Tråden for oss som søker jobb...

[AnonymBruker]

Noen som vet om man kan få dekket reiseutgifter til jobbintervju av nav? Jeg er nyutdannet og arbeidsledig. Har sendt meldekort til nav siden nyttår så jeg er registrert arbeidssøker hos dem. Siden jeg er nyutdannet får jeg ingen økonomisk støtte av de og bor gratis hos mine foreldre og har ellers levd på det lille jeg har av sparepenger etter 6 år som student. Har ca. 4000 kr igjen totalt på konto nå og jeg har blitt kalt inn på jobbintervju i en annen by. Har regnet ut at det vil koste meg ca. 2000 kr å komme meg frem og tilbake til intervjuet og bedriften dekker ikke noe (alle andre bedrifter jeg har vært hos har dekket reisen min). Jeg har vært på flere intervjuer siste halvåret og de går alltid for noen med mer erfaring, så jeg er redd for å bruke så mye penger når jeg sikkert ikke får denne jobben heller. Tror jeg nesten må takke nei til intervjuet om jeg må betale reisen selv, derfor hadde det vært supert om jeg kunne få det dekket av nav. Noen som vet?

Anonymkode: 13e9c...980

[debattanten]

Nav kan gi tilskudd og dekke litt, men hvor mye og hvordan det foregår vet jeg ikke. Du må lese på NAV sine hjemmesider egentlig. 

Du må på det inervjuet, uansett om du må betale selv. NAV dekker i tilfellet billigste reisemåte. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor det er noen som får alle jobber, mens andre går ledige. Har alltid jobbet,høyere utdannelse og god referanse. Søkte på en jobb fredag, forventet de ville ringe i dag.

Kan ikke engang trene ( jeg svømmer ) fordi jeg kanskje får en tlf, har ikke opplevd å være ledig lenge før. Men men, lykke til med jobbjakt,

 

Anonymkode: 07f33...905

[dillyduzit]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke hvorfor det er noen som får alle jobber, mens andre går ledige. Har alltid jobbet,høyere utdannelse og god referanse. Søkte på en jobb fredag, forventet de ville ringe i dag.

Kan ikke engang trene ( jeg svømmer ) fordi jeg kanskje får en tlf, har ikke opplevd å være ledig lenge før. Men men, lykke til med jobbjakt,

 

Anonymkode: 07f33...905

Nei si det du, det spørs jo på utdannelse, hvor mange i samme kategori som søker på den samme jobben, hvilke kompetanse de har, erfaring etc. Spesielt i olje og ingienørbransjen skal man ikke holde hodet særlig høyt, butikkbransjen er en konkurranse uten like. Alle er ikke like heldige dessverre.

[AnonymBruker]

Søker alt. Jeg sender mail til bedrifter, da stillinger ofte ikke blir lyst ut. 

I tilfelle det skulle bli et vikariat,så kanskje de husker meg. Har vært ansatt i yrke som er tilknyttet oljenæringen,men også de gikk det dårlig med. 

Nå ble jeg innkalt til Nav. Forsto de hadde oppfølgingsmøte etter tre mnd. Trodde at nå, kanskje....

Tror det mest handler om saksbehandler kan krysse av at det er gjort. Ikke et tips å få derifra. 

Hvordan har deres møte med nav i oppfølgingsmøte vært?

Anonymkode: fb3ae...cb5

[Faith-]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Søker alt. Jeg sender mail til bedrifter, da stillinger ofte ikke blir lyst ut. 

I tilfelle det skulle bli et vikariat,så kanskje de husker meg. Har vært ansatt i yrke som er tilknyttet oljenæringen,men også de gikk det dårlig med. 

Nå ble jeg innkalt til Nav. Forsto de hadde oppfølgingsmøte etter tre mnd. Trodde at nå, kanskje....

Tror det mest handler om saksbehandler kan krysse av at det er gjort. Ikke et tips å få derifra. 

