Marimba

How I met my baby :)

1 318 innlegg i emnet

Velkommen til min dagbok. Den startet som en prøvedagbok som forteller om den vanskelige tiden etter jeg fikk påvist svangerskap utenfor livmoren, men etter et år med prøving starter graviditetshistorien, som også skulle vise seg å bli litt mer komplisert enn vanlig pga vekstavvik og fare for svangerskapsforgiftning. 

I denne dagboka er det sånn at det er enkelte elementer (feks XUen) som gjør meg forholdsvis gjenkjennbar dersom du vet hvem jeg er i virkeligheten. Så dersom du skulle kjenne meg igjen kan du gjerne sende meg en PM om det, slik at jeg vet at du vet :) Ellers er det ingenting hemmelig som kommer fram her (selv om enkelte deler av prøving og svangerskap fører med seg litt TMI til tider :P

 

 

Oversikt over prøving:

PP1 etter XU - EL 16.09 - IKM 29.09 - TR 28.09  :kjempesinna:

PP2 etter XU -   EL  :vetikke: - IKM 24.10 - TR 24.10  :kjempesinna:

PP3 etter XU -   EL  4.11 - IKM 19.11 - TR 19.11  :kjempesinna:

PP4 etter XU -   EL  1.12 - IKM 16.12 - TR 16.12  :kjempesinna:

PP5 etter XU -   EL  28.12 - IKM 12.01 - TR 12.01  :kjempesinna:

 PP6 etter XU - EL 24.01 - IKM 08.02 - TR 06.02 :kjempesinna:

Pause

PP7 etter XU  EL.10.4         IKM 24.04 - TR 23.4

PP8 etter XU - EL 5.05 - IKM 20.05 - TR 19.05  :kjempesinna:

PP9 etter XU - EL 1.06 - IKM 14.06 - TR 14.06  :kjempesinna::kjempesinna:

PP10 etter XU - EL 28.06 - IKM 9.07 - TR 10.07 :kjempesinna:

PP11 etter XU - EL 24.07 - IKM 5.08 - TB 05.08 :rodmer: Menstermin 18. april 

 

Ultralyd og oppfølging i svangerskapet

UL1 - 6+4  :rodmer::rodmer: Termin flyttet en dag: 6+5   UL-termin 17. april 

UL2 - 8+4  :rodmer::rodmer: Så bankende hjerte, armer og bein :hjerte: 

UL3 13+2 :rodmer::rodmer: Hjerte banket fortsatt, alt så bra ut, og legen kunne med 90% sannsynlighet si at det blir ei lita :babyjente: 

OUL 18+5 :rodmer::rodmer: Alt ser bra ut. UL-termin 19. april. Ny lege kunne si med 90% sannsynlighet at det ble ei :babyjente::hjerte:

27+1: Hastetime hos fastlege. Blir sykemeldt pga en skikkelig forkjølelse, slapphetsfølelse og null energi. 

28+1: Oppfølging av sykemelding, videre sykemeldt en uke for å bli kvitt siste rest av forkjølelse og få tilbake energinivået.

28+2: Glukosebelastningstest. Fine resultater, ikke i nærheten av svangerskapsdiabetes. 

29+1: Svangerskapskontroll hos lege. Blodtrykk på grensa til høyt, men innenfor normalen. Ellers alt fint.  Slapphetsfølelsen er ikke borte, så blir videre sykemeldt. 

31+3: Svangerskapskontroll hos jordmor.  Sendt til sykehus pga lavt symfysemål og høyt blodtrykk. OUL: Oppdager et vekstavvik på - 14%. Alt fint på blodprøver og CTG, så får dra hjem.

CTG 31+4: Sendt til sykehus igjen pga høyt blodtrykk (150/120) og +2 proteiner i urinen. CTG, blodprøver, blodtrykk (120/80) og urin er fint inne på sykehuset, så får reise hjem igjen.

CTG 31+5: Oppfølging fra to dager tidligere. Fin CTG, men blodtrykket er for høyt  (130/90) når jeg ankommer sykehuset, så blir innlagt for blodtrykksprofil. 

Sykehus 31+6: Fin CTG, fine blodprøver. Blodtrykket har holdt seg stabilt på 130/90 igjennom sykehusoppholdet, så jeg får reise hjem og ta det med ro. 

