Opp på beina igjen

[Engel]

8 timer siden, Kattugla skrev:

Jeg har tenkt mye på deg og lurt på hvordan det går. Det høres ut som en tøff situasjon å være i og slitsomt når han sender så tvetydige signaler. Det virker litt som han tror det holder at dere går tilbake til hvordan ting var kort tid før bruddet, men jeg er enig med deg at det er viktig å satse på å finne tilbake til følelsene/forholdet dere hadde før ting begynte å skli ut. Det er sikkert lett å skli rett inn i det gamle sporet, men det fører ingen veier og dere må komme dere ut av det og da må han vise at han er villig til å jobbe for det, det er tross alt han som har den største skylden i at ting har blitt slik. Og etter alt som har pågått er det ekstra viktig at dere finner en solid grunn å bygge forholdet videre på - om du fortsatt ønsker det.  Det er i hvertfall min mening. Lykke til uansett! 🍀🍀🍀

Jeg er vel der at jeg er ikke så interessert i å "finne tilbake". Jeg mener vi på mange måter heller må starte på nytt. Ellers så er jeg helt enig i det du skriver ja.

Har i helga prøvd å få han til å si litt om hva han føler, men det er jo helt umulig. Det eneste han sier er at han mener følelsene må vokse fram av seg selv, naturlig. Jeg er jo på en måte enig i det. Men om man ikke går litt aktivt inn for det så tror jeg ikke det vil skje. Da er jeg faktisk det er større fare for at en av oss møter noen og forelsker seg på annet hold. For det skjer jo ingenting mellom oss. Og nå har det gått så lang tid uten at noe skjer at jeg begynner å føle det veldig unaturlig å møtes så ofte (selv om det egentlig ikke er ofte i det heleatt, men det blir ofte ut fra et vennskapsforhold, som er det eneste vi har nå). Men greit nok, akkurat nå er hans filosofi "ikke gjøre noen ting og se hva som skjer" grei nok for meg. For jeg orker ikke gjøre noe, og vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort heller. Kjenner at jeg trenger å flytte fokus. Gjøre andre ting. Være mer med venner og gjøre mine ting. Så jeg trekker meg litt vekk foreløpig. Tar en pause. Så får jeg bare se hva som skjer.

Vi har forresten samtale med terapeut igjen i dag. Får se om det kommer noe positivt ut av den. Problemet er at jeg syns mye av det x-en sier i de samtalene ikke stemmer overens med hva han faktisk gjør. I de samtlaene virker han veldig positiv og interessert i å få dete til å fungere, positiv til å prøve alt. Men så gjør han veldig lite.

Endret 22. august 2016 av Engel

[Engel]

Timen hos terapeuten på mandag var helt grei. Og jeg er fornøyd med at han sa en del ting til x-en som jeg også har sagt, rundt at x-en kanskje forventer formye endring. Men det gjør kanskje jeg også egentlig. jeg vet ikke. Det ble en del snakk om hva x-en syns er for og mot "meg". Det var egentlig en del positivt der. Men det hjelper så forsvinnende lite om man ikke prøver å gjøre noe for å få følelsene på plass. Terapeuten advarte oss mot faren for at "forholdet går surt" om vi blir stående forlenge på stedet hvil. Og det er vel det jeg føler begynner å skje for mitt vedkommend.

Vi har ellers ikke vært noe sammen denne uka, har bare snakket så vidt sammen om ungene. Det var litt snakk om at vi skulle ta en tur i helga alle sammen (med ungene altså), men det har vi utsatt for det er litt mye som skjer. Noe som er helt greit, for da får jeg istedet besøk av ei god venninne i helga. Blir veldig deilig med en venninnekveld nå. Prosecco ligger klar i kjøleskapet!De neste 2 ukene er det mye jobbreising for x-en, så jeg skal stort sett ha ungene alle ukedagene 3 uker på rad, mens han skal ha de i helgene for å i det hele tatt få sett dem. Det blir harde uker... Det er hektisk med alle aktiviteter.

Endret 26. august 2016 av Engel

[Engel]

X-en var såvidt innom meg en snartur på lørdag formiddag, en halvtimes prat. Ellers har jeg ikke sett han uteom ved overlevering av unger på søndagen. Og det føles faktisk helt greit. I grunnen har det vært godt å ha litt luft og tid uten å forvente eller håpe på noe som helst fra hans side. Da slipper jeg i alle fall å bli skuffet. Kommer nok til å fortsette sånn framover en stund. Roe helt ned, konsentrere meg om andre ting, nyte de gode tingene som ER i livet mitt nå. Og heller se hva som skjer på sikt.