Hvordan har deres møte med nav i oppfølgingsmøte vært?

Anonymkode: fb3ae...cb5

Jeg får ikke penger av dem, så de er ikke så opptatt av at jeg skal gjøre noe annet enn å søke jobber på egenhånd. Jeg er nyutdannet sivilingeniør + litt ekstra utdannelse, så er ikke så mye kurs og slik som hjelper. Tidligere har de bare kommentert at jeg har en god cv og ønsket meg lykke til videre med søkingen. Men i dag ringte de faktisk for å spørre om jeg var interessert i en slags utplasseringsjobb som programmerer, hvor jeg vil kunne jobbe 100%, men kun få et par hundre for hver arbeidsdag. Man tjener jo ikke noe særlig, selv om man må jobbe masse, men alt for å ha noe å gjøre på om dagene og å tjene noe kroner (alt er jo bedre enn å gå månde etter månde uten noe som helst inn på konto). Men jeg vet ikke hva som er vanlig av kontakt med nav. Tror det har litt mer fast opplegg for dem som mottar penger fra dem, enn vi som kun er registret arbeidsledig hos dem.

Skal sies at all kontakt jeg har hatt med nav har gått over telefon eller internett, har aldri vært innom kontrorene deres.

Endret 24. april 2017 av Faith-

[AnonymBruker]

19 minutter siden, dillyduzit skrev:

Nei si det du, det spørs jo på utdannelse, hvor mange i samme kategori som søker på den samme jobben, hvilke kompetanse de har, erfaring etc. Spesielt i olje og ingienørbransjen skal man ikke holde hodet særlig høyt, butikkbransjen er en konkurranse uten like. Alle er ikke like heldige dessverre.

Jeg er sosionom med 8 års ledererfaring, får bare stå på videre. 

Anonymkode: 07f33...905

[debattanten]

Nå søker jeg hos samme arbeidsgiver for 3. gang. Sta som faen! Riktignok en annen avdeling og fylke denne gangen. Let's see! 

Ellers bruker jeg fryktelig lang tid på søknadene nå Blir mye musikk, facebook og Youtube mellom slagene. Ikke minst all tenkingen på hva jeg kan drive med som gir meg inntekt, starte noe for seg selv og den slags. 

[AnonymBruker]

Vært på jobbintervju (tilkalling) i dag, og fikk telefon om intervju til et 2 mnd-vikariat i sommer på et sted jeg VIRKELIG kunne ha tenkt meg å jobbe senere også.

Jeg kommer til få få vite om jeg får stilling nr 1 før jeg skal på intervju til jobb nr 2, så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jobb 1: Kun tilkalling, ikke relevant for utdanningen min, men et yrke hvor jeg alltid har trivdes godt og kollegene virket kjempeflotte (noe som er ekstremt viktig for meg). 

Jobb 2: Ikke veldig relevant, men er en 100% stilling kun over 2 måneder, på et sted hvor jeg også har søkt 100% fra høsten av i en annen avdeling.

Hva hadde dere gjort?

Anonymkode: ae768...67b

[AnonymBruker]

I dag er det 10 måneder siden jeg leverte masteroppgaven, og enda er jeg arbeidsledig. Jeg har god utdannelse, med relevant arbeidserfaring, men byen jeg bor i er sørgelige saker. Søkerlistene er lange som vonde år, og det tar gjerne ukesvis før en får innkalling til intervju. Ofte da som en av 10-15 andre. Og det er alltid noen med mer erfaring som får jobbene (logisk nok). Jeg har vært på 2 arbeidstreningssteder, men føler ikke det har gitt meg noe særlig mer erfaring som jeg kan bruke videre. Jeg har søkt 100vis av jobber, vært på noen intervju, men jeg blir som regel "en god nr 2". Ellers kommer gjerne avslaget 3-4 måneder etterpå...

