Mine og dine barn, er med ett i stuss, er det dumt å flytte sammen?

[Karry]

Jeg er i den etterhvert ikke helt uvanlige kategorien skilt og har to barn, hhv en datter på 11 og en sønn på 15. Vi ble skilt når de var akkurat 5 og 9 år gamle, så de har levd i den situasjonen ganske lenge og er vant til det, selv om særlig datteren min aldri har vært så glad for akkurat det, men vant er de jo. De bor 50% hos meg. og vi bor i nærheten av hverandre og skolekrets mm.

 

For drøye to år siden traff meg mannen med stor M. Vi har tenkt å gifte oss, og flytte sammen. Han har også to barn, nå på 8 og 10 år. De bor også 50% hos sin far, og har nok tatt hele skilsmissen langt enklere enn mine, men det er nå så. Alle barna har nå kjent hverandre i 2 år, og er blitt relativt godt kjent. Vi bor ikke så skrekkelig langt fra hverandre, og er sammen deler av ferier, og noe annenhver helg. Det hender det er overnatting men ingen av oss har egentlig plass til å huse 6 personer, men det går på ett vis. Og vi har det veldig hyggelig sammen, vi har hatt utrolig  mye kos med alle. Overraskende bra har dette gått, faktisk. Det er noe aldersforskjeller ute og går, men ikke så hakkende gale når spennet er 8- 15. Yngste og eldste her har mye til felles.

 

Vi har ikke like samværsordninger, og det har vist seg i en innkjøringsfase å være snarere en fordel enn en ulempe, han bytter på fredager og jeg mandager. Helgene er atlså like, men i ukene har vi besøkt hverandre og blitt kjent med hverandres barni ro og mak. De ukedagene jeg ikke har egne barn er jeg der noe på besøk,og noe gjør mine egne ting, alenetid osv.

 

Men det å samkjøre to familier slik er jo ikke helt uten skjær i sjøen, og selv om jeg jo tror at dette kommer til å gå bra gitt at vi klarer å ha godt fokus på hvert enkelt individ og alle som gruppe, så er det ikke fritt for at jeg også ser at dagens ordning har sine fordeler og at ikke alt er heeelt rosenrødt heller. Det er utrolig upraktisk, det må sies. Særlig for meg og mannen blir det mye logistikk og hit og dit, alle ferier og samvær på konkret avtales og organiseres. Badetøy og sykler og regntøy kan potensielt være hundre steder ikkesant, så det er sjelden "bare å". En annen ting er kostnadssiden ved å ha to husholdninger, men det er litt underordnet for oss i denne sammenhengen.

 

En av utfordringene er min datter. Hun er veldig mammatilknyttet, og skulle nok aldri hatt en deling på 50%. Men det er nå så. Hun føler seg litt utenfor ser jeg i gruppen på 4, for alle de andre er gutter. Hun føler ikke at de bryr seg like mye om henne, og har begynt å bli negativ til samvær. "å må vi være sammen med de nå også", eller "må vi være sammen med dem hver helg" osv. Dette gjør det jo noe vanskelig for meg kan man si, for barna hans jubler jo over å leke med oss hver gang. Jeg prøver å balansere etter beste evne, og så skal det sies at når vi først er sammen så har jo hun det hyggelig hun og. Men jeg ser at jeg og kjæresten må jobbe mer for å integrere henne i gruppa- de må invitere henne noe mer inn og "tuppe disse gutta i ræva" så de gjør litt mer for å inkludere. Jeg ser jo også at det er en utfordring å være på besøk hos hverandre fordi da er det alltid noen som er "hjemme" og noen som "er på besøk", og det er ingen av oss som egentlig har stor nok plass (nåer vi ofte ute på tur da og finner på ting). Hun er ganske sjalu på alle som tar min oppmerksomhet og blir fort et lim på meg, noe som kan bli ganske slitsomt for meg til tider. Hun er en skjønn unge, men vi har hatt en god del konflikter hun og jeg. Dette er nå blitt mye mye bedre etter at jeg har tatt ordentlig tak i det hele og får litt hjelp fra rådgiver også. Så barnas behov tas så absolutt alvorlig her.

