"Moral" og "egoisme" ved jobbsøking og graviditet

[Sushi]

Den her AB-brukeren sa det så bra at vi repeterer:

Og for å gjenta meg selv: Dette må alle bedrifter ta høyde for, hvis de skal ha ansatte. Er du imot at folk får barn?

[Gud]

Og for å gjenta meg selv: Dette må alle bedrifter ta høyde for, hvis de skal ha ansatte. Er du imot at folk får barn?

Og alle bedrifter må ta høyde for at deres ansatte går av med pensjon. Likevel er det mer "safe" å ansette en ung person fordi man kan anta at det er en stund til, enn å ansette en person over 60. På akkurat samme måte som det sannsynligvis er lengre til en ikke-gravid dame får barn enn til en gravid dame får barn.

Endret 25. april 2013 av Gud

[Gjest Gjest]

Og for å gjenta meg selv: Dette må alle bedrifter ta høyde for, hvis de skal ha ansatte. Er du imot at folk får barn?

Jeg er imot at kvinner lyver/holder tilbake opplysninger om graviditet pga det vil også gå utover medarbeiderne.

[siebaeo]

Å være gravid vil jo ha noe med jobben å gjøre. Det vil ha stor betydning for antall sykemeldinger som må betales av arbeidsgiver f.eks.

Arbeidsgiver må ikke betale en krone for sykemelding i svangerskap. Ved å sende en enkel søknad får arbgiver refundert de første 16 dagene også. Dette gjelder for kronisk sykdom OG graviditet.

[Stinelin]

Hva er liksom vitsen med en nyansatt som må i permisjon om noen få måneder?

Jeg håper og tror at de fleste arbeidsgivere tenker mer langsiktig enn det. Jeg er gravid og fikk akkurat ny jobb. Var ikke høy i hatten da jeg fortalte om graviditeten, men som sjefen sa: "At du er borte noen måneder i starten er uvesentlig, all den tid vi føler at du er riktig person for jobben på lang sikt."

Mulig det tenkes annerledes i jobber hvor "hvem som helst" kan gjøre nytte for seg, eller i kortvarige arbeidsforhold hvor de trenger folk umiddelbart. I de fleste tilfeller kan de fint ansette en vikar til den faste er tilbake.

[siebaeo]

Jeg kjenner ei som var leder for en bedrift og hadde ganske bastante meninger om gravide som byttet/søkte jobb. Så ble hun arbeidsledig.. Og endte med å oppdage at hun var (som prøver) gravid samme uke som hun fikk jobbtilbud. La oss si det sånn at hun så realitetene på en litt ny måte.. Og tok jobben. La seg i selen for å gjøre en god jobb og vise at hun var der for the long run. Og fortalte det etter 3 mnd..

Man kan være veldig steil på hva som er moral osv inntil man sitter i det selv og innser at man kan velge å ta jobben og klare å forsørge seg selv, eller å gå arbeidsledig i 8 mnd, for så å få minimalt med stønad. Man bør kanskje tenke litt samfunnsøkonomisk og moralsk også? Ikke bare mikroperspektiv.

Problemet ligger i at ved å være ærlig vil man i mange tilfeller bli (mot loven) diskriminert.

[siebaeo]

Jeg håper og tror at de fleste arbeidsgivere tenker mer langsiktig enn det. Jeg er gravid og fikk akkurat ny jobb. Var ikke høy i hatten da jeg fortalte om graviditeten, men som sjefen sa: "At du er borte noen måneder i starten er uvesentlig, all den tid vi føler at du er riktig person for jobben på lang sikt."

Mulig det tenkes annerledes i jobber hvor "hvem som helst" kan gjøre nytte for seg, eller i kortvarige arbeidsforhold hvor de trenger folk umiddelbart. I de fleste tilfeller kan de fint ansette en vikar til den faste er tilbake.

[Gjest strykebrett]

Jeg har lest mange tråder som omhandler graviditet og jobbsøking; dame er gravid og søker jobb, skal hun fortelle det under jobbsøking/ansettelsesprosessen og risikere å miste jobben/ikke bli ansatt, eller skal hun tie om graviditeten i det lengste.

Jeg reagerer på at mange sier det er umoralsk å "lure" arbeidsgiver ved å unnlate å fortelle om graviditeten, og at hadde de selv vært arbeidsgiver ville de tenkt sitt om den gravide med tanke på egoisme og moral.

Nå har det seg slik at damen er allerede gravid, og prøver å faktisk jobbe i dette samfunnet, både for seg selv og for barnet, slik at hun skal slippe å måtte gå på sosialen/dagpenger eller hva nå enn slags ordninger som finnes i etterkant av fødselen.

Mener noen virkelig at det er umoralsk og egoistisk av damen å prøve sitt beste å få seg en jobb for å forsørge seg selv og barnet når hun faktisk allerede er blitt gravid? Er det ikke bedre for både henne, barnet og ikke minst samfunnet at hun finner seg en jobb i stedet for å gå måtte gå på diverse trygdeordninger i etterkant? Jeg blir litt sjokkert, jeg må si det, etter å ha hørt hva mange mener om slike gravide damer som er under en jobbsøkingsprosess.....

