Poppsilopp skal plutselig ha tvillinger ❤️

[Poppsilopp]

Tusen takk for koselige gratulasjoner alle gode dere  

Tenk, i dag er lille M er allerde 6 dager gammel, og verdens godeste lille gutt  Det er en uke siden fødselen startet i dag, og det er nesten helt surrealistisk å tenke på altså. Det alle sier om at tiden flyr, stemmer virkelig. Han er fortsatt ganske eksemplarisk, eneste er at han liker å holde mamma og pappa våken om natten. På dagen kan han godt sove i 4 timer i strekk, våkne for mat og ny bleie, for så sovne igjen. Mens om natten er han gjerne våken 4 timer i strekk. Men han kunne jo ha skreket 4 timer i strekk, og det gjør han ikke. Han bare klager seg, og når vi holder han så roer han seg med en gang. Så jeg skal ikke klage.

Det er virkelig helt fantastisk å være mamma  Og alle rundt meg går rundt å sier at jeg er så utrolig rolig. Jeg er en person som vanligvis kan være ganske stresset og kavete, så jeg regnet med at barseltiden med alt den innebærer kanskje ville bli litt stressende, men jeg har rett og slett funnet en ro jeg aldri har hatt før. Og det er veldig godt. Ellers må jeg skryte av mannen, han har virkelig vært helt fantastisk, både under fødselen og nå. Meg og M kunne ikke fått en bedre mann og pappa altså. I tillegg går ammingen som det suser. Fikk beskjed av jordmoren på kontrollen at jeg er lettmelket  Når jeg legger han til puppen så bokstavelig talt bare renner det Veldig godt at det fungerer så bra altså. 

[kaffemor]

Ååh for et koselig innlegg å lese  Høres helt herlig ut! 

Høres ut som en liten natteravn  Godt han ikke skriker da! Du får passe på å sove når han sover på dagtid, slik at du får så mye søvn som mulig! 

[lille_frosk]

Når jeg leser sånne innlegg gleder jeg meg veldig til å ha min egen liten på utsiden! Det høres ut som dere koser dere masse Godt at ammingen går så bra, det tror jeg virkelig er viktig for å føle at situasjonen er håndterbar og harmonisk altså. Greit å vite at man er lettmelket forresten! Noe man fører opp på CV'en?

[Shinigami]

Litt sent ute, men gratulerer

Så flott at det går så bra så langt

[Frøkenanonym]

Litt seint ute, men gratulerer med den lille prinsen Høres ut som dere koser dere  Nyt barseltiden! 

[Poppsilopp]

Den 10. februar 2016 at 16.01, kaffemor skrev:

Ååh for et koselig innlegg å lese  Høres helt herlig ut! 

Høres ut som en liten natteravn  Godt han ikke skriker da! Du får passe på å sove når han sover på dagtid, slik at du får så mye søvn som mulig! 

Det er virkelig kjempe fint, du kan glede deg  Nå har det heldigvis snudd. Så han sover fra ca ett til 10, med en amming i mellom  

Den 11. februar 2016 at 7.13, lille_frosk skrev:

Når jeg leser sånne innlegg gleder jeg meg veldig til å ha min egen liten på utsiden! Det høres ut som dere koser dere masse Godt at ammingen går så bra, det tror jeg virkelig er viktig for å føle at situasjonen er håndterbar og harmonisk altså. Greit å vite at man er lettmelket forresten! Noe man fører opp på CV'en?

Det skjønner jeg at du gjør, og det har du all grunn til å gjøre! Det er virkelig helt fantastisk, men også litt slitsomt  Ja, vet du, det at ammingen går så lett er virkelig med å gjøre barseltiden så fin som den er altså. Mannen holdt på å le seg i hjel når han hørte det, så vi har hatt noen morsomme stunder med det der altså  

Den 11. februar 2016 at 12.25, Shinigami skrev:

Litt sent ute, men gratulerer

Så flott at det går så bra så langt

Tusen takk  

19 timer siden, Frøkenanonym skrev:

Litt seint ute, men gratulerer med den lille prinsen Høres ut som dere koser dere  Nyt barseltiden! 

Tusen takk Frøkenanonym  Det skal vi  

[juliane]

1-10 med bare en amming, det er jo helt fantastisk!  