 

Så kort oppsummert; på den ene siden tror jeg at i en bolig som er stor nok til å romme alle sammen, så får vi mer ro. Da ER vi under samme tak, vi har en felles base, starter og slutter dagene samme sted. Barna vil selvsagt ha sine aktiviteter og farte til venner og sånt, men vi vil slippe å diskutere og avtale samværet slik som idag. Og jeg tror jo oppriktig at vi vil få mye glede sammen, det har vi hatt til nå også. Vi er ganske heldige, er vi tålmodige nok så klarer vi å finne et hus som er praktisk for alle ift geografi, reise til venner og jobb og skole etc. Det er faktisk mulig, og det er nok særlig viktig for datteren min med nærhet til venner. Sønnen min er ganske fleksibel ift reisevei.

 

På den annen side så er det jo noe med å "bo fast oppå hverandre". Mine og dine barn. Det er jo ikke fritt for at det vil kunne oppstå gnisninger også. Mellom barna, mellom oss, mellom oss og den andres barn.... osv. Jeg tror jo oppriktig at vårt forhold tåler det her, vi snakker mye om disse tingene og utviser mye tålmodighet og raushet, noe jeg tror er helt avgjørende. Men knirkefritt kan jeg ikke tenke meg. Og så er jeg helt ærlig usikker på hvordan datteren min vil ta det og hva det vil kreve av meg. Mulig det vil gå seg helt greit til ettevert. Jeg vil iallefall slippe å diskutere "om vi skal være sammen", men mer "hva skal til for at du har det bra når alle bor sammen". Det har også sine fordeler å leve slik som vi gjør nå, da beholder alle livene sine slik de er, slipper å endre.Det er jo et alternativ å fortsette å leve og bo slik vi gjør nå i ti år til til barna har flytte ut.

 

Må tilegge at om vi velger å flytte sammen så er det ikke nødvendigivs er e tmust å få samkjørt samværsordningene våre helt, men vi trenger nok noe mer likt enn det er i dag.å ha bare "ett sett " med barn absolutt alle ukedager er ikke så praktisk, men litt alene tid med to og to kan knaskje være fornuftig? 

 

Noen erfaringer og refleksjoner?

Endret 27. august 2015 av Karry

[AnonymBruker]

Fortsett som særboere til ungene flytter ut. Ungene har allerede vært igjennom nok om de ikke skal måtte flytte enda en gang, og bo med enda fler mennesker tett innpå seg.

Anonymous poster hash: 304d8...68c

[AnonymBruker]

Enig med AB over at det beste er nok å fortsette som særbo frem til barna flytter ut, helst i kombinasjon med at dere samkjører de barnefrie ukene deres slik at dere får mer tid alene, barna får mer alenetid med dere, og at det ikke er et must å blande barna for å være sammen i helgene.

 

Hilsen skilsmissebarn med flere sett med steforeldre.

Anonymous poster hash: a3f7d...afe

[ViljaH]

Høres ut som datteren din trenger mer alenetid med deg. Kan du ikke endre så hun er mer enn 50% hos deg? Noe av utfordringene deres kan stamme av at hun ikke får connect'e nok med deg.

Utover det så har jeg ikke peiling og avstår fra å synse.

[Sølvi88]

Uff, for en vanskelig problemstilling.. Hvis dere har det bra nå så er jo det bra, men kunne du pratet med barna dine da? Spurt om hva de sier til å evt få nye rom i et nytt hus, fokusere på det positive med dette om å flytte. Kansje dere ikke har hage nå, men kan se etter hus med stor hage? Plass til trampoline feks, om det er noe de ønsker seg? Eventuelt finne et hus med anneks dere kan pusse opp så jenta får "eget hus" som hun kan være med å innrede. Prøve å få noen drømmer eller planer til å spinne i hode hennes. Vise hennes bilder av hvordan dere kan fikse rommet hennes, få hun til å se etter bilder av hvordan rom hun vil ha. 