Lister: 

Tippeliste: :babygutt::babyjente: 

Utstyrsliste :shoppe: 

Endret av Marimba
2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

1 syklusdag i dag, og det markerer jeg med å starte en prøverdagbok. Det er nemlig slik jeg ser på meg nå, som en prøver.

Jeg har akkurat bestilt masse eggløsingsstrimler fra billigetester, og i gang med folat igjen.

Det var jo egentlig ikke helt slik jeg hadde planlagt det. Egentlig skulle jeg være i uke 15 nå, og være supernervøs for min første UL noen gang, men dessverre gikk det totalt skeis for en måned siden med luftambulanse, store indre blødninger, xu og nå en eggleder mindre.

Det har vært en hard reise den siste måneden, både psykisk og fysisk, og jeg skal ikke påstå at alt er helt bra enda, men det at jeg fikk mensen i dag ga meg tanken på at nå er det en ny sjans, jeg kan bli gravid igjen, og denne gangen kan det gå bra.

Også håper jeg at jeg om ikke så alt for lenge kan ha en ny dagbok, i et annet underforum, som heter "How I met my baby, punktum!"

 

Jeg hadde aldri hørt om xu en gang, før jeg opplevde det selv. Husker fortsatt den kvelden da jeg var 10+4 dager, og startet med å blø bittelitt. Jeg var overhysterisk og ringte legevakta som sa at det kunne være SA eller det kunne være normalt. Jeg skulle følge med og ringe tilbake hvis det ble verre, ellers kunne jeg ta kontakt med fastlegen min.

 

Hele natta lå jeg og googlet. Jeg leste om SA og MA, og trodde egentlig ikke jeg kunne ha noen av delene ettersom jeg blødde så lite, men overhysterisk som jeg var ringte jeg jo legekontoret og fikk time der 1 time seinere. Det var mitt første møte med dette legekontoret, jeg hadde nemlig fått ny fastlege 7 dager tidligere. Tenkte at som gravid var det mer praktisk å ha legekontor i nærheten av der jeg bor, fremfor ved siden av jobben min hvor jeg hadde hatt fastlege tidligere. Dette legekontorbyttet angrer jeg virkelig ikke på. Jeg har aldri tidligere vært borte i et legekontor hvor det er så lett å komme igjennom på telefonen, hvor man får timer raskt, og hvor de er så hyggelige og behjelpelige. Bare det at de tar inn ei gravid jente som ikke hadde andre symptomer enn at hun blødde noen få dråper blod (noe som egentlig ikke er så unormalt) så fort sier jo sitt. Også er det jo helt surrealistisk å tenke på at dersom jeg ikke hadde bytta legekontor og fått time, så hadde jeg nok ikke sittet her i dag.

Endret av Marimba
0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vel hos legen ble det tatt utvendig UL, men pga litt dårlig utstyr så klarte ikke legen å se noe. Hun begynte istedet å snakke om at vi skulle ta noen blodprøver og sjekke HCGnivået, og akkurat mens hun satt og snakket om dette så begynte det å flimre foran øynene mine, og det neste jeg husker er at jeg lå utover gulvet med noen bekymrende leger rundt meg. Besvimelsen var første skikkelige symptom på at noe var alvorlig galt.

Jeg fikk hjelp til å komme meg oppå benken på legekontoret, og de målte puls og blodtrykk som viste seg å være så lavt at de heiv seg rett på telefonen og bestilte ambulanse, og de mente det var så alvorlig at det måtte helikopter. Selv lå jeg bare der på benken og ante ikke helt hva som skjedde. Jeg var klar i hodet, men alikevel så borte at jeg ikke orket noen ting, orket ikke en gang å bekymre meg for hva det var som skjedde, men jeg klarte å få spurt legen om hun kunne ringe samboeren min, og få overlevert nummeret hans.

Helikopteret var så langt unna at jeg ble puttet i en ambulanse og kjørt mot det, så ble jeg flyttet fra ambulansen og inn i helikopteret. Med helikopteret fulgte det en lege, og det var av han jeg for første gang hørte ordet jeg skulle høre og lære så mye mer om. Han mistenkte en XU. Han spurte meg hvor vondt jeg hadde i magen på en skala fra 1-10, og jeg hadde egentlig ikke så veldig vondt i magen, selv om det nå hadde begynt å føles litt som menskramper, så jeg svarte 3.

