Opp på beina igjen

[Kattugla]

Så hyggelig å lese at ting er på riktig vei! Det blir kanskje ikke gjort på en dag, men jeg har full tro på at dere klarer å finne tilbake til hverandre 😊 

[Engel]

Den ‎27‎.‎04‎.‎2016 at 8.22, blåbærpai skrev:

Jeg håper dere kan få det til. Aller mest for din del. Du virker som en veldig varm kvinne. Og du inspirerer meg til å ta tak i mitt eget samliv. Dette med kommunikasjon ER. SÅ. VANSKELIG. 

 

7 timer siden, Kattugla skrev:

Så hyggelig å lese at ting er på riktig vei! Det blir kanskje ikke gjort på en dag, men jeg har full tro på at dere klarer å finne tilbake til hverandre 😊 

Takk Blåbærpai og Kattugla! Godt noen har tro på dette, for her varierer den troa veldig fra dag til dag.

Kommunikasjon er utrolig vanskelig ja. Og så utrolig viktig i et forhold.

Timen på FVK i går gikk greit. Terapeuten klarer å få frem en del viktige tema som vi kanskje ikke tenker helt på selv. Som hva vi er villig til å jobbe med hos oss selv. Og hva som er viktigst for oss å få/se hos den andre. Så selv om vi har bestemt oss for å prøve nå, så skal vi ha en slik avklaringssamtale til. For å være helt sikre på at det er veien vi vil gå. Så går vi over på ren samlivsterapi for å jobbe med problemene.

Utover dette så fortsetter vi å snakke mye sammen da. I morgen kveld skal vi snakke om selve bruddet. Det kan bli spennede... Håper jeg kan bli litt klokere i alle fall. Skal gjøre alt jeg kan for å bare holde kjeft og høre på hva han har å si. Prøve å forstå. Akkurat dette har stor betydning for om jeg faktisk skal klare å gi dette en ny sjanse. Hva fikk han til å gå til det skrittet å bryte opp familien uten noe tydelig forvarsel? Er dette noe jeg kan tilgi og legge bak meg?

[Engel]

Det med bruddet er vanskelig. Jeg hadde trodd mer var pga hun venninna. Joda, hun hadde nok innvirkning, men han mener at det ikke var derfor han gikk. Han var bare så møkk lei, og følte at han hadde prøvd å redde forholdet lenge. Bare rart at jeg ikke har merket noe til det, jeg merket ikke at det var så dårlig en gang. Dårlig ja. Men ikke at vi var på randen til skilsmisse, Jeg vet ikke om jeg klarer å tilgi at han "rømte". At han bare ga opp og gikk. At han utsatte ungene for samlivsbrudd. Hvordan kan man fikse et forhold når den andre parten ikke vet hva du føler? Og ikke vet at du prøver å fikse det? Og hvordan skal jeg kunne tro og stole på at det samme ikke vil skje igjen? Er det at vi jobber med dette og er bevisste på at vi ønsker metoder for å bedre kommunikasjonen og løse problemer tidligere nok?

Det er mye som surrer rundt i hodet ja... Det verste er kanskje at selv om han sier at han VIL redde forholdet, så tror jeg ikke helt på han. Jeg føler ikke at han legger sjelen i det. Selv om jeg ser at han gjør en del ting også. Jeg trenger at en mann virkelig viser at han vil ha meg. Jeg er vant til det. Og viser det samme tilbake også.

[Engel]

Ble en del meldinger fram og tilbake i går. Vi er visst begge er veldig usikre på hverandre. Men nå har jeg i alle fall fått sagt grundig ifra at jeg forventer mye større initsativ fra han hvis han faktisk ønsker dette. Jeg orker ikke å dra dette mer. Det var tross alt han som brøt ut og gikk.