 

Dattern din må jo også forstå at hun ikke eier deg, at hun må godta og dele. Sånn er livet, og det må alle forstå en gang i tiden. Barn skjønner ikke bestandig alle sider av en sak, så det blir ikke riktig at barna skal avgjøre dette. Du må ta den avgjørelsen som er best for familien din, og han for familien sin.

[AnonymBruker]

Og prøv å sett av en dag i uken til "datter" dag hvor dere ser på film sammen bare dere to eller stikker på cafe eller noe. Det er uansett bare ett par år til hun helst ikke vil være med deg i det hele tatt.

Anonymous poster hash: bf15b...cc3

[AnonymBruker]

Fortsett som særboere til ungene flytter ut. Ungene har allerede vært igjennom nok om de ikke skal måtte flytte enda en gang, og bo med enda fler mennesker tett innpå seg.

Anonymous poster hash: 304d8...68c

Støtter 100% opp om denne. Skån barna for mer nå.

Fortsett som særboere.

Dine barn bør få ha det som i dag helt frem til de ønsker å flytte.

Anonymous poster hash: 2e08a...80a

[AnonymBruker]

 

Enig med AB over at det beste er nok å fortsette som særbo frem til barna flytter ut, helst i kombinasjon med at dere samkjører de barnefrie ukene deres slik at dere får mer tid alene, barna får mer alenetid med dere, og at det ikke er et must å blande barna for å være sammen i helgene.

 

Hilsen skilsmissebarn med flere sett med steforeldre.

Anonymous poster hash: a3f7d...afe

 

 

 

 

Fortsett som særboere til ungene flytter ut. Ungene har allerede vært igjennom nok om de ikke skal måtte flytte enda en gang, og bo med enda fler mennesker tett innpå seg.

Anonymous poster hash: 304d8...68c

 

 

 

Støtter 100% opp om denne. Skån barna for mer nå.

Fortsett som særboere.

Dine barn bør få ha det som i dag helt frem til de ønsker å flytte.

Anonymous poster hash: 2e08a...80a

 

Seriøst Troll. Ta dere sammen.

 

Ikke hør på de særingene over her TS. Man kan ikke sette eget liv på vent i 10-20 år kun fordi barna ikke vil flytte. Det er faktisk IKKE ungene som bestemmer, og uansett så finnes det vel ikke en eneste unge som HAR LYST til å flytte uansett om man er skilt eller ikke. Dette er fordi ungene knytter seg til ett sted, som de også vil knytte seg til det neste stedet de bor. Flytting er en avgjørelse VOKSNE tar.

 

Tenk sånn, om dere alle bor under samme tak så vil all stresset for ungene vedrørende logistikken slutte. Altså, det blir mindre stress for ungene. Bare pass på at alle ungene får egne rom. Og om jeg var dere ville jeg skaffet meg ett hus med en kjellerstue så ungene har mulighet til å oppsøke alenetid, samtidig som mor-datter tid (som du i starten kanskje burde ha 2-3 ganger i uka) blir mye enklere når dere bare behøver å gå ned en trapp. Jeg ville også i helgene (spesielt i starten) delt dere opp på hver deres aktiviteter en av dagene, hvor du tar dine barn og han tar sine barn, bare såå ungene ikke føler at de mister "sin kjernefamilie". 

 

Jeg tror dette går helt fint TS

 

Anonymous poster hash: bf15b...cc3

[Sølvi88]

 

Seriøst Troll. Ta dere sammen.