[Engel]

Var på tur med x-en og ungene fra fredag til lørdag. Det var veldig hyggelig. Fungerer fint. Men igjen kun på vennskaplig plan. Han tok også initsativ til å møtes på søndagen. Forsåvidt greit, men siden det bare er helt nøytralt og som venner så kjenner jeg at jeg begynner å bli litt lei av det? Altså, det er hyggelig å være venner, hyggelig å være sammen. Men jeg føler ikke behov for å være så mye sammen når det bare går i det samme hele tiden, altså snakke om ungene, felles kjente m.m.

Har også på siste uka hatt 2 tilfeller hvor jeg må forklare venner av yngstemann hvorfor han ikke er hjemme, at han er hos faren. "Er dere skilt?". "Hmm, nei ikke helt. Men vi bor ikke sammen". "Men hvorfor det?" Det ER vanskelig for de små å forstå og forholde seg til. Og jeg kjenner veldig på at det at det er uavklart begynner å tære på meg. Og det sa jeg også til x-en når ungene kom til meg igjen på søndag. Han må bestemme seg. Vil han tilbake så må det gjøres noe mer enn nå. Sånn som det er nå så slipper jeg det. Ut av tankene, ut av prioritering. Og da blir veien tilbake ennå lengre. Og det blir mer og mer aktuelt å avslutte det helt. Han holder jo på sitt, at han vil at vi skal få dette til. Men med den fremgangsmåten han har nå så blir det bare mer og mer utenkelig for meg. Og i dag skulle jeg bestille noe klær til ungene, og hørte om jeg skulle bestille til han også, da jeg vet han også mangler en del med tanke på høsten. Svaret jeg fikk: "Gjerne det. De trenger vel flere selv om vi skulle flytte sammen igjen." Altså... Her er vi et sted hvor ingen av oss foreløpig har de rette følelsene for hverandre, det er ikke akkurat aktuelt å flytte sammen igjen i det heletatt akkurat nå. Og OM vi endelig skulle fått begynt å få fremgang, og følelsene kommer, så er det IKKE aktuelt å flytte sammen igjen før det har gått laaang tid! Jeg skal fader meg være ekstremt trygg på de følelsene han da har for meg før det skjer. Om jeg noen gang kan bli trygg på det igjen. Og dette har jeg da også sagt før. Jeg må visst få tatt opp dette på neste time hos terapeuten. Det er et eller annet som ikke henger på greip i tankene til x-en tror jeg. Det er i alle fall noe som ikke stemmer overens med mitt syn på saken. Vi har time i slutten av neste uke. Fram til det så tror jeg bare jeg skal ha minst mulig kontakt med x-en. Jeg orker ikke helt forholde meg til han akkurat nå. Trenger en pause.

[Kattugla]

Skjønner veldig godt at du synes det er slitsomt med den langdrygheten og er enig med terapeuten deres om at det er viktig med fremdrift også. Treffes dere egentlig noe særlig på egenhånd? Jeg synes dere bør dra på en langhelg et koselig sted, hvor det er kun fokus på dere to som et par og ikke Familien AS. Kanskje et sted hvor dere dro når dere var nyforelsket?  

Ed. Vil legge til at med det mener jeg at hvis dere vender blikket i større grad mot dere som par og ikke "Familien AS" er det kanskje lettere for dere begge å finne ut hva dere egentlig vil, om det er nok følelser igjen til å bygge et "nytt" forhold på, eller om dere ønsker å gå videre uten hverandre. 

 

Endret 21. september 2016 av Kattugla

[Engel]

23 timer siden, Kattugla skrev:

Skjønner veldig godt at du synes det er slitsomt med den langdrygheten og er enig med terapeuten deres om at det er viktig med fremdrift også. Treffes dere egentlig noe særlig på egenhånd? Jeg synes dere bør dra på en langhelg et koselig sted, hvor det er kun fokus på dere to som et par og ikke Familien AS. Kanskje et sted hvor dere dro når dere var nyforelsket?  

Ed. Vil legge til at med det mener jeg at hvis dere vender blikket i større grad mot dere som par og ikke "Familien AS" er det kanskje lettere for dere begge å finne ut hva dere egentlig vil, om det er nok følelser igjen til å bygge et "nytt" forhold på, eller om dere ønsker å gå videre uten hverandre. 