Men nå har vi en "date" i kveld da. Så får se hvordan den går. Planen er å prøve å "starte på nytt". Problemet er at det er så vanskelig når jeg føler at han egentlig ikke er interessert. Får bare håpe han klarte å forstå noe av det jeg prøvde å si i går, om at han må vise initsativ til mer enn vennskap om dette skal bli noe mer. Når han styrer så blir det bare vennskaplig prat om ungene. Hyggelig det altså, men det hjelper ikke forholdet videre på noen annen måte enn akkurat ang samarbeidet om ungene.

[Serafina.]

Det høres ut som en tøff og krevende prosess du er inne i. Det kan virke som du blir dratt litt i begge retninger, noe som er forståelig. Pass på deg selv. 

[Engel]

 Date vil jeg ikke kalle det vi hadde på onsdag. Blir bare sittende og prate om ungene m.m., til jeg blir irritert. Vennskap er bra, det er helt supert! Og det er fint at det nå er på plass. Men vi må jo komme videre derfra!!! Prøvede å forklare det til x-en da. At hvis det skal bli noe mer så må jeg faktisk se at han ønsker noe mer. Ellers kan vi bare avslutte prosjektet og bare være venner. Men da er vi bare venner også, da blir det ikke noe mer enn det. Sa at så lenge jeg ikke får noe respons på at han faktisk ønsker å se om vi kan bli mer enn venner, utover at han sier det i timene hos FVK, så gidder jeg ikke ta mer initiativ. Jeg må ta initiativ til alle treff og samtaler, det eneste han har tatt initsativ til er treff/middag med ungene også. Noe jeg syns nesten er litt feil å ha for mye av, da jeg er redd for å gi ungene håp om noe som det ikke blir noe av... Så nå har jeg gitt beskjed om at ballen er hos han, så får han finne ut hva han vil, og det kjapt! Jeg var på vei, følte virkelig at her kan jeg få noe til å spire. Men med null respons og initiativ fra han så har de følelsene dødd igjen. Det er jo ikke mulig å få noe til å gro uten næring.

Resultat: han inviterte meg og ungene med på tur på torsdagen. Hyggelig, og positivt siden jeg har klaget på at han har vært veldig dårlig til å ta inittativ til sånt før, men litt kunstig og vanskelig nå i forhold til ungene syns jeg. Men det VAR hyggelig. Han kom også til meg på fredag når ungene var i seng, og vi så en film sammen. Igjen hyggelig, men igjen bare helt på vennskaplig basis.

Jeg er forsåvidt enig når han sier at vennskapet må på plass først, og så må vi jobbe med resten. Det er jeg også enig i. Men jeg mener vennskapet nå har vært på plass i et par mnd. Og saken er at om 1 1/2 mnd så har vi vært separert i 1 år, og kan skilles. Og før det vil jeg vite hvilken vei vi går. Jeg forventer ikke at et evt forhold skal være på plass, at vi er sikre på å fortsette sammen, men jeg vil vite at vi enten er godt igang med å jobbe med et "nytt forhold", og at vi har troa på det begge to, eller jeg vil avslutte det. Altså skilles. Slik at jeg kan gå videre med livet mitt. Jeg føler at det er over et helt år av livet mitt allerede som er ødelagt pga dette. Pga at han valgte å gå uten å gi oss en felles sjanse til å prøve å redde ekteskapet og familien. Og jeg ønsker rett og slett ikke å bruke mer tid enn jeg må på dette nå. Jeg ønsker en avklaring, både for min egen del og for ungene. Men jeg er ikke villig til å vente i mange flere månder til han finner det for godt å bestemme seg for om han vil prøve igjen eller ikke. Jeg orker ikke leve i den usikkerheten. Når han sier at han ønsker å prøve å redde forholdet, så får han jammen meg vise det også, ikke la det komme bakerst i prioriteringslista. Hvis ikke dette er viktig, så er det ikke liv laga.

Nå er han i utlandet hele uka da, fram til vi skal på FVK igjen på fredag. Spent på den timen. Det skulle liksom være siste "avklaringssamtalen". Men nå føler jeg at vi er tilbake ved start istedet...