 

Ikke hør på de særingene over her TS. Man kan ikke sette eget liv på vent i 10-20 år kun fordi barna ikke vil flytte. Det er faktisk IKKE ungene som bestemmer, og uansett så finnes det vel ikke en eneste unge som HAR LYST til å flytte uansett om man er skilt eller ikke. Dette er fordi ungene knytter seg til ett sted, som de også vil knytte seg til det neste stedet de bor. Flytting er en avgjørelse VOKSNE tar.

 

Tenk sånn, om dere alle bor under samme tak så vil all stresset for ungene vedrørende logistikken slutte. Altså, det blir mindre stress for ungene. Bare pass på at alle ungene får egne rom. Og om jeg var dere ville jeg skaffet meg ett hus med en kjellerstue så ungene har mulighet til å oppsøke alenetid, samtidig som mor-datter tid (som du i starten kanskje burde ha 2-3 ganger i uka) blir mye enklere når dere bare behøver å gå ned en trapp. Jeg ville også i helgene (spesielt i starten) delt dere opp på hver deres aktiviteter en av dagene, hvor du tar dine barn og han tar sine barn, bare såå ungene ikke føler at de mister "sin kjernefamilie". 

 

Jeg tror dette går helt fint TS

 

Anonymous poster hash: bf15b...cc3

 

Bra svar!! Ikke mange som tenker sånn, så dette var bra!

[Lou Salome]

Det handler jo ikke om selve flyttingen/nytt hus/nye rom, men å måtte bo sammen med andre enn egen nær familie. Jeg har hatt min mor boende noen uker, vi har hatt svigerfar boende, vi har nieser og nevøer på overnatting, vi har verdens beste forhold, det var fint, det er hyggelig med besøk, men det er BESØK, og det gjør noe med dynamikken i familielivet, hvem som spiser hva når og rydder/ikke rydder, om man legger beina på bordet eller spiser junk til middag. Det er alltid godt å være "alene" igjen etter lengre tid, selvom jeg både liker og er glad i "gjestene". Det kan være bra å måtte oppføre seg rundt andre, men hjemme er en friplass og bør være det. Toleransegrensen for egne barn/kjæreste/foreldre er både høyere og lavere alt ettersom når det gjelder bagateller, enn den er for andre. Tenåringer bør kunne ha det ene stedet de kan gå uten sminke uten å føle seg stygg, man bør kunne brase inn på badet uten at det er krise om det er opptatt osv. Et slikt nært forhold kan man fort få med kjæresten sin, men ikke andre nye "familiemedlemmer". Bare se alle disse stemødretrådene her inne. Stebarna bør oppføre seg annerledes, stemor bør oppføre seg annerledes, far bør oppføre seg annerledes fordi stemor har flyttet inn i det uendelige.

Det er dette barna bør få slippe, ikke et nytt hus.

[AnonymBruker]

Jeg er i den etterhvert ikke helt uvanlige kategorien skilt og har to barn, hhv en datter på 11 og en sønn på 15. Vi ble skilt når de var akkurat 5 og 9 år gamle, så de har levd i den situasjonen ganske lenge og er vant til det, selv om særlig datteren min aldri har vært så glad for akkurat det, men vant er de jo. De bor 50% hos meg. og vi bor i nærheten av hverandre og skolekrets mm.

 

For drøye to år siden traff meg mannen med stor M. Vi har tenkt å gifte oss, og flytte sammen. Han har også to barn, nå på 8 og 10 år. De bor også 50% hos sin far, og har nok tatt hele skilsmissen langt enklere enn mine, men det er nå så. Alle barna har nå kjent hverandre i 2 år, og er blitt relativt godt kjent. Vi bor ikke så skrekkelig langt fra hverandre, og er sammen deler av ferier, og noe annenhver helg. Det hender det er overnatting men ingen av oss har egentlig plass til å huse 6 personer, men det går på ett vis. Og vi har det veldig hyggelig sammen, vi har hatt utrolig  mye kos med alle. Overraskende bra har dette gått, faktisk. Det er noe aldersforskjeller ute og går, men ikke så hakkende gale når spennet er 8- 15. Yngste og eldste her har mye til felles.

