Noen med depersonalisering/realisering/ eksistensiell angst?

[AnonymBruker]

Er det noen her som sliter/har slitt med depersonalisering, derealisering, eksistensiell angst, eksistensiell OCD?

Eller bare jeg som har slitt med dette.

Anonymous poster hash: 7fb7d...b4a

[AnonymBruker]

Heller eksistensiell depresjon til en viss grad og også angst. Kan du utdype hva ekstensiell OCD er? Aldri hørt om det før.

Anonymous poster hash: d5569...040

[AnonymBruker]

Hva er depersonalisering og derealisering, da? Og eksistensiell angst? Ocd og angst sliter jeg med, ja. Behandling har ikke hjulpet hottil, kun medisiner.

Anonymous poster hash: b065f...a5a

[AnonymBruker]

Er vel ikke noe som heter eksistensiell OCD egentlig, men det blir en tvangshandling og en ond sirkel med disse eksistensielle tankene og spørsmålene som ikke gir seg.

Depersonalisering/realisering:

Virker som om hodet 'flyter ut', man ser ting på en annen måte, gir vanvittig og konstant (24 t i døgnet) angst. Akkurat som å være i en transe eller utenfor seg selv. Helt for jævlig. Så utrolig skremmende. Tror man skal bli sprøyte gal.

Klarte å manipulere tankegangen min som liten til denne "tilstanden" ved å f.eks tenke eksistensielle tanker eller på verdensrommet størrelse f.eks, men gikk alltid over etter et sekund. Annerledes når tilstanden er konstant. Helt jævlig. Virker som leger og psykologer ikke vet stort om det. Funnet mest på engelske fora om depersonalisering og stemmer godt overens med hva jeg har.

Er det noe lignende det du sliter med AB #2?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[AnonymBruker]

Er du blitt diagnostisert som dissossiativ, eller er det du selv som kjenner deg igjen i det?

Anonymous poster hash: f97de...3b4

[AnonymBruker]

Er vel ikke noe som heter eksistensiell OCD egentlig, men det blir en tvangshandling og en ond sirkel med disse eksistensielle tankene og spørsmålene som ikke gir seg.

Depersonalisering/realisering:

Virker som om hodet 'flyter ut', man ser ting på en annen måte, gir vanvittig og konstant (24 t i døgnet) angst. Akkurat som å være i en transe eller utenfor seg selv. Helt for jævlig. Så utrolig skremmende. Tror man skal bli sprøyte gal.

Klarte å manipulere tankegangen min som liten til denne "tilstanden" ved å f.eks tenke eksistensielle tanker eller på verdensrommet størrelse f.eks, men gikk alltid over etter et sekund. Annerledes når tilstanden er konstant. Helt jævlig. Virker som leger og psykologer ikke vet stort om det. Funnet mest på engelske fora om depersonalisering og stemmer godt overens med hva jeg har.

Er det noe lignende det du sliter med AB #2?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Jeg har også opplevd dette konstant i lange perioder. Det er en helt forferdelig tilstand å være i.

Anonymous poster hash: 6e7fa...aa4

[AnonymBruker]

Er du blitt diagnostisert som dissossiativ, eller er det du selv som kjenner deg igjen i det?

Anonymous poster hash: f97de...3b4

Kjenner meg igjen. I noe av det.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd dette konstant i lange perioder. Det er en helt forferdelig tilstand å være i.

Anonymous poster hash: 6e7fa...aa4

Hva har du gjort for å komme ut av det?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[Gjest incognita]

Kjenner meg igjen i det med tvangstanker rundt min egen eksistens og verdensrommet/sammenhengen.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. I noe av det.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Da må du søke hjelp for det; det er der du må begynne. Finner du ut hvorfor du er dissosiativ (hvilke traumer som ligger bak), vil du trolig forstå angsten og OCDen også.

Og når jeg sier du, mener jeg opplagt deg og en psykolog i samarbeid. Ikke begynn å rote for mye i gamle traumer uten å ha noen å støtte deg på.