[Engel]

Gjør en lang historie kort her: Etter en god del fram og tilbake, og mye frustrasjoner fra begge sider, fant vi til slutt ut at vi egentlig ønsker akkurat det sammen, og var på samme sted i "forholdet". Snakker oom kommunikasjonsvansker ja... Kan humre over det nå, men for 4 dager siden rant tårene og jeg hadde egentlig gitt opp hele greia... Så ja, lett er det ikke. Men akkurat nå har jeg troa igjen! Utfordringen er bare noen utrolig hektiske uker som gjør det ekstremt vanskelig å få tid sammen på tomannshånd.

Jeg merker også at x-en endelig begynner å klare å sette seg inn i min situasjon, skjønner hvordan jeg har følt ting, og hvorfor jeg har reagert som jeg har gjort på ting han har gjort. Altså før bruddet. Ser at det har gått opp en god del lys for han. Han har skjønt at jeg faktisk ikke har vært ute etter å ødelegge for han i det heletatt... Samtidig ser jeg at jeg kunne kommunisert dette på en mye bedre måte slik at han kanskje hadde forstått dette tidligere. Så vi lærer begge to. Men det er fortsatt en lang vei å gå...

[Engel]

Det går framover. Har fått vært litt sammen i helga, og vi hadde en veldig grei time på FVK i dag. Så jeg er på mange måter positiv til mye. Men så er det jo det store spørsmålet da. Klarer vi å få de følelsene for hverandre igjen som faktisk må på plass om vi skal fortsette ekteskapet? Og hvor lang tid skal vi bruke på å se om vi kan få det på plass? Og hvordan skal vi "prøve"? Er ikke lett det der altså. Men foreløpig må vi bare ta det litt som det kommer.

Dessverre går vi nå inn i 3 veldig hektiske uker hvor jeg nesten ikke vet hvordan vi skal klare å få tid på tomannshånd i det heletatt... Det er i helgene det er enklest å få til, men de 3 neste helgene er en av oss gjerne enten bortreist eller opptatt hele helga (eller vi er opptatt hver vår dag...) Ikke lett det der altså... Når man helst ikke vil at unger og andre i omgivelsen skal vite noe heller, da vi ikke vil skru opp noen forventninger tilfelle det ikke funker.

[Engel]

Må bare si at jeg har "godfølelse" denne uka. Det er greit å være der jeg er akkurat nå. Det føles greit. Selv om veien videre og fremtiden er veldig usikker, så skjer det ting. Og det føles godt. Og det føles riktig. Akkurat her og nå.

[Kattugla]

Så hyggelig at ting begynner å falle på plass for dere, sitter her og smiler 😊 Mtp hele siste året er 3 uker "ingenting" og det vil dere klare - selvom jeg skjønner selvfølgelig veldig godt at du vil smi jernet mens det er varmt! Lykke til videre! 

[Engel]

Nei 3 uker er ikke mye i det store bildet, Kattugla. Og nå har vi faktisk klart å få til litt tid sammen også denne uka. Og jeg merker også at innimellom så trenger man kanskje litt tid for å fordøye ting også. Og kjenne litt på hvordan ting egentlig føles.

For det er en del ting som føles merkelig. Vi prøver å være litt intime, og det er godt. Men føles også rart fordi det liksom er noen følelser som ikke er helt der ennå? LItt usikker på hvordan vi skal gå fram for å prøve å få fram de følelsene. Om det i det heletatt er mulig. Må vel bare ta tida til hjelp.

Var innom x-en på morgenen i dag også, men da for å gratulere eldstemann med dagen. Travel dag i dag, så rekker ikke feire noe i dag, men han ble feiret grundig av familien på søndag, og skal ha bursdag med kompisene i morgen. Men jeg er uansett veldig glad for at det er så kort vei, og at forholdet oss i mellom nå uansett er sånn at det er helt greit å stikke innom, og vi er flinke til å hjelpe hverandre.

