Sviket

[AnonymBruker]

Jeg er en mann i begynnelsen av 40 årene. Kone, tre barn, bra utdannelse og jobb.

Legger ved min historie...

Håper noen har ork til å lese den og ser frem til eventuelle kommentarer og trøst...

"Sviket

Jeg ligger våken og vrir meg i sengen, som jeg har gjort de siste 14 dagene. Tankene om fortid og fremtid spinner rundt og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske livet hadde en bruksanvisning!

Historien begynner vel strengt tatt for 15 år siden, da jeg traff min nåværende kone. Romantikken blomstret, som den gjerne gjør til å begynne med. Vi flyttet sammen etter et år, og giftet oss året etter det igjen (i år 2000). Som seg hør og bør kom vår første datter til verden året etter. Lykken var fullkommen.

Vi bodde på den tiden i Oslo, der vi pleiet den lille familien så godt vi kunne. Stadig samvær med barselgruppe og turer i skog og mark. Vi var skjønt enig i at vi måtte ha flere barn, så tre år etterpå kom barn nummer to. Lykken ble litt mindre, da nummer to var adskillig tøffere å håndtere en det første barnet. Mange våkenetter og tøffe perioder med trass, noe som tæret på familieidyllen. Likevel… vi holdt sammen og fant felles trøst i felles skjebne. Det var tross alt dette vi ville.

Da barn nummer to endelig så ut til å ta til fornuft, og "trassedemonen" var drevet ut, fant min kone ut at en ekte familie skal ha tre barn. Selv var jeg uenig i dette og prøvde å argumentere så godt jeg kunne med ting som; "nå har vi jo endelig fått så store barn at vi slipper våkenetter og trass", "aldersforskjellen vil ødelegge for aktiviteter for de største" og "tenk om det skjer komplikasjoner, vi har jo vært heldige to ganger fra før"… En manns argumenter holder ikke lenge mot en bestemt kone. Etter mye bønn og gråt, ga jeg etter og vi fikk vårt barn nummer tre.

Det gikk faktisk bra… ingen komplikasjoner. Det ble en skjønn liten jente. Med tre barn ble det trangere om plassen og etter mye om og menn bestemte vi oss for å flytte tilbake til gamle trakter. Vi pakket flyttelasset og kjøpte oss hus på I by på østlandet. Et flott gammelt hus på en fin eiendom, der vi nå har lagt ned mye arbeid i oppussing. Perioden med flytting og bytte av jobb var forholdsvis tøff, men vi holdt sammen og støttet hverandre gjennom prosessen. Det gikk bra!

Vi fikk oss nye jobber begge to. Jeg fikk jobb i en stor lokal bedrift og min kone fikk jobb i en mannsdominert bedrift, der hun fikk avdelingslederansvar. Hun var i fyr og flamme over endelig å få lov til å innta en lederrolle i arbeidslivet, etter å ha vært borte fra arbeidslivet i tre lengre perioder på grunn av barnefødsler. I tillegg hadde hun hatt lønnet permisjon en periode, pga nedbemanning på arbeidsplassen. Selv følte jeg at jeg kastet bort opparbeidet kompetanse, da jeg i min tidligere jobb i Oslo hadde opparbeidet meg status som fagekspert. Det var tungt å begynne i ny bransje og mindre kår, men jobben er for meg ikke det viktigste i livet. Det første året på I det nye hjemmet blomstret familien og vi koste oss med nærhet til familie, sentrum og Mjøsa.

For et år siden, da min kone hadde jobben i firmaet i et års tid fikk hun tilbud om utvidet ansvar. Ansvar for å lede alle bedriftens avdelinger på østlandet. Jeg må innrømme at jeg var litt betenkt, da dette betydde at hun i en mye større grad måtte foreta jobbreiser, som satte meg i en situasjon der jeg ble alene med barn og hus både morgen og ettermiddag, i tillegg til noen netter. Min kone hevdet allikevel at "nå var det hennes tur", etter å ha vært hjemme med barn. Jeg støttet henne derfor i beslutningen, og tenkte at hun burde få prøve seg, så fikk heller jeg ta ekstrabelastningen hjemme.

Denne ekstrabelastningen har vist seg å bli mye større enn jeg kunne ant. Reisene ble flere og flere av typen som innebar overnatting borte. Dette ble forklart med at møter foregikk langt unna, det skulle foregå nattarbeid, eller at aktiviteter flere dager på rad gjorde at overnatting var mest praktisk. Jeg må innrømme at jeg det siste året har blitt mer og mer frustrert og har blitt sjalu. Sjalu jeg! Dette var en helt ny følelse for meg. Til å begynne med var jeg vel mest sjalu på jobben hennes, som tok fra oss tiden sammen.