 

Det er akkurat dette jeg ønsker at vi skal gjøre. Det er ikke nok at familien holder oss sammen, det må være oss to. Å få reist bort en langhelg uten ungen er så godt som umulig for oss dessverre. Kanskje vi kunne fått til 1 natt til nød. MEN etter påtrykk fra meg så har han nå faktisk fått moren til å være barnevakt i morgen kveld, slik at vi i hvertfall kan få en hel kveld alene sammen. Noe jeg har ønsket og bedt om siden vi begynte å se på om forholdet kan reddes i mars... Tok bare 1/2 år å få til det... Greit å ha litt mer tid alene sammen enn et par timer etter at ungene er i seng, eller en gåtur på en time på søndag formiddag (som er det vi har hatt av alenetid)

Ellers har det skjedd litt siden sist jeg skrev. Bl.a. så "kræsjet" jeg litt den helga. Ble bare møkk lei alt sammen, og det ble en skikkelig utblåsing ovenfor x-en. Ble rått og brutalt og ærlig. Tårer og snørr. At følelsene er der i bunnen, men at jeg ikke kan gi mer og ikke orker å fortsette sånn når han ikke gir noe som helst tilbake. Utenom masse motstridende signaler. At han driver meg vekk. Hvorpå han igjen bedyrer at han vil få dette til å fungere, men at han føler at han ikke vet hvor han har meg og hva jeg vil fordi jeg har trukket tilbake... Og det enda jeg forklarte akkurat hvorfor jeg trakk meg tilbake. nettopp fordi det jeg gjorde ikke førte noen steder. Jeg tok masse initiativ, men fikk ingenting tilbake. Det såret, og jeg trakk meg tilbake for å verne meg selv. Nåja, etter dette, og etter samtale med terapeuten igjen, har det vært litt mer "aktivitet". Men fortsatt veldig labert. Jeg merker at terapeuten blir litt "oppgitt" også over at vi står fast på stedet hvil. Han sier at vi MÅ jobbe med dette mellom samtalene hos han. Hjelper ikke bare å snakke om ungene og felles kjente liksom... Joda, er viktig å føle at vi kan ha det hyggelig sammen også. Men det har vi jo erfart over flere månder nå.

Nei, får se hvordan kvelden i morgen blir. Jeg har en liten plan for å få snakket mer personlig i alle fall. Får se om det lykkes. Hvis ikke... Vel. Selv om hjertet sier jeg skal fortsette å kjempe, så sier magen at det er på tide å avslutte. Og hodet klarer ikke bestemme seg.

[Kattugla]

Det er vondt å stå opp i noe slikt og dette blir jo nesten bare seigpining også, når han gir så lite av seg selv til å få forholdet i gang igjen.. Spesielt når han sier det ene men handlingene viser noe annet, hva skal man tro? Hvaslags type er han til vanlig, er han handlingens mann eller er han tafatt også på andre områder? Det må uansett være frustrerende og veldig emosjonelt stressende for deg! Kanskje vil det hjelpe deg å sette en personlig tidsfrist for hvor lenge du er villig til å vente på at han blir mer tydelig? Ikke noe du trenger å ta opp, det kan skape unødvendig stress hvis han nå egentlig mener det han faktisk sier, men at du setter en grense for deg, noe som du føler deg komfortabel med. Jeg tenker at det vil kanskje hjelpe rent psykisk å ha enslags plan b som gir deg kontroll over den situasjonen du finner deg i. Håper forresten datekvelden fikk litt fart i sakene!  

[Engel]

22 timer siden, Kattugla skrev:

Det er vondt å stå opp i noe slikt og dette blir jo nesten bare seigpining også, når han gir så lite av seg selv til å få forholdet i gang igjen.. Spesielt når han sier det ene men handlingene viser noe annet, hva skal man tro? Hvaslags type er han til vanlig, er han handlingens mann eller er han tafatt også på andre områder? Det må uansett være frustrerende og veldig emosjonelt stressende for deg! Kanskje vil det hjelpe deg å sette en personlig tidsfrist for hvor lenge du er villig til å vente på at han blir mer tydelig? Ikke noe du trenger å ta opp, det kan skape unødvendig stress hvis han nå egentlig mener det han faktisk sier, men at du setter en grense for deg, noe som du føler deg komfortabel med. Jeg tenker at det vil kanskje hjelpe rent psykisk å ha enslags plan b som gir deg kontroll over den situasjonen du finner deg i. Håper forresten datekvelden fikk litt fart i sakene!  

Han kan være en handlingens mann når han må, men han har nok hatt en tendens til å være litt tafatt tidligere. I starten av forholdet irriterte det meg veldig at han aldri ble "sint" og sa klart ifra om ting. Og det er nok fortsatt mye av problemet. Han sier ikke i fra hva han mener. Han har bare etter hvert begynt å gi f... og trekke seg vekk. Noe jeg syns det er veldig vanskelig å forholde meg til.