Det er da ingen som har ment at det er umoralsk å søke seg jobb. Det som er ganske uærlig etter min mening er å holde tilbake opplysninger som er vesentlige for arbeidsgiver under ansettelsesprosessen. At en person kommer til å være borte et års tid like etter ansettelsen er vesentlig informasjon, og det å med vilje la være å fortelle dette er uærlig. Det samme ville det vært om jeg søkte på en fulltidsjobb nå, vel vitende om at jeg i September skulle flytte til Canada for å studere i et år, uten å si fra om det.

Skal man ikke like gjerne, i samme slengen, nevne at man har allergier, at man kan bli forkjølet, få influensa siden man ikke pleier å ta influensavaksinen om høsten, begynner å bli skallet eller blør mye under menstruasjonen? Eller kanskje sliter med luft i magen?

Hvorfor skal man ikke ta opp disse tingene, det har jo veldig mye med jobben å gjøre ?

Anonym poster: a65f721f887ae6daea0eeed41056adb8

Dersom man sliter så mye med mensen at man regner med å bli borte en uke eller to hver måned, så syns jeg egenttlig man bør være åpen om det og (og søke hjelp, snarest). Men det gjelder da de færreste. En influensa eller litt fravær med migrene er da bagateller, i motsetning til det året du faktisk mister en ansatt som skal ha barn.

[Stinelin]

Det kommer kanskje an på hvor lenge man tenker å være borte også. Jeg er innstilt på å starte i 40% jobb etter 4-5mnd om alt går som jeg håper. Det fungerte ihvertfall greit med eldstemann. Vil gjerne starte såpass fort fordi jeg er motivert for å jobbe, og jeg tror det hadde mye å si for arbeidsgiver at jeg positiv til å finne løsninger. Litt forskjell på det kontra 100% fravær i et helt år.

[Gjest strykebrett]

Det kommer kanskje an på hvor lenge man tenker å være borte også. Jeg er innstilt på å starte i 40% jobb etter 4-5mnd om alt går som jeg håper. Det fungerte ihvertfall greit med eldstemann. Vil gjerne starte såpass fort fordi jeg er motivert for å jobbe, og jeg tror det hadde mye å si for arbeidsgiver at jeg positiv til å finne løsninger. Litt forskjell på det kontra 100% fravær i et helt år.

Absolutt. At man er ærlig og løsningsorientert vil nok være med på å skape et godt forhold mellom arbeidstaker og giver.

[siebaeo]

Det er da ingen som har ment at det er umoralsk å søke seg jobb. Det som er ganske uærlig etter min mening er å holde tilbake opplysninger som er vesentlige for arbeidsgiver under ansettelsesprosessen. At en person kommer til å være borte et års tid like etter ansettelsen er vesentlig informasjon, og det å med vilje la være å fortelle dette er uærlig. Det samme ville det vært om jeg søkte på en fulltidsjobb nå, vel vitende om at jeg i September skulle flytte til Canada for å studere i et år, uten å si fra om det.

Dersom man sliter så mye med mensen at man regner med å bli borte en uke eller to hver måned, så syns jeg egenttlig man bør være åpen om det og (og søke hjelp, snarest). Men det gjelder da de færreste. En influensa eller litt fravær med migrene er da bagateller, i motsetning til det året du faktisk mister en ansatt som skal ha barn.

Hva tenker du om "moralen" i å ikke gi en jobbsøker jobben pga graviditet? Hvor ofte tror du det skjer? Hvor lett tror du det er å bevise? Hvem tror du utfallet har størst konsekvens for?

[Catgirl]

Spørs på hvor langt hun er kommet også. Ikke lurt å fortelle noen om graviditet før uke 12 pga fare for spontanabort uansett.

Skal ikke kvinner som ikke er ferdige med barn kunne få seg jobb? Tror det er mye diskriminering ute og går angående unge kvinner som ikke har barn enda. Kvinner når visst fortsatt ikke opp til menns lønnsnivåer. Kanskje vi skal bare gro babyer i glasskrukker eller noe for å løse det problemet, så får menn ta seg av ungen etter det.

[Gjest strykebrett]

Hva tenker du om "moralen" i å ikke gi en jobbsøker jobben pga graviditet? Hvor ofte tror du det skjer? Hvor lett tror du det er å bevise? Hvem tror du utfallet har størst konsekvens for?

Vel, det kommer an på grunnen til at de nedprioriterer en som er gravid. Om det er snakk om en langsiktig stilling i et større firma så burde jo arbeidsgiver være langsiktig nok til å tenke at graviditet ikke er et problem. Det er jo noe man uansett må regne med at skjer nå og da.

I tilfelle der det er snakk om et ett års vikariat, eller en prosjektstilling eller en annen type jobb der det faktisk gjør det veldig vanskelig for arbeidsgiver med langvarig fravær så er det mer forsvarlig mener jeg. Eller i en liten bedrift med så sårbar økonomi at plutselig langvarig fravær faktisk kan alvorlig skade bedriftens økonomi.

