Til dere som har gått igjennom samlivsbrudd med barn

[AnonymBruker]

Til dere som har gått igjennom samlivsbrudd med barn.

Hvordan gikk det?

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet?
Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de?

Hvordan reagerte partneren?

Hvordan gikk det praktiske?

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide?

Gikk det som du hadde trodd?

Angrer du?

Anonymous poster hash: 53784...ec3

[lell]

Lurer på akkurat det samme, spesielt siste spørsmålet..

[AnonymBruker]

Til dere som har gått igjennom samlivsbrudd med barn.

Hvordan gikk det?

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet? Jepp, for følelsene var ute av bildet etter mye tull i forholdet.

Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de? Barnet var nesten 2år da, og regarte ikke på det da hun ikke "forstod" så mye. Hun fikk vel se at vi kranglet litt.

Hvordan reagerte partneren? Er det alt? Er det slutt mellom oss? sa han.

Hvordan gikk det praktiske? Det praktiske går veldig greit, faktisk bedre enn før. Får litt hjelp av min familie til avlastning.

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide? Jeg har fulle omsorgsrett, så det vil jo si at vi ikke samarbeider eller har kontakt.

Gikk det som du hadde trodd? Det var vanskelig enn jeg trodde å komme ut av forholdet, når det var barn i bildet.

Angrer du? NEI

Anonymous poster hash: 53784...ec3

Anonymous poster hash: 047de...a56

[Gjest Gjest]

svar

1. Jeg tok initativet etter at han gjennom flere år hadde oversett viktige ting i livet og jeg måtte innrømme for meg selv at jeg aldri hadde elsket han,bare vert fasinert. Han tok heller ikke del med praktiske ting med barna,eller snakket til meg uten at det var en viktig besjed.

2. Aldrern på barna 2 og 5 år.

3. Reaksjonen til partneren var enda mer taushet og en lekse om at jeg ikke kunne klare meg økonomisk.(det var i realiteten han som måtte slite)

4.Det praktiske gikk greit.

5.vi samarbeidet helt greit og feiret jul og bursdager sammen,helt til han fann seg en ny dame. Hun overstyrte alt og forlangte både rettsak og utallige meklingsmøter.Hun laget ett helvete rett og slett,så nå snakkes vi ikke lenger.

6.Bruddet og frihetsfølelsen ble mye bedre enn ventet. Men jeg hadde selfølgelig ikke ventet at en dame skulle lage så mye bråk.

7. Anger ikke nei,langt i fra,han var den største tabben i mitt liv! Dessverre har mine flotte barn en ubrukelig far og en mor som hadde dårlig vurderingsevne da hun ville han barn med han!

[FrøkenMånestråle]

Til dere som har gått igjennom samlivsbrudd med barn.

Hvordan gikk det?

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet? Ja.

Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de? Lillegutt var ca 1 år, han har ikke hatt noe reaksjon på det. Eksen har vært lite tilstede i lillegutt sitt liv siden han ble født, han har f.eks aldri badet han eller vært alene med han for det ville han ikke.

Hvordan reagerte partneren? Han prøvde å overtale meg til å bli værende, han skulle forandre seg osv... Men han er for opptatt av sitt eget vel og ve så jeg visste jo han aldri kom til å bli no bedre.

Hvordan gikk det praktiske? Her har det ikke vært noe problem. Bf er mest opptatt av seg selv så jeg har foreldreansvar alene og han kommer kanskje innom en halvtime i måneden, ikke alltid det en gang.

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide? Ingen bitterhet fra min side ialfall, han er nok mer bitter for at han ikke klarte å få meg til å bli. Vi har ikke noe samabeid siden eksen ikke har no samvær alene med lillegutt, og de få gangene han kommer innom så er han mer opptatt av meg enn lillegutt så da blir det litt meningsløst.

Gikk det som du hadde trodd? Det ble enda bedre enn jeg hadde trodd. Det har vært helt fantastisk å bli singelmamma, ikke noe krangling eller stress. Alt skjer på mine og lillegutt sine premisser, life is great

Angrer du? Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gikk fra han mens jeg var gravid. Det hadde spart meg for mye krangling og tårer.

[AnonymBruker]

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet? Ja, men det kom ikke som et sjokk. Vi hadde gått til familierådgivning i 1 år. Han visste at han ikke kunne spille bort mer penger og lyve om det, men han bare fortsatte.
Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de? Barna var 1,5 år og 8 år. Minste barnet reagerte ikke så mye, største barnet slet en del, og har sliti en del, da faren plutselig kunne være ute av livet deres i 6 mnd, så tilbake for å leke superpappa, og prøve å overtale de til å flytte til han.