Jeg var i helikopteret i noe som føltes som en evighet, men det kan det ikke ha vært, for helikopteret måtte lande og jeg måtte igjen over i ambulanse pga tåke og flyforhold. Samboeren min som hadde fått telefon fra en noe oppskaket lege med beskjeden "******* er sendt til sykehuset med helikopter" kom faktisk fram til sykehuset før meg.

Vel framme på sykehuset ble jeg kjørt rett til et undersøkelsesrom, hvor en gynekolog ventet. De prøvde å flytte meg over fra båren til gynekologskolen, men innså ganske fort at jeg ikke var i stand til dette uten å besvime, så gynekologen tok en innvendig UL, samboeren min kom inn på undersøkelsesrommet, ganske forskrekket og hvit i ansiktet (men ikke så hvit som meg fikk jeg høre seinere), og før jeg egentlig skjønte noe mer av hva som skjedde, var jeg trillet inn på en operasjonssal hvor en gjeng grønnkledde leger ventet.

Legene stresset rundt, klippet av meg klærne mine og klargjorde meg for operasjon, mens anestilegen begynte å snakke til meg. Han hadde lagt merke til etternavnet mitt, og lurte på hvor jeg var fra. Det viste seg at vi kom fra samme lille sted (på andre siden av landet), men vi rakk ikke å snakke noe mer om det før han sa at jeg kom til å bli lagt i narkose, og at de skulle bruke en narkose de brukte når de mistenkte indre blødninger, og at jeg måtte være klar over at jeg kunne føle det ekkelt og marerittaktig når jeg våknet, noe som var en vanlig bieffekt av den type narkose. Jeg skjønte ikke helt vitsen, for jeg hadde da ikke indre blødninger. Egentlig hadde jeg ingen aning om hva det var som foregikk, så jeg lot de bare holde på, og fortsatt orket jeg ikke å bekymre meg. Jeg husker at jeg fikk narkosen, og at jeg lå å tenkte "nei veit dere hva, dette funka da ikke? skal vi ikke telle ned fra 100 en gang, sånn de gjør på film?" og noe mer husker jeg ikke før jeg våknet med masse lys i ansiktet, med beskjeden om at nå var de ferdige, og jeg skulle på observasjon. Klokka på veggen viste rundt kl 17, jeg hadde dratt til legen kl halv ti på morgenen, og blitt sendt med ambulansen nærmere kl ti. Hvor var hele dagen blitt av?

På observasjonen ventet samboeren min på meg. Han kunne fortelle meg litt mer. Hele dagen hadde han fått kontrabeskjeder om hva som skjedde med meg, hvordan det gikk og hva som var veien videre. Alt hadde vært

fram og tilbake, og de hadde ikke en gang vært sikre på om jeg kom til å overleve. Men det viste seg at fosteret hadde ligget i egglederen fremfor i livmoren, og så sprakk egglederen og sendte blod ut i buken. Litt over to liter blod hadde jeg mistet pga dette, og selvfølgelig også babyen, men jeg overlevde.

Jeg var fortsatt så utenfor og sliten at jeg ikke skjønte noe som helst av dette. Jeg fikk det med meg, men forsto det ikke. Jeg hadde bare vondt i magen etter operasjonen, slanger i hver eneste blodåre sånn at jeg knapt klarte å bevege armene mine, og vondt i skuldrene.

Først dagen etter, da var jeg også flyttet fra observasjon og over til sengeposten, begynte det å gå opp for meg. Jeg som hadde brukt hele sommerferien på å glede meg så utrolig til å komme tilbake på jobb, både for å starte skoleåret igjen med klassen min og med å fortelle kollegaene mine de fantastiske nyhetene om graviditeten, siden jeg akkurat ville være 12 uker på den tiden. Jeg var knust og supersvak. Så svak at jeg besvimte når jeg prøvde å komme meg på do.

Endret av Marimba
0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

I morgen er det akkurat en måned siden dette skjedde. Som jeg skrev i det første innlegget mitt så har det vært en tøff måned både psykisk og fysisk. Jeg har vært inn og ut av sykehuset og fastlegekontorer, med infeksjoner og og andre ettervirkninger av sykehusoppholdet. Jeg har vært 100% sykemeldt stort sett hele tiden. I forrige uke var jeg tilbake på jobb igjen 50%, men selvfølgelig begynte livmoren min å leve sitt eget liv med magekramper fra helvete (var litt upraktisk å være lærer når man måtte fly ut av klasserommet i tide og utide med magesmerter), og et lavt og svakt immunforsvar som har ført til tidenes forkjølelse, så dermed ble det 100% sykemelding denne uka også.