[Poppsilopp]

Kaller han for frosken min, fordi han ligner på en skjønn liten frosk, uten å se ut som en frosk, hvis dere skjønner  Nå har han i hvert fall begynt å sove om natta, og heller ha våken-perioden sin på kvelden  Veldig godt å få sove skikkelig altså! Han sovner rundt 1 og sover til mellom 4 og 6, så ammer vi, av og til sovner han med en gang og av og til er han våken en stund, og så sover han til mellom 8 og 10. Så vi kan virkelig ikke klage altså! Men jeg merker det er litt uvant å ha han hengende på meg om kvelden, for da er han sutrete og stresser en del med magen. Så nå vi legger han fra oss da så begynner han å hyle. Så da må han ligge i armen til mamma eller pappa, og da er det ikke mye man får gjort  Eller merker jeg også at siden har er rolig stort sett hele tiden, så tenker jeg med en gang han er urolig at han er sulten for da begynner han å sutte på alt han finner, han suger seg til og med fast i nesa mi, og i begynnelsen ga jeg mat når han var sånn. Men da ble det jo bare enda mer for magen å jobbe med. Men nå tar han smokken, og det er veldig greit. Da slipper han å henge i puppen hele tiden, og han slipper å bli urolig i magen. Det er ikke bare bare å vite hva man skal gjøre alltid altså.

Ellers har det vært litt for travelt hittil i barseltiden. Vi har både vært på og hatt litt mye besøk. Startet med besøk av svigerfamilien 8 timer etter fødselen, etter å ha sovet 2 timer på 2 døgn. Og siden har det enten vært besøk her, eller vi har vært på besøk hver eneste dag bortsett fra 3 dager. Men det så vanskelig å styre, fordi man føler seg opplagt til det, og så har man på en måte så lyst, men så kjenner man jo at man egentlig er veldig sliten. Så i dag har vi ingen planer uten om kontrollen vi var på på helsestasjonen  

Kontrollen på helsestasjonen gikk veldig bra, har fått så mye skryt, han er vist helt perfekt   Har lagt på seg nesten 300 gram på en uke. I tillegg virket han veldig våken og kvikk  

Nå begynner det også å bli mye mindre vondt down there. Det er merkelig med den dere smerteterskelen altså. Jeg har vanligvis verdens laveste smerteterskel, men under fødselen taklet jeg smertene overraskende bra. Men med en gang han var ute, og de skulle sy, så var den lave smerteterskelen tilbake. Og kom igjen med smertene i stingene nå i ettertid  Jeg har rett og slett grudd meg sånn til å tisse at dere vil ikke tro det. Fikk også skikkelig vonde, kremt kremt, hemoroider etter fødselen. Men de er mye bedre nå. Fikk verdens lureste tips, og det var å ta sånne engangs vaskekluter til de små og væte og fryse. Så tar du de rett og slett på hemoroidene to ganger om dagen mens du ligger. Da krymper de. Så det kan anbefales å prøves hvis det trengs  I tillegg til stingene og hemoroidene har jeg også fortsatt vondt i bekkene, på en litt annen måte enn før, men fortsatt vondt. Så til tider har jeg slitt skikkelig med å sitte altså 

Må bare beklage for litt kliss, men jeg har det så fint at jeg bare må  Nå ligger verdens nydeligste lille skatt og sover i vugga ved siden av meg, og lager verdens skjønneste lyder. Det er virkelig helt fantastisk å være mamma. Mannen er også helt forelsket. Og vi har kommet enda nærmere hverandre, det var liksom bare dette som manglet i livet vårt føler jeg 

Tenkte å få skrevet ned fødselshistorien litt senere, litt gøy å ha til senere  

Edit: Må også legge til at jeg er to kilo under det jeg var når jeg ble gravid

Endret 16. februar 2016 av Poppsilopp

[lille_frosk]

Åååh, for et innlegg Poppsi Først og fremst elsker jeg jo selvfølgelig kallenavnet da! Stor tommel opp for det! For det andre, så godt med så fine soveperioder på nettene! Det må jo være helt fantastisk. På kveldene, har dere brukt noe bæresjal/bæresele? Jeg spør ikke for å misjonere altså, bare nysgjerrig på erfaringer Takk for tips angående hemoroider også, det var jo kjempelurt! Jeg ville trodd at det føles lindrende og godt for et mørbanket underliv også? 

