Irriterende mennsker og deres væremåte

[AnonymBruker]

Folk som må bry seg om hva andre gjør, bare fordi det er en regel. Ikke fordi det er til skade for noen. Om f.eks noen sladret til politiet om at noen drakk på offentlig sted.

Folk som skal gjøre noe ekstra ut av seg hele tiden. Altid skal være morsomme, og gjøre hver og en på jobb klar over at hn er på plass. Men skal ikke jobbe så mye, bare gå rundt og vitse.

Folk som ikke er klar over hvilken grimase de har noen ganger. 

Folk som ikke gir tilbake det dem skylder deg!

Anonymkode: 880e5...b93

[AnonymBruker]

Nysgjerrige folk.. som jeg hater nysgjerrige folk. Spesielt ikke når man har sine grunner og ikke gidder å fortelle dem for da kommer det en flom tilbake som indikerer om hvor lite de egentlig respekterer deg. Man gir dem knotete svar for å finne ut av hvor mye som foregår oppi hodet. Som at de sier, "du har aldri tenkt igjennom dette, så så, la meg fortelle deg", og man bare sitter/står der og tenker "yeah here we go again.. jeg lar deg prate, jeg forstår deg, for å komme meg fortest mulig unna deg, og du føler deg bra og tenker jeg har tatt det til meg". Som om grunnene en har med seg selv ikke skal være gode nok ... De prøver å dytte deg tilbake til en sti du prøver å komme deg unna, i beste mening. Hva er det med folk som mener seg kapabel til å hjelpe, men som ikke vet hva hjelp egentlig skal gå i? Man skal være for den andre det man ikke klarer selv, og det sømløst. Personen skal ikke ha følelsen av å motta hjelp, men at det tetter igjen hull som er der. De færreste har denne evnen, men er innbilske nok til å tro at det å ville hjelpe/ønske om å hjelpe - er godt nok.

Et smil er ikke alltid godt nok, man har lyst til å føle seg kompetent også. Hvorfor tar folk det fra en hele tiden? Eneste som forstår behovet mitt er bestemor, men der igjen, hun kommer fra en tid hvor de skjønte menneskets behov, at man må gjøre det beste utav det i praksis, fremfor å skulle bable om å hjelpe, de (andre) lar meg fokusere på den crap situasjonen min, (det du sier er aldri noe nytt) og det eneste jeg ønsker er å få glemme meg selv litt og det møkkalivet jeg har. Men så kommer de og minner meg på om problemene mine ... what for? Hvilken hensikt har det? Ingen. Hva gir det dem egentlig å prøve å ville hjelpe meg...? For hver gang de gjør det utsetter de livsmotet mitt enda mer, setter livet mitt på pause med enda flere timer. "Ser jeg virkelig ut som at jeg ikke klarer å tenke selv?", føles det som. "Må jeg virkelig BEVISE at jeg har en tankeevne for en person jeg ikke engang har lyst til å prate med?" Og hvis jeg skal bevise det så må jeg poengtere det kraftig, argumentere lenge, før det går inn i hodene deres. Men da blir de sååå fornærma. De sier at jeg må ha tid til å takle ting, javel ja, så gi meg tiden i praksis da. Ikke bare snakk om det. La meg være.

En annen ting er at jeg blir kritisert for å ha lukket meg, de savner den gamle meg. Men det er ikke vits å være åpen når det blir misbrukt det til egen fordel, og attpåtil sitter jeg igjen med skjegget i postkassen etterpå... Antar at de fleste blir forvirret når de møter ekte åpenhet, de suger det til seg og blir glade, de tror de alle er one of a kind ... alle som en. Blir sprø. Hva er vits med å snakke om åpenhet når det er en konstruert forståelse bak det ... Heller være det genuint, fremfor å tenke/snakke om det. Næh, holder meg unna de fleste, tror jeg... Dette er et ytterst irriterende menneske for meg med dertil irriterende oppførsel. Hvis dere ser et litt oppgitt blikk, eller et snev av oppgitt blikk.. ikke gå videre med temaet, ta hintet, ikke ta det som en utfordring til å pøse på.. Det er ingen åpning der for dere.