Men psykisk går det bare bedre og bedre, og det at jeg fikk mensen i går gjorde virkelig at jeg klarte å se framover igjen, og er optimistisk. Forkjølelsen begynner også å gå over, og magekrampene har det blitt mindre og mindre av nå som jeg har fått mensen, så jeg er klar for både jobb og prøving til uka!

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Off, for en grusom opplevelse :( Så utrolig bra at du hadde leger som tok deg på alvor!! Regner med at du blir grundig oppfølget i neste svangerskap. Håper det går litt bedre med deg nå :klem:

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Off, for en grusom opplevelse :( Så utrolig bra at du hadde leger som tok deg på alvor!! Regner med at du blir grundig oppfølget i neste svangerskap. Håper det går litt bedre med deg nå :klem:

 

Takk for det Sapphira :-) Jeg hadde nok utrolig flaks! Vil nok tro jeg blir tatt godt vare på fra legekontoret når(/hvis) jeg skulle bli gravid igjen. Det har allerede blitt til "Å ja, det er deg ja! Håper det går bra med deg nå, vent litt så skal jeg høre med legen" når jeg ringer til helsesekretærene, så jeg har trua på de :) Og det går bare bedre og bedre nå, jeg gleder meg til å komme meg tilbake på jobb igjen, å komme skikkelig i gang med "hverdagslivet" igjen. 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

I dag kom eggløsningstestene fra billigetester i posten! Bestilt onsdag ettermiddag, det må jeg si var kjapp levering! Jeg har også lest på http://hvordanbligravid.com/, og må si at jeg har lært mye nytt om både utflod, temperaturmåling og det som er. Hvis jeg bare klarer å bli fortrolig med alle forkortelsene som brukes i dette forumet også, så blir det nok bra.

 

Jeg er veldig spent på hvor lang tid jeg vil bruke på å bli gravid. Det var i april jeg og samboer la prevensjonen på hylla, og i midten av juni var det positiv test, så da gikk det jo egentlig ganske kjapt. Blir spennende å se om det bare var flaks, og hvor lang tid det vil ta nå med en eggleder mindre. Jeg håper det i det hele tatt går, og at det ikke viser seg å være noe tull med eggleder nr 2 også! 

 

Det hadde virkelig vært supert om vi klarte det denne eller de to neste prøveperiodene, med tanke på barnehageopptaket og også jobben min som lærer hvor det egentlig er mest praktisk (for meg selv) med termin rundt sommerferietider, men samtidig så vil jeg egentlig ikke legge et sånt press på meg selv. 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

For en utrolig historie. Det er jo egentlig helt fantastisk at det gikk bra, legehjelpen var jo utrolig. Ikke ofte man hører slike historier der det faktisk går bra og der man blir tatt på alvor :) Håper det går bedre nå og at det klaffer raskt for dere igjen :klem: 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

For en utrolig historie. Det er jo egentlig helt fantastisk at det gikk bra, legehjelpen var jo utrolig. Ikke ofte man hører slike historier der det faktisk går bra og der man blir tatt på alvor :) Håper det går bedre nå og at det klaffer raskt for dere igjen :klem:

 

Tusen takk Atziri :-) 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når det gjelder forkortelsene, så er det bare et par som er viktige:

IKM=Ikke kommende mens, dagen du forventer mensen, men den kommer ikke

EL=eggløsning

e-test=eggløsningstest

CB=Clear Blue, graviditetstest

g-test=graviditetstest

pp=prøveperiode

TR=Tanta Rosa, mens

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når det gjelder forkortelsene, så er det bare et par som er viktige:

IKM=Ikke kommende mens, dagen du forventer mensen, men den kommer ikke

EL=eggløsning

e-test=eggløsningstest

CB=Clear Blue, graviditetstest

g-test=graviditetstest

pp=prøveperiode

TR=Tanta Rosa, mens

 

Takk :)  :blomst:

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har så lyst til å komme i gang med jogging igjen! Det har vært litt slapt det siste halve året.. Hadde egentlig tenkt å bruke sommerferien min på å komme i form, men så ble jeg jo gravid, og jeg hadde ikke lyst til å begynne å innføre nye treningsformer etter at jeg ble gravid, og nå den siste måneden har formen vært så dårlig at det ikke har vært aktuelt (med andre ord kommer det nok til å være hardt å starte på ja), men nå er kanskje tiden inne? 