 

Vi har ikke like samværsordninger, og det har vist seg i en innkjøringsfase å være snarere en fordel enn en ulempe, han bytter på fredager og jeg mandager. Helgene er atlså like, men i ukene har vi besøkt hverandre og blitt kjent med hverandres barni ro og mak. De ukedagene jeg ikke har egne barn er jeg der noe på besøk,og noe gjør mine egne ting, alenetid osv.

 

Men det å samkjøre to familier slik er jo ikke helt uten skjær i sjøen, og selv om jeg jo tror at dette kommer til å gå bra gitt at vi klarer å ha godt fokus på hvert enkelt individ og alle som gruppe, så er det ikke fritt for at jeg også ser at dagens ordning har sine fordeler og at ikke alt er heeelt rosenrødt heller. Det er utrolig upraktisk, det må sies. Særlig for meg og mannen blir det mye logistikk og hit og dit, alle ferier og samvær på konkret avtales og organiseres. Badetøy og sykler og regntøy kan potensielt være hundre steder ikkesant, så det er sjelden "bare å". En annen ting er kostnadssiden ved å ha to husholdninger, men det er litt underordnet for oss i denne sammenhengen.

 

En av utfordringene er min datter. Hun er veldig mammatilknyttet, og skulle nok aldri hatt en deling på 50%. Men det er nå så. Hun føler seg litt utenfor ser jeg i gruppen på 4, for alle de andre er gutter. Hun føler ikke at de bryr seg like mye om henne, og har begynt å bli negativ til samvær. "å må vi være sammen med de nå også", eller "må vi være sammen med dem hver helg" osv. Dette gjør det jo noe vanskelig for meg kan man si, for barna hans jubler jo over å leke med oss hver gang. Jeg prøver å balansere etter beste evne, og så skal det sies at når vi først er sammen så har jo hun det hyggelig hun og. Men jeg ser at jeg og kjæresten må jobbe mer for å integrere henne i gruppa- de må invitere henne noe mer inn og "tuppe disse gutta i ræva" så de gjør litt mer for å inkludere. Jeg ser jo også at det er en utfordring å være på besøk hos hverandre fordi da er det alltid noen som er "hjemme" og noen som "er på besøk", og det er ingen av oss som egentlig har stor nok plass (nåer vi ofte ute på tur da og finner på ting). Hun er ganske sjalu på alle som tar min oppmerksomhet og blir fort et lim på meg, noe som kan bli ganske slitsomt for meg til tider. Hun er en skjønn unge, men vi har hatt en god del konflikter hun og jeg. Dette er nå blitt mye mye bedre etter at jeg har tatt ordentlig tak i det hele og får litt hjelp fra rådgiver også. Så barnas behov tas så absolutt alvorlig her.

 

Så kort oppsummert; på den ene siden tror jeg at i en bolig som er stor nok til å romme alle sammen, så får vi mer ro. Da ER vi under samme tak, vi har en felles base, starter og slutter dagene samme sted. Barna vil selvsagt ha sine aktiviteter og farte til venner og sånt, men vi vil slippe å diskutere og avtale samværet slik som idag. Og jeg tror jo oppriktig at vi vil få mye glede sammen, det har vi hatt til nå også. Vi er ganske heldige, er vi tålmodige nok så klarer vi å finne et hus som er praktisk for alle ift geografi, reise til venner og jobb og skole etc. Det er faktisk mulig, og det er nok særlig viktig for datteren min med nærhet til venner. Sønnen min er ganske fleksibel ift reisevei.

