Noen med depersonalisering/realisering/ eksistensiell angst?

[AnonymBruker]

(Har ikke skjønt hvordan jeg redigerer i postn) Når jeg skrev snakke om tankene, så mente jeg altså ikke å fortelle om de til en psykolog etc, men finne en samtalepartner som man kan diskutere slike temaer med, altså en normal samtale for samtalene skyld. Det er jo interessante temaer - om enn ikke for alle:)

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn i perioder, men det er heldigvis noen måneder siden det har vært ille nå. Veldig merkelig, det bare går over av seg selv, så kommer tankene plutselig tilbake igjen.

Jeg tenker mye merkelig, men det er syk ting jeg tenker ofte på som jeg lurer på om flere tenker.

Noen ganger tenker jeg at "tenk hvis ingenting er virkelig". At alt på en måte bare består av tanker og innbilning. At alt som skjer i dette øyeblikket bare er en tanke på en måte, altså din egen eksistens og alt som finnes, bare består av en tanke og at alt som skjer på en måte er bygget opp av sinnet ditt på en måte. Utrolig vanskelig å forklare, noen som tenker noe lignende eller er det bare jeg som er gal? haha.

Anonymous poster hash: c33e5...c8f

[AnonymBruker]

Tror jeg gjorde det for mange år siden. Kan ikke huske at den var noe "imponerende" høy. Men skal sjekke ut det du skrev uansett, takk!

Man trenger sikkert ikke ha kjempegøy iq for å ha en nysgjerrig, grublende hjerne som ikke aksepterer virkeligheten, slv om de to ofte korrelerer med hverandre. Det høres ut som du er filosofisk anlagt og har en typisk "forskerhjerne", og det er ikke noe feil i det. Selv om det kanskje føles merkelig for deg hvis du ikke ser dette hos andre i omgangskretsen, så er det fullstendig rasjonelt å tenke slik du gjør. Det er mange som tenker på samme måte, og jeg håper for din del du møter en eller flere likesinnede. Det gir ofte en aha-opplevelse, og en helt ny glede over en lidenskapelig samtale man ønsker aldri skal slutte.

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

[SRC]

Hvis du føler deg god nok i engelsk, prøv å google depersonalization/derealisation og finn tråder på psyk-forum.

Forhåpentligvis vil du kjenne deg igjen idet?!

Høres veldig ut som det jeg og Lino sliter med, har vi funnet ut.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Tusen takk for tips, endelig har jeg funnet ut hva det er som feiler meg

[SRC]

Jeg har det også sånn i perioder, men det er heldigvis noen måneder siden det har vært ille nå. Veldig merkelig, det bare går over av seg selv, så kommer tankene plutselig tilbake igjen.

Jeg tenker mye merkelig, men det er syk ting jeg tenker ofte på som jeg lurer på om flere tenker.

Noen ganger tenker jeg at "tenk hvis ingenting er virkelig". At alt på en måte bare består av tanker og innbilning. At alt som skjer i dette øyeblikket bare er en tanke på en måte, altså din egen eksistens og alt som finnes, bare består av en tanke og at alt som skjer på en måte er bygget opp av sinnet ditt på en måte. Utrolig vanskelig å forklare, noen som tenker noe lignende eller er det bare jeg som er gal? haha.

Anonymous poster hash: c33e5...c8f

Det bruker jeg å tenke over også. Så blir jeg så skremt at jeg tvinger meg ut av tanken og skjerper meg, det et utrolig skummelt egentlig.

[AnonymBruker]

Det er så grusomt å ikke komme ut tankegangen av igjen :-(

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[AnonymBruker]

Tusen takk for tips, endelig har jeg funnet ut hva det er som feiler meg

Stemmer det?? Så "bra", misforstå meg rett

stor klem, det er grusomt.

Går du på medisiner? Hvordan begynte det for deg?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[SRC]

Stemmer det?? Så "bra", misforstå meg rett

stor klem, det er grusomt.

Går du på medisiner? Hvordan begynte det for deg?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Hehe joda, på sett og vis er det bra. Godt å vite HVA det er som feiler meg og at det ikke er like uvanlig som jeg trodde. Det er ganske beroligende, jeg har bare snakket med en person i hele mitt liv som har det slik, men det har vært over nett.

Har aldri tatt medisiner for annet enn depresjon, som jeg gikk på i 3 dager før jeg ombestemte meg og sluttet... Vil liksom bare klare å slå meg til ro med livet og meg selv og alt som er her.

