Sviket

[AnonymBruker]

Hvordan går det nå, Kyrre?

Anonymous poster hash: 114fb...414

[AnonymBruker]

Kyrre, du er en veik mann som lar deg tråkke på og misbruke. Kjærringa di er et troll. Jeg beklager at ingen har sagt det til deg enda.

Hun driter i deg og barna.

Hun ser bare seg selv og jobben sin.

Hun blir gravid med en annen mann.

Hun smitter deg med sopp.

Hun lyver.

Våkn opp!!!! Psykopat kaller man slike kvinner.

Hun elsker deg ikke, det er ingen kjærlighet her og hva så om dere har delt mange år og saker? Herregud da mann, stram deg opp og få henne ut av livet ditt. Dere finner ei løsning på barna og omsorg.

Hun vil bare være hos deg for da kan hun fortsette å utnytte deg og snylte på deg. Hun er en parasitt.

Du minner meg om min far. Han holdt ut et slikt kvinnfolk helt til hun forlot både han og oss barna. Tygg litt på den er du snill.

(Hun gadd ikke å slette loggen sin heller, for hun visste nok at det ikke ville ha all verdens konsekvenser for henne, for du tilgir henne jo, det vet hun).

Anonymous poster hash: 1709a...dd6

[AnonymBruker]

orket ikke lese alle svarene, men tok meg tid til å les det TS har skrevet. Hvordan gikk det?

Det jeg leser, er da ganske klassiskt? det blir bare så ille for enkelte å lese siden det er kvinnen som stikker fra mann og barn.

Hva gjør en mann som blir utsatt for noe sånt?

For å korte det ned, så er han utsatt for utroskap, lite sex, altfor mye husarbeide og ansvar for barna. Dette er normalt for en kvinne, men ikke for en mann.

Så hva gjør du?

Skillsmisse, o begge ønsker det. Familieterapi om begge ønsker å redde forholdet

Hva ed sex? Det vil ta tid. Hun trengte spenning på området, var trett av tre fødsler og ansvar...skrek etter oppmerksomhet. Det fikk hun av sjefen...et uforpliktende forhold. Et forhold basert på sex, ja sånn begynner jo alle forhold.

Så nå er jeg spent på hvordan det gikk. Historien til TS er ikke enestående, den er helt vanlig.

Anonymous poster hash: b0a46...089

[Tba]

Kyrre, du er en veik mann som lar deg tråkke på og misbruke. Kjærringa di er et troll. Jeg beklager at ingen har sagt det til deg enda. Hun driter i deg og barna.Hun ser bare seg selv og jobben sin.Hun blir gravid med en annen mann.Hun smitter deg med sopp. Hun lyver. Våkn opp!!!! Psykopat kaller man slike kvinner. Hun elsker deg ikke, det er ingen kjærlighet her og hva så om dere har delt mange år og saker? Herregud da mann, stram deg opp og få henne ut av livet ditt. Dere finner ei løsning på barna og omsorg. Hun vil bare være hos deg for da kan hun fortsette å utnytte deg og snylte på deg. Hun er en parasitt. Du minner meg om min far. Han holdt ut et slikt kvinnfolk helt til hun forlot både han og oss barna. Tygg litt på den er du snill. (Hun gadd ikke å slette loggen sin heller, for hun visste nok at det ikke ville ha all verdens konsekvenser for henne, for du tilgir henne jo, det vet hun). Anonymous poster hash: 1709a...dd6

Harde ord, men dessverre sant.

Hun er av den typen som oppfatter snille mennesker svake, og behandler dem dårlig.

Vis at du har verdi ikke finn deg i alt.,

Ring kona til sjefen og informer henne, det er dårlig gjort og feigt å ikke informere henne.

Vurder om du informere jobben deres også, som du har vurdert.

Vær tøffere så behandler ikke folk deg så dårlig.

[AnonymBruker]

Harde ord, men dessverre sant.

Hun er av den typen som oppfatter snille mennesker svake, og behandler dem dårlig.

Vis at du har verdi ikke finn deg i alt.,

Ring kona til sjefen og informer henne, det er dårlig gjort og feigt å ikke informere henne.

Vurder om du informere jobben deres også, som du har vurdert.

Vær tøffere så behandler ikke folk deg så dårlig.

Det er knallharde ord, og det var jeg som skrev de. Det nytter ikke å synes synd i han, det fører ikke til noe godt. selv om han også trenger trøst. Men ikke bare det.

Min far var en slik mann, og det var ikke godt for meg som datter å se hvordan min mor behandlet han, forsømte oss barna og til slutt dro sin kos for en annen mann. Pappa gråt, utrolig nok, og savnet henne. Så innledet han nok et forhold til ei trollkjærring. Menn kan også gå inn i dårlige mønstre og bli utnyttet.

Denne kvinnen tenker bare på seg selv og har ingen skrupler, og hun vil gjøre det igjen. Bare skjule sporene sine. Tenk å gå gjennom en abort og likevel fortsette? Her må man se hva hun virkelig er for slags menneske og ta det derifra. Ikke tilgi, dulle med henne og satse på at hun angrer seg. Det gjør hun ikke.

Kjenner jeg blir litt sint.

Jeg vet ikke jeg, vær et godt forbilde for dine barn og vær mann. Jeg ser desverre på min far som en svekling.

Anonymous poster hash: 1709a...dd6

[Cascade]

Det er en helt utrolig historie, venter på oppdatering.

[AnonymBruker]

Vet dette er en gammel tråd men må innrømme at jeg er nysgjerrig på hvordan det har gått med deg Ts. Var hjerteskjærende å lese dette. Håper på en oppdatering hvis du ønsker å dele?! 

Anonymkode: 450bf...538

[AnonymBruker]

Desverre ikke noe unikt tilfelle. Jeg har selv vært den andre mannen til ei frue som var og er enda utro mot sin mann og dette har foregått nå i over 10 år.

Jeg var elskeren hennes og hennes mann har fått vite om hennes dobbeltliv to ganger der jeg har sendt han mail, men til ingen nytte.

Jeg har brutt med henne for et år siden og jeg vet hun har fortsatt sitt dobbeltliv.

Grunnen til at hun har seg med andre er at mannen ikke klarer å gi henne noe i nærheten av hva hun ønsker i senga. Ikke gidder han å lære seg noe heller, så da går de der og er gift sammen.

Anonymkode: 0eeb3...f8c

[AnonymBruker]

Jeg vet dette er en veldig gammel tråd men må innrømme jeg ble nysgjerrig på hvordan det går med deg nå Ts. Var hjerteskjærende lesing. Ubegripelig at mennesker kan behandle andre ( som man påstår at msn elsker) tenker både på deg Ts og barna i dette tilfelle. Håper på en oppdatering hvis du ønsker å dele:) 

Anonymkode: 450bf...538

[Dracula]

Lure også på hvordan det går med han !! forfedelig å lese .......

[AnonymBruker]

På 26.11.2013 den 10.00, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mann i begynnelsen av 40 årene. Kone, tre barn, bra utdannelse og jobb.

 

Legger ved min historie...

Håper noen har ork til å lese den og ser frem til eventuelle kommentarer og trøst...

 

"Sviket

Jeg ligger våken og vrir meg i sengen, som jeg har gjort de siste 14 dagene. Tankene om fortid og fremtid spinner rundt og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske livet hadde en bruksanvisning!

 

Historien begynner vel strengt tatt for 15 år siden, da jeg traff min nåværende kone. Romantikken blomstret, som den gjerne gjør til å begynne med. Vi flyttet sammen etter et år, og giftet oss året etter det igjen (i år 2000). Som seg hør og bør kom vår første datter til verden året etter. Lykken var fullkommen.

Vi bodde på den tiden i Oslo, der vi pleiet den lille familien så godt vi kunne. Stadig samvær med barselgruppe og turer i skog og mark. Vi var skjønt enig i at vi måtte ha flere barn, så tre år etterpå kom barn nummer to. Lykken ble litt mindre, da nummer to var adskillig tøffere å håndtere en det første barnet. Mange våkenetter og tøffe perioder med trass, noe som tæret på familieidyllen. Likevel… vi holdt sammen og fant felles trøst i felles skjebne. Det var tross alt dette vi ville.

Da barn nummer to endelig så ut til å ta til fornuft, og "trassedemonen" var drevet ut, fant min kone ut at en ekte familie skal ha tre barn. Selv var jeg uenig i dette og prøvde å argumentere så godt jeg kunne med ting som; "nå har vi jo endelig fått så store barn at vi slipper våkenetter og trass", "aldersforskjellen vil ødelegge for aktiviteter for de største" og "tenk om det skjer komplikasjoner, vi har jo vært heldige to ganger fra før"… En manns argumenter holder ikke lenge mot en bestemt kone. Etter mye bønn og gråt, ga jeg etter og vi fikk vårt barn nummer tre.

Det gikk faktisk bra… ingen komplikasjoner. Det ble en skjønn liten jente. Med tre barn ble det trangere om plassen og etter mye om og menn bestemte vi oss for å flytte tilbake til gamle trakter. Vi pakket flyttelasset og kjøpte oss hus på I by på østlandet. Et flott gammelt hus på en fin eiendom, der vi nå har lagt ned mye arbeid i oppussing. Perioden med flytting og bytte av jobb var forholdsvis tøff, men vi holdt sammen og støttet hverandre gjennom prosessen. Det gikk bra!

Vi fikk oss nye jobber begge to. Jeg fikk jobb i en stor lokal bedrift og min kone fikk jobb i en mannsdominert bedrift, der hun fikk avdelingslederansvar. Hun var i fyr og flamme over endelig å få lov til å innta en lederrolle i arbeidslivet, etter å ha vært borte fra arbeidslivet i tre lengre perioder på grunn av barnefødsler. I tillegg hadde hun hatt lønnet permisjon en periode, pga nedbemanning på arbeidsplassen. Selv følte jeg at jeg kastet bort opparbeidet kompetanse, da jeg i min tidligere jobb i Oslo hadde opparbeidet meg status som fagekspert. Det var tungt å begynne i ny bransje og mindre kår, men jobben er for meg ikke det viktigste i livet. Det første året på I det nye hjemmet blomstret familien og vi koste oss med nærhet til familie, sentrum og Mjøsa.

For et år siden, da min kone hadde jobben i firmaet i et års tid fikk hun tilbud om utvidet ansvar. Ansvar for å lede alle bedriftens avdelinger på østlandet. Jeg må innrømme at jeg var litt betenkt, da dette betydde at hun i en mye større grad måtte foreta jobbreiser, som satte meg i en situasjon der jeg ble alene med barn og hus både morgen og ettermiddag, i tillegg til noen netter. Min kone hevdet allikevel at "nå var det hennes tur", etter å ha vært hjemme med barn. Jeg støttet henne derfor i beslutningen, og tenkte at hun burde få prøve seg, så fikk heller jeg ta ekstrabelastningen hjemme.

Denne ekstrabelastningen har vist seg å bli mye større enn jeg kunne ant. Reisene ble flere og flere av typen som innebar overnatting borte. Dette ble forklart med at møter foregikk langt unna, det skulle foregå nattarbeid, eller at aktiviteter flere dager på rad gjorde at overnatting var mest praktisk. Jeg må innrømme at jeg det siste året har blitt mer og mer frustrert og har blitt sjalu. Sjalu jeg! Dette var en helt ny følelse for meg. Til å begynne med var jeg vel mest sjalu på jobben hennes, som tok fra oss tiden sammen.

I løpet av det siste året ble min følelse av at noe var galt stadig sterkere. Jeg uttrykte frustrasjon over at hun var så mye ute og reiste, mens jeg i stor grad måtte sørge for daglig drift i hjemmet ved siden av min jobb. Da hun var en del av ledelsesgruppen var det stadig møter som innebar sosiale aktiviteter, middager og mengder med alkohol. Når hun var ute og reiste var det forholdsvis ofte at hun ikke tok telefonen. De gangene vi pratet sammen var hun som regel utslitt, etter det hun fortalte hadde vært nok en hard arbeidsdag. Da hun kom hjem på kvelden var hun alltid så sliten at sex ikke var et tema.

Noe som forundret meg var at hun begynte med intimbarbering. Ikke fordi det er noe rart i dette, men for at jeg tidligere hadde ytret ønske om jeg fant dette tiltrekkende, men blitt avfeid med at "det er ubehagelig". Hun kunne låse døra og bruke lang tid på badet før hun skulle reise av gåre. Husker et par anledninger der jeg påpekte at hun hadde tatt på på seg sexy undertøy, og spurte forsiktig om det var for min del… noe som ble avvist med et fnys.

Etter en av reisene sine nevnte hun en episode der en av kollegaene hennes i bedriften hadde prøvd å få bli med henne inn på rommet etter en fuktig middag. På vårparten hadde den lokale avdelingen hennes en grillfest av det fuktige slaget. Min kone fortalte meg at en av de yngre mennene på denne festen hadde betrodd henne at alle mennene i firmaet hadde lyst til å knulle henne. Jeg ble rystet, men samtidig positivt innstilt for at hun faktisk fortalte dette.

Hun merket jo at var blitt sjalu og nå i etterkant kan det se ut til at hun brukte dette som avvæpning slik at jeg ikke skulle tørre å stille for mye spørsmål.

Det siste halve året ble jeg mer og mer frustrert. Jeg tok derfor opp temaet sex direkte, og spurte om det var noe hun savnet, eller hadde lyst til å prøve, for å krydre sexlivet litt. Jeg fikk da til svar at hun ikke var så opptatt av sex, og at vi sikkert hadde like mye sex som i de fleste andre parforhold. Jeg på min side mente at sex og nærhet var en viktig del av det å være kjærester, og det som skiller slikt forhold fra vennskap. Etter dette fikk jeg selvfølgelig dårlig samvittighet for å ha utøvet press på henne, så jeg kjøpte blomster dagen etterpå (noe jeg sikkert har gjort for sjelden). Da hun fikk disse knakk hun sammen i gråt… for meg nok et tegn på at noe var galt, da det ikke virket som om det kun var gledestårer.

Sommeren kom og vi hadde tre fine uker sammen. Endelig var hun sammen med familien og vi fant på aktiviteter sammen. Det var deilig å føle at vi var et par igjen.

Sommerferier varer så altfor kort og hverdagen startet igjen med et brak. Stadig nye jobbreiser og dertil liten tid til familien. Det var aldri spørsmål om reisene hennes passet inn med min og familien sin hverdag. Reisene ble avtalt på følgende måte: "Jeg må på….". Ved et par tre anledninger passet hennes avtaler og reiser veldig dårlig, da jeg også har en jobb som krever mer enn 100%. Det var imidlertid aldri snakk om å fire en tomme. I slike tilfeller måtte det skaffes barnevakt. Jeg ble imidlertid veldig frustrert over dette da jeg mente det burde gå an å få hverdagen til å gå opp, om vi begge viste fleksibilitet. Sexlivet skrantet fortsatt. Det virket som om hun kun var interessert i sex dagen etter hver gang jeg luftet mine frustrasjoner… påtagende.

En dag oppdaget jeg at jeg hadde fått utslett på penis. Min kone sa hun hadde fått sopp og kjøpte et middel jeg kunne smøre på, samtidig som hun startet sin egen kur. Jeg syntes dette var litt rart, da jeg ikke hadde opplevd liknende i løpet av de 15 årene vi hadde vært sammen. Jeg googlet legemiddelet og fant ut at det faktisk var til bruk mot sopp, som gjerne ble smittet ved seksuell omgang.

Uken etterpå fant jeg toalettmappen hennes åpen i baggen, etter nok en jobbreise. Jeg googlet nok en gang legemiddelet… Det gikk et støt gjennom meg og jeg fikk pustebesvær… "For å hindre uønsket graviditet". Kona mi gikk på P-piller! Jeg steriliserte meg etter barn nummer tre! Jeg vaklet inn på soverommet der hun lå og sov, og spurte henne rett ut med skjelvende stemme og hjertebank; "Er du utro?" Det ble stille et øyeblikk, før jeg fikk det perfekte svaret; "men kjære deg, jeg bruker det bare for å regulere menstruasjonen". Perfekt svar med tanke på at jeg, som andre menn, avskyr samtaler som dreier inn på menstruasjon og blødninger. Perfekt svar med tanke på at det var noe slikt jeg egentlig ville høre. Da kunne jeg fortsatt forbli i min lille lyserosa verden der familieidyllen tilsynelatende var perfekt... Klumpen i magen var kommet for første gang.

Hverdagene fortsatte som tidligere. Minstejenta på fire i full trassalder. Min bedre halvdel var fortsatt opptatt med jobb og reiser, mens jeg skjøtte hus, hjem og aktiviteter så godt jeg kunne. Forskjellen nå var at jeg hadde en klump i magen som knytet seg stadig oftere. Vi var nå i oktober og hun reiste en uke til USA på jobbreise. Nok en gang avgjort uten familieråd. Nok en periode familien måtte klare seg alene. Jeg ville jo ikke ta fra henne denne muligheten. Jeg kjørte henne ned på stasjonen og bar kofferten til toget. Et lett kyss på munnen ga meg trøst.

Etter turen til USA, der tilbakemeldingene til hjemmet hadde vært i form av noen få telefoner der hun uttrykte hvor kjedelig det var, kom hun hjem. Hun sa da at hun ikke hadde savnet oss… Det varmet jo! Jeg hadde merket meg at hennes tålmodighet med barna ble stadig mindre, noe som var vondt å oppleve. Noe var galt!

Kalenderen hennes begynte å fylle seg opp, og hun varslet at avdelingen hennes skulle reise på julebord til utlandet… Hun ville derfor bli borte fra lørdag formiddag til tirsdag. Slett ikke verst sammenliknet med min egen bedrift, som har julebord i kantina (med egenandel på 200,-). Hun er på denne reisen i skrivende øyeblikk, men nå er jeg i hvert fall klar over hva som har foregått. Min kone har vært utro!

Etter at hun kom hjem fra USA og nærhet var like fraværende som antall unnskyldninger, foretok jeg et grovt tillitsbrudd. Mens hun raste uanmeldt ut av huset i frustrasjon over en av trasseriene til fire-åringen, brøt jeg meg inn på Facebook-kontoen hennes. Halsen snørte seg sammen. Pulsen hamret tungt i hodet og hjertet holdt på å sprenges... Jeg fant over 700 intime meldinger med hennes nærmeste sjef. Svart på hvitt viste Messenger-meldingene meg at forholdet deres hadde startet desember 2012… et par måneder etter at hun hadde rykket opp til ny stilling. Jeg følte meg som den laveste blant de lave i det jeg lagret loggen fra samtalene deres og logget meg ut igjen.

Jeg fremskyndet leggetiden til barna med skjelvende stemme og bedyret til kona at "vi må snakke sammen om xxxxx". Hun hev seg ned på sofaen og knakk sammen i gråt. Avsløringen var et faktum. Jeg ble veldig imponert over min egen evne til å beholde roen ovenfor min kjære, selv om jeg kokte innvendig. Vi pratet og gråt… det hele virket som et mareritt. Natten falt på men jeg klarte jo slett ikke å sove. Jeg sto opp midt på natten og satte meg ned og leste hele loggen… Jeg ville vite alt!

Meldingene vitnet om forelskelse, oppmerksomhet, lengsel, kåthet og glede jeg ikke visste bodde i min kone. Det var en helt annen person som skrev meldingene. Det var jo nettopp denne lidenskapen jeg hadde lett etter. Det var utrolig tungt å lese konkrete meldinger der min kone beskrev hvor mye hun lengtet etter denne mannen… skrevet mens hun lå i samme seng som meg.

- Hvordan de avtalte å møtes på alle de plassene jeg visste min kone hadde reist til i jobbsammenheng…

- Tenke på at munnen som ga meg et lite kyss før avreise til USA to timer etterpå hadde vært fylt av helt andre ting

- Hvor øm og sår min kone følte seg i nedentil etter en heftig natt i sengehalmen…

- Belastningsskader i ryggen etter voldsomme runder…

- Spennende medarbeidersamtaler, der han viser at han er en "god sjef"…

- De skrev at de måtte være forsiktig med å ta "ekstra" hotellovernattinger på jobbens bekostning, da det ble satt spørsmål ved dette ved en anledning

- "Shit positiv graviditetstest!"…

- "LEÅH6MD"…

- "Våt og klar"…

- "Stor og hard"…

- "Er så trøtt etter slitsom uke med møter, abort, sex og mere møter"…

- Tidspunktene for meldingene som viste at det ikke var så rart at hun var trøtt når hun kom hjem igjen…

- Bilde av min kone i sexy undertøy, mens jeg bare fikk bilde av et slitent ansikt under "jobbreisene" hennes

 

Det store spørsmålet er "Hva nå"?

Min kone sier hun fortsatt elsker meg, samtidig som det klart fremgår at hun har følelser for sjefen sin. Han på sin side har også kone og to barn. Jeg har konfrontert sjefen hennes ansikt til ansikt, der jeg ga uttrykk for hva jeg føler om saken, og hvor liten han fremstår i mine øyne. Både som ektemann, mann, sjef og medmenneske. I følge min kone skjedde det første gang i fylla, under en sosial begivenhet med ledergruppa. Liten trøst for meg, men kunne vært forståelig som et engangstilfelle. Om man virkelig elsker noen, er det da mulig å fortsette og bedra i et helt år? Servere løgn etter løgn i et helt år? Få personen du påstår du elsker til å føle seg dum og sjalu, i et helt år? Bare fordi det føles spennende og ulovlig? Jeg tror egentlig ikke det.

- Hvordan kan man elske et menneske man bedrar til de grader?

- Er man da i det hele tatt i stand til å elske andre enn seg selv?

- Er det mulig for meg noen sinne å få tillitt til min kone igjen?

 

Det har nå gått fjorten dager siden avsløringen. Tankene går opp og ned, hit og dit. Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre? Hvorfor ble ikke eventuelle savn i samlivet tatt opp til diskusjon med meg, slik at vi kunne forbedre det vi hadde? Hvorfor skjedde dette, vi kranglet jo nesten aldri? Hvordan kunne hun tillate seg å fortsette aktivitetene så lenge at hun fikk følelser for denne mannen? Hvordan kunne hun tillate seg å fåmeg til å føle meg som en sjalu dritt, når hun selv drev på som hun gjorde?

Min kone sier hun elsker meg og ønsker å fortsette forholdet vårt. Utfordringen jeg ser her er at jeg ikke klarer å dele. Hvis hun vil være en del av familien så må hun satse på familien, på oss… fult og helt. Vi har grått mye begge to de siste to ukene. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på hvorfor hun gråter. I grunn har jeg på følelsen at hun gråter mest på grunn av at jeg avslørte sviket og at hun derfor blir forhindret fra å fortsette som hun har gjort. Hun innrømmet faktisk at hun gråt fordi jeg har nektet henne å reise på et julebord nummer to (i tillegg på julebordet hun er på nå, der hun er borte fra lørdag til tirsdag). Julebordet jeg har nektet henne å reise på er for ledelsesgruppen, inkludert sjefen sin. Jeg klarer simpelthen ikke å se hun reiser på dit. Hvordan kan hun gråte over dette når man ser på helheten her? Jeg har på følelsen at hun gråter mest over ikke å få lov til å fortsette med to familier; En til romantiske, opphissende og røffe stevnemøter på hotell, uten noen forpliktelser og barne-mas, samt en familie der hun kan opprettholde illusjonen av sin egen integritet og perfekte liv, og som gir henne friheten hun trenger for å fortsette.

Jeg gråter over sviket og alle løgnene som er blitt servert det siste året. Over manglende samarbeidsevne og empati for de som er glad i henne. Jeg gråter over at vi kanskje ikke skal bli gamle sammen, noe jeg hele tiden har tatt som en selvfølge. Jeg gråter over hva som vil skje med barna, uansett utfall.

I tiden etter at vi fikk barn har jeg dessverre brukt alt for mye av tiden min på å være en god familiefar. Vært minst mulig borte på jobbreiser og prioritert ned venner i stor grad, til fordel for barna og kona. Da vi også har flyttet litt på oss sitter jeg i grunn ikke igjen med en virkelig god venn jeg kan søke råd hos. Hvis jeg bekjenner meg til noen jeg kjenner eller familien, vil nyheten spre seg og all mulighet for å sy sammen det døende forholdet være fånyttes.

Bare for å oppklare litt; Jeg er ingen helgen som påberoper meg å gjøre alt hjemme, da jeg sier jeg tar meg av hus og hjem. Min kone tar sitt tak når det gjelder husarbeid, men det å være der! Det å ha overskudd til aktiviteter med familien! Det å ha den tålmodigheten som skal til når man har en fire-åring i huset. Jeg kunne med fordel ha vært mer mystisk og spennende, funnet på mye spennende påfunn for å krydre parforholdet. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at gresset ikke er så veldig mye grønnere på den andre siden… Om hun måtte dele helehverdagen med den nye mannen i sitt liv regner jeg med at mye av spenningen hun har opplevd det siste året ville avta rimelig raskt.

 

Verden slik jeg kjenner den forsvinner mellom fingrene mine og jeg kjenner at jeg dør innvendig. "Til døden skiller dere ad" er en veldig god terminologi, da det er store muligheter for at nettopp dette blir utfallet. Tankene flyr fra den ene ytterkant til den andre. Hvilke alternativer har jeg?

 

 

Hevn:

- Skilsmisse

- Selge hus og hjem

- Droppe hele min historie samt loggen deres på Facebook, åpent for alle venner, kjente og familie.

- Sende samme informasjon rundt til arbeidsgiver og kollegaer

- Sende informasjon til ektefellene til de få kvinnelige kollegaer hun har, så disse blir oppmerksom på graden av sexpress og tilbud på jobben

- Knytte navnet til både min kone og sjefen opp mot historien, slik at alle potensielle fremtidige arbeidsgivere som gjør et google-søk på navnet deres vil se hva de står for

- Lage en saftig Youtube video

- Forklare barna hva som har skjedd slik at de får et sannferdig bilde av sin mor

- Forlate familien, og la min kone selv se hvordan det er å være bundet på hender og føtter i jobb og familieliv… tvinge henne til å se ting fra andres perspektiv enn sitt eget

- Si opp livsforsikringen og ta livet av meg selv, da jeg føler jeg har mistet alt (hvis jeg gjør noe av det overforstående mister jeg i tillegg min egen integritet)

 

Det siste punktet ser jeg på som en dårlig løsning, da jeg tror kona mi ikke er i stand til å ha medlidenhet med andre enn seg selv.

 

 

Nyte livet uten forpliktelser og ansvar:

- Skilsmisse

- Selge hus og hjem

- Flytte fra familien og ta ansvar for eget liv og opplevelser før jeg vurderer siste punktet fra listen over hevn

- Bryte all kontakt med familien

- Ta jobb i en annen by/land… starte på nytt

 

 

14-14 tilværelse

- Skilsmisse

- Selge hus og hjem

- Kjøpe meg en egen plass i nærheten

- Kjøre turnus med barna

 

Svelge en kamel, eller snarere en blåhval

- Velge å tro de begge på at dette aldri skal skje igjen

- Prøve å oppnå tillitt til henne igjen

- Heve meg over at hun fortsatt må ha en viss grad av kontakt med sjefen sin

- Stole på at denne kontakten aldri blir noe mer enn rent faglig

 

Er dette siste i det hele tatt en mulighet? Jeg ønsker ikke, kan ikke og vil ikke sitte igjen som en sjalu ektemann som går hjemme og er sur og grinete. Jeg ønsker ikke, kan ikke, vil ikke måtte begynne å spionere på min kone fordi jeg mistenker at hun fortsetter med sitt dobbeltliv.

 

Jeg hater henne ikke… jeg hater hva hun gjorde, og jeg elsker den hun var. Jeg har enda et problem… Hva med barna? Skulle ønske livet hadde en bruksanvisning!"

 

 

Anonymous poster hash: 784b0...a35

 

 

Hvordan går det? 

Og hvordan ble enden på visa? 

Anonymkode: f020b...7eb

[AnonymBruker]

På 7.1.2014 den 21.42, Kyrre skrev:

Tja... Etter forholdene ikke så verst.

Første møte med familieterapi i slutten av neste uke, og er litt spent på hva som kommer ut av det.

Har det bedre enn før jul, men sliter med varierende humør og tidvis lite søvn fortsatt.

 

Takk for omtanken 😊

Hvordan går det med deg? 

Anonymkode: f020b...7eb

[AnonymBruker]

Hun tror kanskje at gresset er grønnere på den andre siden, men ser ikke at hun bor i en blomstereng.

Vet ikke hva jeg hadde gjort, men hadde ihvertfall kontaktet sjefens kone og fortalt henne sannhet.

Anonymkode: 02531...199

[AnonymBruker]

Håper inderlig livet har gått bra for deg TS! Fikk ordentlig vondt i meg når jeg leste historien din, for du fortjente ikke et råttent menneske som det kona di er.

Det er helt ubeskrivelig vondt når personen du bor med og vil dele resten av livet med, er i stand til å ødelegge deg på det værste. Det er mange som blir utsatt for slikt og det er ingen unnskyldninger gode nok til å ødelegge partneren sin.

Anonymkode: 8ac60...422

[Kyrre]

Hei, trådstarter her!

Ser at denne gamle tråden har fått pustet liv i seg igjen, og tenker det kanskje er greit å gi en lite tilbakemelding på hvordan det har gått, for på en måte å avslutte tråden. Det er jo faktisk passer 4 og 1/2 år siden jeg opplevde denne livskatastrofen, og la inn første post;

Vi er fortsatt gift, og bor sammen. Veien hit har vært et helvete, men har gradvis bedret seg etterhvert. Kort oppsummert erfaringer:

Har oppdaget at det er overraskende mange personer i min aldersgruppe som har opplevd noe av det samme. Alle jeg har pratet med har enten valgt å gå ut av forholdet, eller blitt forlatt. Antar det er noen mørketall, da det for meg faktisk oppleves som litt flaut at jeg ikke også har forlatt min partner etter det som hendte. Tror det er normalt at slikt forbindes med skam, selv om enkleste løsning absolutt hadde vært å vede ryggen til fra dag en.

- Forholdet vårt kommer aldri til å bli helt det samme som før

- Jeg har personlig vokst mye på hendelsen, og tatt tak i eget liv og satser på områder jeg ikke hadde turt tidligere. Disse opplevelsene ville jeg ikke vært uten

- Jeg er 95% sikker på at dette ble beste løsning for barna

- Jeg er 50% sikker på at det ble beste løsning for meg

- Hvis jeg hadde vist hvor tungt, og hvor lang tid det ville ta og normalisere følelseslivet igjen, så ville jeg gått ut av forholdet med en gang, uten å snu meg tilbake

Lykke til allle dere som har opplevd det samme. Utroskap er noe dritt!