Endret 27. mai 2016 av Engel

[Engel]

Tilfeldighetene har forresten ført til at temaet på et kursopplegg som jeg tar via jobben akkurat nå er Kommunikasjon. Så nå lærer jeg teorien på hva vi har gjort galt, og hvordan det kan løses. Må bare få satt det ut i live... Bra timing.

[Engel]

Må si det svinger litt her... Eller... Godfølelsen er ikke så sterk akkurat nå. Men har ikke direkte noen dårlig følelse heller. Bare litt smålei og demotivert i dag kanskje. Men egentlig uten noen spesiell grunn. Kjenner at denne uka får ballen ligge hos x-en, så får han ta initsativ. Noe som mest sannsynlig fører til at vi ikke kommer til å se hverandre denne uka utover akkurat det vi må om jeg kjenner han rett. Ikke at jeg tror det er bevisst fra hans side. Han bare er treg sånn sett. Og vant til at jeg styrer alt. Men jeg kjenner at det kanskje er helt greit denne uka også, for det er en hektisk uke. Ungene er hos meg, og på fredagen skal vi avgårde fordi det er konfirmasjon i helga. Så vi skal til mitt barndomshjemsted. Og det gruer jeg meg til. Første gangen jeg er der etter at samlivsbruddet ble helt offisielt. Og det blir tøft å være på en sånn stor familiesammenkomst uten x-en. Håper folk dropper å spørre noe om det, men kjenner jeg dem rett så gjør de jo ikke det...Har noen fryktelige velmenende tanter og onkler som mener alt godt, men gjerne gjør ting mye verre istedet. I tillegg til mange andre nysgjerrige bekjente som jeg kommer til å møte på i kirken. Og ikke vet jeg hva jeg egentlig skal si heller. jeg vil jo ikke si noe om at vi kanskje prøver å finne sammen igjen, for da blir jo fallhøyden stor om vi ikke klarer det. Så helst vil jeg ikke si noe som helst. Jeg vil ikke snakke om det. Kan jeg svare det når de spør tro? Eller blir jeg da oppfattet som såret og bitter? For det er jeg jo ikke. Jeg vil bare ikke at folk skal bry seg. Så jeg gruer meg. Lang kjøretur med ungene (som forøvrig pleier å gå veldig greit, men det er jo slitsomt å kjøre 6 timer, og nå blir det bare 1 dag i mellom også) og stress og styr med konfirmasjonen, og familie og venner... Æsj altså. Skulle gjerne sluppet.Selv om det blir hyggelig å se akkurat de nærmeste da.

[Kattugla]

Har tenkt på deg og håper ting går bra!

[Engel]

17 timer siden, Kattugla skrev:

Har tenkt på deg og håper ting går bra!

Hei, og takk!

Jeg overlevde familie og konfirmasjon. Kun en person som spurte meg ang bruddet heldigvis, eller kommenterte det... Men så flyktet jeg også fra alle samtaler som viste antydning til å komme inn på noe personlig...

Det går fortsatt opp og ned, men vi er fortsatt inne i de 3 hektiske ukene vi har vært veldig klar over er litt unntakstilstand nå. Vi har ikke fått vært mye sammen (nesten ingenting faktisk), men det lille vi har vært sammen har vært hyggelig. Både med og uten ungene. Men vi har ikke kommet noe videre på disse ukene akkurat. Så når vi skal på familievernkontoret igjen nå til fredag så følge jeg at vi står på samme sted som sist, kanskje nesten har tatt et skritt bakover... Så det er litt frustrerende. Og det er fortsatt jeg som tar alt initsativ, og det gjør meg ganske frustrert. Og litt småsåret. For jeg føler fortsatt at jeg kommer sist på prioriteringslisten. Eller om ikke sist så i alle fall etter mye annet. Selv om han påstår noe annet. Handlingen gjenspeiler ikke det han sier. For jeg ser jo at han ikke har problemer med å ta initsativ og finne løsninger når det gjelder andre ting. Var ikke noe problem å ordne barnevakt så han kunne gå i 40-års lag til en kompis sist helg feks. Men finne tid og mulighet for oss to å få tid alene sammen sitter visst langt inne.