Vil legge til at jeg er veldig redd, men jeg får ikke "angst" eller hva jeg skal si... Det har kun skjedd en gang da jeg tenkte mye på døden og hvor kort tid jeg egentlig har før jeg plutselig blir borte. Jeg har klart å slå meg litt mer til ro med å eldes og å dø nå. Men om jeg nå hadde virkelig satt meg ned for å tenke over døden og ta ordentlig innover meg at jeg skal dø, virkelig skjønne tyngden av ordene, da hadde jeg nok fått panikk nå også.

Det virker så rart å bli født, gå i barnehage, begynne på barneskolen, ungdomsskolen, videregående, evt. ut i praksis/studier, få seg jobb, jobbe konstant for å få råd til å leve, få seg familie, få seg hus, og plutselig er man skrøpelig og ser tilbake på livet sitt. Er man heldig oppnår man noe i livet sitt, så skal man bare dø vekk fra alt av det. Jeg er egentlig ikke redd for å dø, men for å måtte forlate alt jeg har.

Alt utenfor sinnet mitt (altså i verden eller hva jeg skal si) er ikke skummelt, bare uvirkelig. Alle folkene jeg snakker med virker ikke "ekte" selv om jeg selvfølgelig vet at de er det. Men følelsen er kjempeekkel likevel... Det gjelder også alt jeg ser på, nesten som om absolutt alt rundt meg er bare en illusjon.

Og på sett og vis er jo alt vi ser en illusjon, jeg skulle ønske jeg kunne slå meg til ro med at det bare er jeg som tror det, men når det på sett og vis er realiteten, føler jeg ikke at jeg klarer å slappe av.

Så, alt jeg ser er egentlig bare ekkelt, men det som foregår oppi hjernen er verre. Man kan ikke løpe vekk fra det problemet. Det er ikke bare å "slutte å tenke" når man alltid har vært en person som tenker. Jeg klarer ikke å bare tenke på andre ting heller, det ligger liksom i naturen min å tenke over vanskelige spørsmål. Jeg både elsker og hater det, fordi det er spennende tanker, men det er vanvittig skummelt.

Det plager meg slik, fordi jeg har aldri slitt med noe psykisk, den eneste diagnosen jeg har er depresjon. Aldri hatt en psykose, har ikke vrangforestillinger eller noen ting i nærheten. Jeg har snakket med psykologen om tankene mine (legger ikke skjul på noe som helst) og hun sier at tankene ikke nødvendigvis er vanlige, men at det er spørsmål mange har tenkt før meg og mange vil tenke i ettertid. Hun mener ikke at det er noe "galt" med meg sånn sett, men jeg skulle nesten ønske at det var det. Slik at det er enklere å vite hvordan jeg skal få slutt på det.

Jeg vet at jeg ikke er gal nå, fordi jeg vet at alt som foregår bare er tanker. Jeg har et normalt liv med venner, familie, kjæreste, jobb og alt. Men å føle seg gal når man tenker "gærne" tanker og konstant være redd for å bli gal er så forferdelig. Sjansen er jo der, slutter jeg ikke å tenke kan det jo være at jeg til slutt vil se tankene mine som realiteten, og ikke for hva de egentlig er...

Huff, sorry for rotete innlegg! Hadde mye på hjertet

[AnonymBruker]

Få det ut

Har mye av de samme tankene, men de vipper over i denne konstante angsten som nevnt tidligere. Og den er vanskelig å komme ut av og umulig å fungere med.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[AnonymBruker]

Hva har du gjort for å komme ut av det?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Det har gradvis gått over av seg selv de gangene jeg har hatt det slik. Men forrige gang, etter å ha strevet med dette noen måneder, så forsøkte jeg konsekvent å tvinge bort disse tankene når de kom. Hver gang de snek seg inn, jagde jeg de på dør. Det var ikke lett, for de trengte seg på hele tiden, døgnet rundt. Men sakte, men sikkert, registrerte jeg at de kom sjeldnere og sjeldnere. Disse tankene og følelsene er ekstremt skremmende, og veldig lite hensiktsmessige, så det kan være verdt et forsøk å tvinge dem bort. Det krever iherdig og konsekvent innsats, men jeg syntes det virket ganske bra. Ønsker deg lykke til

Anonymous poster hash: 6e7fa...aa4

[AnonymBruker]

Som jeg skrev til deg, det føles som om hjernen min ikke "funker" helt som hos andre mennesker. Som om det skjedde en feil hos meg, og den delen av menneskers hjerne som aksepterer virkeligheten, det å eksistere, mangler hos meg!