Det er heller ikke særlig mye å leve på 8000 i måneden for et voksent menneske med familie, men det er visst slik det er. "For du har jo så god utdannelse at du skaffer deg jobb selv du".... Å ja... Verst av alt er hvor utrolig vondt det er. Jeg våkner ofte opp midt på nettene med panikkangst, og har ingen sjans til å sovne igjen. For meg som er i arbeidstrening må jeg opp på jobb, så dagene blir en ond sirkel. Jeg får ikke sove, ikke spise, ei heller orker jeg være rundt mennesker. Aldri før har jeg kjent på så sterke negative tanker, og det er skummelt

Nei, jeg måtte bare klage litt. Har ikke så mange å klage til, og det er enda færre som forstår hvor uendelig vondt det er når alt jeg ønsker er å jobbe, tjene penger og kunne planlegge livet fremover! Jeg søker høyt og lavt på alt som kan være noenlunde aktuelt for mitt fagfelt...

Anonymkode: d7134...364

[debattanten]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dag er det 10 måneder siden jeg leverte masteroppgaven, og enda er jeg arbeidsledig. Jeg har god utdannelse, med relevant arbeidserfaring, men byen jeg bor i er sørgelige saker. Søkerlistene er lange som vonde år, og det tar gjerne ukesvis før en får innkalling til intervju. Ofte da som en av 10-15 andre. Og det er alltid noen med mer erfaring som får jobbene (logisk nok). Jeg har vært på 2 arbeidstreningssteder, men føler ikke det har gitt meg noe særlig mer erfaring som jeg kan bruke videre. Jeg har søkt 100vis av jobber, vært på noen intervju, men jeg blir som regel "en god nr 2". Ellers kommer gjerne avslaget 3-4 måneder etterpå...

Det er heller ikke særlig mye å leve på 8000 i måneden for et voksent menneske med familie, men det er visst slik det er. "For du har jo så god utdannelse at du skaffer deg jobb selv du".... Å ja... Verst av alt er hvor utrolig vondt det er. Jeg våkner ofte opp midt på nettene med panikkangst, og har ingen sjans til å sovne igjen. For meg som er i arbeidstrening må jeg opp på jobb, så dagene blir en ond sirkel. Jeg får ikke sove, ikke spise, ei heller orker jeg være rundt mennesker. Aldri før har jeg kjent på så sterke negative tanker, og det er skummelt

Nei, jeg måtte bare klage litt. Har ikke så mange å klage til, og det er enda færre som forstår hvor uendelig vondt det er når alt jeg ønsker er å jobbe, tjene penger og kunne planlegge livet fremover! Jeg søker høyt og lavt på alt som kan være noenlunde aktuelt for mitt fagfelt...

Anonymkode: d7134...364

Hey, leit å høre! Føler på mye av de samme tingene om dagen. Har familie, forpliktelser, lån og etterhvert ubetalte regninger Ting er tungt. 

Søker du i hele landet forresten? Ble litt i tvil i innlegget ditt. For meg har det blitt en slags trøst da jeg plutselig fikk noe relevant å søke på i det minste, selv om det innebærer at jeg må flytte fra familien for å jobbe, men jeg vil i det minste ha jobb og ha noe å gå til. Alt det andre må vi løse i ettertid. 

Her jeg bor har det vært et par relevante jobber siden nyttår, men heldigvis noe bedre andre steder. Selv om det er kleint det også.

Endret 24. april 2017 av debattanten

[AnonymBruker]

2 minutter siden, debattanten skrev:

Hey, leit å høre! Føler på mye av de samme tingene om dagen. Har familie, forpliktelser, lån og etterhvert ubetalte regninger Ting er tungt. 

Søker du i hele landet forresten? Ble litt i tvil i innlegget ditt. For meg har det blitt en slags trøst, selv om det innebærer at jeg må flytte fra familien for å jobbe, men jeg vil i det minste ha jobb og ha noe å gå til. Alt det andre må vi løse i ettertid. 