Jeg har nok også hatt et par sånne frister, men har stadig skyvd på dem siden jeg har sett at jeg ikke når noen konklusjon til de fristene. Hadde en frist til st.hans (da hadde vi vært separert i 1 år og kunne dermed søke skilsmisse), og egentlig en etter ferien. Men ja... Roter nå rundt her fortsatt. Veldig vanskelig å klare å sette sluttstrek også.

Daten gikk ikke helt som jeg tenkte, men det var ok. Og han har på en måte vært litt tydeligere på at han vil dette de siste par ukene. Og til helga skal vi på tur hele familien igjen. Så sånn sett har det vært litt bedring. Problemet nå er at magefølelsen min er dalende...

Altså, det vi ser er at vi får jo ikke prøvd ut om vi kan få forholdet helt på fote igjen uten at vi faktisk lever sammen. For det er hverdagen som har vært mye av problemet. Så vi kan ikke unngå at ungene blir involvert i dette. Og jeg sitter med en vond magefølelse av at det ikke kommer til å fungere. Jeg tror ikke helt på at han klarer å forandre seg så mye (eller jeg for den saks skyld). Jeg klarer heller ikke helt å slippe enkelte hendelser fra det siste året før bruddet og hvordan han håndterte bruddet, som bidrar til det med at jeg ikke tror han klarer å forandre seg så mye. Altså, han har forandret seg så mye i en retning i de siste årene, i en retning jeg missliker sterkt. Og jeg tviler på at han klarer snu det. Selv om jeg ser at han prøver å endre seg. Han sier at han er ferdig med de hendelsene, og jeg ønsker også å legge de bak meg. Men jeg kjenner at de hendelsene er ferske nok til at jeg sliter litt med å gjøre det.

Dilemmaet er: skal jeg gi han sjansen til å prøve å bevise at han kan og vil endre holdninger, og risikere at det ikke går og at ungene dermed må gjennom "et nytt brudd"? For det jeg faktisk til dels var villig til å leve med før bruddet er jeg IKKE villig til å leve med nå. Eller skal vi heller avslutte "forsøket" nå, legge det hele på is, la tiden gå og se om det vil bidra til å "legge ting bak oss", få avstand. Og heller ta opp igjen en forsøk på gjenforening om feks et år, hvis det føles riktig for begge da. Risikoen er da at en av oss kan møte noen i mellomtiden selvfølgelig. For da må det på en måte være åpent for det også.

Jeg merker også på meg selv at siden jeg har vært så usikker på om han virkelig vil ha meg, så har jeg også blitt mer og mer "utoversøkende". Altså istedet for å bare fokusere på hvordan få forholdet til å fungere og løse problemene oss i mellom, blir jeg mer og mer sittende med tanker rundt om det er mulig å finne en annen mann som kan gi meg det jeg vil ha. Det er jo ikke lett å finne "den perfekte partner" i utgangspunktet. Og det blir jo ikke enklere når man er bundet av barn og bosted m.m. Men det er mye i tankene mine. Og på en måte virker det som en enklere løsning for alle parter. Ungene lever greit med situasjonen som den er. Så kanskje er det greit å bare fortsette sånn framfor å gi dem forhåpninger om et annet liv for så å rive det opp igjen. Og det er mye enklere å få tid til å være kjærester når man er uten ungene annenhver uke. Og det er noe jeg virkelig savner intenst. Mulighet til å være bare kjærester. Alenetid med en mann. Jada, jeg vet det er noe man velger bort når man velger å få barn, og at det er dårlig gjort å tenke sånn. Men nå er nå situasjonen sånn. Muligheten er der. Forutsatt at man møter en bra mann da. Jeg føler meg forferdelig egoistisk bare av å tenke tanken. Men det er jo bedre med lykkelige, skilte foreldre enn ulykkelige foreldre i et forhold? Dette er tanker jeg aldri tenkte før bruddet må jeg bare si. Har aldri sett på ungene som ødeleggende for forholdet! Men bruddet har fått fram et savn jeg ikke visste jeg hadde.

Jeg håper at denne helga sammen kan hjelpe da. Men siden ungene er der så blir det jo minimalt med mulighet til å snakke sammen, og til å være sammen som kjærester. Ulempe med unger som begynner å bli store, de er oppe såpass lenge på kveldene at det blir lite "voksentid" uten at man skal sitte oppe halve natta (og det blir fort slitsomt når ungene i tillegg er morgenfugler..). Men vi får i det minste prøvd ut litt mer å fungere sammen i familiesituasjon.