Akkurat sånn har jeg det og. Men jeg har asperger da, og tenker at det kanskje er grunnen til at hjernen min ikke funker helt som andre hjerner. Jeg merker faktisk godt at det er noe annerledes i hjernen min, (fordi jeg ikke helt får "tak" i virkeligheten),ikke spør meg hvordan.. du har ikke asperger du vel?

Anonymous poster hash: fefb5...e37

[Gjest Lino]

Akkurat sånn har jeg det og. Men jeg har asperger da, og tenker at det kanskje er grunnen til at hjernen min ikke funker helt som andre hjerner. Jeg merker faktisk godt at det er noe annerledes i hjernen min, (fordi jeg ikke helt får "tak" i virkeligheten),ikke spør meg hvordan.. du har ikke asperger du vel?

Anonymous poster hash: fefb5...e37

Ikke som jeg vet! Jeg føler meg mer som en "feilproduksjon", fordi jeg kan også ense det som er galt i "hjernen".

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det slik, frem til jeg leste denne tråden... Takk...

Anonymous poster hash: f995d...8ee

[AnonymBruker]

Eksistensiell krise er veldig, veldig vanlig. Du trenger overhodet ikke bekymre deg for at du er alene. Dersom du googler det (hvilket jeg antar er naturlig innen du starter en tråd) vil du finne massevis av resultater - og også svar. Dette er ting det er skrevet masse om - i den grad at jeg nesten lurer på om noen er alvorlige når de lurer på om de er "de eneste".

"Midtlivskrisen" mange opplever er jo relatert til det du beskriver. Midtlivskrise og kvartlivskrise er begge eksistensielle kriser på ulike punkter i livet. Det handler om at man befinner seg ved et veikryss der viktige ting skal skje eller har skjedd. Man er usikker på om det er noen mening om livet og om det er det, må endringen som forårsaker det foregå snart. Og man vet ikke hvordan.

Jeg får disse krisene iblant og oftere etter at jeg rundet 20. Mange vonde tanker kommer spesielt om natten og selv om jeg skulle dele seng med enten en fyr eller en venninne er det som om jeg er helt alene.

Det hjelper meg å presse meg utenfor komfortsonene. Jeg pusher meg selv til å ta valg og utfordringer og sette meg selv i situasjoner som er vanskelige. Det gir meg mer selvtillit og jeg merker at jeg er i live og at jeg kan takle ting. Og at det er ting å nyte der ute.

Anonymous poster hash: 594e7...536

[Jafar]

Jeg har aldri opplevet dette, men har lest mye om det. Dette styrker bare teorien min om at fri vilje er en illusjon. Hjernen skaper mange illusjoner for oss. Det er det ingen tvil om, er bare å google eksemplene. Så hvorfor skulle ikke dette være en av dem? Tydeligvis finnes det en eller annen mekanisme i hjernen som skaper illusjonen om fri vilje. For de som går inn i denne tilstanden blir denne mekanismen borte, eller svekket og de føler at de slutter å eksistere og føler at alt går på autopilot. Og det er nettopp det det gjør. Alt går på autopilot. Fri vilje gir ingen mening. Denne tilstanden dere er i er nærmere virkeligheten enn den folk normalt sett er i. Når det er sagt vil jeg helst være i den tilstanden jeg er i (altså den normale) siden dette føles mer naturlig for oss mennesker. Ikke en selvfølge at å komme i kontakt med virkeligheten er en positiv opplevelse.

[Molla87]

Jeg vil bare si tusen, tusen takk for at dere tilfeldigvis satte ord på tankene deres.. Tanker jeg har vært alene med siden jeg var 4 år. Jeg har ikke ord for hvor lettet jeg er

Endret 9. januar 2016 av Molla87

[AnonymBruker]

Er det noen som har opplevd at i situasjoner med mye stress/angst at alt plutselig går i en slags slow motion? Er dette en form for dissosiasjon?

