Gå til innhold

LoveTrain og LilleToget


LoveTrain

Anbefalte innlegg

32+6, og 81,6% overstått. HJELP! Nå går det plutselig fortere enn hodet henger med. 

I dag blir det jordmorkontroll og jeg er megaspent på sf-mål og vekt! Det er 4 uker og en hel jul siden siste måling og jeg er helt overbevist om at jeg har hevet som en bolledeig siden da:fnise: (skriver jeg mens jeg knasker på et sjokoladehjerte eller to til morgenkaffen)! De siste ukene har jeg blitt mye mer komfortabel med magen og kroppen generelt, og jeg begynner å trives med å strutte rundt. Det var vel på tide? Tenk at man kan få et så anstrengt forhold til en kropp når den endelig fungerer som den skal? Aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg skulle være så opphengt i, og ukomfortabel med, vektøkning og kroppsendringer som jeg har vært det siste halvåret. Som vanlig, skylder jeg på hormoner.:P Det er jo egentlig ikke meg å bry meg om slikt? 

Forrige uke fikk jeg vite at et nært vennepar har vært prøvere lenge, og straks skal i gang med sin første ivf-runde. Hun har vært en skikkelig god venn for meg gjennom prosessen vår, og en viktig støttespiller. Derfor har jeg så lyst å kunne være det samme for henne, særlig når jeg vet at ingen andre vet om det. Men jeg får samtidig litt hetta av hele greien, for min fasit er jo ikke hennes fasit? Og jeg blir så utrolig lei meg på deres vegne, den irrasjonelle følelsen av urettferdighet bare bobler frem. Jeg vil så gjerne hjelpe på et vis, men vet at det eneste som hjelper er en tidsmaskin eller spåkule som forteller at den og den dagen blir du gravid og alt det kjipe vil være verdt det. Ventetiden er brutal selv om man er aldri så flink å være sosial og finne på gøye ting. Hun er så fattet og flink, og bare gjentar at det går bra, men jeg ser jo at det ikke gjør det, og jeg vet hvor stor sorgen er. Tips til god venninne-aktiviteter tas gjerne imot! 

Samtidig fikk jeg vite at en annen felles venninne av oss er uplanlagt gravid med nr to, midt i permisjonstiden med nr en. Jeg forstår veldig godt at det ikke er en ønsket situasjon det heller, men kontrastene blir så store. Jeg vet når hun skal dele nyheten med prøver-venninnen, og føler jeg burde advare sistnevnte på et vis. Likevel er det ikke min nyhet å dele. Selv var jeg åpen om prøvingen vår, og var så heldig at de fleste tok hensyn og fortalte gravidnyheter på tomannshånd. Men det var jo ikke så vanskelig å være glad på andres vegne når de var glade for graviditeten selv. Når de presenterte det som dårlige nyheter derimot, så kjente jeg til tider at blodet bruste og tårene presset på. Personlig hadde jeg foretrukket en liten heads up før noen skulle tømme sin frustrasjon over en uplanlagt graviditet over meg... Men ikke vet jeg. Det lureste er sikkert å holde seg unna, og heller være støttende når de trenger det på hver sin kant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Med tanke på venninna di er jeg i samme situasjon egentlig, en av mine beste venninner har hatt et første (avbrutt) forsøk og skal i gang med det neste snart. Det er jo som du sier, min fasit er ikke hennes fasit! Men jeg tror det hjelper mye å bare ha noen å lufte til som faktisk forstår følelsene og frustrasjonene og håpene og skuffelsene som er involvert, og som kan komme med bittesmå tips dersom man tror det blir greit mottatt, oppmuntre når man tror dét er godt mottatt, og være klagemur når man skjønner at forsøk på oppmuntring er det siste man har lyst til å høre på. Vi har jo vært gjennom alle følelsene, både de kjipe negative og de håpefulle og positive. For min del er det mye bedre å "snakke" med andre som har gått gjennom det samme her enn venninner som klager over sitt andre uplanlagte barn på 1.5 år (grr), og jeg ser for meg at det hadde vært helt supert å ha en person å kunne snakke med sånt om in real life også. For min del er oppmuntring og kommentarer fra folk som ikke skjønner greia bare irriterende, for de ANER IKKE HVA DE SNAKKER OM, mens det blir noe helt annet når man har vært i samme situasjon selv :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, LoveTrain skrev:

Åh helledussen! Jeg har sett noen plagg i 44, og det er jo så pittepittelite. Hvilken uke kom hun i? Jeg har kun ull fra 56, men det florerer av butikker her så jeg får gjøre som deg og sende mannen på shopping hvis det blir nødvendig.