[Engel]

Her tusler livet videre. Vi hadde en hyggelig helg sammen sist helg. Og så har det vært en hektisk uke i mellom, hvor eneste tiden til å møtes var på timen hos FVK, og så har vi vært litt samme i helga nå også, men kun på dagtid og sammen med ungene eller andre.

Vi har vel kommet litt dit at vi bare må fortsette å prøve å være litt sammen og ellers se litt hva som skjer. Føle litt på det. Samtidig må vi få snakket oss gjennom en del "konflikttema", altså irritasjoner/konflikter fra samlivet tidligere. Ting vi må finne en annen løsning på for å kunne fortsette et samliv.

Akkurat nå føler jeg meg veldig avslappet i forhold til det hele. Jeg har det bra. Jeg er egentlig veldig tilfreds med tilværelsen akkurat nå. Så får vi se hvor lenge det varer da... hehe. Det humøret mitt kan gå veldig i bølger. Men jeg har fått gjort mye ok i det siste. Var på konsert med en venninne, har fått trent godt, nydt alenetid, men også det å være sammen som familie er jo noe jeg kjenner er positivt. Og jeg liker å være sammen med x-en også. Er bare veldig usikker på om det kan bli noe mer enn vennskap. Vi har mye felles interesser da, utenom familie og ungene også. Det er jo noe som er viktig. Og det er jo noe som er et godt utgangspunkt for et forhold. Det er bare det med følelser og tillit da. Det er jo også veldig viktig.

[Engel]

Tja ikke mye som skjer her. Livet går sin gang, men føler vel at interesse og alt dør ut sakte men sikkert... Det får ingen næring. Føler egentlig litt at jeg trenger en pause. Så gidder ikke styre med å tilbringe tid sammen med x-en nå. Dvs hvis han gjerne vil vi skal møtes så skal jeg vurdere det, men akkurat nå føler ikke jeg for å ta initiativ til det. Tenker med meg selv at jeg skal se det an til over jul, men så må det bare bli tatt en avgjørelse. Selv om det kanskje blir en vond og smertefull avgjørelse.

[Kattugla]

Huff.. det skal ikke være lett  Men jeg skjønner samtidig at du ikke ønsker å sitte og vente på ham i all evighet. Det må jo være litt fremdrift! Jeg synes det er dumt av ham å være så "vinglete" etter alt han har utsatt deg for, det fortjener du ikke. Men som du sier kanskje dere må bare ta et valg og mens det ene må dere bli enig om, kan du like gjerne ta det andre valget alene - om du vil. Du må ikke vente på at det bare visner hen av seg selv i enslags stille enighet. Ikke at jeg tror at du ikke forstår det, jeg tenker bare at folk har ofte vanskelig å gi slipp enda de innerst inne egentlig ønsker det eller er klare for det. 

Men hvis dere bestemmer dere for å hoppe uti det og bo sammen igjen (noe jeg selv ville sannsynligvis tatt sjansen på i samme situasjon), er det noe dere kan gjøre for å få en enklere hverdag? Da tenker jeg praktiske ting som å dele oppgaver på uker for få litt lettere hverdag? Jeg kjenner mange som gjør det, f.eks den ene uken har han ansvar for matlaging/innkjøp/holde kjøkken ryddig og hun tar all klesvask og vasker/rydder huset og neste uke er det omvendt. Eller enda bedre, hushjelp! Nå kan det jo godt hende at dere har prøvd alt dette, men i tilfelle.. 😊 Det er ofte slike bagateller som på sikt skaper gnissninger. Men jeg tror at uansett hva du velger vil du klare deg, du virker som en varm og selvstendig kvinne med hodet fornuftig skrudd på 😊

[Engel]

Det er akkurat det med å gi slipp som er veldig vanskelig tror jeg. Mistenker vel egentlig at det er eneste grunnen til at x-en kom luskende tilbake. Han var ikke klar for å se meg gå videre uten han. For det virker ikke som det er noe mer følelser fra hans side, og da er det jo ikke mer å gjøre egentlig. Han burde bare kutte strengen helt. En av oss må til slutt gi slipp. Men ja, det er kjempevanskelig. Det er vondt å sette den endelige streken. Jeg håper i det lengste at det skal skje noe, eller at han skal gjøre noe, som kan føre oss sammen igjen. Men håpet blir mer og mer borte. Og jeg følger jeg har prøvd det jeg kan. Jeg har ikke mer å spille på. Eneste måtte vært å prøve å vekke han ved å gjøre han sjalu, men det er ikke aktuelt. Ville bare vært dårlig gjort ovenfor alle parter. Er det noe jeg er fast bestemt på nå så er det at alle dører skal lukkes og låses før jeg vurderer å dra en annen mann inn i livet mitt.