Kos dere videre fininger!

[Porcelain]

Angående kveldene så er veldig mange babyer slik at de vil spise ca hele tiden og virker veldig urolige  da.  Det er utrolig slitsomt når det står på, men det er en av måtene de tilpasser produksjonen på.  Det beste tipset er å innstille seg på det,  finn fram noe godt å spise, drikke, fjernkontroll og mobil, og sett deg godt til rette med bebis på puppen.  Dette går over, men det kan føles innmari slitsomt!  Netflix anbefales også..  Bæresele /sjal kan også være greit,  dersom du føler deg komfortabel med det! 

 

[Poppsilopp]

Den 16. februar 2016 at 19.03, lille_frosk skrev:

Åååh, for et innlegg Poppsi Først og fremst elsker jeg jo selvfølgelig kallenavnet da! Stor tommel opp for det! For det andre, så godt med så fine soveperioder på nettene! Det må jo være helt fantastisk. På kveldene, har dere brukt noe bæresjal/bæresele? Jeg spør ikke for å misjonere altså, bare nysgjerrig på erfaringer Takk for tips angående hemoroider også, det var jo kjempelurt! Jeg ville trodd at det føles lindrende og godt for et mørbanket underliv også? 

Kos dere videre fininger!

Vi har prøvd bæresele, av og til er det greit, og av og til ikke  Det kan godt være det funker for det også, men der turte jeg ikke nærme meg med noe hvert fall den første uken  Eneste jeg gjorde det var å helle lunket vann mens jeg tisset, da svei (svidde? ammetåke sa du ) det mindre det jeg sydde.

Det skal vi fine Froksen  Det må du også gjøre, og nyt den siste tiden bare dere to, og ikke minst sov når du kan!  

Den 16. februar 2016 at 22.03, Porcelain skrev:

Angående kveldene så er veldig mange babyer slik at de vil spise ca hele tiden og virker veldig urolige  da.  Det er utrolig slitsomt når det står på, men det er en av måtene de tilpasser produksjonen på.  Det beste tipset er å innstille seg på det,  finn fram noe godt å spise, drikke, fjernkontroll og mobil, og sett deg godt til rette med bebis på puppen.  Dette går over, men det kan føles innmari slitsomt!  Netflix anbefales også..  Bæresele /sjal kan også være greit,  dersom du føler deg komfortabel med det! 

 

Merker det. Er nok bare å innfinne seg meg det  Har i tillegg økedøgn i dag, så vi holder senga og koser oss med Friends-maraton  

 

**********

Økedøgn kombinert med feber og hodepine er ikke å anbefale altså. Her ammes det så ofte som opptil hver halve time, og det soves omtrent ikke. Sov 3 timer i natt fordelt i tre bolker. Han vil rett og slett ikke sove innimellom slagene. Nå har han heldigvis sovnet på brystet mitt. Vi holder senga i dag, og så avlaster pappaen innmellom ammingene. Han er helt super  

Ellers har han fått fødselsattest og personnummer. Lille frosken min er nå en registrert deltaker av samfunnet 

[Porcelain]

Uff, økedøgn kan være slitsomt nok i seg selv!  Håper du finner roen litt,  og at du får deg litt søvn også.  

[Poppsilopp]

33 minutter siden, Porcelain skrev:

Uff, økedøgn kan være slitsomt nok i seg selv!  Håper du finner roen litt,  og at du får deg litt søvn også.  

Hjalp veldig når jeg ikke så på klokka å bare ga når han ville ha. Og i tillegg skjønte at det ikke er det at jeg plutselig har fått for lite melk, men at det bare skal være sånn  

[lille_frosk]

Håper dere har hatt en fin helg sammen! 

[Poppsilopp]

23 timer siden, lille_frosk skrev:

Håper dere har hatt en fin helg sammen! 

Har vært en fin, men slitsom helg altså. Fikk feber og hodepine i tillegg til økedøgn, så du kan vel si at jeg fortsatt er ganske sliten  Amming 16-18 ganger i døgnet opptil 40 min per amming er ikke bare bare altså. Håper du også har hatt en fin helg    

 

*************

For å forberede dere; økedøgn varer ikke nødvendigvis kun ett døgn, det kan like godt vare to-tre døgn  Men nå er han nesten tilbake til normalen. Sover lengre om natten, og roer seg mye bedre mellom ammingene, som heldigvis ikke er like ofte som hver halve time, og er generelt mye blidere  Veldig deilig å ha den blide skjønne gutten min tilbake altså!