Anonymkode: fd555...b0b

[AnonymBruker]

Hvis det er varme-rekord i ett eller annet lite tettsted eller noe. Så kommer det alltid en haug med idioter frem i kommentarfelt og debatt-forum / sosiale medier med kommentarer av typen "dette er en global oppvarming ja...."

Forbanna idioter! Slike folk kan sikkert ikke fatte og begripe hvordan det kan være regnvær i Stavanger, samtidig som det er solskinn i Trondheim!

Anonymkode: 9f458...174

[Gjest antbug]

Den 1.9.2016 at 9.07, AnonymBruker skrev:

Nysgjerrige folk.. som jeg hater nysgjerrige folk. Spesielt ikke når man har sine grunner og ikke gidder å fortelle dem for da kommer det en flom tilbake som indikerer om hvor lite de egentlig respekterer deg. Man gir dem knotete svar for å finne ut av hvor mye som foregår oppi hodet. Som at de sier, "du har aldri tenkt igjennom dette, så så, la meg fortelle deg", og man bare sitter/står der og tenker "yeah here we go again.. jeg lar deg prate, jeg forstår deg, for å komme meg fortest mulig unna deg, og du føler deg bra og tenker jeg har tatt det til meg". Som om grunnene en har med seg selv ikke skal være gode nok ... De prøver å dytte deg tilbake til en sti du prøver å komme deg unna, i beste mening. Hva er det med folk som mener seg kapabel til å hjelpe, men som ikke vet hva hjelp egentlig skal gå i? Man skal være for den andre det man ikke klarer selv, og det sømløst. Personen skal ikke ha følelsen av å motta hjelp, men at det tetter igjen hull som er der. De færreste har denne evnen, men er innbilske nok til å tro at det å ville hjelpe/ønske om å hjelpe - er godt nok.

Et smil er ikke alltid godt nok, man har lyst til å føle seg kompetent også. Hvorfor tar folk det fra en hele tiden? Eneste som forstår behovet mitt er bestemor, men der igjen, hun kommer fra en tid hvor de skjønte menneskets behov, at man må gjøre det beste utav det i praksis, fremfor å skulle bable om å hjelpe, de (andre) lar meg fokusere på den crap situasjonen min, (det du sier er aldri noe nytt) og det eneste jeg ønsker er å få glemme meg selv litt og det møkkalivet jeg har. Men så kommer de og minner meg på om problemene mine ... what for? Hvilken hensikt har det? Ingen. Hva gir det dem egentlig å prøve å ville hjelpe meg...? For hver gang de gjør det utsetter de livsmotet mitt enda mer, setter livet mitt på pause med enda flere timer. "Ser jeg virkelig ut som at jeg ikke klarer å tenke selv?", føles det som. "Må jeg virkelig BEVISE at jeg har en tankeevne for en person jeg ikke engang har lyst til å prate med?" Og hvis jeg skal bevise det så må jeg poengtere det kraftig, argumentere lenge, før det går inn i hodene deres. Men da blir de sååå fornærma. De sier at jeg må ha tid til å takle ting, javel ja, så gi meg tiden i praksis da. Ikke bare snakk om det. La meg være.

En annen ting er at jeg blir kritisert for å ha lukket meg, de savner den gamle meg. Men det er ikke vits å være åpen når det blir misbrukt det til egen fordel, og attpåtil sitter jeg igjen med skjegget i postkassen etterpå... Antar at de fleste blir forvirret når de møter ekte åpenhet, de suger det til seg og blir glade, de tror de alle er one of a kind ... alle som en. Blir sprø. Hva er vits med å snakke om åpenhet når det er en konstruert forståelse bak det ... Heller være det genuint, fremfor å tenke/snakke om det. Næh, holder meg unna de fleste, tror jeg... Dette er et ytterst irriterende menneske for meg med dertil irriterende oppførsel. Hvis dere ser et litt oppgitt blikk, eller et snev av oppgitt blikk.. ikke gå videre med temaet, ta hintet, ikke ta det som en utfordring til å pøse på.. Det er ingen åpning der for dere.