 

På den annen side så er det jo noe med å "bo fast oppå hverandre". Mine og dine barn. Det er jo ikke fritt for at det vil kunne oppstå gnisninger også. Mellom barna, mellom oss, mellom oss og den andres barn.... osv. Jeg tror jo oppriktig at vårt forhold tåler det her, vi snakker mye om disse tingene og utviser mye tålmodighet og raushet, noe jeg tror er helt avgjørende. Men knirkefritt kan jeg ikke tenke meg. Og så er jeg helt ærlig usikker på hvordan datteren min vil ta det og hva det vil kreve av meg. Mulig det vil gå seg helt greit til ettevert. Jeg vil iallefall slippe å diskutere "om vi skal være sammen", men mer "hva skal til for at du har det bra når alle bor sammen". Det har også sine fordeler å leve slik som vi gjør nå, da beholder alle livene sine slik de er, slipper å endre.Det er jo et alternativ å fortsette å leve og bo slik vi gjør nå i ti år til til barna har flytte ut.

 

Må tilegge at om vi velger å flytte sammen så er det ikke nødvendigivs er e tmust å få samkjørt samværsordningene våre helt, men vi trenger nok noe mer likt enn det er i dag.å ha bare "ett sett " med barn absolutt alle ukedager er ikke så praktisk, men litt alene tid med to og to kan knaskje være fornuftig? 

 

Noen erfaringer og refleksjoner?

Gjør deg selv og barna dine en tjeneste og bo hver for dere til de er voksne og flytter ut. Anbefaler deg å lese hver eneste tråd rundt dette emnet her inne på kg. Ta vare på barna dine, det er ikke så veldig lenge til de er ute av redet. Dere kan fint være kjærester i disse årene. 

Hvorfor haster det slik? 

Anonymous poster hash: 0c38c...419

[Amantheia]

Eg forstår ikkje kvifor det skal vere eit problem å både ta vare på ungane sine behov, og også flytte saman. No har ikkje eg ungar sjølv enno, men likevel. Kvifor skal ein setje sitt eige liv på pause i 10-15 år? Hadde heller aldri holdt ut i eit forhold så lenge, med farting mellom min eigen og hans buplass. Kortid skal ein liksom få tid til å slappe av og berre vere ein familie?

Skilte foreldre har gifta seg på nytt tidlegare, og trur ikkje ungane lir den heilt store nauden. Det er snakk om ei omstilling. TS; Go for it, men bruk tid på å venne ungane dine (og kanskje spesielt jenta) til tanken på dette. 

[AnonymBruker]

Eg forstår ikkje kvifor det skal vere eit problem å både ta vare på ungane sine behov, og også flytte saman. No har ikkje eg ungar sjølv enno, men likevel. Kvifor skal ein setje sitt eige liv på pause i 10-15 år? Hadde heller aldri holdt ut i eit forhold så lenge, med farting mellom min eigen og hans buplass. Kortid skal ein liksom få tid til å slappe av og berre vere ein familie?

 

Det er jo det de gjør når de velger å ikke flytte sammen. Familien til TS er de to barna hennes. De tre er en familie. Når barna er så store så er det bare 6-7 år til minste har flyttet ut, eller ihvertfall er voksen nok til å forstå at det nærmer seg. 

 

Og jeg kan ikke skjønner hvorfor det å prioritere barna kalles å sette livet på pause.. 

Anonymous poster hash: 7a41b...c5e

[Amantheia]

 

Det er jo det de gjør når de velger å ikke flytte sammen. Familien til TS er de to barna hennes. De tre er en familie. Når barna er så store så er det bare 6-7 år til minste har flyttet ut, eller ihvertfall er voksen nok til å forstå at det nærmer seg. 

 

Og jeg kan ikke skjønner hvorfor det å prioritere barna kalles å sette livet på pause.. 

Anonymous poster hash: 7a41b...c5e

 

 

Det går då an å starte opp ein ny familie, og inkludere borna i denne. Og eg meiner også at TS skal setje av tid til berre sine eigne born, men det må då gå an å ha eit kjærleiksforhold også, uten at det MÅ vere særbo. Som eg skreiv, så er det MANGE skilte foreldre som har fått seg ny partner, gifta seg på nytt, og klart å få til ein familie med "mine, dine og våre born". Ser ikkje kvifor TS ikkje skal få til dette.