Ordentlig pittelite ja! Hun kom ikke før i uke 36, men hadde stoppet å vokse et par uker før det igjen. Hun var 45 cm og ca akkurat to kilo.

9 minutter siden, LoveTrain skrev:

32+6, og 81,6% overstått. HJELP! Nå går det plutselig fortere enn hodet henger med. 

I dag blir det jordmorkontroll og jeg er megaspent på sf-mål og vekt! Det er 4 uker og en hel jul siden siste måling og jeg er helt overbevist om at jeg har hevet som en bolledeig siden da:fnise: (skriver jeg mens jeg knasker på et sjokoladehjerte eller to til morgenkaffen)! De siste ukene har jeg blitt mye mer komfortabel med magen og kroppen generelt, og jeg begynner å trives med å strutte rundt. Det var vel på tide? Tenk at man kan få et så anstrengt forhold til en kropp når den endelig fungerer som den skal? Aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg skulle være så opphengt i, og ukomfortabel med, vektøkning og kroppsendringer som jeg har vært det siste halvåret. Som vanlig, skylder jeg på hormoner.:P Det er jo egentlig ikke meg å bry meg om slikt? 

Forrige uke fikk jeg vite at et nært vennepar har vært prøvere lenge, og straks skal i gang med sin første ivf-runde. Hun har vært en skikkelig god venn for meg gjennom prosessen vår, og en viktig støttespiller. Derfor har jeg så lyst å kunne være det samme for henne, særlig når jeg vet at ingen andre vet om det. Men jeg får samtidig litt hetta av hele greien, for min fasit er jo ikke hennes fasit? Og jeg blir så utrolig lei meg på deres vegne, den irrasjonelle følelsen av urettferdighet bare bobler frem. Jeg vil så gjerne hjelpe på et vis, men vet at det eneste som hjelper er en tidsmaskin eller spåkule som forteller at den og den dagen blir du gravid og alt det kjipe vil være verdt det. Ventetiden er brutal selv om man er aldri så flink å være sosial og finne på gøye ting. Hun er så fattet og flink, og bare gjentar at det går bra, men jeg ser jo at det ikke gjør det, og jeg vet hvor stor sorgen er. Tips til god venninne-aktiviteter tas gjerne imot! 

Samtidig fikk jeg vite at en annen felles venninne av oss er uplanlagt gravid med nr to, midt i permisjonstiden med nr en. Jeg forstår veldig godt at det ikke er en ønsket situasjon det heller, men kontrastene blir så store. Jeg vet når hun skal dele nyheten med prøver-venninnen, og føler jeg burde advare sistnevnte på et vis. Likevel er det ikke min nyhet å dele. Selv var jeg åpen om prøvingen vår, og var så heldig at de fleste tok hensyn og fortalte gravidnyheter på tomannshånd. Men det var jo ikke så vanskelig å være glad på andres vegne når de var glade for graviditeten selv. Når de presenterte det som dårlige nyheter derimot, så kjente jeg til tider at blodet bruste og tårene presset på. Personlig hadde jeg foretrukket en liten heads up før noen skulle tømme sin frustrasjon over en uplanlagt graviditet over meg... Men ikke vet jeg. Det lureste er sikkert å holde seg unna, og heller være støttende når de trenger det på hver sin kant.

Så bra du føler deg mer komfortabel i kroppen din, godt det nå på slutten! Jeg synes ikke det er noe rart at det er vanskelig å venne seg til alle forandringene. Ikke bare er man oppvokst med og dynket i kroppspress fra alle kanter, men det er jo også store endringer som skjer raskt og som man har lite eller ingen kontroll over selv. Det kan bli litt mye for alle og enhver! 

 

Du må altså være verdens beste venn for venninnen din! :hjerte: Det er jo vanskelig å foreslå gode venninneaktiviteter når vi ikke kjenner henne, det er så individuelt hva man liker. Jeg ville satt veldig pris på en invitasjon ut på middag, gjerne tapas eller noe annet som tar lang tid å spise og hvor man kan skravle samtidig, kino, hjemmekveld med snacks og kos, en dagstur på spa sammen eller en tur i skogen med kakao og kvikklunsj. 