Anonymkode: fd555...b0b

Men hvorfor blander de seg i det hele tatt hvis du er så lukket som du sier? Jeg spør fordi jeg noen ganger møter folk som er temmelig lukka og uengasjerte i det meste som skjer rundt dem, men når de velger å si noe er det som kommer ut en eller annen form for klaging om hvor kjipt alt er. Kan det være det du gjør? I så fall er det å be om den ubrukelige hjelpsomheten du hater, for de fleste vil nok synes det er bedre å fokusere på løsninger enn å be deg holde munn og skjerpe deg. 

[AnonymBruker]

 Folk som ikke gidder å følge med på hva slags tråder de faktisk henger i.
 Slik at de ofte legger igjen kommentarer, i helt feil tråder!

Anonymkode: 9f458...174

[Gjest Marsvinet]

Jeg er et irriterende menneske. Ønsker å beklage på vegne av meg selv og alle andre irriterende folk her og nå. Jeg prøver så klart å ikke være irriterende, men det er ikke så lett. Alltid når jeg har vært med andre så sitter jeg igjen med en vond følelse av at jeg har irritert dem. Jeg irriterer i hvert fall vettet av meg selv. Jeg kan rett og slett ikke fordra meg selv, så irriterende er jeg. Beklager dette irriterende svaret. Prøver ikke å irritere, vil bare si hvordan det er å være oss. 

[Gjest antbug]

1 minutt siden, Marsvinet skrev:

Jeg er et irriterende menneske. Ønsker å beklage på vegne av meg selv og alle andre irriterende folk her og nå. Jeg prøver så klart å ikke være irriterende, men det er ikke så lett. Alltid når jeg har vært med andre så sitter jeg igjen med en vond følelse av at jeg har irritert dem. Jeg irriterer i hvert fall vettet av meg selv. Jeg kan rett og slett ikke fordra meg selv, så irriterende er jeg. Beklager dette irriterende svaret. Prøver ikke å irritere, vil bare si hvordan det er å være oss. 

Men hvis det ikke var for oss irriterende mennesker ville ikke de andre hatt noe å irritere seg over og skrive innlegg om. Da ville jo også alle vært like perfekte som dem, og det er uhyre vanskelig å virkelig få fram hvilket fortreffelig menneske man egentlig er hvis man ikke har noen i motsatt ende av skalaen man kan trekke fram og sammenligne seg med. Så selv om det er vondt å erkjenne at man er ganske irriterende er det viktig å samtidig huske på at man bidrar med noe positivt også. Hvis det bare fantes roser ville ingen lagt merke til hvor vakre de er. Det er her ugresset kommer inn. Vi er det.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, antbug skrev:

Men hvis det ikke var for oss irriterende mennesker ville ikke de andre hatt noe å irritere seg over og skrive innlegg om. Da ville jo også alle vært like perfekte som dem, og det er uhyre vanskelig å virkelig få fram hvilket fortreffelig menneske man egentlig er hvis man ikke har noen i motsatt ende av skalaen man kan trekke fram og sammenligne seg med. Så selv om det er vondt å erkjenne at man er ganske irriterende er det viktig å samtidig huske på at man bidrar med noe positivt også. Hvis det bare fantes roser ville ingen lagt merke til hvor vakre de er. Det er her ugresset kommer inn. Vi er det.

True. Jeg er også irriterende.... Hvis jeg møter andre som er irriterende lar jeg dem være irriterende i fred. Jeg kommer ikke med dårlig skjulte lærepenger, også en form for ... passivo-aggressivo.

Anonymkode: 05f17...55b

[Gjest antbug]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

True. Jeg er også irriterende.... Hvis jeg møter andre som er irriterende lar jeg dem være irriterende i fred. Jeg kommer ikke med dårlig skjulte lærepenger, også en form for ... passivo-aggressivo.