Endret 22. februar 2016 av Poppsilopp

[lille_frosk]

23 timer siden, Poppsilopp skrev:

Har vært en fin, men slitsom helg altså. Fikk feber og hodepine i tillegg til økedøgn, så du kan vel si at jeg fortsatt er ganske sliten  Amming 16-18 ganger i døgnet opptil 40 min per amming er ikke bare bare altså. Håper du også har hatt en fin helg    

For å forberede dere; økedøgn varer ikke nødvendigvis kun ett døgn, det kan like godt vare to-tre døgn  Men nå er han nesten tilbake til normalen. Sover lengre om natten, og roer seg mye bedre mellom ammingene, som heldigvis ikke er like ofte som hver halve time, og er generelt mye blidere  Veldig deilig å ha den blide skjønne gutten min tilbake altså!

Phu, det høres innmari slitsomt ut!  Men det skal vel til, og greit å være forberedt på det!

[Poppsilopp]

Den 23. februar 2016 at 18.05, lille_frosk skrev:

Phu, det høres innmari slitsomt ut!  Men det skal vel til, og greit å være forberedt på det!

Er glad for at det er over for denne gang i hvert fall  

[Poppsilopp]

Fødselshistorien

Våknet rundt 10-10.30 onsdag 03.02. av noen litt vonde tak. Ble derfor liggende litt til fordi det gjorde det mindre vondt. Når jeg stod opp for å gå på do var det rosa blod på papiret, og selv om jeg visste at det ikke var farlig fikk jeg etter ni måneder uten blod en smule panikk og ropte på mannen. Blodet kombinert med de vonde takene jeg hadde gjorde at vi begge fort skjønte at det mest sannsynlig var noe på gang nå. Har hele tiden sett for meg at jeg skulle få litt småpanikk når jeg skjønte at noe var på gang, men vi var begge overraskende rolige. Jeg gikk å la meg i senga igjen for å prøve å sove litt til. Men riene var såpass ubehagelige når de kom så jeg klarte ikke å sove. 

Begynte å ta tiden på riene litt før tolv, men de ble ikke skikkelig regelmessige før rundt 22. Før det var det alt fra 2 minutter til 1 time mellom de. I begynnelsen var de vonde, men ikke alt for vonde. Så dagen gikk med på å skifte mellom å ligge litt på senga og slappe av, og være i stua å se på tv. Rundt 18 begynte riene å bli såpass vonde at jeg måtte puste meg gjennom de. Da skjønte jeg plutselig det mange hadde sagt om at man kjenner når det er rier. Det bygde seg opp for så å gå ned. Men en god del av riene mine var veldig lange, og det var de verste. De varer jo som oftest rundt 1 min, men allerede hjemme varte noen av de verste over tre minutter. De var seige altså! Meg og mannen hadde på forhånd snakket om at jeg mest sannsynlig ikke ønsket at han snakket og koste på meg når jeg hadde skikkelig vondt, og at jeg mye mulig kom til å være lite hyggelig og ganske irritert  Jeg hadde rett når det kom til det med kosing, men det det viste seg var at det var veldig godt å ha han der og ikke minst å holde han i hånda. Han var veldig flink å hele veien fortelle meg at jeg var flink, og at han var stolt over meg. Vi jobbet rett og slett veldig godt sammen. Utrolig nok så holdt jeg meg veldig rolig. Det var skikkelig vondt når de stod på, men jeg klarte å puste meg gjennom det. Og hele fødselen gikk uten at jeg ba noen som helst dra til helvete  

På forhånd hadde familiene gitt beskjed om at de gjerne ville ha beskjed når noe var på gang, så vi informerte begges familier litt ut på dagen om at ting var på gang. Men det jeg ikke hadde sett for meg var at vi skulle få besøk når det stod på. Har tidligere fortalt at vi bor ganske tett på nær familie av mannen, og rundt klokka 22 fikk vi melding om de kunne ta seg en tur. Selv om de visste at ting var på gang. I all forfjamselse svarte vi ja. Selv om jeg synes det er noe spesielt å komme på besøk til noen med rier! 