Når det gjelder venninnen som er uplanlagt gravid - den er kinkig! Du kan kanskje ikke gi en advarsel selv om det hadde vært det beste, så jeg tror nok du har rett i at du bare må la det gå sin gang og heller være der i etterkant. Og kanskje prøve å hjelpe til  med å "smoothe over" hvis det blir vanskelig stemning. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, LoveTrain skrev:

Ja huff, for deg så har det jo vært en milepæl å bare gå ut døren. Da skal jeg ikke klage på flytur eller ei :P 

Hvordan går det nå? Håper forkjølelsene i det minste har gått over, det må liksom holde med HG i en halv evighet. Vaksinen hjelper ofte i form av at den gjør forløpet mildere da, selv om de bommer på virustype. Jeg fikk påvist influensa i fjor selv om jeg var vaksinert, men hadde tippet det var en liten forkjølelse hvis ikke blodprøven hadde sagt noe annet. Skikkelig influensa har jeg hatt én gang, og det var helt innforj****g. 

Hjemmelaget er jo veldig koselig å få, jeg vet jeg har én venninne som strikker en del til småen. Foreløpig er det en sparkebukse med verdens søteste dinosaur på som leder an til å bli det utvalgte plagg. Nevøen min på 3,5år valgte den ut som gave da de var på ferie, selv om han ikke var enig i at en fisk skulle gå med babyklær ("mennesker kan ikke puste i vann, tante! Det lærte vi i barnehagen").

Det er fullstendig lov å klage. Jeg er ikke på jobb midt oppi alt, så jeg kan bruke de kreftene jeg har på det jeg har mest lyst til. Forkjølelsen ble til bihulebetennelse, og så til kronisk tett neste 😩 Men feber og trykk i hodet er borte nå. Godt å vite at en er litt beskyttet i hvertfall :) Jeg tror jeg har hatt influensa to ganger, og det var virkelig fælt, ja!

Haha, så søt nevø 😍 Det høres ut som ei perfekt sparkebukse det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, LoveTrain skrev:

32+6, og 81,6% overstått. HJELP! Nå går det plutselig fortere enn hodet henger med. 

I dag blir det jordmorkontroll og jeg er megaspent på sf-mål og vekt! Det er 4 uker og en hel jul siden siste måling og jeg er helt overbevist om at jeg har hevet som en bolledeig siden da:fnise: (skriver jeg mens jeg knasker på et sjokoladehjerte eller to til morgenkaffen)! De siste ukene har jeg blitt mye mer komfortabel med magen og kroppen generelt, og jeg begynner å trives med å strutte rundt. Det var vel på tide? Tenk at man kan få et så anstrengt forhold til en kropp når den endelig fungerer som den skal? Aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg skulle være så opphengt i, og ukomfortabel med, vektøkning og kroppsendringer som jeg har vært det siste halvåret. Som vanlig, skylder jeg på hormoner.:P Det er jo egentlig ikke meg å bry meg om slikt? 

Forrige uke fikk jeg vite at et nært vennepar har vært prøvere lenge, og straks skal i gang med sin første ivf-runde. Hun har vært en skikkelig god venn for meg gjennom prosessen vår, og en viktig støttespiller. Derfor har jeg så lyst å kunne være det samme for henne, særlig når jeg vet at ingen andre vet om det. Men jeg får samtidig litt hetta av hele greien, for min fasit er jo ikke hennes fasit? Og jeg blir så utrolig lei meg på deres vegne, den irrasjonelle følelsen av urettferdighet bare bobler frem. Jeg vil så gjerne hjelpe på et vis, men vet at det eneste som hjelper er en tidsmaskin eller spåkule som forteller at den og den dagen blir du gravid og alt det kjipe vil være verdt det. Ventetiden er brutal selv om man er aldri så flink å være sosial og finne på gøye ting. Hun er så fattet og flink, og bare gjentar at det går bra, men jeg ser jo at det ikke gjør det, og jeg vet hvor stor sorgen er. Tips til god venninne-aktiviteter tas gjerne imot! 

Samtidig fikk jeg vite at en annen felles venninne av oss er uplanlagt gravid med nr to, midt i permisjonstiden med nr en. Jeg forstår veldig godt at det ikke er en ønsket situasjon det heller, men kontrastene blir så store. Jeg vet når hun skal dele nyheten med prøver-venninnen, og føler jeg burde advare sistnevnte på et vis. Likevel er det ikke min nyhet å dele. Selv var jeg åpen om prøvingen vår, og var så heldig at de fleste tok hensyn og fortalte gravidnyheter på tomannshånd. Men det var jo ikke så vanskelig å være glad på andres vegne når de var glade for graviditeten selv. Når de presenterte det som dårlige nyheter derimot, så kjente jeg til tider at blodet bruste og tårene presset på. Personlig hadde jeg foretrukket en liten heads up før noen skulle tømme sin frustrasjon over en uplanlagt graviditet over meg... Men ikke vet jeg. Det lureste er sikkert å holde seg unna, og heller være støttende når de trenger det på hver sin kant.