Hvordan reagerte partneren? Partneren reagerte ikke så bra, ble deprimert, og nektet å ta imot hjelp.

Hvordan gikk det praktiske? Gikk ganske bra.

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide? Fra hans side har det vært mye bitterhet, han har skullet straffe meg. Noe som bare har resultert i straff for barna. Jeg har svelget en million kameler.

Gikk det som du hadde trodd? Nei, vi skulle samarbeide veldig bra, skulle etter hvert ha 50/50. Og jeg var sikker på at han alltid ville være en flott far som satte barna sine først. Dessverre har han sviktet de ofte, har de bare noen helger veldig sporadisk og setter barna sine sist.

Angrer du? Nei, overhodet ikke. Selv om jeg 5 år etterpå er singel, så har jeg det så mye bedre.

Anonymous poster hash: 77997...f3d

[Gjest Gjest]

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet?

Vi hadde snakket om det lenge, men han satte spikeren i kista da han var utro. Han hadde hatt sterkere følelser for meg enn jeg hadde for han, det ble for store forskjeller og gnisninger.
Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de?

Barnet var 5 år og reagerte med sorg på at vi flyttet fra hus og far.

Hvordan reagerte partneren?

Partneren dro på byen etter at jeg og barnet hadde flyttet, feiret og levde livet. Fant seg ny dame på nettet og det tok det meste av fokuset.

Hvordan gikk det praktiske?

Det praktiske gikk greit, bortsett fra at jeg var for svak til å stå opp for hva jeg hadde krav på økonomisk etter mange års samliv. Å få ro og stabilitet i livet vårt var hovedfokus.

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide?

Det gikk fint inntil far og den nye damen hadde vært sammen en stund. Så fort noe ikke passer den nye damen må min datter lide under dette fordi faren setter den nye familien først. Jeg kjemper mine kamper for barnet, ellers er jeg ikke bitter fordi forholdet tok slutt.

Gikk det som du hadde trodd?

Vi fikk en mye bedre hverdag, både jeg og barnet. Selvtillit og styrke har vokst. Jeg hadde ikke forventet at faren skulle la en dame og hennes barn gå foran barnet sitt, jeg trodde bedre om han. Det har vært absurde stunder der barnet har fortalt om ting rundt samvær og faren hardnakket har benektet ovenfor meg. Samværet er redusert til helgesamvær da faren sa fra seg en god ordning og flyttet til sin nye familie.

Angrer du?

Jeg angrer på at jeg ikke gikk før, for barnets beste.

[smilo]

Til dere som har gått igjennom samlivsbrudd med barn.

Hvordan gikk det?

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet? Ja etter mange år hvor jeg ikke klarte å ta det valget
Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de? 11,15,16 Det tok det fint når de fikk høre hva vi hadde tenkt med fordeling og at vi begge skulle bo innen gangavstand til hverandre og skole/ venner

Hvordan reagerte partneren Han ville ikke skilles, men tok det greit etterhvert.

Hvordan gikk det praktiske? Helt uten problemer

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide? Vi samarbeider helt supert, vi kan stille på samme arrangement, gå sammen på ting ungene deltar på, sitte på samme bord på avslutninger mm. Vi kan også drikke kaffe/ spise middag sammen innimellom.

Gikk det som du hadde trodd? Mye bedre

Angrer du? Ikke et sekund, men så hadde jeg tenkt grundig gjennom alt på forhånd.

Anonymous poster hash: 53784...ec3

[Enyya]

Her tok jeg initiativet. Pappaen til sønnen min ble ganske lei seg, men vi pratet mye sammen og ble enig til slutt om at det var det beste. Det var mye krangling og jeg elsket han rett og slett ikke lenger. Samarbeidet var litt vanskelig i starten, men når begge fant nye partnere så har vi nå fått et godt forhold både til hverandre og til de nye på hver side;-) Nå har vi 50-50 deling og sønnen vår er veldig tilfreds og veltilpasset. Og vi voksne er veldig lykkelige på hver vår kant. Angrer ikke et sekund!

[Gjest Gjest]

svar

1. Jeg tok initativet etter at han gjennom flere år hadde oversett viktige ting i livet og jeg måtte innrømme for meg selv at jeg aldri hadde elsket han,bare vert fasinert. Han tok heller ikke del med praktiske ting med barna,eller snakket til meg uten at det var en viktig besjed.

2. Aldrern på barna 2 og 5 år.

3. Reaksjonen til partneren var enda mer taushet og en lekse om at jeg ikke kunne klare meg økonomisk.(det var i realiteten han som måtte slite)

4.Det praktiske gikk greit.