Anonymous poster hash: f97de...3b4

[Gjest Lino]

Er vel ikke noe som heter eksistensiell OCD egentlig, men det blir en tvangshandling og en ond sirkel med disse eksistensielle tankene og spørsmålene som ikke gir seg.

Depersonalisering/realisering:

Virker som om hodet 'flyter ut', man ser ting på en annen måte, gir vanvittig og konstant (24 t i døgnet) angst. Akkurat som å være i en transe eller utenfor seg selv. Helt for jævlig. Så utrolig skremmende. Tror man skal bli sprøyte gal.

Klarte å manipulere tankegangen min som liten til denne "tilstanden" ved å f.eks tenke eksistensielle tanker eller på verdensrommet størrelse f.eks, men gikk alltid over etter et sekund. Annerledes når tilstanden er konstant. Helt jævlig. Virker som leger og psykologer ikke vet stort om det. Funnet mest på engelske fora om depersonalisering og stemmer godt overens med hva jeg har.

Er det noe lignende det du sliter med AB #2?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Wow. Dette var nesten skummelt å lese, trodde ingen hadde det slik utenom meg.

Jeg har alltid vært litt for grublende (på en ikke-sunn måte), og kan gjøre meg selv smågal/psyk av å tenke for mye på visse tanker. Spesielt verdensrommet.

Da jeg var liten pleide jeg ofte å tenke hardt på verdensrommets størrelse, eller hva som fantes FØR big bang. Og da mener jeg å gruble så hardt at jeg til slutt fikk den der "syke følelsen" (som jeg alltid kalte det). Det varte i 1 sek eller noe. Gjorde det mye, da det gav et slags "kick". Var ikke alltid jeg fikk det til, men utrolig spennende da det gikk. Denne syke følelsen, dette "kicket", er gøy i 1 sekund - men varer den lenger, er det som om du har mistet totalt grepet på din egen hjerne.

[Gjest Raptuza]

Syns du skal ta det opp med fagfolk, psykiater, psykolog eller terapeut. Lykke til, det er bra du vil ha hjelp.

[AnonymBruker]

Da må du søke hjelp for det; det er der du må begynne. Finner du ut hvorfor du er dissosiativ (hvilke traumer som ligger bak), vil du trolig forstå angsten og OCDen også.

Og når jeg sier du, mener jeg opplagt deg og en psykolog i samarbeid. Ikke begynn å rote for mye i gamle traumer uten å ha noen å støtte deg på.

Anonymous poster hash: f97de...3b4

Takk for svar

Jeg har ingen traumer... ingen grunn til at det slår ut. Ingenting har hendt i barndommen. Jeg har aldri prøvd dop og har drukket alkohol med måte fra jeg var 17-23.

Fantastisk barndom, flotte foreldre, oppvekst, det er ingenting å sette fingeren på.

bortsett fra at jeg har vært grublende som barn. Hvorfor lever vi, verdensrommet, hva skjer når vi dør, hva var jeg før jeg ble født, ser andre 'ut fra kroppen sin' som meg. Hvordan vet jeg at andre opplever å være i live som meg når ingen andre tenker på disse tingene osv.

Hodet kunne flyte ut litt nå og da, fikk panikk av det. Gikk over på sekunder. Husker jeg var redd for å "bli sånn".

Og det ble jeg i 2007. Hodet spacet ut, og jeg ble værende i den tilstanden/transen i ukesvis. Skjønte ikke noe av hvem jeg er hva jeg er. Eksistensielle spørsmål, uvirlelighetsfølelse og panikkangst 24t i døgnet uten stopp. Helt jævlig. Klarte ikke spise, måtte stoppe studier, var hjemme og livredd. Fra ca mars til sommeren. Gikk ned 10kg. Trodde jeg ble gal/psykotisk og turte ikke si til noen hva det var i frykt for å ha blitt gal. Gikk til privat psykolog men skyldte på at jeg var deprimert. Turte ikke si sannheten. Fikk cipralex. Hjalp etter 2 uker. Tilbake til denne verden, hodet på plass. Never looked back. Og lurte på hva jeg hadde vært redd for. Husket ikke trigger tankene.