Hvordan gikk det på kontroll? Så bra at du føler deg mer komfortabel nå, så du kan nyte og strutte med flott mage :) Her nådde vekta startpunktet igjen og raste bare videre, mens magen vokser veldig, og jeg ble litt overrasket over min egen reaksjon på det. Jeg som har vært så bekymret for lav vekt, og egentlig bare burde være glad for at det går fort riktig vei. Men jeg tror det må ha noe med både hormoner og at det tross alt er strore endringer i den kroppen man kjenner å gjøre. I dag oppdaget jeg at det er vanskelig å knytte skolissene, og det er fire måneder igjen 😂 Men så koselig det er å stryke på magen og holde rundt den på kvelden ❤️

Jeg er også i litt samme situsjon, med et vennepar som holder på med IVF, og ikke har fortalt det til noen andre. Når jeg tenker etter på hva som hjalp meg, så var det i hvertfall veldig betydningsfullt at noen lyttet. Enten det var til forventninger og håp, eller skuffelser og redsel. Og jeg kan tenke meg at det begyr mye for venninnen din å kunne fortelle til deg som faktisk vet noe om hva det handler om og hvordan det kan kjennes. Selv om det ikke finnes noen fasit. Men det kan jammen ikke være enkelt å holde på med IVF uten å dele med noen. Og det er ikke så lett å fortelle til de som ikke forstår helt hva det er. Jeg prøver å ikke gi så mange tips og råd, selv om det er fristende, jeg er redd det kan bli plagsomt og feil for dem. Men når jeg tenker etter så ville jeg egentlig gjerne ha tips og råd selv. Og ikke minst det å vite at noen andre f.eks. har blitt like "gale" og tatt test etter test, eller ikke tort å teste tror jeg kan være til mye hjelp. Så er det litt ekstra vanskelig å ha stor mage selv når man skal støtte noen i den prosessen. Eller, det er i hvertfall noe jeg tenker på, siden jeg syntes det var sårt med gravide og babyer selv. Men vårt vennepar sier at det er annerledes å forholde seg til siden de vet at vi også har strevd. Angående den uplanlagt gravide venninnen, kanskje du kan ta kontakt og snakke med prøve-venninnen etter at hun har fått vite det? Da kan jeg tenke meg at det kan være godt for henne å snakke om det. Skjønner godt at du vil skåne henne, og jeg syns egentlig ikke det er galt om du forteller det på forhånd og sier hvorfor heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 17.1.2018 den 9.14, miore skrev:

Med tanke på venninna di er jeg i samme situasjon egentlig, en av mine beste venninner har hatt et første (avbrutt) forsøk og skal i gang med det neste snart. Det er jo som du sier, min fasit er ikke hennes fasit! Men jeg tror det hjelper mye å bare ha noen å lufte til som faktisk forstår følelsene og frustrasjonene og håpene og skuffelsene som er involvert, og som kan komme med bittesmå tips dersom man tror det blir greit mottatt, oppmuntre når man tror dét er godt mottatt, og være klagemur når man skjønner at forsøk på oppmuntring er det siste man har lyst til å høre på. Vi har jo vært gjennom alle følelsene, både de kjipe negative og de håpefulle og positive. For min del er det mye bedre å "snakke" med andre som har gått gjennom det samme her enn venninner som klager over sitt andre uplanlagte barn på 1.5 år (grr), og jeg ser for meg at det hadde vært helt supert å ha en person å kunne snakke med sånt om in real life også. For min del er oppmuntring og kommentarer fra folk som ikke skjønner greia bare irriterende, for de ANER IKKE HVA DE SNAKKER OM, mens det blir noe helt annet når man har vært i samme situasjon selv :) 

Ja du sier noe der. Bare det at de kan snakke med en som har gått gjennom hele karusellen hjelper nok på. Selv var jeg jo åpen fra tidlig av med en del venninner, men det var ingen som kunne forstå det ordentlig, og de fleste av dem var gravide gjennom våren i fjor, så det var ikke mye forståelse å hente. Og nå er det jeg som sitter der gravid mens hun må gjennom dette, men samtidig er det sikkert godt å se/høre om solskinnshistorier. Heldigvis klaffet det relativt fort for vår del når vi først startet opp privat, 7 måneder er ingenting i det store og hele, og det er et overkommelig "mål" for en som skal i gang. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 17.1.2018 den 9.24, lille_frosk skrev:

Ordentlig pittelite ja! Hun kom ikke før i uke 36, men hadde stoppet å vokse et par uker før det igjen. Hun var 45 cm og ca akkurat to kilo.