Anonymkode: 53dbb...93f

[Gjest Walkingdead]

Jeg leste mye om dette hos Karl Jaspers, en tysk filosof og psykiater, han er også skeptisk til psykologiske insititusjoner selv om han var psykolog, og han skriver som en engel. Det dummeste du kan gjøre er å tro at du er gal, eller at det er utelukkende forferdelig, det andre dumme du kan gjøre er å karakterisere deg med høyere IQ enn andre, selv om det er fristende. Dette skjer med meg i situasjoner jeg finner ekstremt skremmende, situasjoner som oppstår på grunnlag av noe jeg innser andre anser som filleting, i øyeblikk setter jeg meg ned på senga og ser alle tankene mine flyte forbi som om de ikke er mine. Har jeg noe som er virkelig mitt? Jeg er skeptisk og mistenksom av natur, og har et stort behov for kontroll over ting jeg ikke kan få kontroll over, som hvorfor jeg og andre mennesker gjør som vi gjør, og døden. Hvis jeg har noe som er mitt så må det være nettopp kroppen, og den er jeg vár på, og tror i litt for hyppige perioder at jeg er dødssyk, og det er også min opplevelse. Det er en nysgjerrighet og en sensibilitet som er invalidiserende til tider, men det er også noe jeg har lært meg å sette pris på. Hvorfor skal man bry seg om hvorfor? Hjelper det? Kanskje. Men hvis du er nysgjerrig og lurer på ting, hvorfor ikke bruke det også, hvorfor ikke utforske det man er interessert i? Jeg slappet mye mer av da jeg begynte å lage kunst. Angst og depersonalisering føles fremdeles jævlig når det skjer, men jeg vet at det er en del av meg, og jeg kommer aldri helt til å  bli kvitt verken angsten, tvangstankene eller tidvis depersonalisering. På den andre siden synes jeg ikke det er så voldsomt negativt, det finnes nok av mennesker her i verden som holder på sitt uansett hva, som nekter å justere seg og som mener at de sitter på sannheten, også sannheten om andre mennesker. Ting henger sammen på merkelige måter og noe i oss higer alltid etter å få kontroll over det og søker sannheten om hvorfor. Jeg har også venner som lider av diverse såkalte diagnoser: anoreksi, apati, kroppsdysmorfi, depresjon, tvangstanker. Det er kanskje når dette tar helt overhånd at man virkelig trenger hjelp. Men det er som oftest ikke alt man er. Så er jeg vel bare ekstremt menneskelig, og lykke er kanskje ikke stort mer enn små blaff og et moderne slogan.

Endret 27. februar 2016 av Walkingdead

[AnonymBruker]

Tar opp denne tråden, hvordan går det med dere? Har dere noen taktikker til å fungere i hverdagen? 

Jeg går på veggen snart, alt er så uvirkelig. Jeg er redd for å dø og redd for å leve. Jeg bare eksisterer. 

Sliter med å akseptere at det er alt dette live, tiden går så fort. Man kan vel ikke bare bli borte når man dør ?  Jo mer jeg tenker på at vi svever i et univers jo mer fucke det med meg, jeg er så nyskjerrig og oppgitt over at vi aldri vil få svar på de store tingene.

jo mer forskere finner ut jo mer sp før jeg. 

Er dette virkelig sant, er jeg i livet? Det eneste som føles ekte er tankene mine.

liker når jeg har mye å gjøre for da går jeg på autopilot og tenker ikke.. Distraherer meg. 

Hjeeeelp!

Anonymkode: d1f8a...a85

[AnonymBruker]

Jeg opplever det samme, men i en mindre skala, og bruker det mer som en virkelighetsflukt. Jeg gløtter bare såvidt på "døren" dersom jeg er stresset over småting i hverdagen. Da tar jeg en titt inn i evigheten, og det gjør meg faktisk lykkelig å vite at ingenting egentlig betyr noe.

MEN jeg har "reversert" det - istedet for å tenke på de virkelig store og ubegripelige emnene, går jeg ut i naturen og observerer de minste tingene. Kun da føler jeg meg som en del av noe, en ubetydelig men viktig del av en helhet. Det hjelper. Skremmende, men også godt å vite at alt vi legger så stor vekt på er fullstendig ubetydelig i den store helheten. Det har gjort at jeg bryr meg lite om det de fleste andre fokuserer på - "fremgang", karriere, materielle verdier. Jeg har godtatt min rolle som en brikke i noe uendelig større enn meg selv.

Det hjelper å være travelt opptatt, men det er viktigere å lære seg å kontrollere den døren og hva som kommer gjennom. Det kan nemlig også være fantastisk og gir livet en helt annen dimensjon!

Nevner også at jeg er godt voksen, så jeg har hatt mye tid på å lære meg å kontrollere egne tanker og følelser. 

 

 

Anonymkode: efc1f...eab