Før halvannet år siden. Begynte å kjenne med nedstemt over en periode. Så bryter det ut igjen. Dissossierer eller hva det er. Skjønner ingenting av livet, hvordan kan jeg se, hvordan er det i det hele tatt mulig å leve, hvorfor tenker bare jeg på dette, hvordan kommer jeg ut av denne angsten.

Denne gangen oppsøkte jeg lege og sa jeg hadde uvirkelighetsfølelse. Fikk cipralex og psykolog. 5 psykologtimer, gav meg ingenting. Hun bare hørte på, ingen terapi eller forslag til hva jeg feilet eller hva jeg skulle gjøre. Googlet symptomer og leste mye på utenlandske fora. Kjente meg igjen i depersonalisering og ble nesten lettet, men hjalp ikke tilstanden. Psykologen hadde ikke hørt om dette før.. og gav meg fortsatt ingenting.

Cipralex virket etter noen uker, ble fin igjen. Sluttet hos psyk for jeg så ikke poenget.

Begynte studier igjen, har gått halvveis. Sluttet på medisiner for 6mnd siden. Heller bruke de for lenge enn for kort tenkte jeg.

Har nå hatt et par nedstemte uker, studieopphold pga praksis. Kjeder meg, er ikke i form, mye alene. Kjent siste ukene at jeg begynner å bli redd for eksistensielle tanker. Redd for å havne på tankekjøret igjen. Skjønner ikke hvorfor jeg ike bare kan akseptere at SLIK ER DET og slutte å tenke på dette. Kjenner på angsten, er redd for å depersonalisere igjen. Er på randen føler jeg.

Hvorfor skjønner jeg ikke. Depresjon til grunne?

Jeg har som sagt ingen traumer. Og jeg føler at jeg ikke fikk hjelp sist, hverken lege eller psyk visste jo hva jeg pratet om. Det forsterker jo bare angsten og gjorde meg mer sikker på at jeg var gal.

Hvordan kan jeg stoppe her før jeg går over i full depersonalisering igjen.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[Gjest Lino]

Takk for svar

Jeg har ingen traumer... ingen grunn til at det slår ut. Ingenting har hendt i barndommen. Jeg har aldri prøvd dop og har drukket alkohol med måte fra jeg var 17-23.

Fantastisk barndom, flotte foreldre, oppvekst, det er ingenting å sette fingeren på.

bortsett fra at jeg har vært grublende som barn. Hvorfor lever vi, verdensrommet, hva skjer når vi dør, hva var jeg før jeg ble født, ser andre 'ut fra kroppen sin' som meg. Hvordan vet jeg at andre opplever å være i live som meg når ingen andre tenker på disse tingene osv.

Hodet kunne flyte ut litt nå og da, fikk panikk av det. Gikk over på sekunder. Husker jeg var redd for å "bli sånn".

Og det ble jeg i 2007. Hodet spacet ut, og jeg ble værende i den tilstanden/transen i ukesvis. Skjønte ikke noe av hvem jeg er hva jeg er. Eksistensielle spørsmål, uvirlelighetsfølelse og panikkangst 24t i døgnet uten stopp. Helt jævlig. Klarte ikke spise, måtte stoppe studier, var hjemme og livredd. Fra ca mars til sommeren. Gikk ned 10kg. Trodde jeg ble gal/psykotisk og turte ikke si til noen hva det var i frykt for å ha blitt gal. Gikk til privat psykolog men skyldte på at jeg var deprimert. Turte ikke si sannheten. Fikk cipralex. Hjalp etter 2 uker. Tilbake til denne verden, hodet på plass. Never looked back. Og lurte på hva jeg hadde vært redd for. Husket ikke trigger tankene.