Så bra du føler deg mer komfortabel i kroppen din, godt det nå på slutten! Jeg synes ikke det er noe rart at det er vanskelig å venne seg til alle forandringene. Ikke bare er man oppvokst med og dynket i kroppspress fra alle kanter, men det er jo også store endringer som skjer raskt og som man har lite eller ingen kontroll over selv. Det kan bli litt mye for alle og enhver! 

 

Du må altså være verdens beste venn for venninnen din! :hjerte: Det er jo vanskelig å foreslå gode venninneaktiviteter når vi ikke kjenner henne, det er så individuelt hva man liker. Jeg ville satt veldig pris på en invitasjon ut på middag, gjerne tapas eller noe annet som tar lang tid å spise og hvor man kan skravle samtidig, kino, hjemmekveld med snacks og kos, en dagstur på spa sammen eller en tur i skogen med kakao og kvikklunsj. 

Når det gjelder venninnen som er uplanlagt gravid - den er kinkig! Du kan kanskje ikke gi en advarsel selv om det hadde vært det beste, så jeg tror nok du har rett i at du bare må la det gå sin gang og heller være der i etterkant. Og kanskje prøve å hjelpe til  med å "smoothe over" hvis det blir vanskelig stemning. 

Oi det var lite ja. Blir du ikke skikkelig hønemor når hun kommer så liten og hjelpeløs før tiden? Jeg ville pakket henne inn i bobleplast og aldri la noen røre :fnise::rodmer:

Jeg tror jeg holder munn, og heller er veldig på tilbudssiden som du sier, med tid og samtaler når nyheten slår inn. Det vil jo skje midt i forsøket hennes, så jeg håper hun er i den optimistiske fasen hvor man er skråsikker på at dette skal gå veien. Og skulle det går veien så vil de jo ha mye glede av hverandre med permisjon og hele den pakken :) 

 

19 timer siden, Illy skrev:

Det er fullstendig lov å klage. Jeg er ikke på jobb midt oppi alt, så jeg kan bruke de kreftene jeg har på det jeg har mest lyst til. Forkjølelsen ble til bihulebetennelse, og så til kronisk tett neste 😩 Men feber og trykk i hodet er borte nå. Godt å vite at en er litt beskyttet i hvertfall :) Jeg tror jeg har hatt influensa to ganger, og det var virkelig fælt, ja!

Haha, så søt nevø 😍 Det høres ut som ei perfekt sparkebukse det!

Tett nese er virkelig grusomt. Jeg skal tåle mye mer smerter før jeg foretrekker å være kronisk tett altså :P Nesespray er min beste venn i 7 uker til:fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, Illy skrev:

Hvordan gikk det på kontroll? Så bra at du føler deg mer komfortabel nå, så du kan nyte og strutte med flott mage :) Her nådde vekta startpunktet igjen og raste bare videre, mens magen vokser veldig, og jeg ble litt overrasket over min egen reaksjon på det. Jeg som har vært så bekymret for lav vekt, og egentlig bare burde være glad for at det går fort riktig vei. Men jeg tror det må ha noe med både hormoner og at det tross alt er strore endringer i den kroppen man kjenner å gjøre. I dag oppdaget jeg at det er vanskelig å knytte skolissene, og det er fire måneder igjen 😂 Men så koselig det er å stryke på magen og holde rundt den på kvelden ❤️

Jeg er også i litt samme situsjon, med et vennepar som holder på med IVF, og ikke har fortalt det til noen andre. Når jeg tenker etter på hva som hjalp meg, så var det i hvertfall veldig betydningsfullt at noen lyttet. Enten det var til forventninger og håp, eller skuffelser og redsel. Og jeg kan tenke meg at det begyr mye for venninnen din å kunne fortelle til deg som faktisk vet noe om hva det handler om og hvordan det kan kjennes. Selv om det ikke finnes noen fasit. Men det kan jammen ikke være enkelt å holde på med IVF uten å dele med noen. Og det er ikke så lett å fortelle til de som ikke forstår helt hva det er. Jeg prøver å ikke gi så mange tips og råd, selv om det er fristende, jeg er redd det kan bli plagsomt og feil for dem. Men når jeg tenker etter så ville jeg egentlig gjerne ha tips og råd selv. Og ikke minst det å vite at noen andre f.eks. har blitt like "gale" og tatt test etter test, eller ikke tort å teste tror jeg kan være til mye hjelp. Så er det litt ekstra vanskelig å ha stor mage selv når man skal støtte noen i den prosessen. Eller, det er i hvertfall noe jeg tenker på, siden jeg syntes det var sårt med gravide og babyer selv. Men vårt vennepar sier at det er annerledes å forholde seg til siden de vet at vi også har strevd. Angående den uplanlagt gravide venninnen, kanskje du kan ta kontakt og snakke med prøve-venninnen etter at hun har fått vite det? Da kan jeg tenke meg at det kan være godt for henne å snakke om det. Skjønner godt at du vil skåne henne, og jeg syns egentlig ikke det er galt om du forteller det på forhånd og sier hvorfor heller.