I løpet av det siste året ble min følelse av at noe var galt stadig sterkere. Jeg uttrykte frustrasjon over at hun var så mye ute og reiste, mens jeg i stor grad måtte sørge for daglig drift i hjemmet ved siden av min jobb. Da hun var en del av ledelsesgruppen var det stadig møter som innebar sosiale aktiviteter, middager og mengder med alkohol. Når hun var ute og reiste var det forholdsvis ofte at hun ikke tok telefonen. De gangene vi pratet sammen var hun som regel utslitt, etter det hun fortalte hadde vært nok en hard arbeidsdag. Da hun kom hjem på kvelden var hun alltid så sliten at sex ikke var et tema.

Noe som forundret meg var at hun begynte med intimbarbering. Ikke fordi det er noe rart i dette, men for at jeg tidligere hadde ytret ønske om jeg fant dette tiltrekkende, men blitt avfeid med at "det er ubehagelig". Hun kunne låse døra og bruke lang tid på badet før hun skulle reise av gåre. Husker et par anledninger der jeg påpekte at hun hadde tatt på på seg sexy undertøy, og spurte forsiktig om det var for min del… noe som ble avvist med et fnys.

Etter en av reisene sine nevnte hun en episode der en av kollegaene hennes i bedriften hadde prøvd å få bli med henne inn på rommet etter en fuktig middag. På vårparten hadde den lokale avdelingen hennes en grillfest av det fuktige slaget. Min kone fortalte meg at en av de yngre mennene på denne festen hadde betrodd henne at alle mennene i firmaet hadde lyst til å knulle henne. Jeg ble rystet, men samtidig positivt innstilt for at hun faktisk fortalte dette.

Hun merket jo at var blitt sjalu og nå i etterkant kan det se ut til at hun brukte dette som avvæpning slik at jeg ikke skulle tørre å stille for mye spørsmål.

Det siste halve året ble jeg mer og mer frustrert. Jeg tok derfor opp temaet sex direkte, og spurte om det var noe hun savnet, eller hadde lyst til å prøve, for å krydre sexlivet litt. Jeg fikk da til svar at hun ikke var så opptatt av sex, og at vi sikkert hadde like mye sex som i de fleste andre parforhold. Jeg på min side mente at sex og nærhet var en viktig del av det å være kjærester, og det som skiller slikt forhold fra vennskap. Etter dette fikk jeg selvfølgelig dårlig samvittighet for å ha utøvet press på henne, så jeg kjøpte blomster dagen etterpå (noe jeg sikkert har gjort for sjelden). Da hun fikk disse knakk hun sammen i gråt… for meg nok et tegn på at noe var galt, da det ikke virket som om det kun var gledestårer.

Sommeren kom og vi hadde tre fine uker sammen. Endelig var hun sammen med familien og vi fant på aktiviteter sammen. Det var deilig å føle at vi var et par igjen.

Sommerferier varer så altfor kort og hverdagen startet igjen med et brak. Stadig nye jobbreiser og dertil liten tid til familien. Det var aldri spørsmål om reisene hennes passet inn med min og familien sin hverdag. Reisene ble avtalt på følgende måte: "Jeg må på….". Ved et par tre anledninger passet hennes avtaler og reiser veldig dårlig, da jeg også har en jobb som krever mer enn 100%. Det var imidlertid aldri snakk om å fire en tomme. I slike tilfeller måtte det skaffes barnevakt. Jeg ble imidlertid veldig frustrert over dette da jeg mente det burde gå an å få hverdagen til å gå opp, om vi begge viste fleksibilitet. Sexlivet skrantet fortsatt. Det virket som om hun kun var interessert i sex dagen etter hver gang jeg luftet mine frustrasjoner… påtagende.

En dag oppdaget jeg at jeg hadde fått utslett på penis. Min kone sa hun hadde fått sopp og kjøpte et middel jeg kunne smøre på, samtidig som hun startet sin egen kur. Jeg syntes dette var litt rart, da jeg ikke hadde opplevd liknende i løpet av de 15 årene vi hadde vært sammen. Jeg googlet legemiddelet og fant ut at det faktisk var til bruk mot sopp, som gjerne ble smittet ved seksuell omgang.

Uken etterpå fant jeg toalettmappen hennes åpen i baggen, etter nok en jobbreise. Jeg googlet nok en gang legemiddelet… Det gikk et støt gjennom meg og jeg fikk pustebesvær… "For å hindre uønsket graviditet". Kona mi gikk på P-piller! Jeg steriliserte meg etter barn nummer tre! Jeg vaklet inn på soverommet der hun lå og sov, og spurte henne rett ut med skjelvende stemme og hjertebank; "Er du utro?" Det ble stille et øyeblikk, før jeg fikk det perfekte svaret; "men kjære deg, jeg bruker det bare for å regulere menstruasjonen". Perfekt svar med tanke på at jeg, som andre menn, avskyr samtaler som dreier inn på menstruasjon og blødninger. Perfekt svar med tanke på at det var noe slikt jeg egentlig ville høre. Da kunne jeg fortsatt forbli i min lille lyserosa verden der familieidyllen tilsynelatende var perfekt... Klumpen i magen var kommet for første gang.

