig synes jeg det er bra å ha noe å strekke seg etter - og det er mye mer påvirkelig når det er tett på. På den annen side er det bra for en å iblant kunne briljere, uten alltid å kjenne at andre puster en i nakken.

Men dersom jeg hadde vokst opp på bygda hadde jeg kanskje uansett ville kommet meg til storbyen og da hadde det i hvert fall virket fremmed og som om jeg lå på etterskudd.

 

Et viktig moment for meg med å bo i byen er det stadig påfyllet av impulser. Nå har jeg bodd utenlands over lenger tid så Oslo oppleves heller ikke veldig stort, men du har i hvert fall nye restauranter, barer, mennesker osv. Oslo er fortsatt lite nok til at du treffer folk du kjenner når du drar ut, det er bare ikke så lite at folk tråkker oppå hverandre. Jeg synes også det virker utrolig kjedelig å vokse opp som ungdom eller ung voksen et sted der alle har datet eller klint med alle, som ofte er tilfelle på bygda. 

Anonymous poster hash: e7e3e...4d9

[Sølvi88]

I byen er det rom for mangfold og aktiviteter av alle slag, man kan være seg selv. Man kan velge hvem man vil være venn med også. På bygda må man ta det man får, for det er ikke noe å velge av.

[AnonymBruker]

Vokste opp på bygda, men pendlet til nærmeste by fra vgs. Synes selv dette var greit, hadde en enorm frihet som barn (med gård og alt), men samtidig var vgsen og bymiljøet bra for meg som ungdom.

Studerer i en middels stor by nå, men tror nok jeg kommer til å flytte mindre sentralt når jeg får barn.

Anonymous poster hash: c3c70...3b7

[Gjest Adipose]

Har vokst opp i byen, hatet det. Hele familien min har flytta ut av byen nå som minstemann er voksen og har flyttet for seg selv.

Jeg HATET alt stresset ved å vokse opp i byen. Jeg følte meg ekstremt stresset og presset til en hver tid, bare det å være på lekeplassen var jo risikosport, med alle bilene som kjørte rundt rett utenfor.

Hvis jeg noensinne får barn, så skal de aldri inn til byen, ihvertfall. Det har nesten utelukkende vært negativt i mitt liv å vokse opp i byen.

[AnonymBruker]

Vokste opp på bygda, kunne ikke tenkt meg noe annet. Bor nå i by i studietiden, men savner et mindre miljø. 

Anonymous poster hash: d28b5...302

[AnonymBruker]

Vokste opp på et kjempelote sted i nord. Vil ikke at egne barn skal vokse opp der nei.

Anonymous poster hash: 4d380...7a0

[AnonymBruker]

Har vokst opp i byen, hatet det. Hele familien min har flytta ut av byen nå som minstemann er voksen og har flyttet for seg selv.

Jeg HATET alt stresset ved å vokse opp i byen. Jeg følte meg ekstremt stresset og presset til en hver tid, bare det å være på lekeplassen var jo risikosport, med alle bilene som kjørte rundt rett utenfor.

Hvis jeg noensinne får barn, så skal de aldri inn til byen, ihvertfall. Det har nesten utelukkende vært negativt i mitt liv å vokse opp i byen.

Hvilken by og bydel?

Anonymous poster hash: 4d380...7a0

[Gjest Adipose]

Hvilken by og bydel?

Anonymous poster hash: 4d380...7a0

Oslo. Et par forskjellige bydeler.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp delvis i byen og litt utenfor. Det er såpass fritt her at jeg kunne sykle, løpe, stå på rulleskøyter i gatene o.l. Leke i hagen og i skogen. Men det er bare 5 min bil til sentrum. Det har vært utmerket.

Anonymous poster hash: 4b8a5...f35

[AnonymBruker]

Må det være enten eller? Norge er jo full av småbyer. Hvis dere er så i tvil, ser dere tydeligvis fordeler og ulemper med begge deler. Vil ikke en liten by, eller utkanten av en by være perfekt? Et boligstrøk utenfor Kristiansand, Hamar sentrum, Molde?

Anonymous poster hash: 7da76...ad9

[Sugerøret]

Vokst opp nord i Oslo. Lekte "fritt" som nevnt over,ingen biler her.

Mange venner,mye å finne på. Glad jeg slapp samme oppvekst som min mann.Han ble født "på landet" og hadde få lekekompiser.Det meste de ville finne på,måtte de kjøres til.

[Cashbah]

Jeg har både bodd "på landet" og i byen da jeg var barn. Jeg likte uten tvil byen best, der har du bsolutt alt. Det ble veldig kjedelig å bo på landet, men det positive er jo at det pleier å være litt mer sosialt.

[Fionnuala]

Jeg vokste opp i byen og må bare påpeke at vi likevel som barn fint kunne leke trygt ute alene, trengte ikke å bli kjørt til venner; da gikk eller syklet vi. Å bli kjørt til venner ble egentlig først aktuelt på videregående, da vi ble kjent med folk på tvers av bydeler. Man trenger ikke å bo helt oppi trafikkert bilvei selv om man velger å bo i by:).

[AnonymBruker]

Vi bor i Oslo sentrum. Barna har 12 jevnaldrende lekekamerater i samme bakgård, i gata kjenner vi ikke alle en gang, men det er over 80 på samme trinn på barneskolen 600 meter unna, skolegrensa går en gate bortenfor vår. Så, bokstavelig talt hundrevis av lekekamerater i gåavstand. Vi bruker nesten aldri bil. Bor nære en stor park.

Kjenner folk på landet, der barna må ta taxi til skolen pga farlig skolevei. Dårlig med fortau, fotgjengeroverganger og 30-soner der. Enda dårligere med venner og fritidsaktiviteter.

Dårlig skole(klager foreldrene over), elendig sfo-tilbud (sammenlignet med vår AKS), alt er vanskeligere tilgjengelig.

Vi har valgt byen, for vi mener det er best for våre barn.

Anonymous poster hash: 7da76...ad9