Søker ikke i hele landet nei, men har satt "deadline" på 1 årsdagen for utdannelsen min som siste frist. Har ikke akkurat råd til å flytte til Oslo. Da må mannen slutte i jobben, og vi selger bolig i to vidt forskjellige marked. Ei heller hadde vi hatt råd til at jeg fikk sett barnet vårt særlig ofte, så jeg utsetter det. Uansett tror jeg det hadde vært et tapsprosjekt økonomisk sett. To boliger, pendling hjemover krever en høy lønn for at det skal være lønnsomt. Men jeg ser jo at det kanskje er uungåelig. Jeg har jo "jobb" å gå til i arbeidstreningen, så jeg har heldigvis en form for faglig påfyll. Men det er tøft å være et sted over lengre tid når alle vet at du er ledig og ikke får jobb..

Jeg søker i de 2 nærliggende fylkene her, så BURDE ha et bredt spekter. Problemet er vel at alle fylkene er tøffe arbeidsmessig. Å være fattig over så utrolig lang periode er belastende, og vårgarderobe til barnet tar en stor slump av det vi har. Til tross for at vi kjøper mye brukt!

Mister også troen på at det blir særlig bedre egentlig. Den dagen det snur stor det utrolig mange godt kvalifiserte mennesker parat, og da er det ikke lukrativt å være hun "nyutdannede uten erfaring med barn"

Anonymkode: d7134...364

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Søker ikke i hele landet nei, men har satt "deadline" på 1 årsdagen for utdannelsen min som siste frist. Har ikke akkurat råd til å flytte til Oslo. Da må mannen slutte i jobben, og vi selger bolig i to vidt forskjellige marked. Ei heller hadde vi hatt råd til at jeg fikk sett barnet vårt særlig ofte, så jeg utsetter det. Uansett tror jeg det hadde vært et tapsprosjekt økonomisk sett. To boliger, pendling hjemover krever en høy lønn for at det skal være lønnsomt. Men jeg ser jo at det kanskje er uungåelig. Jeg har jo "jobb" å gå til i arbeidstreningen, så jeg har heldigvis en form for faglig påfyll. Men det er tøft å være et sted over lengre tid når alle vet at du er ledig og ikke får jobb..

Jeg søker i de 2 nærliggende fylkene her, så BURDE ha et bredt spekter. Problemet er vel at alle fylkene er tøffe arbeidsmessig. Å være fattig over så utrolig lang periode er belastende, og vårgarderobe til barnet tar en stor slump av det vi har. Til tross for at vi kjøper mye brukt!

Mister også troen på at det blir særlig bedre egentlig. Den dagen det snur stor det utrolig mange godt kvalifiserte mennesker parat, og da er det ikke lukrativt å være hun "nyutdannede uten erfaring med barn"

Anonymkode: d7134...364

Hvis mannen din har et yrke det er lettere å få jobb med, så burde dere kanskje vurdere å flytte hele familien? 

Anonymkode: 5b84f...0b6

[AnonymBruker]

Jeg har en jobb, men har mistrivdes fra dag 1. Har søkt etter ny jobb i 2,5 år men det er virkelig håpløst her jeg bor. Har til tider vært langt nede siden jeg bruker mye energi på å grue meg til å dra på jobb. Nå har jeg permisjon og har hatt bedre tid til å søke rundt omkring, både urelevante og relevante stillinger, men nei.. Har lettere for å komme til intervju nå enn for 2,5 år siden da jeg var nyutdannet, men jeg ser forhåndsdømmingen i blikket på intervjuerne når jeg sier at jeg er i permisjon med en liten en. Og jeg er villig til å starte på kort tid også siden samboer kan ta over permisjonen. Er så inderlig lei av spørsmål om hva samboer jobber med, om han er fleksibel, om baby har fått bhg.plass osv osv *gah*. Tror ikke mannfolka får disse spørsmålene...