Hverdagene fortsatte som tidligere. Minstejenta på fire i full trassalder. Min bedre halvdel var fortsatt opptatt med jobb og reiser, mens jeg skjøtte hus, hjem og aktiviteter så godt jeg kunne. Forskjellen nå var at jeg hadde en klump i magen som knytet seg stadig oftere. Vi var nå i oktober og hun reiste en uke til USA på jobbreise. Nok en gang avgjort uten familieråd. Nok en periode familien måtte klare seg alene. Jeg ville jo ikke ta fra henne denne muligheten. Jeg kjørte henne ned på stasjonen og bar kofferten til toget. Et lett kyss på munnen ga meg trøst.

Etter turen til USA, der tilbakemeldingene til hjemmet hadde vært i form av noen få telefoner der hun uttrykte hvor kjedelig det var, kom hun hjem. Hun sa da at hun ikke hadde savnet oss… Det varmet jo! Jeg hadde merket meg at hennes tålmodighet med barna ble stadig mindre, noe som var vondt å oppleve. Noe var galt!

Kalenderen hennes begynte å fylle seg opp, og hun varslet at avdelingen hennes skulle reise på julebord til utlandet… Hun ville derfor bli borte fra lørdag formiddag til tirsdag. Slett ikke verst sammenliknet med min egen bedrift, som har julebord i kantina (med egenandel på 200,-). Hun er på denne reisen i skrivende øyeblikk, men nå er jeg i hvert fall klar over hva som har foregått. Min kone har vært utro!

Etter at hun kom hjem fra USA og nærhet var like fraværende som antall unnskyldninger, foretok jeg et grovt tillitsbrudd. Mens hun raste uanmeldt ut av huset i frustrasjon over en av trasseriene til fire-åringen, brøt jeg meg inn på Facebook-kontoen hennes. Halsen snørte seg sammen. Pulsen hamret tungt i hodet og hjertet holdt på å sprenges... Jeg fant over 700 intime meldinger med hennes nærmeste sjef. Svart på hvitt viste Messenger-meldingene meg at forholdet deres hadde startet desember 2012… et par måneder etter at hun hadde rykket opp til ny stilling. Jeg følte meg som den laveste blant de lave i det jeg lagret loggen fra samtalene deres og logget meg ut igjen.

Jeg fremskyndet leggetiden til barna med skjelvende stemme og bedyret til kona at "vi må snakke sammen om xxxxx". Hun hev seg ned på sofaen og knakk sammen i gråt. Avsløringen var et faktum. Jeg ble veldig imponert over min egen evne til å beholde roen ovenfor min kjære, selv om jeg kokte innvendig. Vi pratet og gråt… det hele virket som et mareritt. Natten falt på men jeg klarte jo slett ikke å sove. Jeg sto opp midt på natten og satte meg ned og leste hele loggen… Jeg ville vite alt!

Meldingene vitnet om forelskelse, oppmerksomhet, lengsel, kåthet og glede jeg ikke visste bodde i min kone. Det var en helt annen person som skrev meldingene. Det var jo nettopp denne lidenskapen jeg hadde lett etter. Det var utrolig tungt å lese konkrete meldinger der min kone beskrev hvor mye hun lengtet etter denne mannen… skrevet mens hun lå i samme seng som meg.

- Hvordan de avtalte å møtes på alle de plassene jeg visste min kone hadde reist til i jobbsammenheng…

- Tenke på at munnen som ga meg et lite kyss før avreise til USA to timer etterpå hadde vært fylt av helt andre ting

- Hvor øm og sår min kone følte seg i nedentil etter en heftig natt i sengehalmen…

- Belastningsskader i ryggen etter voldsomme runder…

- Spennende medarbeidersamtaler, der han viser at han er en "god sjef"…

- De skrev at de måtte være forsiktig med å ta "ekstra" hotellovernattinger på jobbens bekostning, da det ble satt spørsmål ved dette ved en anledning

- "Shit positiv graviditetstest!"…

- "LEÅH6MD"…

- "Våt og klar"…

- "Stor og hard"…

- "Er så trøtt etter slitsom uke med møter, abort, sex og mere møter"…

- Tidspunktene for meldingene som viste at det ikke var så rart at hun var trøtt når hun kom hjem igjen…

- Bilde av min kone i sexy undertøy, mens jeg bare fikk bilde av et slitent ansikt under "jobbreisene" hennes

Det store spørsmålet er "Hva nå"?

Min kone sier hun fortsatt elsker meg, samtidig som det klart fremgår at hun har følelser for sjefen sin. Han på sin side har også kone og to barn. Jeg har konfrontert sjefen hennes ansikt til ansikt, der jeg ga uttrykk for hva jeg føler om saken, og hvor liten han fremstår i mine øyne. Både som ektemann, mann, sjef og medmenneske. I følge min kone skjedde det første gang i fylla, under en sosial begivenhet med ledergruppa. Liten trøst for meg, men kunne vært forståelig som et engangstilfelle. Om man virkelig elsker noen, er det da mulig å fortsette og bedra i et helt år? Servere løgn etter løgn i et helt år? Få personen du påstår du elsker til å føle seg dum og sjalu, i et helt år? Bare fordi det føles spennende og ulovlig? Jeg tror egentlig ikke det.

- Hvordan kan man elske et menneske man bedrar til de grader?

- Er man da i det hele tatt i stand til å elske andre enn seg selv?

- Er det mulig for meg noen sinne å få tillitt til min kone igjen?

Det har nå gått fjorten dager siden avsløringen. Tankene går opp og ned, hit og dit. Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre? Hvorfor ble ikke eventuelle savn i samlivet tatt opp til diskusjon med meg, slik at vi kunne forbedre det vi hadde? Hvorfor skjedde dette, vi kranglet jo nesten aldri? Hvordan kunne hun tillate seg å fortsette aktivitetene så lenge at hun fikk følelser for denne mannen? Hvordan kunne hun tillate seg å fåmeg til å føle meg som en sjalu dritt, når hun selv drev på som hun gjorde?

Min kone sier hun elsker meg og ønsker å fortsette forholdet vårt. Utfordringen jeg ser her er at jeg ikke klarer å dele. Hvis hun vil være en del av familien så må hun satse på familien, på oss… fult og helt. Vi har grått mye begge to de siste to ukene. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på hvorfor hun gråter. I grunn har jeg på følelsen at hun gråter mest på grunn av at jeg avslørte sviket og at hun derfor blir forhindret fra å fortsette som hun har gjort. Hun innrømmet faktisk at hun gråt fordi jeg har nektet henne å reise på et julebord nummer to (i tillegg på julebordet hun er på nå, der hun er borte fra lørdag til tirsdag). Julebordet jeg har nektet henne å reise på er for ledelsesgruppen, inkludert sjefen sin. Jeg klarer simpelthen ikke å se hun reiser på dit. Hvordan kan hun gråte over dette når man ser på helheten her? Jeg har på følelsen at hun gråter mest over ikke å få lov til å fortsette med to familier; En til romantiske, opphissende og røffe stevnemøter på hotell, uten noen forpliktelser og barne-mas, samt en familie der hun kan opprettholde illusjonen av sin egen integritet og perfekte liv, og som gir henne friheten hun trenger for å fortsette.

Jeg gråter over sviket og alle løgnene som er blitt servert det siste året. Over manglende samarbeidsevne og empati for de som er glad i henne. Jeg gråter over at vi kanskje ikke skal bli gamle sammen, noe jeg hele tiden har tatt som en selvfølge. Jeg gråter over hva som vil skje med barna, uansett utfall.

I tiden etter at vi fikk barn har jeg dessverre brukt alt for mye av tiden min på å være en god familiefar. Vært minst mulig borte på jobbreiser og prioritert ned venner i stor grad, til fordel for barna og kona. Da vi også har flyttet litt på oss sitter jeg i grunn ikke igjen med en virkelig god venn jeg kan søke råd hos. Hvis jeg bekjenner meg til noen jeg kjenner eller familien, vil nyheten spre seg og all mulighet for å sy sammen det døende forholdet være fånyttes.

Bare for å oppklare litt; Jeg er ingen helgen som påberoper meg å gjøre alt hjemme, da jeg sier jeg tar meg av hus og hjem. Min kone tar sitt tak når det gjelder husarbeid, men det å være der! Det å ha overskudd til aktiviteter med familien! Det å ha den tålmodigheten som skal til når man har en fire-åring i huset. Jeg kunne med fordel ha vært mer mystisk og spennende, funnet på mye spennende påfunn for å krydre parforholdet. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at gresset ikke er så veldig mye grønnere på den andre siden… Om hun måtte dele helehverdagen med den nye mannen i sitt liv regner jeg med at mye av spenningen hun har opplevd det siste året ville avta rimelig raskt.

Verden slik jeg kjenner den forsvinner mellom fingrene mine og jeg kjenner at jeg dør innvendig. "Til døden skiller dere ad" er en veldig god terminologi, da det er store muligheter for at nettopp dette blir utfallet. Tankene flyr fra den ene ytterkant til den andre. Hvilke alternativer har jeg?

Hevn:

- Skilsmisse

- Selge hus og hjem

- Droppe hele min historie samt loggen deres på Facebook, åpent for alle venner, kjente og familie.

- Sende samme informasjon rundt til arbeidsgiver og kollegaer

- Sende informasjon til ektefellene til de få kvinnelige kollegaer hun har, så disse blir oppmerksom på graden av sexpress og tilbud på jobben

- Knytte navnet til både min kone og sjefen opp mot historien, slik at alle potensielle fremtidige arbeidsgivere som gjør et google-søk på navnet deres vil se hva de står for

- Lage en saftig Youtube video

- Forklare barna hva som har skjedd slik at de får et sannferdig bilde av sin mor

- Forlate familien, og la min kone selv se hvordan det er å være bundet på hender og føtter i jobb og familieliv… tvinge henne til å se ting fra andres perspektiv enn sitt eget

- Si opp livsforsikringen og ta livet av meg selv, da jeg føler jeg har mistet alt (hvis jeg gjør noe av det overforstående mister jeg i tillegg min egen integritet)

Det siste punktet ser jeg på som en dårlig løsning, da jeg tror kona mi ikke er i stand til å ha medlidenhet med andre enn seg selv.

Nyte livet uten forpliktelser og ansvar:

- Skilsmisse

- Selge hus og hjem

- Flytte fra familien og ta ansvar for eget liv og opplevelser før jeg vurderer siste punktet fra listen over hevn

- Bryte all kontakt med familien

- Ta jobb i en annen by/land… starte på nytt

14-14 tilværelse

- Skilsmisse

- Selge hus og hjem

- Kjøpe meg en egen plass i nærheten

- Kjøre turnus med barna

Svelge en kamel, eller snarere en blåhval

- Velge å tro de begge på at dette aldri skal skje igjen

- Prøve å oppnå tillitt til henne igjen

- Heve meg over at hun fortsatt må ha en viss grad av kontakt med sjefen sin

- Stole på at denne kontakten aldri blir noe mer enn rent faglig

Er dette siste i det hele tatt en mulighet? Jeg ønsker ikke, kan ikke og vil ikke sitte igjen som en sjalu ektemann som går hjemme og er sur og grinete. Jeg ønsker ikke, kan ikke, vil ikke måtte begynne å spionere på min kone fordi jeg mistenker at hun fortsetter med sitt dobbeltliv.

Jeg hater henne ikke… jeg hater hva hun gjorde, og jeg elsker den hun var. Jeg har enda et problem… Hva med barna? Skulle ønske livet hadde en bruksanvisning!"

Anonymous poster hash: 784b0...a35

Endret 26. november 2013 av irrlys

[AnonymBruker]

Tok meg tid å lese gjennom. For en smørje..

Synd du var så uheldig å skulle stifte familie med et slikt kvinnemenneske.

Det første du gjør er selvfølgelig å skille deg. Du kan ikke leve tett på en slik kvinne lenger. Uansett hvor mange krokodilletårer du får fra henne. Ikke la den svake siden av deg gi etter.

Barna får dere bli enige om hvordan dere skal gjøre det med samvær og hvor de bor.

Hevn får du bare glemme. Du blir bare en bitter mann. Bli ferdig med kona di og kom deg videre.

Når unga dine er myndige og ute av redet kan du jo realisere egne drømmer. Et stort miljøskifte? Flytte utenlands feks.

Livet er rart og tilfeldig. Hadde ikke det vært for at den sta og påståelige kona di absolutt ville ha barn nummer 3 så kanskje alt hadde gått annerledes.

Anonymous poster hash: 178cd...2b3

[Kyrre]

Tok meg tid å lese gjennom. For en smørje..

Synd du var så uheldig å skulle stifte familie med et slikt kvinnemenneske.

Anonymous poster hash: 178cd...2b3

Takk for at du tok deg tid... Trengte å få "lufta litt"!

Hun virket faktisk som en perfekt match for meg de første 14 årene vi var sammen. Jeg kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at noe slikt kunne skje.

Er som hentet ut fra en dårlig film...

[SologVind]

Hei!

Leste hva du har skrevet, og fikk vondt av deg og hele situasjonen, samt vondt for at jeg har gjennomgått noe lignende selv.

Vet av erfaring at det ikke bare er skille seg som forrige mann skrev at du "selvfølgelig" skulle gjøre.

Dere har delt mange år sammen, dere har 3 barn sammen og opparbeidet både hus, jobber og omgangskrets.

Først av alt må du nok kjenne på, og være ærlig med deg selv, om dette er et forhold du orker å kjempe for. Hvis du kommer frem til at du ikke orker dette (for det SKAL enormt mye jobb til, og klumpen i magen når ho er ute på noe kommer garantert igjen, og for og få tillit igjen krever TID), så bestill time hos familierådgiver først som sist. Der må begge møte opp, dere får hjelp til å snakke om samvær med barn og hvordan kunne samarbeide etter brudd.

Hvis du faktisk kunne tenke deg å fortsette, så hadde jeg fremdeles bestilt time til familierådgiver. Nettopp av den grunn at de er eksperter på å se dere utenfra overfor hverandre. Dere slipper å sitte å hakke på hverandre, da det gjør ting både vondere og vanskeligere, og med en tredjeperson i bildet er det faktisk lettere å kunne si på en ordentlig måte hvordan du føler at hennes svik har preget deg. Og hva som skal til for at dere kan legge det bak dere, og starte på nytt.

Og skulle du velge din kone, så krev ihvertfall for all del at ho finner seg en ny jobb. Det er et minimum for at du skal kunne legge ting bak deg.

Ønsker deg masse lykke til uansett hva du velger. Og husk; verden er ikke svart-hvitt. Hva naboen eller kollegaene dine mener betyr ikke noe, det er hva du innerst inne har lyst til, som betyr noe. Uansett hva ditt valg blir.

Medfølende trøsteklem fra ei som har vært i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Leste historien din. Det er for jævlig.

Hva er det med noen etter endel år i ekteskap med barn? Hvorfor tror de at det er verdt å miste alt pga 'materialtrøtthet' i hverdagen. Jeg spør, fordi jeg sitter der selv etter et langt ekteskap der det var han som plutselig ikke ville mer. Jeg har heller ikke fått noen forvarsler om hvor alvorlig det vissnok sto til med oss - nei, her er det bare å kjøre på med en ny og spennende -- drit i den som alltid har satt familien først og seg selv sist. Da ble det for kjedelig da.

Vet ikke hva du bør gjøre, begge veier (skilsmisse eller ikke) er ufattelig tunge situasjoner du må igjennom enten det blir sånn eller sånn. Å måtte leve videre med det som har skjedd, hva ungene må igjennom etc gjør det til ett hjerteskjærende valg. Jeg fatter det ikke - at noen kan sette sin egen 'egoistiske lykke' foran alt annet som man har brukt mange år på å bygge opp. Bare fatter det ikke.

Så lusent å ikke gi partneren en sjanse når det røyner på i hverdagen, men å gå ut sånn som din kone har gjort - er bare råttent. Du har min medfølelse, selv om det hjelper lite.

Anonymous poster hash: 98c8d...7af

[Erazor]

Jeg er en mann i begynnelsen av 40 årene. Kone, tre barn, bra utdannelse og jobb.

Legger ved min historie...

Håper noen har ork til å lese den og ser frem til eventuelle kommentarer og trøst...

Et kjapt tips til deg (ville sendt i PM om jeg kunne): Du bør fjerne metadata i pdf-filen.

[Madelen85]

Jeg vil sende deg en klem jeg! Dette høres lite koselig ut! Håper du kommer frem til det som er best for deg & barna. Du lever bare en gang & du skal tross alt ha det bra. Og har du det bra,har barna det bra :-)

[Kyrre]

Tusen takk for støtten... Klem hjelper.

Som SolOgVind påpeker så er det faktisk ikke bare å gå.

Før det her skjedde så var jeg overbevist om at jeg kom til å forlate partneren om hun var utro... Men.... det er faktisk ikke så lett

[AnonymBruker]

leste alt eg og og vil bare si HERREGUD!!

Du er råsterk som holder deg opp mann!!

Har overhodet ingen råd men kan fortelle hva eg hadde gjort..

-Droppet kjerringen og gitt faen i hun

-Fortalt sjefen hennes om at du kom til å ta kontakt med konen innen 2 uker for å fortelle om hva han har gjort mot hun så hun og får sjangsen til å starte på nytt før det er for sent.

Hadde så ringt hun etter 14 dager og spurt om mannen hadde fortalt noe.

-kjempet med nebb og klør for å komme meg på beina igjen og forsøkt å finne lykken når eg var klar.

-hodlt barna mine unna sannheten og tatt så godt vare på de som eg kunne ..

Anonymous poster hash: ac7c4...fb7

[Kyrre]

Takk, men jeg føler meg faktisk alt annet enn sterk akkurat nå...

[AnonymBruker]

Du har gått med en mistanke lenge og dermed har livet ditt blitt surt av den grunn, fått flere klumper i magen og atpåtil funnet ut at det du faktisk mistenkte stemmer..

Allikavel så holder du deg samlet og vurderer livet og hva du skal gjøre opp og ned i mente...

ja, du er inne på selvmord, mange som er det men som aldri gjør noe med det. Tenk på barna oppi det hele.

Som regel så går jo smerten du no føler over til en "vanesak" og vil dermed bli dempet med tiden..

Ondt vil du nok kjenne deg resten ditt liv så lenge du tillater deg selv i å tenke over det...

-men hva om du blir i forholdet, hvordan skal du da kunne stole på din kone ?

-Hvordan skal du da kunne slappe av når det kommer til avgjørelser der du "vinner" , ville du følt du fikk det som du ville pga hun har skyldfølelse ??

-hvordan skulle du vite at følelsene hennes for deg er ekte, ville du følt deg elsket igjen eller ville hverdagen blitt preget av usikkerhet ?

har ikkje troen på ett kjærlighetsliv etter en sånn utskeielse som hun hadde..

ett glipp på fylla kan kanskje tilgis, men aldri ett så grovt overtramp som hun gjorde mot deg

Anonymous poster hash: ac7c4...fb7

[-anonym--]

Tusen takk for støtten... Klem hjelper.

Som SolOgVind påpeker så er det faktisk ikke bare å gå.

Før det her skjedde så var jeg overbevist om at jeg kom til å forlate partneren om hun var utro... Men.... det er faktisk ikke så lett

jeg føler så uendelig mye med deg .

har selv akkurat vært utsatt for at hun var utro .

og som deg trodde jeg ikek tidligere at det da skulle være neon vei tilbake .

i mitt tilfelle velger hun å dra , og viser ingen vilje til å ville forsøke å redde forholdet

og igjen sitter jeg med kun alle spørsmål

det hjelper nok lite , men om ikke annet har du muligheten til selv å bruke tid og velge om du vil forsøke eller ikke

jeg skulle gitt mye for den muligheten

ønsker deg uansett lykke til hva som enn skjer

[AnonymBruker]

Det du skal gjøre, som er det eneste riktige her og nå, er å ta ut separasjon og kreve at hun tar med seg sine ting og flytter inn til den gode sjefen sin. Deretter sier du at alt heretter vedrørende salg av hus og flytting skal skje på dine og barnas premisser siden hun har brutt all tillit og respekt.

Ekteskapet mellom dere to vil aldri bli bra igjen, og for barnas del er det mye bedre med skilsmisser enn at dere fortsetter som før. I tillegg når det gjelder barna, de har jo gått for lut og kaldt vann fra hennes side. Derfor mener jeg at hun bør flytte ut og få seg en egen leilighet og ha barna faste dager/uker. Der hun ikke har lov til å skaffe barnevakt på grunn av jobben. Skjer det, skal du ha full omsorgsrett og hun må betale bidrag.

Anonymous poster hash: 85591...702

[SologVind]

Utrolig at noen gidder å "trolle" om dette, det har jeg ingen tro på. Dere skal bare vite hvor mye rart man kan oppleve som menneske, og vær uendelig glad om dere har sluppet å oppleve noe slikt. Merkelig at enkelte skal bestemme hva som er fakta eller ikke...?

Kyrre; Lukk ørene for enkelte, og la det bli opptil deg hva du velger å gjøre eller ikke. Jeg er på samme alder som deg, og min livserfaring har gjort at jeg er rimelig ydmyk til hvilket valg som blir gjort av medmennesker rundt meg. Jeg var en av de som før sa at "hvis dèt eller dèt skjer, SÅ går jeg". Er ikke så enkelt dessverre når man står midt oppe i situasjonen.

Det er så mye som skal tenkes på, veies for og imot. Og spesielt når man har 3 barn sammen. Jeg sier ikke at det blir lett å prøve å starte på nytt igjen, men om du føler at det er verdt å prøve, så skal du gå for dèt. Men oppsøk hjelp, og krev endringer og tid fra henne til å vise at du igjen kan stole på ho.

Ho kan ikke regne med at alt er OK etter en mnd, tilliten må jobbes opp igjen og det tar lang lang tid.

Uansett hva du velger, så er det du som skal leve med valget, ikke alle vi som kommenterer.

Klem

[Amberleaf]

Uff for ei smørje! Må virkelig si jeg føler med deg! Å finne ut om du kan tilgi å prøve og fortsette ekteskapet er det bare du som kan avgjøre. Og for å fortsette MÅ man faktisk tilgi og legge problemene bak seg. Virkelig mene at man vil forsøke og rette opp forholdet. Det går selvfølgelig ikke an og glemme - og problemer, nye og gamle vil dukke opp med jevne og ujevne mellomrom.

Med din historie tror jeg de fleste ville hatt vanskelig for å legge et sånt svik bak seg. MEN noen klarer det, og all ære til dem for det.

Husk at det viktigste, uansett hvor vondt du har det, er at det er 3 unger som er helt uskyldig oppi alt dette. Prøv å la de bli minst mulig skadelidende. De merker nok at noe ikke er helt som det skal, at mamma og pappa er triste/sinte/lei seg/stille.

Gi deg selv lov til og tid til å tenke/sørge/gruble en stund, men ikke la det gå for lang tid før du/dere bestemmer deg/dere for å gå videre sammen eller hver for seg. Både for din egen del og ikke minst for ungenes.

Til slutt vil jeg bare gi deg en kjempeklem og ønske deg lykke til!

[Amberleaf]

Og en ting til! Hvis du velger og prøve og fortsette ekteskapet så krev at hun bytter jobb!!

[Trapp]

Har lest hele historien. Dette var så graverende at jeg syns du skal delvis gå for hevn (av hensyn til deg selv), og delvis gå for en 14-14-tilværelse (av hensyn til barna). Ungene dine er selvsagt det viktigste, men kjærringa kan godt få lide litt allikevel.

[AnonymBruker]

Innlegget ditt gjorde vondt langt inn i sjela, det du har opplevd er grusomt. Jeg hadde bare lyst til å gi deg en klem, jeg hadde nesten lyst til å bli din venn bare så du skulle ha noen. Så vondt gjorde det.

Så leste jeg dette:

- Forklare barna hva som har skjedd slik at de får et sannferdig bilde av sin mor

Anonymous poster hash: 784b0...a35

Jeg har fortsatt synpati med deg, og jeg har fortsatt vondt av deg, men jeg er mest av alt vettskremt over det punktet der. Hva enn du gjør, IKKE under noen omstendighet forklar barna hva som har skjedd!! (Ikke ta livet av deg heller, selvfølgelig, men den har du allerede avblåst...) Ikke finn på å gjøre det. Jeg skjønner at du er såret og forbanna, men å si til barna hva som har skjedd går kun utover barna, ikke henne. Muligens også deg. Jeg hatet mamma for at hun fortalte meg om pappas utroskap, det skal ikke et barn vite. Det er det vondeste, ekleste og mest ubehagelige jeg har opplevd, mine foreldres skilsmisse var langt mer behagelig, det samme var utroskapen jeg opplevde som voksen. Det er en brutal og hjerteskjærende fortelling for et barn. Jeg var 12 da jeg fikk vite det. Ikke gjør det, vær så snill. :/

Jeg håper dette løser seg for deg, og for barna. Hold barna langt unna alt dette, for enhver pris. Ikke krangle mens de sover, de hører mer enn dere tror. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men for meg høres det ut som dette er vanskelig å reparere.

Og en stor klem til deg for alt du har ofret, og for hvor lite respekt hun hadde for det. Lykke til, kjære deg.

Anonymous poster hash: a95cc...d8e

[Arianna]

Jeg har rett og slett ikke ord! Å gjøre noe sånt mot den man "elsker", det skal ikke gå an! Føler virkelig med deg, og jeg håper du klarer å komme deg bort fra dette kvinnemennesket fort som fy. Hun fortjener absolutt ikke å ha deg som ektemann en eneste time til!

Men, jeg må få si at det med hevn, det vil du ikke komme langt med. Ja, du kan gå fra henne, men å gi ut historien med navn, fortelle barna hva som har skjedd, skrive ting på facebook, det blir litt lavmål, i alle fall i mine øyne. Gå fra henne med hevet hode, og spør noen kan du eventuelt fortelle om det. Skjønner veldig godt at en saftig hevn frister som fy, men det vil neppe få deg til å føle deg bedre, dessverre!

Håper som sagt at dette ordner seg for deg, og ikke minst for barna. Husk at uansett hvor jævlig hun har vært mot deg skal ikke barna måtte straffes for det. For her er det faktisk barna som blir straffet, og ikke henne. Det kan jeg skrive under på selv!

Masse lykke til!

[Kyrre]

Takk SologVind og Amberleaf.

Hvis man skal følge alle råd man får vil man få problemer med logistikken ;-)

Må uansett ta tiden litt til hjelp, da beslutningen kan bli drastisk og endelig, uansett utfall.

Til deg siste anonyme og Arianna,

Jeg har brukt dette forumet for å lufte mine tanker og frustrasjoner. Setningen dere plukker ut er løst revet ut av sammenhengen, der jeg listet opp forskjellige mulige utfall.

Jeg er en ansvarlig person og prøver å beholde min egen integritet oppe i det her. Kan derfor trøste dere med at jeg ikke på noe vis vil plassere barna i mellom oss.

En ting til...

Vi krangler faktisk ikke om temaet... bare gråter.

Takk for alle svar og gode tanker...

Endret 26. november 2013 av Kyrre