[Sunnfjording]

 

Seriøst Troll. Ta dere sammen.

 

Ikke hør på de særingene over her TS. Man kan ikke sette eget liv på vent i 10-20 år kun fordi barna ikke vil flytte. Det er faktisk IKKE ungene som bestemmer, og uansett så finnes det vel ikke en eneste unge som HAR LYST til å flytte uansett om man er skilt eller ikke. Dette er fordi ungene knytter seg til ett sted, som de også vil knytte seg til det neste stedet de bor. Flytting er en avgjørelse VOKSNE tar.

 

Tenk sånn, om dere alle bor under samme tak så vil all stresset for ungene vedrørende logistikken slutte. Altså, det blir mindre stress for ungene. Bare pass på at alle ungene får egne rom. Og om jeg var dere ville jeg skaffet meg ett hus med en kjellerstue så ungene har mulighet til å oppsøke alenetid, samtidig som mor-datter tid (som du i starten kanskje burde ha 2-3 ganger i uka) blir mye enklere når dere bare behøver å gå ned en trapp. Jeg ville også i helgene (spesielt i starten) delt dere opp på hver deres aktiviteter en av dagene, hvor du tar dine barn og han tar sine barn, bare såå ungene ikke føler at de mister "sin kjernefamilie". 

 

Jeg tror dette går helt fint TS

 

Anonymous poster hash: bf15b...cc3

 

 

Ah, du bruker bold skrift. Kan ikke argumentere mot det.

[AnonymBruker]

 

Seriøst Troll. Ta dere sammen.

 

Ikke hør på de særingene over her TS. Man kan ikke sette eget liv på vent i 10-20 år kun fordi barna ikke vil flytte. Det er faktisk IKKE ungene som bestemmer, og uansett så finnes det vel ikke en eneste unge som HAR LYST til å flytte uansett om man er skilt eller ikke. Dette er fordi ungene knytter seg til ett sted, som de også vil knytte seg til det neste stedet de bor. Flytting er en avgjørelse VOKSNE tar.

 

Tenk sånn, om dere alle bor under samme tak så vil all stresset for ungene vedrørende logistikken slutte. Altså, det blir mindre stress for ungene. Bare pass på at alle ungene får egne rom. Og om jeg var dere ville jeg skaffet meg ett hus med en kjellerstue så ungene har mulighet til å oppsøke alenetid, samtidig som mor-datter tid (som du i starten kanskje burde ha 2-3 ganger i uka) blir mye enklere når dere bare behøver å gå ned en trapp. Jeg ville også i helgene (spesielt i starten) delt dere opp på hver deres aktiviteter en av dagene, hvor du tar dine barn og han tar sine barn, bare såå ungene ikke føler at de mister "sin kjernefamilie". 

 

Jeg tror dette går helt fint TS

 

Anonymous poster hash: bf15b...cc3

 

Naturligvis er det de voksne som bestemmer. Og da er det om å gjøre at de voksne klarer å legge vekk egoismen og tenke på barnas beste.

 

Hilde Hummelvoll og Petter Nome var kjærester og særboere i sju år før de giftet seg og flyttet sammen. Da hadde Petter Nomes eldste barn flyttet ut, og han flyttet inn til Hilde Hummelvoll og hennes siste hjemmeboende barn.

 

"Hver for seg

Nylig viste paret seg med ring på fingeren i «Senkveld» med Thomas og Harald.

 

- Vi skal ikke gifte oss, sa Hilde etterpå til «God kveld, Norge.» Men hun la til at de nok kom til «å gjøre det en dag.»