Underveis mens jeg lå på senga pakket mannen ferdig de siste tingene som ikke var krysset av lista over hva som skulle i fødebaggen. Fra 22 gikk det ganske fort fra rundt 12 min mellom riene til sånn rundt 4-5-6 min mellom de. Da følte mannen det var på tide å begynne å tenke å ringe føden. Det hadde i tillegg lavet ned mengder med snø denne dagen, så mens jeg ringte så gikk mannen ned å måkte bilen og satt på varme. Hadde tidligere på dagen når jeg ringte inn ang. blodet fått beskjed om å ringe når det var rundt 5 min mellom riene, men jeg visste jo ikke om vi skulle reise inn da, eller om jeg bare skulle ringe for å få nærmere beskjed. Så når jeg hadde fortalt hun på telefonen hvor tette riene var så spurte jeg om vi skulle komme, og fikk da ett surt svar om hvorfor jeg ellers ringte hvis det ikke var for å komme inn. Hadde også fått beskjed på forhånd om at hvis det ikke var ledig parkering så hadde de alltid noe tilgjengelig, men når jeg spurte om hun visste noe om det så fikk jeg ett syrlig svar om at det kunne da ikke hun vite. Snakk om rett tidspunkt å være sur i telefonen altså, var jo nesten så jeg fikk lyst å la være å reise inn!  Hadde på forhånd egentlig mest lyst å føde på vanlig føde avdeling og ikke Storken som er for naturlige fødsler uten smertelindring. Men i og med at jeg følte med så rolig, og egentlig trivdes så godt i omgivelsene hjemme så fant jeg ut at jeg ville prøve Storken. Når klokken var litt over 24, og termindagen var der var vi endelig på vei til sykehuset for å møte gutten vår, i nydelig vintervær.

Når vi kom inn på avdelingen merket vi at det var veldig rolig, og fikk også beskjed om at jeg var eneste fødende der. Kom inn på ett kjempe koselig rom, med dempet belysning og levende lys. Jeg som hele tiden hadde sett for meg at skulle man føde så kunne det være på et sykehus sykehus, ikke sånne naturlige greier  Men det var akkurat det jeg ville ha der og da. Hun som skulle være med oss var jordmor-student og utrolig hyggelig. Hun sjekket åpningen min og jeg hadde da 3 cm. I og med at jeg var førstegangsfødende var de i utgangspunktet litt usikre på om jeg skulle bli fordi de mente det kunne ta litt tid. Men etter det kom riene haglende ganske tett, og de ble ganske kraftige veldig fort, så hjemreise ble ikke nevnt mer. Og fikk i ettertid beskjed om at til førstegangsfødende å være så var fødselen rask. 

Mannen satt ved siden av meg hele tiden, og når riene kom så tok jeg godt tak i hånda hans og han trykte på rietelleren, og fortalte meg når de nærmet seg over. Problemet var bare det at mange av de varte så lenge, så det var jo ikke alltid så lett å vite når de var over. Fikk en gymball jeg skulle prøve å sitte å gynge på, men selv om mange sier det motsatte så synes jeg riene ble verre når jeg var i bevegelse, eneste jeg kunne tenkte meg var å ligge på siden. Hadde med meg gravidputa mi BBhugme, og til alle som har den, så kan det virkelig anbefales å ta den med seg på føden. Men jeg satt der å gynget litt i hvert fall. Fikk også satt akupunktur, men for å si det rett ut, de der nålene var kun irriterende. Så de forsvant fort ut igjen, mannen måtte dra de ut  