5.vi samarbeidet helt greit og feiret jul og bursdager sammen,helt til han fann seg en ny dame. Hun overstyrte alt og forlangte både rettsak og utallige meklingsmøter.Hun laget ett helvete rett og slett,så nå snakkes vi ikke lenger.

6.Bruddet og frihetsfølelsen ble mye bedre enn ventet. Men jeg hadde selfølgelig ikke ventet at en dame skulle lage så mye bråk.

7. Anger ikke nei,langt i fra,han var den største tabben i mitt liv! Dessverre har mine flotte barn en ubrukelig far og en mor som hadde dårlig vurderingsevne da hun ville han barn med han!

Jeg er i samme situasjon som deg, med dårlig samarbeid pga at han har ny dame, som overstyrer alt osv. Hvordan har du taklet dette, hvordan går det nå?? Hadde han ingen egne meninger, eksen din? Var han helt styrt av henne?

Forferdelig situasjon, vet alt om det.

[AnonymBruker]

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet?

Nei det var han som gikk etter at han hadde innledet et forhold til en kollega.

Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de?

Barna var den gang 3 og 6 år. Eldste reagerte med en gang og med sjokk. Det tok meget lang tid før h*n klarte å stole på noen igjen. Tok barnet med til psykolog og det gjorde at h*n fikk mulighet til å snakke med noen utenforstående og kunne si hva h*n ville uten å komme i lojalitetskonflikt. Yngste reagerte ikke før det var gått flere måneder. Da fikk h*n en kraftig reaksjon først ved å være aggresiv mot andre barn i barnehagen, deretter ved å klenge på meg. H*n har til nå hatt et ønske om at vi som foreldre skal bli sammen igjen. Dette selv om far fikk ny samboer og etter hvert nytt barn, og jeg selv er gift på nytt. Men nå har h*n g opp denne tanken og sier h*n er glad i sin stefar og glad vi er sammen.

Farens nye samboer er ute av bildet igjen.

Hvordan reagerte partneren?

Jeg som ble forlatt reagerte med sjokk og stor sorg. Jeg ante ingenting om hva som skjedde, og trodde vi hadde det bra. Men etter hvert som jeg fikk hodet over vannet så er det faktisk det beste som kunne skje ser jeg.

Hvordan gikk det praktiske?

Det ble vanskelig og vi måtte ha inn advokat for å hjelpe til med skiftet. Mest fordi han ville ha mye mer enn han hadde krav på. Jeg eide alt vi hadde fra før vi ble sammen, og det var jeg som forsørget oss mens vi var gift. I og med at han heller ikke bidro med særlig i ekteskapet og med barneoppdragelse, syntes jeg ikke han skulle ha noe igjen for den tiden vi hadde vært gift. Han dro med sine egne klær og bankkortet sitt.

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide?

Jeg har hele tiden prøvd å samarbeide om barna, og holde dem utenfor de andre konfliktene som har vært. Men skal innrømme at jeg var ekstremt bitter i starten. Dessverre er det 80/20 deling etter ønske fra far, selv om barna vil være der mer. Han har også samme fordeling med det nyeste barnet etter eget ønske.

Gikk det som du hadde trodd?

Jeg trodde i starten at jeg ikke skulle overleve sorgen,men det gjorde jeg jo. Og en ting som virkelig forundret meg var hvor god råd jeg fikk. Fra å forsørge 3 gikk jeg jo til å forsørge 2. Og barna brukte ikke på langt nær like mye penger som det han gjorde

Anonymous poster hash: 2ca11...b28

[AnonymBruker]

Til dere som har gått igjennom samlivsbrudd med barn.Hvordan gikk det? Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet?Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de?Hvordan reagerte partneren?Hvordan gikk det praktiske?Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide?Gikk det som du hadde trodd?Angrer du? Anonymous poster hash: 53784...ec3

Jeg tok initiativet til skilsmissen

Barna var 11 - 14 og 17 år. De to yngste var glad for at jeg gjorde det men den eldste var imot det da han alltid har vært mer knyttet til far.

Min exs mann var sint for at jeg ikke ville mer en god stund etterpå.

Det føste året etterpå ble det ikke noe samarbeid på grunn av at han ikke ville samarbeide. Barna ville ikke være hos far. Dette godtok han da han ikke brydde seg så mye akkurat da så jeg hadde barn alene hele tiden i 3 år.

Det praktiske med deling og sånt måtte vi ordne hos advokat da vi var lite på talefot den gang.

Etter 2 år som singel traff jeg jan som i dag er min mann. Vi har nå vært gift i 12 år.