Selv om NAV dekker lønnskostnadene til den som er borte er det faktisk store kostnader i forbindelse med å finne en erstatter og ha opplæring og så videre.

[Maryell]

Det er mange som blir gravide og får barn (heldigvis), om det er i en ny jobb eller i en gammel burde da ikke spille noen rolle? En vikar må jo inn uansett om man har jobbet på et sted i kort eller lang tid.

Det er som andre her sier, som arbeidsgiver må man være forberedt på det.

Syns ikke det er greit å diskriminere på bakgrunn av graviditet og tror det er svært få som ikke kaster søknaden i søpla om de får vite det.

[AnonymBruker]

Kjør på jenter, bare gjør dette! Det vil bare gjøre det lettere for oss menn å få oss jobb, jo flere damer som opptrer slikt, stå på!

Anonym poster: 7e8e3103af5a91ecc89bce30cc322441

[Gjest navnelapp]

Ei eg kjenner var inne i ein tilsetjingsprosess nyleg. Ho er gravid, og sa det. Dei innstilte henne som nr. 1, og innstilte ei anna som nr. 2. Nr. 1 fekk jobben, jobba to månader, og så vart nr. 2 tilboden svangerskapsvikariatet. win win!

[AnonymBruker]

Hvis det er noen arbeidsgivere her så håper jeg dere ser at det beste er å ansette mannen om det står mellom en mann og en kvinne med like kvalifikasjoner. Det er ikke sikkert kvinnen er gravid, men hvorfor ta sjansen når de er like kvalifisert?

Anonym poster: 7e8e3103af5a91ecc89bce30cc322441

[Gjest Gjest]

Jeg håper og tror at de fleste arbeidsgivere tenker mer langsiktig enn det. Jeg er gravid og fikk akkurat ny jobb. Var ikke høy i hatten da jeg fortalte om graviditeten, men som sjefen sa: "At du er borte noen måneder i starten er uvesentlig, all den tid vi føler at du er riktig person for jobben på lang sikt."

Mulig det tenkes annerledes i jobber hvor "hvem som helst" kan gjøre nytte for seg, eller i kortvarige arbeidsforhold hvor de trenger folk umiddelbart. I de fleste tilfeller kan de fint ansette en vikar til den faste er tilbake.

Jeg trenger ikke å skrive det når strykebrett sier det så vakkert det som jeg også mener:

Vel, det kommer an på grunnen til at de nedprioriterer en som er gravid. Om det er snakk om en langsiktig stilling i et større firma så burde jo arbeidsgiver være langsiktig nok til å tenke at graviditet ikke er et problem. Det er jo noe man uansett må regne med at skjer nå og da.

I tilfelle der det er snakk om et ett års vikariat, eller en prosjektstilling eller en annen type jobb der det faktisk gjør det veldig vanskelig for arbeidsgiver med langvarig fravær så er det mer forsvarlig mener jeg. Eller i en liten bedrift med så sårbar økonomi at plutselig langvarig fravær faktisk kan alvorlig skade bedriftens økonomi.

Selv om NAV dekker lønnskostnadene til den som er borte er det faktisk store kostnader i forbindelse med å finne en erstatter og ha opplæring og så videre.

Jepp og man river seg i håret når også vikaren viser seg å være gravid og man må ha vikar for vikaren, vi endte med å gjøre prosjektet ferdig alene...

Endret 25. april 2013 av Gjest

[AnonymBruker]

Hvis det er noen arbeidsgivere her så håper jeg dere ser at det beste er å ansette mannen om det står mellom en mann og en kvinne med like kvalifikasjoner. Det er ikke sikkert kvinnen er gravid, men hvorfor ta sjansen når de er like kvalifisert?

Anonym poster: 7e8e3103af5a91ecc89bce30cc322441

Arbeidsgivere ser litt begge deler. Jeg har selv blitt forbigått i søkerprosesser fordi arbeidsgiver anser meg som for ambisiøs. I noen typer stillinger vil de heller ha en stabil famnilieperson som bare vil jobbe 8-16 i samme jobb i 40 år. Ikke alle passer i alle typer stillinger, og en god del ganger blir det sett på som positivt at søkeren holder på å stifte familie. Det øker sjangsen for at personen blir i jobben i mange år, og ikke blir fort lei slutter fordi en vil raskt "opp og fram".

Det som er synd er jo at mange kvinner er uærlige, så i de typer stillinger der de trenger et ambisiøst arbeidsjern så blir kvinner på min alder forbigått. I og med at det ikke er lov å snakke om det på intervju så får jeg jo heller ikke forklart at jeg ikke ønsker meg barn. Så takk for den dere som lyver på intervju.

Anonym poster: 73819c0e903461b662fb45e68c5f940b

[Gjest Gjest]

Det som er synd er jo at mange kvinner er uærlige, så i de typer stillinger der de trenger et ambisiøst arbeidsjern så blir kvinner på min alder forbigått. I og med at det ikke er lov å snakke om det på intervju så får jeg jo heller ikke forklart at jeg ikke ønsker meg barn. Så takk for den dere som lyver på intervju.

Anonym poster: 73819c0e903461b662fb45e68c5f940b

Nemlig. De ødelegger for oss andre.