[Engel]

Timen på FVK sist fredag ble utsatt til onsdag denne uken. Jeg fikk luftet litt frustrasjoner, og fikk også litt innspill. Men jeg blir fortsatt superfrustrert over at x-en sitter der og helt klart sier at han ønsker å redde ekteskapet, men likevel ikke tar initsativ i det heletatt! Alt vi har møttes de siste ukene har vært fordi jeg har foreslått det. Og han sier aldri nei da, men om ikke jeg foreslår at vi skal møtes så blir det heller ingen ting! Terapeuten prøvde å få x-en til å forstå nå at fortsetter det sånn så går jeg så lei at jeg ikke gidder mer. Og x-en sier da at han ville blitt veldig lei seg om det skjedde, men at det er synd om jeg ikke har tålmodighet til å la dette ta den tiden det trenger. Underforstått så kan han la det gå som i dag i flere år, og hvis jeg velger å gå så er det min sak. Man får jo ikke veldig lyst til å fortsette da. Jeg prøver å forklare at han kan få all den tiden han trenger, om han bare viser at han faktisk prøver, og ønsker, å jobbe med dette. jeg trenger også tid. Jeg har jo ikke de følelsene for han som må til for å gå inn i et nytt forhold med han. Men jeg får jo heller aldri de følelsene så lenge han ikke gjør noe.

[Kattugla]

Det høres ut som han tar det litt for sakte, kanskje han føler seg usikker, men samtidig fører det ingen vei hvis man velger å sitte på gjerdet hele tiden. Det er selvfølgelig fornuftig å være forsiktig mtp barna og slikt, men det er viktig å gasse litt på også, slik at veien forsvinner ikke i gress.. Håper han begynner snart  å skjønne det. Det må jo være fremdrift hvis dere skal finne tilbake til hverandre og det har han også ansvar for. Men, det er jo en stund siden du skrev sist, håper det har vært en positiv utvikling i mellomtiden.  😊 

[Engel]

Har ikke skrevet mye her i det siste nei. Rett og slett for at det ikke er noe nytt å fortelle. Vi fortsetter å møtes, men det er bare som med en hvilken som helst venn. Det er hyggelig for all del. Men jeg blir litt lei og frustrert. Vi står på stedet hvil. Har fremtvunget at vi skal gå tur og prate om forholdet i dag, for vi har en terapeut som forventer at vi skal snakke og jobbe med ting mellom timene hos han, og vi skal dit på onsdag. Jeg får jo dårlig samvittighet ovenfor han også, da jeg føler at egeninnsatsen vår er lik null. X-en vil ikke snakke om forholdet i det heletatt om han kan slippe. Men det er jo mye av kjernen til problemene. Han tier ting ihjel og lar heller små bagateller vokse til store konflikter enn å si fra hva han mener og tenker med det samme og bli ferdig med det. Og jeg blir så forbanna lei av å måtte starte alle sånne litt ubehagelige samtaler.

Ellers har jeg vel bare tenkt å holde meg avventende i sommer, gi x-en tid og se om det kommer noe ut av det. Jeg har vært på en fin ferietur med ungene i Danmark (alene bare jeg og ungene), og nå er de hos x-en et par uker. Jeg jobber, men skal også på festival med en venninne og på fjelltur med en annen venninne. Skal med andre ord nyte litt egentid og lade batteriene. Gjøre ting JEG har lyst til. Veldig godt det også.