Det gikk greit:) Glemte å veie meg, og har ikke vekt hjemme, så jeg får være lykkelig uvitende i to uker til :P Jordmoren er ganske distré, og veldig slurvete med sf-mål. Fra uke 27-29-32, viser kurven min 26-26-33cm. Det ser helt rart ut, og hadde det vært reelle mål så måtte hun henvist meg videre for kontroll, men hun bare vimser og glemmer å føre det inn i kurven. Heldigvis måler jeg selv og vet at alt er fint og at magen følger sin egen kurve. Ellers hadde jeg dessverre utslag på glukose i urin, men det kan være *kremt* sjokoladen jeg spiste til frokost, og kakefesten kvelden i forveien som gjorde sitt. :sjenert: Tar en ny på jobb i helgen, og er det utslag da også får jeg ringe legen på mandag og høre hva jeg må gjøre videre, sikkert sjekke langtidsblodsukkeret, som ikke akkurat lover godt med tanke på de siste 6 ukene med julekosthold:fnise: Jeg som var så "flink" de første 20 ukene, og deretter tok stupetak ned i godteskålen etter en fin glukosebelastning. Stakkars lille baby!

Det er rart det der med kropp og tilvenning, for vi vil jo at magene skal bli store og fine, selv om hjernen ikke alltid henger helt med. Det å holde rundt magen om kvelden er sååå deilig! Kjærligheten for den lille saken der inne bare eksploderer, og du har lyst til å skvise magen halvt ihjel.:rodmer: Kan enda ikke forstå hvordan det skal bli å faktisk få barnet sitt i armene, det er en så fjern tanke. Sånn sett er det bra vi må bryne oss på skolisser og sokker slik at ikke hodet bare tar baby-ferie helt fra den første testen. Jeg har forøvrig gått over til støvler og lissefrie sko + ikea sitt laaange skohorn :P Evt får du ta mannen til hjelp! Er han hjemme nå?

Jeg kjenner også på den at jeg er gravid mens hun skal i gang med forsøk. Samtidig er vi jo gode eksempler på at det ordner seg til slutt? Det tok noen år, men jammen sitter vi her med hver vår baby om bare noen måneder, tenk det! Jeg søkte mye etter solskinnshistorier, og fant trøst i at de aller, aller fleste lykkes til slutt. Det blir nok til at jeg ikke sier noe i forkant, men heller stiller opp etterpå. Med mindre jeg merker at hun er veldig nedstemt i den perioden, siden hun tross alt kommer til å være midt i rugetiden, og den gravide venninnen kommer til å omtale graviditeten på en noe negativ måte. Prøver-venninnen er en som de færreste tror ønsker barn, og hun blir fort en ventil for alle gravide som vil klage over vondter og plager, siden hun er så støttende og god ellers også. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

33+2, og appen sier 49 dager igjen🙈 

Siste uken har jeg hatt myye regelmessige kynnere, og (sorry tmi) løpt på do ganske hyppig. Jeg har jo vært obstipert i mange måneder, men nå har alt plutselig løsnet helt. Utfordringer er at jeg MÅ på do asap når jeg først kjenner det, litt som når man har diaré, men det er ikke diaré. Veldig merkelig opplegg, men veldig velkomment også. Kanskje det ene trigger det andre mtp kynnere og tarmbevegelse, at de forsterker hverandre? Hvem vet. 