Før halvannet år siden. Begynte å kjenne med nedstemt over en periode. Så bryter det ut igjen. Dissossierer eller hva det er. Skjønner ingenting av livet, hvordan kan jeg se, hvordan er det i det hele tatt mulig å leve, hvorfor tenker bare jeg på dette, hvordan kommer jeg ut av denne angsten.

Denne gangen oppsøkte jeg lege og sa jeg hadde uvirkelighetsfølelse. Fikk cipralex og psykolog. 5 psykologtimer, gav meg ingenting. Hun bare hørte på, ingen terapi eller forslag til hva jeg feilet eller hva jeg skulle gjøre. Googlet symptomer og leste mye på utenlandske fora. Kjente meg igjen i depersonalisering og ble nesten lettet, men hjalp ikke tilstanden. Psykologen hadde ikke hørt om dette før.. og gav meg fortsatt ingenting.

Cipralex virket etter noen uker, ble fin igjen. Sluttet hos psyk for jeg så ikke poenget.

Begynte studier igjen, har gått halvveis. Sluttet på medisiner for 6mnd siden. Heller bruke de for lenge enn for kort tenkte jeg.

Har nå hatt et par nedstemte uker, studieopphold pga praksis. Kjeder meg, er ikke i form, mye alene. Kjent siste ukene at jeg begynner å bli redd for eksistensielle tanker. Redd for å havne på tankekjøret igjen. Skjønner ikke hvorfor jeg ike bare kan akseptere at SLIK ER DET og slutte å tenke på dette. Kjenner på angsten, er redd for å depersonalisere igjen. Er på randen føler jeg.

Hvorfor skjønner jeg ikke. Depresjon til grunne?

Jeg har som sagt ingen traumer. Og jeg føler at jeg ikke fikk hjelp sist, hverken lege eller psyk visste jo hva jeg pratet om. Det forsterker jo bare angsten og gjorde meg mer sikker på at jeg var gal.

Hvordan kan jeg stoppe her før jeg går over i full depersonalisering igjen.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Jeg har det litt som deg. Send meg gjerne en melding, så kan vi prates mer! Ble nesten rørt til tårer (av lettelse og ikke skadefryd såklart!!) da jeg leste det du skriver. Var så redd det bare var meg, for det gjør hele den "er dette ekte?" følelsen enda verre!

Endret 16. oktober 2014 av Lino

[AnonymBruker]

Wow. Dette var nesten skummelt å lese, trodde ingen hadde det slik utenom meg.

Jeg har alltid vært litt for grublende (på en ikke-sunn måte), og kan gjøre meg selv smågal/psyk av å tenke for mye på visse tanker. Spesielt verdensrommet.

Da jeg var liten pleide jeg ofte å tenke hardt på verdensrommets størrelse, eller hva som fantes FØR big bang. Og da mener jeg å gruble så hardt at jeg til slutt fikk den der "syke følelsen" (som jeg alltid kalte det). Det varte i 1 sek eller noe. Gjorde det mye, da det gav et slags "kick". Var ikke alltid jeg fikk det til, men utrolig spennende da det gikk. Denne syke følelsen, dette "kicket", er gøy i 1 sekund - men varer den lenger, er det som om du har mistet totalt grepet på din egen hjerne.

Seriøst? Det er sånn jeg mener, men jeg syns det er så vanvittig vanskelig å forklare.

Har du noengang blitt værende i den følelsen?? Hvordan kom du i såfall ut av den? For meg gir hvertfall tilstanden en konstant følelse av panikkangst (24 t i døgnet, uten stopp) og elsostensielle tanker kverner og blir verre og verre og jeg går dypere og dypere inn i tilstanden.

Det er det jeg ikke kommer ut av hvis det først skjer, derfor prøver jeg nå å IKKE fokusere på ting som kan vippe meg over kanten, men det er lettere sagt enn gjort. Det du ikke skal tenke på, tenker du som regel intenst pø.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[Gjest Lino]

Seriøst? Det er sånn jeg mener, men jeg syns det er så vanvittig vanskelig å forklare.