Anonymkode: 05f17...55b

Det er ganske irriterende det også, ja. Men kan man ikke i grunnen like godt være gjennomført irriterende hvis man ført skal være det? Bare fordi man er irriterende betyr det jo ikke at man ikke kjenner igjen andre som er det, og da kan man jo tvangsrekruttere dem inn i ugressets rekker. Da har vi til slutt bare de reneste og skjønneste rosene igjen  

[AnonymBruker]

17 minutter siden, antbug skrev:

Det er ganske irriterende det også, ja. Men kan man ikke i grunnen like godt være gjennomført irriterende hvis man ført skal være det? Bare fordi man er irriterende betyr det jo ikke at man ikke kjenner igjen andre som er det, og da kan man jo tvangsrekruttere dem inn i ugressets rekker. Da har vi til slutt bare de reneste og skjønneste rosene igjen  

De burde ha et innlegg på FB, "Hei, vil bare takke alle dere som får meg til å se amazing ut, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere!!"

Anonymkode: 05f17...55b

[Maleficenta]

På Sunday, August 14, 2016 den 18.56, ispinne skrev:

Hadde en kompis som KONSTANT skremte meg, selv når jeg tydelig viste at jeg ble irritert og ba han å slutte. Han kunne finne på å skremme meg når vi så film, gikk tur, handlet, når som helst, hele tiden. Herregud så irriterende. Det er morsomt når det gjøres på en kreativ måte en gang i blant, men dette ble litt overkill. Altså, å bli skremt ti ganger om dagen er ikke særlig morsomt i lengden.

Det er også ufattelig irriterende når man skal se film sammen med noen, og gjennom hele filmen taster personen på telfonen, ser på bilder på instagram, sjekker facebook... Så spør de hva som skjer, og jeg må forklare hva som har skjedd. Hvorfor foreslå å se film når man bare skal stirre på mobilen gjennom hele filmen? Det er jo deres eget valg, men jeg må innrømme jeg blir irritert av det. Og jeg har sluttet å forklare filmer nå. Vil man se en film får man følge med.

Noe jeg blir meget irritert av er når folk KUN snakker om seg selv, aldri spør hvordan det går med meg eller min familie, snur om alle samtaler til seg selv og sine problemer, kun snakker om sykdommer og plager de sliter med, etc. Jeg er ikke psykolog dessverre. Slike mennesker skygger jeg unna.

Samme her. Også irriterende når man skal se film sammrn og den ene behandler filmen som noe som bare surrer i bakgrunnen og som bare skravler istedet. Jeg liker å se på filmen når jeg ser film jeg.

[lokmeister2016]

Bedre votere og kverulanter , folk som får sydd puter under armene . Rosa overfladiske bloggere , egoister .. folk som maser , folk som skal legge seg oppi livet ditt og prøve og manipulere/bestemme over deg. De som legger Ann på kjæresten din . Jenter som er fjortisfulle og hyler og har falsk latter . Folk som prater dritt om deg når du kommer inn i et rom blir det helt stille . Og de som bare gjør ting for andre for egen vinning . Jeg generelt liker ikke mennesker . 

[AnonymBruker]

De som er overdrevent opptatt av regelboka, ala Narvestad.

Anonymkode: 2aaca...a85

[AnonymBruker]

Det skuffende samfunnet jeg lever i. Man får garantier hele fuckings livet om at samfunnet er så flott og alt er så bra. 

Da jeh fikk sinne inni meg tenkte jeg at det er så fint at jeg lever i et samfunn hvor folk takler en naturlig variasjon av følelser. 

Hva skjedde? Noe jeg antok var 'kjedelig' og allemannsgreie, fikk jeg nå stor oppmerksomhet fra folk som angivelig ønsker en slags forklaring. A-ha. Ikke ønsker jeg å gjøre meg selv logisk for tilfeldige, slik at de skal kunne chille litt... 