Hvis vi skulle prøvd å bo sammen igjen så må vi definitivt gjøre som du skriver ja, Kattugla, det har vi faktisk snakket litt om. Husarbeidet er i grunnen ikke noe problem, men det med å ta ansvar for ungene og egentid er et stort tema. Aldri i livet om jeg skal tilbake sånn det var hvor jeg hele tiden måtte ta hensyn til hans planer, hans treninger, og være den som ble sittende med ungene hele tida. Der får vi fortsette fordelinga med annenhver uke tenker jeg, at annenhver uke er vi fri til å prioritere oss selv, mens den andre tar ungene. Selvsagt blir det jo et samarbeid, men det går ikke at den ene hele tiden skal måtte vike. Og så blir den store utfordringen da å bli enig om hvor mye det er greit at ungene er helt alene hjemme. x-en ser ikke noe problem med å gi eldstemann på 11 ansvar for de andre 2 i opptil 3 timer. Jeg syns det blir for lenge. Minstemann er bare 6 år. De to eldste klarer seg fint, men om noe skjer så er det et stort ansvar når de har 6-åringen der. At de kan være alene en time mens de ser tv eller spiller data eller noe syns jeg er greit, men 3 timer er noe annet... Men x-en gjør jo dette uansett om vi to bor sammen eller ikke, så ja.... Men det er i alle fall en stor kime til konflikt.

Men å flytte sammen igjen så lenge han ikke har/viser noen følelser for meg utenom vennskap er bare dumt tror jeg. Det vil ikke kunne fungere. Sånn det er nå så blir jeg egentlig bare irritert av å tenke på å få han i hus igjen... Er selvfølgelig veldig farget av den siste tida vi bodde sammen. Jeg må vite at det blir store endringer før det er aktuelt.

[Engel]

Da har det gått 1 mnd. Og null fremgang. Vi har hatt 2 kvelder sammen, et par timer etter at ungene har vært i seng, på den siste mnd. Det er jo helt idiotisk, kommer ingen vei på denne måten. jeg har spilt inn et siste forsøk: At han mer eller mindre flytter inn i julen. Vi har delvis påskudd siden vi skal være mye sammen i julen uansett, og så får vi heller være ærlige med ungene, at vi gjør et forsøk, men er veldig usikker på utfallet. Joda, ungene kan bli skuffet og lei seg om vi misslykkes. men på den andre siden tror jeg det er bra for dem og se at vi faktisk prøver hardt å redde forholdet. Det er litt i forhold til de holdningene vi gir dem også. At man ikke bare gir opp, men prøver i det lengste. Jeg vet ikke. Men x-en sa seg forsåvit positiv til det. Men jeg er jo redd for at ved første antydning til uenighet så kommer han til å ta tingene sine og stryke på dør istedet for å prøve å løse det... Slik han har gjort ved et par anledninger. Men om han gjør det så er i grunnen ting avgjort også, for sånn kan vi jo ikke ha det, og da er ikke forholdet mulig å redde. Jeg trenger denne "enten eller" nå. Noe må vi få gjort.

[^^Belle^^]

Så synd å høre at ting ikke har blitt bedre. Synes forøvrig det høres ut som en god idé mtp julen. Da får dere virkelig prøvd det ut, en siste gang. Og som du sier, skumle han stryke på dør av en uenighet, så er saken avgjort. Jeg tenker uansett at om dere skulle bli sammen igjen, så kan du ikke gå rundt å være redd for at han forsvinner pga uenigheter. Det er jo ikke sånn et forhold funker.

[Kattugla]

Hei og godt nytt år! Jeg har tenkt på deg og håper julen har gått bra og at du (dere) har fått noen etterlengtede svar som gjør det lettere å finne veien fremover. Enten det blir i fellesskap eller hver for dere. ❤

[Engel]

Hei, og godt nytt år ja! Hyggelig at noen kikker innom. Har gått en mnd siden sist ser jeg, Desember har vært hektisk.