Har du noengang blitt værende i den følelsen?? Hvordan kom du i såfall ut av den? For meg gir hvertfall tilstanden en konstant følelse av panikkangst (24 t i døgnet, uten stopp) og elsostensielle tanker kverner og blir verre og verre og jeg går dypere og dypere inn i tilstanden.

Det er det jeg ikke kommer ut av hvis det først skjer, derfor prøver jeg nå å IKKE fokusere på ting som kan vippe meg over kanten, men det er lettere sagt enn gjort. Det du ikke skal tenke på, tenker du som regel intenst pø.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Jeg har hatt dager hvor den følelsen prøver å presse seg på, og jeg merker at hele hjernen min forandrer seg (altså, i den grad av at jeg reagerer annerledes på ting, jeg tenker annerledes, jeg ser annerledes på det å eksistere. Alt rundt meg og i meg blir helt feil, på en måte.)

Jeg har heldigvis aldri blitt værende igjen, men har hele livet vært LIVredd for at det skal skje! Det kicket er så sterkt, det føles ut som om jeg har krysset en grense mennesker ikke skal krysse. Derfor varer den bare 1 sekund på det sterkeste, som om hjernen ikke er i stand til å ta inn over seg den følelsen/tanken lengre. Men en del av følelsen setter seg i kroppen og varer.

Jeg forstår GODT at du får angst om du er blitt "fanget" inn i denne følelsen/tanken - da det er det mest skremmende jeg har følt på. Det er så utrolig vanskelig å beskrive eller forklare med ord også, merker jeg. Iallefall til mennesker som ikke vet hva jeg prater om. Det må virkelig føles/oppleves selv, for du forsvinner ut av ditt eget hodet. Ingenting gir mening lengre.

Selv har jeg aldri tatt akkurat dette opp med noen, men har hintet frem når det er på det verste at "verden føles ikke ekte, det KAN ikke være ekte". Men så skal jeg liksom forklare hva jeg mener med det, og der stopper det opp.

[Gjest Lino]

Seriøst? Det er sånn jeg mener, men jeg syns det er så vanvittig vanskelig å forklare.

Har du noengang blitt værende i den følelsen?? Hvordan kom du i såfall ut av den? For meg gir hvertfall tilstanden en konstant følelse av panikkangst (24 t i døgnet, uten stopp) og elsostensielle tanker kverner og blir verre og verre og jeg går dypere og dypere inn i tilstanden.

Det er det jeg ikke kommer ut av hvis det først skjer, derfor prøver jeg nå å IKKE fokusere på ting som kan vippe meg over kanten, men det er lettere sagt enn gjort. Det du ikke skal tenke på, tenker du som regel intenst pø.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Akkurat den setningen kjenner jeg utrolig godt igjen! Jeg har faktisk selv brukt akkurat de ordene "vippe over kanten", da det er akkurat slik det føles. Jeg er for tiden inni en liten krise selv angående dette, og har da forklart det til folk som at jeg "står på enden av en klippe". Det føles som om jeg skal falle, klikke, bli gal, miste meg selv osv. Er det slik du også føler?

[AnonymBruker]

Wow, bare wow.

Da snakker vi nok om det samme (er bare SÅ vanskelig å forklare), bare at jeg har dessverre blitt "værende" der to ganger tidligere, og står nå på randen til tredje gang - som jeg prøver å unngå for alt i verden.

Har sendt deg pm!

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

[AnonymBruker]

Akkurat den setningen kjenner jeg utrolig godt igjen! Jeg har faktisk selv brukt akkurat de ordene "vippe over kanten", da det er akkurat slik det føles. Jeg er for tiden inni en liten krise selv angående dette, og har da forklart det til folk som at jeg "står på enden av en klippe". Det føles som om jeg skal falle, klikke, bli gal, miste meg selv osv. Er det slik du også føler?

Ja, helt likt :/

Anonymous poster hash: 1260a...ab9