Er alle gode ting 3?

[fridr]

Tusen takk, alle sammen 

3.mai var vi inne til UL og jeg ønsket å få ting litt avklart om hvor og hvordan jeg skulle føde. Har ventet på det siden i mars... Negrologen min og gynekologene på det sykehuset, (de har mer erfaring med muskelsyke og fødsel) mente at ks var det beste for meg pga sykdommen. Derfor har jeg på en måte forberedt meg på det og blitt møtt med veldig mye motgang på lokalsykehuset av gynekologene der... De har ikke gidda å ringt nevrologen min engang for å få en uttalelse. Da jeg var på kontroll nå sist, prøvde jeg å få i gang en dialog og ønsket at gyn skulle ringe nevrologen min. Nei, sånt gjorde ikke de. Jeg måtte selv få han til å skrive en anbefaling om ks og sende de. Forbannet og sint dro jeg hjem.

Da mannen kom hjem, lagde han middag. Jeg syntes alt smakte rart og var trøtt og hadde vondt i magen. Gikk i senga for en middagskvil, og mannen sovna på sofaen. Jeg hadde gått med vonde mensmurringer i 4-5 dager og spurt gyn om dette tidligere på dagen. Da sa hun at det var helt vanlig nå på slutten. Jeg sa at det kjentes ikke ut som kynnere, og at det var ganske vondt. Helt vanlig, som sagt... Jeg fikk ikke sove noe middagshvil. Nå var smerten konstant og jeg lå bare og uffet og akket meg. Spurte en flergangsfødende venninne om råd, og hun syntes jeg skulle ringe føden. De ville at jeg skulle komme inn på en sjekk. Vekket mannen og dro. Bilturen var av det stille slaget  vi var inne på føden litt over 19 på kvelden.

Da vi kom fram og jeg var koblet opp, viste det seg at dette var rier... Fødselen var i gang, 4 uker før termin. En fantastisk jordmorstudent og barnepleier var på jobb. Da vi snakket, kom det opp hvordan jeg følte at ting var. Gyn på vakt ble tilkalt, og 10 min etterpå hadde han snakket med både nevrologen min og gynekologene på det sykehuset... Han sa at han ville anbefale ks, og om jeg ønsket å føde vanlig, får jeg lov. Men da måtte jeg sendes til et større sykehus. Og med langvarige rier som kom veldig hyppig, var det ikke tid. De preppet operasjonssalen, og jeg fikk kateter. En time etterpå var de klare, og ungen min ble født. Legen fikk ikke til å sette spinalbedøvelsen før 5te forsøket  Alt skjedde så fort at jeg fikk fryktelige skjelvinger. Ungen min hylskrek da han kom ut, og da gråt jeg av glede. Var så redd for at han skulle være stille. Skjelvingene gav seg ikke, og da jeg lå på overvåking i timene etterpå, fikk jeg ganske heavy dop, for jeg ble helt borte av de. Aner ikke hva de gav meg, men det satt i, hele neste dag og. Jeg klarte ikke gå eller snu meg selv i senga. Måtte ha hjelp til alt dagen etter ks. Vi fikk være på føden så lenge vi ville, og ble der i seks dager. Da var amminga godt i gang og ting hjemme var sånn høvelig klart  Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv og gråt ustanselig da vi kom hjem. Heldigvis er mannen stødig som et fjell og trøster og holder rundt meg så lenge og mye som jeg vil/trenger. Jeg er enda livredd, og synes egentlig at dette er utrolig tøft og vanskelig. Hjalp ikke på at en i familien snublet med han i hendene i går og jeg så dette skje, bakfra. Så for meg det verste og ble helt hysterisk. Ungen tok ingen skade, hun fikk til å ta seg for på en dørkarm (jeg så for meg at hodet hans ble slått mot denne) og datt ikke med han, men jeg er enda helt ødelagt i hodet av hendelsen og hun har det nok ikke så greit heller, stakkars... Jeg tenker ofte på hvorfor man orker å få barn når det er så utrolig tøft. Nervene er jo på utsida av kroppen...

Endret 18. mai 2017 av fridr