 

Det jeg tenker litt på... jeg vet jo at man ikke skal starte med nye treningsformer o.l når man har blitt gravid, men kan det påvirke prøving i en negativ retning? Og hvis jeg starter med litt jogging nå, og så blir gravid i første prøveperiode, har jeg da kommet godt nok i gang slik at det ikke kan være skadelig? 

 

Ikke vet jeg!  :klo:

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tok sjansen på at å legge til seg nye treningsvaner i prøveperioden går bra, og prøvde meg på en liten joggetur. Det gikk ikke like bra :P Tydelig at å skifte ut det meste av blodet i kroppen + noen uker på sofaen har satt sitt preg på formen.. Får se positivt på det, hvis jeg klarer å motivere meg selv til å fortsette, så vil jeg jo se fremgang temmelig kjapt hvertfall. 

 

Ellers er det første dag igjen på jobb i morra (er 50% sykemeldt denne uka). Det blir spennende! 

 

På onsdag tenkte jeg også å starte med strimmeltestene mine. Aner ikke hvor lang syklusen min er nå.. Forrige måned var den på 27 dager, hvis jeg teller dagen for xu som den første. 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Kanskje på tide å fortelle litt mer om meg selv også?

 

Vel, jeg er 28 år og min samboer har akkurat bikket 30. Vi har snart vært sammen i 6 år, har hus,  faste jobber, biler og hunder, og egentlig bare barn som mangler for et typisk A4liv. Det er egentlig ikke før nå det siste året vi har tenkt at vi virkelig har lyst på barn, vi har vel alltid tenkt at det kan vi ta seinere en gang. Men nå som jeg også begynner å nærme meg 30, så har vi innsett at tiden er inne, og vi har utrolig lyst til å utvide familien, og gjøre om det ene gjesterommet i huset til barnerom. Nå håper vi bare at den drømmen fortsatt kan bli virkelighet, noe tiden vil vise! 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Oi, for en historie! Du er jommen meg tøff da, som er tilbake i prøvingen så kjapt! Masse lykke til med alt sammen!

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har så lyst til å komme i gang med jogging igjen! Det har vært litt slapt det siste halve året.. Hadde egentlig tenkt å bruke sommerferien min på å komme i form, men så ble jeg jo gravid, og jeg hadde ikke lyst til å begynne å innføre nye treningsformer etter at jeg ble gravid, og nå den siste måneden har formen vært så dårlig at det ikke har vært aktuelt (med andre ord kommer det nok til å være hardt å starte på ja), men nå er kanskje tiden inne? 

 

Det jeg tenker litt på... jeg vet jo at man ikke skal starte med nye treningsformer o.l når man har blitt gravid, men kan det påvirke prøving i en negativ retning? Og hvis jeg starter med litt jogging nå, og så blir gravid i første prøveperiode, har jeg da kommet godt nok i gang slik at det ikke kan være skadelig? 

 

Ikke vet jeg!  :klo:

 

Jeg er glad i å trene, og vil gjerne holde meg aktiv når jeg en gang blir gravid, så jeg leste endel om det. Og det er ikke skadelig å trene :) Er noen øvelser og idretter du bør holde deg unna, for eksempel markløft og ballsport i den siste tiden av graviditeten. Leste også at man ikke bør løfte tungt i øvelser som legger press på bekkenet, for eksempel benkpress. Men kjenner også flere som holdt på med tung styrketrening under graviditet, og som bare hadde positive erfaringer med det. Generelt sett så tror jeg ikke du bør satse på å sette så mange rekorder under graviditeten, men å holde formen ved like skulle gå helt fint.

 

Ellers leste jeg at det bare påvirker prøvingen positivt hvis du er i bedre form :) Jeg tror i alle fall ikke at det er skadelig å trene, har bare lest at det er positivt :) Kom selv i gang med joggingen for noen dager siden, og skal trene styrke i dag. Skikkelig slitsomt å komme i gang igjen etter en sløv sommer, men for meg er det verdt det. Elsker følelsen etterpå og resultatene etterhvert :)

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Oi, for en historie! Du er jommen meg tøff da, som er tilbake i prøvingen så kjapt! Masse lykke til med alt sammen!