[Engel]

Da er jeg tilbake til hverdagen etter en fin ferie og sommer. har kost meg masse både  med ungene og venner. Det har vært mye positivt i sommer, med en x-mann som tydelig tar mer ansvar i forhold til ungene, og er mye mer positiv til "familieaktiviteter". Vi har vært på et par dagsturer sammen hele familien, og hatt det veldig hyggelig! Og vi har vært en del sammen ellers også, gått turer, sett på film m.m. Så vennskap, samarbeid og familiefokus er helt topp! Men der stopper også alt initsativ fra han. Alt initsativ til nærhet og fysisk kontakt kommer fra meg. Han er da med på det, men tar ikke noe initsativ til det selv. På en side viser han at han tar til seg det jeg har sagt, og ønsker å endre seg. På mange måter begynner han å bli den mannen jeg ble forelsket i, igjen. Han har virkelig gjort en innsats. Men det virker ikke som han ønsker meg. om det er mulig å forstå hva jeg mener...

Jeg blir så forvirret, for i flere settinger virker det som han tar som en selvfølge at vi skal bli et par igjen, bli en hel familie, at alt vil ordne seg. Og han oppfører seg på mange måter som jeg er en del av familien igjen, altså også "storfamilien" med hans familie. Men det blir for meg helt feil! Jeg har overhodet ikke avgjort om jeg ønsker å gå videre med han. Jeg ønsker å prøve å se om det er mulig ja, men mer vet jeg ikke. For et år siden gjorde han jo alt han kunne for å stenge meg helt ute av familien. Det er ikke lett å bare glemme det. Samtidig viser han som sagt ingen tegn på å egentlig ønske meg som en kjæreste. Siden det ikke er initsativ til fysisk kontakt, ingen komplimenter, ingen snakk om følelser e.l. Det er uaktuelt for meg å ha et vennskapsekteskap, og det har jeg gitt han klar beskjed om. Og jeg vet ikke om jeg klarer å tilgi og glemme, og om jeg kan klare å stole på han igjen. Slik som ting er nå mister jeg bare mer og mer tillit til at han egentlig ønsker å gå videre, selv om han sier at han gjør det. Jeg kjenner at akkurat nå klarer jeg ikke å gi mer. Så nå blir det ikke noe mer initsativ fra meg før han gjør noe. Det at han ikke tar initsativ til nærhet og fysisk kontakt er nesten like avvisende som en direkte avvisning, og alt sånt bryter meg ned bit for bit igjen. Selvtiliten jeg hadde bygget opp brytes ned igjen." Han vil jo ikke ha meg. Han er ikke tiltrukket av meg." er de signalene jeg føler jeg får. Og jeg kjenner at jeg er nødt til å skjerme meg selv og følelsene mine. Selv om det er trist og vondt og vanskelig det og. Kanskje er det det som skal til. Jeg har prøvd å holde meg litt unna tidligere, og misslyktes med det fordi jeg blir utålmodig. Men nå må jeg bare. Få tankene over på andre ting. Leve mitt eget liv. Jeg klarte det i fjor, så jeg kan klare det nå også.

[Kattugla]

Jeg har tenkt mye på deg og lurt på hvordan det går. Det høres ut som en tøff situasjon å være i og slitsomt når han sender så tvetydige signaler. Det virker litt som han tror det holder at dere går tilbake til hvordan ting var kort tid før bruddet, men jeg er enig med deg at det er viktig å satse på å finne tilbake til følelsene/forholdet dere hadde før ting begynte å skli ut. Det er sikkert lett å skli rett inn i det gamle sporet, men det fører ingen veier og dere må komme dere ut av det og da må han vise at han er villig til å jobbe for det, det er tross alt han som har den største skylden i at ting har blitt slik. Og etter alt som har pågått er det ekstra viktig at dere finner en solid grunn å bygge forholdet videre på - om du fortsatt ønsker det.  Det er i hvertfall min mening. Lykke til uansett! 🍀🍀🍀