Men så finner jeg ut at nordmenn er jo så stuck up? Pripne.., holier than thou. Egentlig masse rare ting jeg aldri kunne tenke meg å gjøre. 

så går du en tur på byen en lørdags kveld og lurer på hva som er det jævla problemet? Folk rundt meg oppfører seg usjarmerende, får utløp for alle de handlingene de ikke kan gjøre men som sitrer inni dem. I og med at konteksten er sluk dem er, er det liksom lov. Føler det er en samfunnsstruktur fra en svunnen tid, nå har vi jo lært at det ikke spiller en jævla rolle når du driter på døgnet. Driten kommer når den kommer. 

Det mest merkverdige er vel det behovet for å 'sjekke' tilstandene rundt seg. Hvis du sjekker føler du deg utrygg og baserer på fordommer. Da er du ikke åpen. Da er du på desperat jakt for å beskytte deg selv og det er liksom veldig lite pent å se på. Disse ser da på meg, jeg antar jeg har havnet så langt fra flokken at jeg har blitt en kuriositet. Dvs de andre ser på deg slik de ser på noe når de undersøker noe. Skjønner ikke folk at den undersøkingsprosessen ikke er verdt en dritt? 

 

Anonymkode: a2249...55f

[Anoia]

Blir litt sliten av folk som alltid skal gjøre et poeng ut av hvor rare og utenfor normen de er.
Kjenner en del sånne, som godt kan holde det gående i evigheter om hvor helsprø de er, og hvor supersært det er at de har den og den hobbyen og hvor ville tilstander det blir når vedkommende i tillegg henger sammen med den og den personen.
Det er litt trist, for et par av dem er genuint fine og sympatiske folk jeg egentlig har mye felles interesser med, men jeg orker rett og slett ikke henge med dem pga alt "se så gæærn jeg er"-maset  

[AnonymBruker]

Folk som tror det hjelper å rope når de vet du hører dårlig.  Nei det hjelper ikke . Prøv å snakk rolig og tydelig i steden. 

Anonymkode: f575c...f67

[AnonymBruker]

Mødre som skal ha skryt for at de har ammet så og så lenge .. som om det er en bragd å holde barnet ditt i live. Det er et naturlig instinkt som ligger i oss. Og ja jeg kan uttale meg fordi jeg fullammer selv. 

Anonymkode: 60c50...221

[s0la]

On 6/20/2014 at 10:50 AM, Petra75 said:

Vikarer som etter tre dager kommer og forteller meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Eller - det gjelder for så vidt alle som kommer med en belærende pekefinger.

 

Pass på ræ'sjæl, din dust.

Jaaa! Dette irriterer meg grenseløst. Har hatt flere på opplæring på jobb i det siste, og etter ei uke kommer enkelte med kommentarer som «det er jo sånn vi skal gjøre dette, vet du», og så må jeg si «nei, jeg lærte deg at det er SLIK vi gjør det»... 

At de tør, sier jeg.

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 2aaca...a85

[Elaine Marley]

Jeg synes dette er utrolig irriterende, og det er når man ser en episode sammen med noen og de ikke har tålmodighet til å vente på at ting blir forklart eller blir helt totalt forvirret hvis det dukker opp en ny person. "Hvem er det?" eller "hvorfor skjedde det?" osv. De venter ikke engang og prøver å finne det ut selv, og så må man sitte halve episoden for å forklare ting. 

Samme med folk som sovner under episoder eller filmer og forventer at du skal ha sammendrag for dem under neste episode. Hadde en eks som var helt notorisk på akkurat det. Tilslutt gadd jeg ikke, og ba han se episoden på nytt eller følge med. 

Haha jeg liker generelt ikke folk som skal prate og mase om ting når vi ser på noe. Greit nok, hvis det er en kjedelig episode på tv, men når jeg setter meg ned for å se en spesiell serie eller film så er det forferdelig irriterende. 

Ekstremt høylytte folk som prater i ett sett og er avhengig av oppmerksomhet irriterer meg også. Gjerne avbryter de andre, og så blir alle sittende stille fordi denne personen må fortelle en eller annen "morsom" historie som de ler seg ihjel av selv. 

Endret 10. november 2017 av Elaine Marley