 

Takk for det :) Lykke til til oss begge to!

 

Jeg er glad i å trene, og vil gjerne holde meg aktiv når jeg en gang blir gravid, så jeg leste endel om det. Og det er ikke skadelig å trene :) Er noen øvelser og idretter du bør holde deg unna, for eksempel markløft og ballsport i den siste tiden av graviditeten. Leste også at man ikke bør løfte tungt i øvelser som legger press på bekkenet, for eksempel benkpress. Men kjenner også flere som holdt på med tung styrketrening under graviditet, og som bare hadde positive erfaringer med det. Generelt sett så tror jeg ikke du bør satse på å sette så mange rekorder under graviditeten, men å holde formen ved like skulle gå helt fint.

 

Ellers leste jeg at det bare påvirker prøvingen positivt hvis du er i bedre form :) Jeg tror i alle fall ikke at det er skadelig å trene, har bare lest at det er positivt :) Kom selv i gang med joggingen for noen dager siden, og skal trene styrke i dag. Skikkelig slitsomt å komme i gang igjen etter en sløv sommer, men for meg er det verdt det. Elsker følelsen etterpå og resultatene etterhvert :)

Du har nok helt rett! Spørs om det ikke blir en joggetur i dag også. 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tror dessverre at opplevelsen i august har gått mer inn på meg enn jeg trodde.. Opplevde et sammenbrudd av de grader på jobb her om dagen, noe som bare sendte meg enda lengre ned, siden jeg i utgangspunktet trodde jeg hadde det bra igjen. Følte at jeg svikta både meg selv og de rundt meg totalt... ikke gøy :( 

 

Litt rart å være prøver i en sånn periode, men oppturer og nedturer har man vel uansett.. Nå går det litt bedre igjen, men jeg skal uansett tilbake til legen igjen å få lengre sykemelding, både fordi jeg er redd jeg rett og slett er i ferd med å bli deprimert, har en del spenningshodepine, også sliter jeg med etterkomplikasjoner av operasjonen i form av magekramper som plutselig melder seg..

 

Blir ganske oppgitt over meg selv! Greit - det var en enorm psykisk og fysisk påkjenning, og jeg holdt på å dø og greier, men det er da en måned siden. Jeg burde jo ha kommet meg over det!  :frustrert:

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Er det mulig! Jeg klarer nå å dra på meg alt mulig av dritt nå. Våknet i dag av at jeg ikke klarte å åpne det ene øyet, så har fått en infeksjon der, og klarte heller ikke reise meg opp uten å måtte holde meg fast i veggen, fordi jeg ble så utrolig kvalm og svimmel av det. Var nesten så jeg ringte rett på legevakta, for slikt har jeg aldri opplevd før, men så henta heller samboer et glass juice til meg. Det hjalp tydeligvis å bare få i seg litt væske og litt næring, for jeg kom meg da opp... men jeg har vært svimmel og kvalm i hele dag, pluss rennende øyne, spenningshodepine og magevondt. For ikke å snakke om det psykiske... null konsentrasjon, null hukommelse, tåler ikke tilsnakk. Virker som hele kroppen min bare skriker at jeg må ta det med ro, og jeg tror fortsatt at det som skjedde i august har gått mye hardere inn på meg enn det jeg egentlig trodde. 

 

Har heldigvis legetime i morgen da, så jeg får ta det derfra. Nå tror jeg det begynner å nærme seg eggløsning også, hvertfall i følge nettkalkulator, men lysten på å legge inn aksjer er ikke helt der om dagen for å si det sånn... (og jeg har faktisk glemt både folatpiller og eggløsingsstrimler i noen dager nå).. 

 

Tror vi sier det sånn at klarer vi å legge inn noen aksjer rundt eggløsning, så er det greit, klarer vi det ikke så er det også greit. Det kommer alltids en ny prøveperiode.

 

Er nesten så jeg er litt småredd for å bli gravid nå også, når kroppen min oppfører seg sånn som den gjør nå, er den da i stand til å være et godt hjem for et lite foster? 

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei :vinke:

Har ei venninne som har vært gjennom det samme som deg (minutter unna å dø hun også) og det tar tid å komme seg etter noe sånt. Men det er absolutt ikke noe i veien for at du skal klare å bære frem et barn altså, kroppen har bare fått litt sjokk og holder på å justere seg tilbake. Håper der klaffer for dere snart :)

0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden