Sviket

[Gjest gjest- silje]

Jeg kan forstå begge valg, å gå, eller å jobbe og bli.

Begge deler er vanskelig, smerten går ikke over ved en skilsmisse, så en jobb blir det uansett enten alene eller sammen med din kone.

Det jeg stusser veldig på er at hun gråter over å gå glipp av julebord nr 2. Dette viser noe om hennes følelser for sjefen og hvilke følelser hun har for deg. Det viser hvem hun enda er villig til å prioritere. FOR hadde hun virkelig kjempet for deg og ekteskapet så hadde ikke julebord/alkohol sammen med sjefen og kollegaer vært ett alternativ en gang.

- Så dette MÅ du tenke over, for her skurrer det veldig.

Måten det ble avslørt på, etter at du har spurt mange ganger sier også noe om din kone. Dette er ikke engangstilfelle eller noe hun har angret på så veldig? For hvorfor har hun ikke brutt forholdet og fortalt deg alt før? Dette er vel den ene tingen som hadde gjort at jeg ikke hadde vurdert tilgivelse, men jeg vet ikke da jeg ikke har opplevd utroskap på samme måte som med deg.

Ett godt råd: detaljer, og slikt, som man virkelig ønsker seg- men som ikke gagner en selv, bør man sette en grense, for når det er nok. Det er veldig vanskelig, fordi følelsene er som en berg og dalbane. Men for mye detaljer rundt det som skjedde, er noe av det som gjør det vanskeligere å jobbe seg igjennom drittet.

[Kyrre]

Igjen... tusen takk for mye god trøst, råd og synspunkt.

Veldig fint med konkrete råd som f.eks. familierådgivning... Det er ingen vei utenom.

Det er faktisk en trøst i å lese at andre har gjennomlevd dette og kommet ut noenlunde hel i andre enden.

Påpeker nok en gang at det ikke var meningen å gjennomføre alle de forskjellige mulige utfallene nevnt i første post. De forskjellige scenariene ble listet opp som en rekke mulige utfall... ren frustrasjon og fortvilelse. Jeg ønsker som sagt å beholde meg selv i det her, og som mange påpeker... holde ryggen rak.

Barna lider nok litt av pappas varierende humør, men skjermer dem så godt jeg kan.

Takk til alle!

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært hans kone ville jeg satt pris på at du tok kontakt og fortalte alt (med bevis) så jeg slapp leve en løgn.

Og de fortjener jo faktisk å miste både jobb og ansikt når man gjør sånt.

Hadde jeg vært deg hadde jeg kastet ut konen og overtatt omsorg for barna, virker jo ikke som hun er særlig interessert i de heller eller har stilt opp for de. Kun egotripp.. Not good..

Det vil ikke akkurat hjelpe barna at moren mister jobben og får dårlig økonomi. Da blir det mindre til dem også, både på kort og lang sikt.

Anonymous poster hash: 166f7...e22

[waco]

Du trenger ikke å spørre damene om dette, du kan spørre damene og mennene - her er kjønnene like dumme! Nei man blir ikke lykkelig av utroskap, men man får bekreftelse. De to følelsene som ligger dypest i oss alle er disse:Bekreftelse og Avvisning Derfor kan så mange søke bekreftelse selv om de har det bra og vet at det gir mange triste konsekvenser. Men individet selv velger det aller viktigste følelsen selv om barn og ektefelle får det jævlig. Anonymous poster hash: 39065...a31

Det ligger jo ikke noen bekreftelse i å bedra? Når man ikke kan fortelle folk hva som gjør en lykkelig blir man meget ulykkelige.

[Kyrre]

Så du har planer om å tilgi henne?

Anonymous poster hash: 3bcd1...8e6

Jeg har bestemt meg for å bruke litt tid... klarer i hverfall ikke å glemme.

Har tatt kontakt med familevernkontoret for å få en time. Der har de desverre 6-8 ukers ventetid. Føler behov for å snakke med noen, da hun er forholdsvis taus selv, da jeg tar opp temaet.

Jeg kan forstå begge valg, å gå, eller å jobbe og bli.

Ett godt råd: detaljer, og slikt, som man virkelig ønsker seg- men som ikke gagner en selv, bør man sette en grense, for når det er nok. Det er veldig vanskelig, fordi følelsene er som en berg og dalbane. Men for mye detaljer rundt det som skjedde, er noe av det som gjør det vanskeligere å jobbe seg igjennom drittet.

Jeg tok vare på hele Facebook loggen i det jeg avslørte alt sammen. Klippet og limte inn i Word. Det ble hele 90 sider med ca. 760 meldinger (på ett år!).

Leste raskt igjennom èn gang og desverre husker jeg alle bare så alt for godt. Dette har resultert i at meldigene "popper" opp i hjernen min med ugjevne mellomrom, og gjør meg ganske så bipolar

Følte jeg hadde behov for å se hvem jeg egentlig har basert livet mitt på.

[AnonymBruker]

Jeg har vært med en slik mann, og all tillit og respekt forsvant. Ingen følelser igjen. Det blir ikke mulig å leve med det mennesket. Det blir enkelt å komme over henne, når hun har oppført seg på den måten. Skill deg !

Anonymous poster hash: 83fb6...455

[susvil]

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si til denne historien eller råde deg til. Ord blir fattige.

Det første jeg tenker er at hevn aldri får gode konsekvenser. Da faller du liksom litt ned, ikke til hennes nivå, men allikevel. Sikkert godt i ettertid å vite at du ihverfall kunne oppføre deg. Det siste du nevnte med selvmord må du iallfall aldri finne på. Stakkars barn. Min mann begikk nemlig selvmord og det har vært tøft for både meg og dem. Nå lå det ikke slike ting bak, her var det snakk om psykose. Gjør aldri det.

Jeg tenker at du aldri vil kunne stole på henne igjen, kanskje alltid ha vondt i magen hver gang ho skal noe.

Går du fra henne vil du ihverfall beholde respekt for deg selv, selv om brudd blir tøft. Du klarer det jo på et vis.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Atheena]

Får litt inntrykk av at hun gråter pga kjærlighetssorg siden det var så viktig å gå på julebord nr 2.

[LadySinatra]

Jeg synes dette er så ille at jeg har ikke ord! Kjære trådstarter, ta en dag av gangen, uansett hva som skjer vil ingenting bli som før. Håper du får det bedre etterhvert uansett hva du velger

[AnonymBruker]

ble hun gravid med han , og tok abort ?? fy, dette er bare smakløst. stikk !

Anonymous poster hash: 83fb6...455

[bruker_K]

har lest alt (skumlest siste rest...)
hadde aldri tilgitt kvinnfolket. Hun er lei for at hun ble tatt... hun hadde fortsatt hatt forholdet, hvis du ikke hadde tatt henne i det.

skummelt med skilsmisse, men herlighet... hun har virkelig sviket deg!! dette synes jeg aldri noen burde bli tilgitt for..

håper du finner ut av det... Skal vedde på at det er ei dame der ute som klarer seg med "bare" deg

lykke til

[Gjest TheRighteous]

For et fælt kvinnemenneske. Få hun ut av livet ditt! Håper hun får det jævlig.

[kristian82]

TS - trøst og sympati sendes din vei!!

Fyf, jeg skal være singel for alltid as

[AnonymBruker]

Stor klem. Du skriver godt og er flink til å akseptere alle følelsene dine. Du kommer til å komme deg igjennom dette uansett utfall.

Jeg vil også anbefale terapi, men jeg vil heller anbefale at du starter med noen timer alene. Nå har du så mange følelser at det ikke er plass til henne i terapirommet. Mens du venter på time hos familievernkontoret kan du kontakte kommunen og få timer hos en psykiatrisk sykepleier. De har litt generell kompetanse, så det blir ikke noe ordentlig terapi. Men de kan lytte og være støtte i ventetiden. Ellers kan du snakke med fastlegen din om du ønsker det. De skal ta seg tid til slikt (eller henvise deg til psykolog).

Jeg vil også anbefale at hun flytter ut for en periode. Hvordan skal du kunne tenke (og prøve å gå videre) når du deler hjem med en som har kjærlighetssorg og ikke viser anger over hva hun har gjordt mot deg? Hvis hun flytter ut for en periode mener jeg at det kan være interessant for deg hvordan hun velger å tilbringe tiden sin. Om hun da føler seg fri fra ekteskapets forpliktelser (som hun tydeligvis gjør når hun er på reise), eller om hun benytter anledningen til å "rydde opp i seg selv". Med det mener jeg f.eks. begynne å trene, spise sunnere, intellektuell stimuli, tilbringe mer tid med barn og annen familie osv, men også at hun sorterer tanker og bestemmer seg for hva hun vil i livet. Jeg mener at du behøver å gjøre det samme. Det kan vel være vanskelig å få til nå før jul, men kanskje du har mulighet til å reise bort noen dager i romjulen og få kommet deg unna hjemmet.

Jeg har full forståelse for at du ikke ønsker skilsmisse, men jeg må si at din kone virker særs lite interessert i deg utifra det du skriver. Det vil jo selvfølgelig være nyanser som ikke kommer frem, men for meg virker det som om hun vil ha deg som barnepike mens hun kan leve livet uten deg. Hun har løyet for deg så mange ganger det siste året. Ville man klart det om man elsket den man løy for?

Jeg lurer litt på hvor interessert hun egentlig er i barna eller om hun "nå har jeg fått barn, prøvd ut det" om du skjønner.

Jeg ville vært helt ærlig med familie og venner om det hvis det føles naturlig. Om dere hadde ekteskapsproblemer pga noe annet, ville du delt det med familie og venner? Velg med omhu.

Hva vil hun med livet sitt videre? Trives hun slik dere har det, hvor du tar hånd om hjemmet? Hvor ønsker hun å være når barna blir så store at de ikke lenger behøves å passes? Ønsker hun da å gå ut med venninner eller dele kveldene med deg? Har du de samme ønskene? Definer hva du vil ha ut av livet.

Til slutt, jeg vet det er klisjé, men vær obs på at livet er kort. Vi har ingen garanti for at vi blir gamle og lykkelige. Er du villig til å ofre flere år av ditt liv på å være ulykkelig?

Anonymous poster hash: 0e9f9...936

[84Freyja]

Uff, vet akkurat hvordan du har det. Fikk avslørt mannen min for ca en mnd siden. Han hadde hatt elskerinna i et år, han hadde bevisst lagt ut ptofil på VictoriaMilan om ønske å treffe noen for uforpliktende sex! Det gjør vondt langt inni sjela å finne ut at det var planlagt utroskap.

Men nok om det. Jeg har valgt å prøve å tilgi/komme over sviket, dels fordi jeg ennå elsker han og fordi vi har barn sammen. Det er jammen ikke lett, særlig ikke når elskerinna har prøvd å ødelegge for oss ved å sjikanere meg. Og det er et enormt tillitsbrudd som tar tid å komme over.

Vi går i par terapi og han angrer veldig på det han gjorde. Det hjelper med parterapi for da får en hjelp til å se tingene på en annen måte. Har nå klart å begynne å spise og sove igjen, så det går vel fremover. Desverre er tankene der ennå, ser dem for meg når de har sex, har problemer med å ha sex med han etter dette. Men terapauten sier dette vil ta tid. Hva enn du velger så ønsker jeg deg alt det beste, det kommer garantert til å bli en tøff prosess. For min del er jeg ikke sikker på om jeg klarer å stå løpet ut, jeg prøver det beste jeg kan for ungene sin del.

[Sweet77]

For en historie, TS.

Jeg ser du vurderer å bli. Nå er jeg av de som mener at det å bli av og til kan fungere, forutsatt at forholdene ligger til rette for det. Men i historien din... det er en mengde ting som du bør vurdere mye mer objektivt, tror jeg, for her risikerer du å bli såret alvorlig og gå på en mye hardere smell enn du allerede har opplevd.

For det første, så har hun fra starten satt sine egen behov foran dine. Det å få barn nr 3 for eksempel. Hun burde tatt din mening og dine bekymringer alvorlig, hun burde "sett" deg. Isteden så griner og maser hun til du gir deg. Altså, ingen vilje til å se hvor sliten du er og hvilke konsekvenser det vil få for deg, det er kun hennes egen lengsel hun velger å agere på.

Dette er ikke et engangstilfelle. Dere må flytte, og med dette skaffe nye jobber.

Og her kommer det andre. I denne prosessen så tar hun det som en selvfølge at hun skal få realisere seg selv, og at du skal betale kostnaden. Ikke en gang ser jeg at hun har hatt en tanke for deg en gang, og hva du måtte gi. Hun skulle bare HA det, selv om hun hadde laget 3 barn som trengte henne.

For det tredje, hvor er takknemligheten for at du var VILLIG til å stille opp for at hun skulle få en karriere?

Og for det fjerde, hvorfor ville hun det? Hun hadde jo 3 barn og en mann hjemme, hvorfor fant hun ikke, som deg, tilfredshet i livet hun hadde valgt? Er man glad i noe, som ofrer man gjerne det som er nødvendig. Men jeg ser ingen offer her. Jeg ser kun "skal ha". Det "var hennes tur", sier du. Men det er feil. For i så fall skulle hun ikke trumfet igjennom 3 barn, men heller ha lagt opp livet slik at hun kunne få "turen" uten å være avhengig av at en annen ga alt. Hun skulle tatt ansvar.

Hun har, helt kynisk, utnyttet et annet menneske. Til å gi henne barn og være fulltids barnevakt og hushjelp, slik at hun kunne få denne drømmen oppfylt samtidig som hun levde det karrierelivet hun ville. Selv det å skaffe barnevakt har ligget på deg når det har krasjet med jobbene deres, - ikke hennes, men deres. Ikke en gang her har hun tatt ansvar, men tatt det som en selvfølge at det var ditt, som om hun var fredet eller noe.

Så kommer avsløringen. Igjen vil jeg peke på henne.

Om hun var glad i deg, så skulle det julebordet ikke vært noe offer at all. Hun skulle faktisk tatt initiativ til å kutte det ut selv. Og hun burde, med en gang, begynt å snakke om å skaffe seg en ny jobb. For det som vill betydd mest for henne, ville vært hvordan DU hadde det oppi alt dette.

Men denne, hun sørger isteden over det hun - "mister". Og av alle nedrige ting så lar hun deg se tårene hennes - som om det er henne det skal være synd på. Hvor er hennes omsorgen for deg? Det er hva som skulle vært viktigst for henne i denne situasjonen.

Det ser ut til at du, og hun selv, har vært til for henne. Mens det ikke ser ut til at noen av dere har vært til for deg.

Hva jeg prøver å si, er at om du går videre med henne, så er det med henne. Slik hun er. Det vil si, et menneske uten omsorg for deg, som setter seg selv først, og som ikke viser omsorg for deg, eller barna, før hun settes i et hjørne der hun ikke har noe valg dersom det ikke skal rakne for henne.

Dette er en av egenskapene hennes, en veldig gjennomgående en. Slike egenskaper forandrer seg ikke over natten, mange har ikke evnen til å forandre det noen gang. De kan snakke, og love, fordi de ser at det tjener dem selv best. Men de forandrer seg egentlig ikke, og den dagen det ikke tjener dem best lenger så er det glemt.

Jeg vet du er glad i henne, men det er dette du må leve med framover om du velger å gå videre med henne. Et liv der du sannsynligvis vil måtte slite fælt med å oppleve at hun tar ansvar, fra hjertet, for at ditt velvære skal være like bra som hennes eget. Om du synes det er grusomt, det du opplever nå, så tenk på at risikoen er ganske stor for at du om noen år nærmest er spist opp levende innenfra og ut.

For denne damen tar. Og skal du overleve oppi dette, så får du, som historikken viser, en kamp for å ta vare på dine egne behov hver gang det oppstår konflikt mellom dine og hennes behov.

Tenk over dette. Tenk over om du kan bli lykkelig med dette. Eller om sorgen heller er verdt å ta, slik at du kan gå videre og bygge deg ditt eget liv. For det ser det virkelig ut som du kan trenge. Både du og barna, sannsynligvis.

[AnonymBruker]

For et grusomt kvinnemenneske. Og ut fra hva du har skrevet, kommer ikke hun til å slutte å være utro. Hun kommer til å fortsette, bare være mye flinkere til å skjule sporene sine. Hun elsker ikke deg, da hadde det ikke vart så lenge. Men hun elsker helt sikkert den fasaden dere har, det perfekte hjem, med de perfekte barna og mannen. Så kan hun ha forelskelse og lidenskap ved siden av.

Så jeg ville uten tvil ha gått fra henne. I det lange løp vil du få det bedre, selvfølgelig veldig tøft når det står på. Og når dere har gått fra hverandre krev at hun har barna 50 %. Ikke la henne slippe unna ansvaret for barna. Til de nærmeste ville jeg fortalt hvorfor dere går fra hverandre. Men ikke noe til barna.

Ønsker deg masse lykke til.

Anonymous poster hash: 2ca4d...0b2

[Kyrre]

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å lese historien min. Det gjør godt å få dele den samtidig som mange av svarene er vanskelige å svelge.

Jeg innser at jeg må begynne å tenke mer på meg, og min egen fremtid... Det er meg selv jeg må leve "tettest på" videre. Må ikke utslette meg selv fullstendig som Flair skriver.

Endret 15. desember 2013 av Kyrre

[Gjest Atheena]

Jeg syns Flair er inne på noe her. Ofte så er det jo mannen som sitter i den posisjonen som kona de er i og da er det ofte mer legitimt enn om kvinner gjør det samme.

Jeg tror kanskje jeg ville tatt en uke alene, latt henne smake litt på alenemorrollen og fått litt avstand på alt.

Droppet hun julebordet?

[AnonymBruker]

Huff, så mange det er som går igjennom dette. Fra å synes at livet er bra, at man har fått det til, dumper man ned i helvete, får angst,stress, problemer med søvnen, harehjerte....graver som en gal etter flere bevis, den siste spikeren i kista, enda lurer man man på hvilken avgjørelse man skal ta, mens man raser, hater, elsker. Joda, jeg har vært der jeg og....5 år siden, tilgitt? nei, ikke i det hele tatt, men er glad i. Lurer på hva som foregår på innsiden av hodet hans.

Jeg ba han og henne om å dra et visst sted, jeg forlot hjemmet i 3 uker, var labil i minst 2 år. Nå kommer det sjelden til overflaten lenger. Å ikke ta en avgjørelse, er også en avgjørelse..som jeg stadig utsetter. Forakter meg selv aldri så lite, fordi jeg ikke gav ham et skikkelig spark bak, forlot ham for alltid og aldri så meg tilbake. Men vi, som dere har barn, og alt det andre som følger med. Jeg er glad i ham, allikevel ønsker jeg å hevne meg. Jeg vil gi ham smaken av Plumbo i magen. Hevnen smaker best kald, gjør den ikke? Han angrer selvfølgelig veldig på det som skjedde, allikevel virker det ikke som om vi to er laget av det samme materialet. Jeg ville aldri TURT å gjøre noe slik, ville aldri hatt NERVER til å verken se ham i øynene, eller hatt sex med ham etterpå. Jeg ville hatet meg selv intenst, nok til ikke å klare å fortsette mitt eget ekteskap i selvforakt.

Mistanken kommer ikke til å slippe taket, det vet jeg nå. Når han gir meg dyre gaver eller overdådige komplimenter, så er jeg mistenksom. Hvis han ikke er oppmerksom mot meg, blir jeg mistenksom. Ekteskapet er altså intakt, jeg er veldig glad i ham, vi koser oss ofte sammen, prater tilogmed fortrolig sammen, men lykkelig? nei det blir jeg nok ikke ordentlig igjen. Er det da verdt det å bli? jeg vet ikke, kanskje tar det nok 5 år til å finne ut av det. Noe som kretser ofte i mitt hode og som jeg ser du ikke har med i din liste over mulige tiltak under hevn er: avtale med en annen person at dere skal "leke" elskere. Tvinge deg til å reise bort i helgen, med lett gjennomskuelig unnskyldninger. Ta deg til rette, dra på hotell med den andre. La partneren bli skikkelig sjalu og redd for å miste, la h*n forstå hvor mye historien kostet deg rent følelsesmessig. Først da er balansen gjennopprettet, tror jeg og det ønsker jeg å prøve.

Anonymous poster hash: b4115...c08