Tja, kan dessverre ikke si at det har skjedd så mye. Vi hadde time hos terapeuten uke før jul, etter at han måtte utsette timen 2 ganger pga sykdom. Det var egentlig en veldig grei time da. Fikk fortalt at vi egentlig er mindre og mindre sammen og ikke kommer noen vei, og at for min del så trenger jeg nå enten ny taktikk, eller å avslutte, fordi jeg følte at det begynte å bli en del negativt igjen som jeg var redd vil gå utover det vennskapet vi tross alt har bygget opp, og som er viktigere for meg å beholde enn selve ekteskapet/forholdet. Gnissningene kommer av ulike forventninger. Som feks når han inviterer meg med på konsert før jul. Da forventer jeg en date. Han så på det som en vennegreie. At jeg kunne bli med i likhet med noen andre venner. Hyggelig med venner altså. Men det er ikke helt det jeg er ute etter nå. Og det har jeg gitt beskjed om også. At for meg er det unaturlig å være venner på den måten om vi ikke fortsetter forholdet. Så kan man si at han kanskje ønsker å fortsette forholdet da. Men når han i tillegg mer eller mindre overser meg det meste av konserten, mens en av vennene hans, som selv hadde med dama si, er den som "passer på meg", da blir det veldig feil for meg. Jeg får omsorg og oppmerksomhet fra helt feil person, ikke den jeg ønsker å få det fra. Det blir jo en tankevekker det og.

Nåja, terapeuten er helt enig med meg om at her må det endring til, og han syns absolutt vi skal prøve å bo sammen. Han foreslår at vi bør "flytte sammen" og bo 2 uker på hvert sted som en test og se om det kan hjelpe. Jeg syns det er helt greit, men overlater til x-en å avgjøre hva han vil. Han er nemlig tydelig i tvil om han vil prøve det. Så blir det litt snakk om hva som blir den enkeltes utfordringer i en slik setting, hva vi må jobbe med. Og når jeg sier litt rundt det jeg føler jeg må tenke på, så får vi et klassisk eksempel der x-en totalt missforstår det jeg sier, og bryter ut i irritasjon fordi han oppfatter noe helt annet enn det jeg prøver å si. Hvor terapeuten med en gang motsier x-en med "men det der er ikke det jeg hører at hun sier, jeg hører....", noe som er akkurat det jeg prøvde å si. Og jeg må si det var utrolig godt. Vi har prøvd å forklare terapeuten at vi sliter med kommunikasjonen, men det er vanskelig å forklare siden vi selvfølgelig ikke er helt enig om hva/hvem som er problemet, og nå fikk han endelig sett et typisk eksempel. Og for min del, som har vært i tvil om jeg virkelig er så utrolig dårlig på å forklare hva jeg mener siden x-en aldri oppfatter det jeg prøver å si, var det utrolig godt å få på plass at det ikke er bare hos meg problemet er. Jeg håper virkelig at x-en tok det innover seg også. Han er så forutinntatt, han har bestemt seg for hva jeg mener før jeg har sagt ting. Og han nekter å slippe den oppfattelsen samme hva jeg sier. Og da kommer man jo ingen vei. Jeg er ikke perfekt jeg heller. Jeg missforstår han også rett som det er. Men når jeg får tilbakemelding på det så klarer jeg å være ydmyk nok til å ta imot det som sies, og gå tilbake og se "har jeg missforstått?" Og så ber jeg om unnskyldning hvis det er tilfelle. Og prøver å lære av det. Det skjer ALDRI motsatt vei.

Vel, vi dro fra terapeuten med formanninger om å jobbe med kommunikasjonen. Fikk klare tips med oss. Men jeg visste ikke da om x-en var med på ideen om å bo sammen. Men når han kom for å hjelpe til på juleaften (jeg hadde hele familien hans hos meg på juleaften) så hadde han faktisk med overnattingsbag. og ble helt til 2. juledag. Da dro han hjem, uten å si noe om det eller hva han tenkte vidre... Nå skulle han jobbe 3. juledag, og jeg og ungene skulle på besøk til venner av oss hele dagen, så det var greit nok. Men på 4. juledag spør jeg om han ikke vil komme tilbake.  Men da har han så mye å ordne hjemme... I tilegg til at det har blitt fryktelig travelt på jobb slik at han må jobbe alle romjulsdagene. Inviterer han dog på pinnekjøtt 5. juledag, og da kommer han og blir over til 6. dag. Og da avtaler vi også at jeg skal bli med når jeg leverer ungene hos han på kvelden da. Og det var allerede avtalt at vi skulle feire nyttårsaften sammen. Så jeg ble der hele helga, men reiste hjem i går kveld da jeg fant ut at jeg trengte litt mer søvn (senga hans er grusom for ryggen min) før jobb, i tillegg til at de skulle ha fri (planleggingsdag på skolen). Jeg har også behov for å få ryddet ut jula og ordnet hjemme denne uka fordi jeg blir 40 år i løpet av uka, og skal ha flere venninner hos meg på overnatting og fest til helga. Så det blir ikke så lett å finne tid sammen denne uka. Men han og ungene kommer for å spise kake i anledning bursdagen da. Skal se om jeg kan få til en natt hos han i løpet av uka også. Og så ses vi nok på trening et par ganger. Og så får jeg bruke telfonen. Da må v i alle fall snakke sammen...