Jeg lurer også på om hodet kanskje har festet seg, eller er på vei til det. Er det noen som har kjent at det skjer? Vet ikke hva som er vanlig, men i natt våknet jeg av intense smerter nedentil, og det kjentes virkelig ut som han drev og borret seg vei nede ved symfysen. Varte et par timer, og da klokken bikket 5 var det bare å innse enda et søvnnederlag og komme seg opp på jobb😴😴😴  

Blir mye rabling her inne, men jeg forsvarer det med at mannen ikke er til stede for maset mitt. Og jeg kan ikke plage andre mennesker med preggopreik, da det egentlig er veldig uinteressant og kjedelig å høre på 😜

I morgen blir det vask av babyklær, og forhåpentligvis litt baking for å fylle frysen. Hvis noen ikke har prøvd seg på Linda Stuhaugs havrebriks, så anbefales de på det varmeste! Proteinrike og mettende, perfekt som fremtidig ammemat. Har en liten magefølelse på at han kan komme liitt før tiden, så greit å være sikret 😊

 

Edit: Kom på enda et mattips hvis noen er interessert. Kjøp inn 4-korn blanding, eller bare bruk havregryn, hakk opp nøtter, tilsett frø du liker og bland dette sammen. Varm opp en stor stekepanne med litt olje/kokosfett eller hva man foretrekker, og rist korn- og nøtteblandingen til den blir gyllen og sprø. Den kan søtes, men må ikke. Jeg pleier å tilsette litt sukrin gold, masse kanel og kardemomme, samt kokos. Avkjøl, og ha oppi en lufttett krukke. Smaker veldig godt med gresk yoghurt eller som smoothietopping 👌 

Endret av LoveTrain
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ooh, takk for mattips! 

Høres ut som kroppen din jobber godt med modning her, og det er jo helt supert! :nigo: Jo mer som kan "gjøres klart" før fødselen virkelig setter inn, desto bedre. Jeg vet ikke om det er vanlig å kjenne at hodet fester seg eller ikke, men det som i alle fall ER vanlig er masse rare vondter og smerter her og der de siste ukene. Ikke så rart kanskje. De begynner å bli store!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig godt med hjemmelaget granola! Det er lenge siden jeg har laget, men det skal jeg gjøre altså! Har et forferdelig søtsug om dagen, så kanskje det kan hjelpe :nigo: 

Jeg aner ikke hvordan det kjennes når hodet fester seg, her festet det seg ikke før et godt stykke ut i fødselen :fnise: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mmmm, den granolaen hørtes deilig ut! Bookmarkes :jepp: 

Jeg aner ikke om det går an å kjenne at hodet festes, datteren min sitt ble festet en gang mellom siste kontroll i uke 36 og fødsel 38+2 uten at jeg merket noe som helst. 

Og hvor skal det liksom være lov til å rable om ikke i sin egen dagbok på KG? :nigo: 

Endret av miore
Fikserte på maten, glemte å svare på resten
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, lille_frosk skrev:

Ooh, takk for mattips! 

Høres ut som kroppen din jobber godt med modning her, og det er jo helt supert! :nigo: Jo mer som kan "gjøres klart" før fødselen virkelig setter inn, desto bedre. Jeg vet ikke om det er vanlig å kjenne at hodet fester seg eller ikke, men det som i alle fall ER vanlig er masse rare vondter og smerter her og der de siste ukene. Ikke så rart kanskje. De begynner å bli store!

Jeg håper den gjør jobben sin :P Men godt å høre at vondter og smerter er normalt, for nå er det jammen trangt i magen, og de fleste bevegelser begynner å bli greit ubehagelige. 

13 timer siden, Poppsilopp skrev:

Veldig godt med hjemmelaget granola! Det er lenge siden jeg har laget, men det skal jeg gjøre altså! Har et forferdelig søtsug om dagen, så kanskje det kan hjelpe :nigo: 

Jeg aner ikke hvordan det kjennes når hodet fester seg, her festet det seg ikke før et godt stykke ut i fødselen :fnise: 

Det hjalp ikke på søtsuget her altså! Så jeg lover ingenting ;) Hvordan er formen din? Godt ut i fødselen høres lovlig sent ut:fnise: Men det er vel ganske vanlig at de aldri fester seg også?

13 timer siden, miore skrev:

Mmmm, den granolaen hørtes deilig ut! Bookmarkes :jepp: 

Jeg aner ikke om det går an å kjenne at hodet festes, datteren min sitt ble festet en gang mellom siste kontroll i uke 36 og fødsel 38+2 uten at jeg merket noe som helst. 

Og hvor skal det liksom være lov til å rable om ikke i sin egen dagbok på KG? :nigo: 

Jeg tror ikke han har festet seg enda, har mye smerter i symfysen, som visstnok skal bli bedre når(hvis) hodet fester seg og stabiliserer der nede. Men lurer på om han prøver å komme seg ut, for av og til tar han skikkelig spenntak fra ribbeina og sparker seg nedover:laugh: Hvordan er formen din? Syns jeg leste at du hadde hatt et fall på glatten??