 

Kyrre

 

[AnonymBruker]

Skam? 

 

Det står for meg stor respekt av deg. Du gjorde det rette for ungene, tross ydmykelsene og den eventuelle skam (kunstig - skam er avleggs og ikke fortjeningsmessig). 

Jeg har en helvetes historie selv. Men jeg ble forlatt. Prøvde for barnets skyld, men sitter nå med mindre samvær for å ha fungert som både mor og far. Det er ikke alltid det er riktig å bli når den ene er helt ute å sykler. 

Vil tro det må ha gitt deg mange påkjenninger, ja. Det tar tid å restituere etter årevis med bedrag og svik. Det er tøft, både vemodig og oppløftende, å høre at du har fått et nytt perspektiv på livet og gjort ting du ikke før turte. Det er du som har lært noe. Glem ikke det. 

 

Det er du som sitter med hele gevinsten. Uansett om det var en ufortjent og lang vei dit. Hun, vil jeg tillate meg å tro, har neppe lært noe, og om hun kjenner på skam og/eller skyld, så vil jeg faktisk gå så langt og si at hun fortjener det. Skammens siste bærere skal få ha den i fred. Det er aldri den andre sin feil, så du skal ikke kjenne på skam. Det kan godt være at du ikke har gjort alt riktig, men voksne mennesker skal kunne regulere følelser og opptre lojalt. Det er det som skiller oss fra barn. 

 

Jeg er fremdeles sint over min situasjon da livet mitt for tiden er "noe" lagt i grus. Det er en ikke helt ulik situasjon, men likevel med vidt forskjellige foranledninger, antagelig. Jeg blir så glad for å høre at du har kommet deg helskinnet gjennom dette. 

Anonymkode: f020b...7eb

[Kyrre]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

....

Jeg er fremdeles sint over min situasjon da livet mitt for tiden er "noe" lagt i grus. Det er en ikke helt ulik situasjon, men likevel med vidt forskjellige foranledninger, antagelig. Jeg blir så glad for å høre at du har kommet deg helskinnet gjennom dette. 

Anonymkode: f020b...7eb

Takk for tilbakemelding! Veldig godt skrevet.

Jeg syntes alltid det er leit å høre om flere tilfeller av slike svik.

Lykke til!

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Kyrre skrev:

Takk for tilbakemelding! Veldig godt skrevet.

Jeg syntes alltid det er leit å høre om flere tilfeller av slike svik.

Lykke til!

Kan forstå ditt valg i forhold til barna dine, men ikke i forhold til deg selv.

Anonymkode: 1f7d7...e53

[AnonymBruker]

Hei Kyrre. 

All respekt for deg som har stått gjennom dette. Husk at du kan i stor grad velge dine tanker. Det har nå gått lang tid og du kan velge å se fremover og prøve å legge bak deg det vonde. Du kan velge å begynne å stole på henne igjen, og du kan velge å være positiv. Du kan også være stolt av deg selv. 

Jeg var utro mot min kone. Hun har i stor grad kommet over det og vi har et flott forhold nå.

Anonymkode: 71c8b...41a

[Kyrre]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei Kyrre. 

All respekt for deg som har stått gjennom dette. Husk at du kan i stor grad velge dine tanker. Det har nå gått lang tid og du kan velge å se fremover og prøve å legge bak deg det vonde. Du kan velge å begynne å stole på henne igjen, og du kan velge å være positiv. Du kan også være stolt av deg selv. 

Jeg var utro mot min kone. Hun har i stor grad kommet over det og vi har et flott forhold nå.

Anonymkode: 71c8b...41a

Heisan! 

Artig å møte en «fra den andre siden». 

Antar at dere da har vært igjennom den samme livskrisen som oss, og jeg håper du har tatt inn over deg hva slike handlinger medfører. Hvis man ønsker å stå i forholdet kreves det utrolig stor tolmodighet fra den part som har forårsaket krisen. Antar det ville vært enklest å forlate forholdet for deg også. 

Det tar lang tid å kunne velge sine tanker, som du nevner. Dette har jeg vært selv vært veldig bevist på, og det har kommet gradvis ettersom tiden går. Den utro part må i denne tiden virkelig vise anger og vilje til å jobbe videre med forholdet.

Utroskap, der man ikke har til hensikt og forlate sin partner må derfor frarådes, da det enten blir oppdaget, og føre til lidelsene beskrevet i denne tråd, eller føre til nagende dårlig samvittighet hos den utro part. 

Noen få korte spennende møter er uansett ikke verd alt dette!