Forholdet med min eks har blitt mye bedre og vi omgås i all vennskapelighet hjemme hos barna som nå er voksne, gift og med egne barn. Da min eks fremdeles er singel og min mann er et fantastisk menneske så har eksen feiret jul hos oss mange ganger sammen med barna og familie. Han blir også invitert i bursdager og familiemiddager. Dette gjorde jeg for at spesiellt eldstemann synes synd på far om han skulle sitte alene og jeg ønsket også min sønn og hans familie til oss. I og med at det var greit for min mann så har dette gått kjempebra.

Vi har hatt brylluper, konfirmasjoner og dåp i familien og det er så mye lettere når man kan omgås som venner selv om man har vært gift engang.

Nå er det 15 år siden jeg ble skilt da så dette har gått seg til med tiden.

Når det gjelder å angre så har jeg ikke gjort det. Jeg ønsker ikke her å gå i detaljer på hvorfor jeg gikk men det dreide seg i store trekk om å leve med en med store psykiske problemer. Da jeg gikk den gang for 15 år siden så hadde jeg nesten blitt en skygge av meg selv i det forholdet. Jeg hadde også vært med på ekteskapskurs og mange timer hos familieterapeut. Dette gjorde jeg egentlig bare fordi jeg ville prøve for barna sin del. Jeg visste med meg selv at jeg levde på en livsløgn når jeg ble værende og gikk til slutt bare å ventet på at barna skulle bli store nok. Det skjønte jeg at de var når de to yngste kom å nesten ba meg om å skille meg. Også for deres skyld. Så det var en gjennomtenkt beslutning jeg tok.

Jeg har fått livet mitt tilbake. Jeg har fått en fantastisk mann som jeg har det utrolig bra med. Alle barna har skikket seg vel, fått gode utdannelser, koselige ektefeller, barn og hus.

Og at vi idag kan ha et vennskapelig og fredfullt familieforhold til min eks er er stort pluss. Nå er det ingen av osss som bor sammen med han og det gjør det hele enklere.

Jeg satt på gjerde og ventet på å gå mye lenger enn det jeg hadde behøvd. Hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde jeg gjort som jeg føllte og gått ut av det forholdet mange år tidligere.

Anonymous poster hash: c2e9b...ad2

[Gjest Gjest]

Ingen av spørsmålene utenom ett har relevans for meg.

KONFLIKT.

Dette skapte vanvittig mange problemer i hverdagen, Jeg kunne ikke gjøre noen ting utenom daglige rutiner pga ansvaret for ungene.

Etterhvert fikk vi på plass et samarbeid der jeg måtte gi noe (samvær i vårt tilfelle) og dette løste utrolig mye for oss.

Unngå derfor konflikt om mulig. Det gjør hverdagen forferdelig vanskelig og det er sansynligvis ikke verd det nesten uansett hva som er årsaken til konflikten.

[Miamaia83]

Var det du som tok initiativet til samlivsbruddet? Nei. Han fant seg ei ung og vakker blondine å bytte meg ut med.

Hvor gamle var barna og hvordan reagerte de? 9 og 5. Minste reagerte umiddelbart etter bruddet med sinne og frustrasjon, spesielt i barnehagen. Eldste reagerte først etter noen måneder med sinne og frustrasjon.

Hvordan reagerte partneren? Han var lykkelig forelsket med det som hører til. Levde i sin egen verden og hoppet fra en rosa sky til den neste.

Hvordan gikk det praktiske? Ok. Jeg flyttet ut, han var sta og skulle absolutt sitte med huset. Han kjøpte meg ut (og brukte forbrukslån på å imponere barbiedukken sin) så nå har han gjeld oppetter ørene). Jeg kjøpte bolig i samme skolekrets. Eiendelene gikk greit å dele. Vi har 50/50.

Ble det mye bitterhet i ettertid, eller klarer dere å samarbeide? Det har gått veldig opp og ned. Jeg er veldig bitter på ting han har gjort, både ved bruddet, i forholdet vårt og etter bruddet. Men samtidig har jeg oppdaget ting som gjør at jeg er glad det ble slutt. Bitterheten over hvordan han kunne gjøre flere sårende ting mot meg sitter nok i litt lenger. Jeg hadde sorgperioden min i starten. Nå når jeg er kommet over det er det han som sørger.

Gikk det som du hadde trodd? Både og

Angrer du? Selv om det ikke var jeg som valgte det, NEI

[AnonymBruker]

Gammel tråd jeg drar opp her, men håper flere vil svare på denne.

Mvh ikke-TS 

Anonymkode: b26d4...e0c