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

34+0 i dag! 44 dager igjen, og nærmer meg visstnok høygravidstatus. Tre små uker til og så skal han få tillatelse til å komme ut hvis han ønsker det:rodmer:

Syns det blir mer og mer uvirkelig jo tettere opp mot termin vi kommer, for jeg klarer fremdeles ikke helt å forstå at den lille (store) greien som knuffer rundt i magen skal ut av kroppen min og vise seg å være en ekte baby. Som i tillegg skal være helt avhengig av oss, uten noen returrett.:fnise: Jeg tenker på alle netter under prøvingen jeg har drømt at jeg er gravid eller fått et barn, for så å våkne til en tom og flat mage. Fremdeles er jeg redd for å plutselig skulle våkne og bli fratatt drømmen om den lille sønnen min. 

Når det enda er så uvirkelig for meg, som bærer på ham døgnet rundt, så kan jeg i hvert fall ikke forstå noe annet enn at det må bli tidenes sjokk for mannen når han endelig kommer hjem om tre uker. Han rekker ikke akkurat å forberede seg på noe som helst før det plutselig er et spedbarn i huset vårt (som mannen omtrent ikke har bodd i siden vi flyttet inn for halvannet år siden). Vi har vært sammen i 10-ish år og burde kjenne hverandre godt nok til å tåle dette, men vi har stort sett bare vært fra hverandre de siste to årene. Da er det ikke snakk om fravær av typen skype hver kveld og kjærlighetmeldinger gjennom hele døgnet. Neida, her er vi heldige hvis vi får et par samtaler på 5-10min ila en uke. :sjenert: Føler litt at jeg går fra singeltilværelsen, til hele pakken med mann og barn på meget kort tid.

På den annen side.. det skal bli VELDIG godt med avlastning hjemme. Jeg er sliten av å holde et stort hus alene, bære ved (bare fra bod til hus altså:laugh:), vaske og støvsuge, lage mat hver dag for å holde liv i babyen med noe annet enn sjokolade, handle inn babyting, montere babyting, skrive lister, krysse av på lister, og alt annet som hører med. Jeg er til og med lei av banale ting som å betale regninger, hente post, trille søppelspann, kjøre bil, osv. Jobb og skole trenger jeg ikke nevne engang. Nå vil jeg melde meg ut av samfunnet i ett år og bare sveve på en barselsky=) Det kan jo faktisk hende dette er eneste barnet vi får, så jeg nekter å la noe annet ta opp tiden min dette første året med lillemann. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, LoveTrain skrev:

Jeg tror ikke han har festet seg enda, har mye smerter i symfysen, som visstnok skal bli bedre når(hvis) hodet fester seg og stabiliserer der nede. Men lurer på om han prøver å komme seg ut, for av og til tar han skikkelig spenntak fra ribbeina og sparker seg nedover:laugh: Hvordan er formen din? Syns jeg leste at du hadde hatt et fall på glatten??

Jeg gikk skikkelig på trynet (eller, på magen strengt tatt), ja! Bar på dattera mens jeg gikk på glatta, så da jeg falt klarte jeg ikke å ta meg for. Så da ble det tur på Ullevål for en sjekk, men det gikk heldigvis veldig bra :) Formen er litt bedre nå. Jeg er fremdeles kvalm og kaster ofte opp middag, men det er noen få spyfrie dager innimellom nå, og morgenene og formiddagene er stort sett veldig bra nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Formen min er grei. Blir veldig fort sliten for tiden, men har veldig lavt blodtrykk. I tillegg er M syk, så jeg brygger muligens på det han har også. 

Så spennende den siste tiden er! Hodet er liksom så fult av alle mulige tanker. 

Skjønner godt det blir godt med litt avlastning. Er han borte i forbindelse med jobb? Skjønner ikke at du holder ut så høyt tempo. Du må passe på deg selv, ingen andre gjør det for deg :klemmer: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Heisann! Hvordan går det med deg? :) Hjelpes, jeg må si jeg er imponert over deg som står oppi den siste tida her helt alene. Det står det virkelig respekt av! Og det er litt av et avstandsforhold dere har, det er ikke alle som hadde taklet å ha det sånn. Hvordan blir det etter fødselen? Må han være på reise like mye da også? :) 

Håper du klarer å roe ned tempoet litt nå framover. Det er jo viktig med hvile før det hele braker løst også. ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oioi! Nå nærmer det seg! :strix:

Jeg er også spent på hvordan det blir med dere fremover? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...