Tiden vi har hatt sammen er hyggelig da. Men det er familietid og/eller vennetid. Vi gjør ting med ungene, eller ser film/tv sammen. Altså null prat om oss. Egetlig generelt lite prat om noe som helst. Lite fysisk kontakt også, selv om vi har delt seng 5 netter. (sex 1 gang på mitt initsativ). Så jeg må si at forholdet føles veldig dødt utover familie/venne-delen.

Nå har vi ny time hos terapeut 19. januar. Så vi får bare prøve å få vært mest mulig sammen fram til da. Se om det kan løsne. Eller om det bare har dødd ut rett og slett. Om jeg ikke føler at det er noe fremgang da så ønsker jeg å avlutte dette helt. Nok er nok. Da er det bedre å skilles enn å gå sånn. Det får holde at han "ødelegger" 2 år av livet mitt. Føler at livet har stått på hold siden han slapp bomben for snart 2 år siden, det er på tide å komme seg videre nå.

[Engel]

Det er de små tingene da. Som gjør at man ikke vil gi opp heller. Som når han vet akkurat hvordan han skal gjøre en kveld "perfekt", bare ved å sette på en film. Fordi ha vet akkurat hva jeg liker (og liker mye av det samme selv). Og det er såpass spesielt at det er ikke alle menn som ville sett den type film. Og når han gir bursdagsgave basert på ting vi har gjort sammen og som han vet jeg ønsker å gjøre mer av. Helt perfekt!

Hadde det bare vært en "gnist" der. Noe som viste at det er eller kan bli mer enn vennskap igjen.

Jaja. Jentehelg nå. Hele helga sammen med mine aller beste venninner. Blir et deilig pusterom!

[Engel]

Da er valget tatt, og x-en informert om det. Jeg ønsker å avslutte, og gjennomføre full skilsmisse. Jula og den veldig halvhjertede innsatsen til X-en bare understreket at alt av følelser utover vennskap/familiesamhold er og blir borte. Han har ikke gjort det minste innsats eller ytret ønske for at vi skulle få vært sammen i forrige uke. Det er helt dødt. Og nå er det helt dødt fra min side også. Bestemte meg endelig på torsdag, og snakket med x-en på fredag. han var ikke uenig om at vi ikke kom noen vei, men han mener selvfølgelig at det er min feil.... Og han mener at det er jeg som har dårlig tid. Men han er ikke interessert i å gjøre noen innsats heller. Har sagt at vi kan "tenke" fram til timen hos terapeuten på torsdag, men så vil jeg gjennomføre skilsmissen så fort som mulig. Har i helga kjent en enorm lettelse. Det føles helt riktig og godt å avslutte dette nå. Det er virkelig på tide å gå videre.

[Engel]

Da er søknad om skilsmisse sendt inn. Signert av oss begge og alt i orden. Skal ikke si annet enn at det er litt vemodig, men samtidig kjenner jeg også at jeg er "ferdig sørget" over dette forholdet nå. Ingen vonde følelser, bare en erkjennelse av at man kan ikke tvinge andre (eller seg selv) til å elske noen. Det må være en lyst, eller et ønske der. Som er sterkt nok til at man virkelig vil jobbe for det. Og det mangler helt tydelig hos oss.

Nei, er bare klar for å ta fatt på resten av livet nå.

Skilsmissesøknaden ble sendt inn nesten nøyaktig 20 år etter av vi ble kjærester. Og siden jeg akkurat har fylt 40, så er det faktisk halve livet mitt. Skjønt vi har jo ikke akkurat vært kjærester de siste 2 årene. jaja, får håpe jeg finner noe nytt etter hvert, som kan vare livet ut. Ikke at jeg stresser med det.

[Rainbow]

Høres ut som det var veldig riktig for dere å avslutte nå. Dere skal i alle fall ha helt ren og trygg samvittighet for å ha prøvd. Spesielt du, da! 20 år sammen er lenge, da har man kanskje også vokst litt i ulike retninger noen ganger, særlig  når man begynte så unge. Har lest alt du har skrevet her og fulgt med, men ikke vært så flink til å skrive noen ord. 

Skjønner godt det er vemodig, men tror nok det er godt med en avslutning, og du kan være klar for å begynne ordentlig på livet uten ham som partner.

Du har vært veldig tøff og stått på gjennom dette, så håper du gir deg selv tid til å slappe av litt også! Og jeg er sikker på at du møter noen etter hvert!