Både jordmoren og mannen mente at jeg burde prøve badekar for smertelindring, men jeg orket ikke tanken på å komme med oppi badekaret engang. Men de fylte opp sånn i tilfelle. Ene gangen jeg skulle på do fulgte mannen med inn, da klarte han å overtale meg til å prøve. Når jeg satte meg i badekaret var klokken rundt 3 tror jeg. Det var faktisk veldig godt i badekaret. Men da kom riene virkelig haglende på, sikkert fordi vannet fikk meg til å slappe av. På det værste hadde jeg så mange rier i strekk at jeg hadde rier i 10 minutter uten pause. Det er virkelig uten å overdrive en smule, det aller jævligste jeg har vært med på. Jeg hadde så vondt at jeg i ett øyeblikk både trodde jeg skulle dø og nesten hadde lyst å dø. Men en eller annen plass hentet jeg en motivasjon som fikk meg til å tenke at jeg skulle klare litt til. Mannen satt på gulvet ved siden av meg, og var så god som han kunne. Han fortalte i ettertid at det var nummeret før han ba de om å gi meg epidural for han så hvor jævlig jeg hadde det. Rundt halv seks skulle hun sjekke åpningen igjen, når hun da fortalte at det kun var 6 cm, var det nummeret før jeg gav opp. Det var hele tiden mannen jeg forholdt meg til. Det var han jeg snakket til og det var han jeg holdt på. Jordmoren holdt seg litt i bakgrunnen og lot oss styre det litt selv, noe som var godt for oss begge. Etter at hun hadde sjekket fikk jeg en veldig trykketrang. Hele kroppen ville trykke, og jeg klarte rett og slett ikke å holde igjen. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne trykke litt, men ikke ta i. Det viste seg jo at det var en grunn til at det var så heftig mye rier, det var rett og slett fordi det skjedde veldig mye på kort tid etter at hun sjekket åpningen. Når denne trangen kom så fikk jeg litt nytt mot fordi jeg da skjønte at noe nærmet seg. Men nå var riene så vonde at jeg ikke klarte å ligge nok i ro til at hun kunne sjekke åpning. Så da gikk jeg opp av bassenget, og bort i senga. Noen dager før fødselen skar jeg meg fingeren, og når jeg kom opp fra badekaret så drypte det blod både fra fingeren og fra der nede. Jeg var mest opptatt av det på fingeren, men da var det merkelig nok litt nedprioritert å finne plaster  Så jeg fikk ett papir jeg holdt på, og utrolig nok så holdt jeg fortsatt på det etter M var kommet ut  

Når de sjekket åpningen når jeg var kommet bort i senga var den vel på rundt 9 cm, den hadde altså gått fra 6 til 9 på under en halvtime tror jeg. I og med at hele kroppen min allerede trykte tok hun vannet for å hjelpe den siste centimeteren på vei. Det viste seg da at han ikke var langt nok nede i bekkenet, og når jeg da trykket så sank hjerterytmen hans. Inntil da hadde jeg lagt med øynene lukket og kun fokusert på meg selv og mannen, hele verden kunne ha rast rundt meg, og jeg hadde ikke fått det med meg. Men nå skjønte jeg at noe skjedde. Ting er litt uklart, men snakket med mannen om det i dag, og det viste seg at pulsen hans var helt borte en liten periode. Derfor prøvde de å sette på ctg-registrering på meg, men jeg lå ikke nok i ro til at det gikk. De satt på en elektrode på hodet hans, og før jeg visste ordet av det var altså rommet fult av alle jordmødrene som var på vakt og alle jordmødrene som kom på vakt (det var midt i vaktskiftet), det var hvertfall plutselig 10 mennesker i rommet. Plutselig hører jeg at hun ene roper om noen har ringt lege, mens noen kommer springende inn med fødeseng (var kun vanlig seng på rommet jeg var på). Da ble jeg redd for at bekkenet mitt var for lite, og ba de fortelle med hva som var galt. Husker ikke egentlig hva de sa til meg. Men plutselig måtte jeg gå over til fødesenga, hvor jeg endelig fikk noe å ha beina på. (Det å trykke i en vanlig seng er ikke lett altså.) Legen presenterte seg, og forklarte at hun var der tilfelle de måtte få han ut med en gang, for da måtte hun hjelpe til. Det lå visst klart både tang, sugekopp, sakser og sprøyter, men disse så jeg takk gud ikke. Heldigvis kom pulsen hans seg opp igjen til normalen når jeg var kommet bort i fødesenga, så jeg fikk lov å trykke han ut på egenhånd. 