 

De to har tre barn hver fra tidligere ekteskap, og de har oppgitt hensynet til ungene som grunn til at de har valgt å bo hver for seg. Hilde bor i Asker, mens Petter har adresse på sjarmerende Rodeløkka i Oslo.

 

Gleder oss til å møtes

- Når barna først opplevde en skilsmisse, skulle de i hvert fall slippe å bli røsket opp med røttene og flytte et nytt sted bare fordi mamma ble forelsket, har Hilde uttalt til Dagbladet.

 

Hun understreker også at det har sine fordeler å ikke bo sammen med den man elsker.

 

- Nå gleder vi oss jo alltid til å treffes. Når ungene er hos sine andre foreldre, har vi muligheter til å være alene sammen og gjøre det vi har lyst til."

 

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/herogna/nyheter/article384309.ece

Anonymous poster hash: 304d8...68c

[AnonymBruker]

Naturligvis er det de voksne som bestemmer. Og da er det om å gjøre at de voksne klarer å legge vekk egoismen og tenke på barnas beste.

Hilde Hummelvoll og Petter Nome var kjærester og særboere i sju år før de giftet seg og flyttet sammen. Da hadde Petter Nomes eldste barn flyttet ut, og han flyttet inn til Hilde Hummelvoll og hennes siste hjemmeboende barn.

"Hver for seg

Nylig viste paret seg med ring på fingeren i «Senkveld» med Thomas og Harald.

- Vi skal ikke gifte oss, sa Hilde etterpå til «God kveld, Norge.» Men hun la til at de nok kom til «å gjøre det en dag.»

De to har tre barn hver fra tidligere ekteskap, og de har oppgitt hensynet til ungene som grunn til at de har valgt å bo hver for seg. Hilde bor i Asker, mens Petter har adresse på sjarmerende Rodeløkka i Oslo.

Gleder oss til å møtes

- Når barna først opplevde en skilsmisse, skulle de i hvert fall slippe å bli røsket opp med røttene og flytte et nytt sted bare fordi mamma ble forelsket, har Hilde uttalt til Dagbladet.

Hun understreker også at det har sine fordeler å ikke bo sammen med den man elsker.

- Nå gleder vi oss jo alltid til å treffes. Når ungene er hos sine andre foreldre, har vi muligheter til å være alene sammen og gjøre det vi har lyst til."

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/herogna/nyheter/article384309.ece

Anonymous poster hash: 304d8...68c

Helt enig i måten Nome og Hummelvold løste situasjonen på! Bra gjort - anbefales av hensyn til barna!

Har man respekt for sine barn så er man særboere og lar barna få beholde status quo.

Vennlig hilsen positiv gjest :)

Anonymous poster hash: 2e08a...80a

[AnonymBruker]

Helt enig i måten Nome og Hummelvold løste situasjonen på! Bra gjort - anbefales av hensyn til barna!

Har man respekt for sine barn så er man særboere og lar barna få beholde status quo.

Vennlig hilsen positiv gjest :)

Anonymous poster hash: 2e08a...80a

Forbanna tull, hehe

Anonymous poster hash: bf15b...cc3

[minister-mio]

Mindre stress å bare bo sammen en å farte mellom to hjem hele tiden

[AnonymBruker]

Jeg skal spise hatten min om ikke du noen måneder inn i samboerskapet skriver frustrerende innlegg her inne om hvor slitsomt det er å være stemor. Hvor vanskelig stebarna er, osv.
Tenk deg om 100 ganger. Det kan virke som om alle går bra sammen nå, men det er noe helt annet å bo sammen. Vil du virkelig dette for deg selv og barna?
Minste er 11 år, om ikke så alt for mange årene er de ute av redet og du kan fritt gjøre hva du vil. Jeg ber deg innstendig om å tenke deg om og ikke gjøre noe du kommer til å angre på. Det er ikke så lett som det virker å flytte ut igjen når man først har etablert seg sammen om det ikke skulle fungere.

Anonymous poster hash: 0c38c...419