Den følelsen når man har hatt så vondt, i så mange timer og man endelig får lov å gjøre noe med smertene er helt ubeskrivelig. Men dessverre dabbet pressriene av, så til slutt trykket jeg selv om det ikke var rier. Jeg som til vanlig er ganske svak hadde plutselig uante krefter. Mannen sa i ettertid at han aldri har sett noen bruke så mye krefter  Jeg presset så jeg fikk bloduttredelser i begge øynene og sprengte blodkar i ansiktet. Eneste som var fryktelig vondt i denne fasen var når hodet stod i åpningen, det svidde som bare det. Jeg følte rett og slett at jeg kom til å sprekke der nede. Da fikk jeg beskjed om å stoppe å trykke sånn at det fikk utvide seg litt, men før jeg visste ordet av det følte jeg det merkeligste jeg har kjent, jeg ble rett og slett tom, og 07.26 kom verdens nydeligste liten skapning ut. Jeg hadde av en eller annen grunn ikke fokusert på at han skulle komme ut, så når han plutselig lå på brystet mitt var jeg helt satt ut. Da gråt jeg mens jeg så på mannen og sa «jeg klarte det» og «han er vår». Det er det fineste jeg har opplevd. Det å være så fornøyd og rett og slett stolt over egen kropp, så lettet over at det endelig var over, og så glad for å se sønnen sin for første gang er virkelig så fantastisk. Det viser seg at han var skitten, hadde langt hodet og var ganske blå, men det så jeg virkelig ikke. Jeg så bare verdens nydeligste øyne som så opp på meg 

Jeg fikk to rifter, en rift grad 2, og et skrubbsår. Til å ha gått gjennom en fødsel uten smertelindring er det helt utrolig at man kan bli så pysete at det å sy skulle gjøre så vondt. Men så er det jo klart at man er ganske mørbanket der nede. Jeg lå og omtrent hoppet når de rørte meg der nede, og det som var vondest å sy var faktisk skrubbsåret, men det var oppe med klitten og der er det jo veldig følsomt. Det verste var hvor lang tid det tok med syingen. De brukte lenger tid på det enn jeg brukte på å presse han ut! Nå jeg så skulle gå bort igjen i den andre senga kjente jeg hvor mørbanket jeg var. Det kjentes altså ut som at noen hadde tatt en tømmerstokk å slått meg der nede, før de stappet den opp i hutti heita. Og beina var akkurat som gele. 

Det alle sier om at alt er glemt når du får de på brystet stemte ikke helt her altså, men nå når det har gått tre uker så husker jeg nesten ikke hvor ille det var når det stod på. Men det som virkelig stemmer er at det er verdt all smerte! Og hele opplevelsen var, sett nå i ettertid det mest intense og fantastiske jeg har vært med på. Du føler deg som en superkvinne etter noe sånt! Ikke minst brakte det meg og mannen enda nærmere, og jeg er så glad for at vi klarte å jobbe så godt sammen. Jeg er også veldig glad for at vi valgte Storken, og at jeg klarte det uten Epidural. Ikke at det er noe galt i å ha det, men jeg ønsket ikke å ha det med mindre jeg måtte. Men jeg må si at hadde jeg visst på forhånd hvor vondt det kom til å bli, eller hvis de fryktelig lange riene hadde vart lenger så hadde jeg helt klart ville hatt epidural. 

Vi var så heldige at vi fikk familierom, så vi koste oss sammen alle tre. Det å ha mannen der var sånn til hjelp. Jeg var i ganske sliten, og bare det å reise seg opp av senga var ett mareritt. Bekkenet var heller ikke noe godt, noe jeg dessverre sliter litt med fortsatt. Barseltiden har også vært veldig fin, men vi var litt overambisiøse og hadde nok litt for mye besøk i begynnelsen. Man vet nok ikke hvor sliten man faktisk er. 6 timer etter fødselen, etter ett døgn omtrent uten søvn fikk vi besøk av hele sivgerfamilien. Neste gang kommer vi nok til å i hvertfall dele det opp litt.

Skjønner godt hvis noen har falt av underveis, 2500 ord er vel litt i overkant. Men var umulig å gjøre det kortere  Kommer muligens til å slette den etterhvert, kanskje litt personlig å ha liggende på nettet. 

[Saltsild]

SÅ fin fødselshistorie  Håper alt står bra til med dere nå. Jeg har også glemt hvor vondt det gjør å føde fordi jeg gleder meg til neste gang  

[kaffemor]

Jeg elsker fødselshistorier  

Hørtes skremmende ut når pulsen sank og det plutselig var masse mennesker i rommet. Godt alt gikk fint! Du er en tøffing! 

Måtte smile litt av det med syingen. Her har man akkurat presset ut en unge uten smertelindring, men å sy! Det er skummelt  kan garantere at jeg er helt lik