Er utdannet siv.ing, men har jobbet i et stort privat konsern med ting som stort sett ikke angår det jeg har studert. Jeg har heller ikke noe fast posisjon/stillingstittel så jeg vet aldri hva jeg jobber med fra prosjekt til prosjekt. Arbeidsmiljøet er utrolig dårlig attpåtil og har en tafatt sjef. CVen er ganske stygg da jeg har en udefinerbar stilling der jeg er, samt at jeg ikke er aktuell for å jobbe med det jeg har studert lenger siden det har gått for mange år 😔 Bor nært en større by og søker også i en god radius utenfor denne. Var på et intervju i kommunen før påske men falt igjennom på fagkunnskap (veldig på siden av det jeg har studert), venter bare på avslag i disse dager. Men intervjuet var veldig ålreit gjennomført, antakelig fordi det var en tillitsvalgt tilstede. 

Så hvis det ikke løser seg fram mot sommeren, er planen å begynne på lærerutdanning (PPU) om et år eller to istedenfor, er bare redd jeg forskyver problemene framfor meg da det også virker å være mange om beinet for lærerjobbene. 

Jeg er jo heldig som har en jobb, men det er virkelig ikke godt for helsa og mistrives så dypt som jeg gjør. Har til tider håpet at jeg skulle bli skadet, syk osv for å slippe å dra dit. Helt tullete å tenke sånn, men jobben dreper meg innvendig. Bruker permisjonen på å grue meg til å begynne påan igjen, men har søkt redusert stilling for å lette på litt. Bare de ikke avslår søknaden...

Ble litt syteinnlegg dette, men godt å få det ut  ser at mange her har det verre enn meg mtp langtidsledighet o.l, håper det løser seg for alle snart  

Anonymkode: 6bd94...0d3

[debattanten]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en jobb, men har mistrivdes fra dag 1. Har søkt etter ny jobb i 2,5 år men det er virkelig håpløst her jeg bor. Har til tider vært langt nede siden jeg bruker mye energi på å grue meg til å dra på jobb. Nå har jeg permisjon og har hatt bedre tid til å søke rundt omkring, både urelevante og relevante stillinger, men nei.. Har lettere for å komme til intervju nå enn for 2,5 år siden da jeg var nyutdannet, men jeg ser forhåndsdømmingen i blikket på intervjuerne når jeg sier at jeg er i permisjon med en liten en. Og jeg er villig til å starte på kort tid også siden samboer kan ta over permisjonen. Er så inderlig lei av spørsmål om hva samboer jobber med, om han er fleksibel, om baby har fått bhg.plass osv osv *gah*. Tror ikke mannfolka får disse spørsmålene...

Er utdannet siv.ing, men har jobbet i et stort privat konsern med ting som stort sett ikke angår det jeg har studert. Jeg har heller ikke noe fast posisjon/stillingstittel så jeg vet aldri hva jeg jobber med fra prosjekt til prosjekt. Arbeidsmiljøet er utrolig dårlig attpåtil og har en tafatt sjef. CVen er ganske stygg da jeg har en udefinerbar stilling der jeg er, samt at jeg ikke er aktuell for å jobbe med det jeg har studert lenger siden det har gått for mange år 😔 Bor nært en større by og søker også i en god radius utenfor denne. Var på et intervju i kommunen før påske men falt igjennom på fagkunnskap (veldig på siden av det jeg har studert), venter bare på avslag i disse dager. Men intervjuet var veldig ålreit gjennomført, antakelig fordi det var en tillitsvalgt tilstede. 

Så hvis det ikke løser seg fram mot sommeren, er planen å begynne på lærerutdanning (PPU) om et år eller to istedenfor, er bare redd jeg forskyver problemene framfor meg da det også virker å være mange om beinet for lærerjobbene. 

Jeg er jo heldig som har en jobb, men det er virkelig ikke godt for helsa og mistrives så dypt som jeg gjør. Har til tider håpet at jeg skulle bli skadet, syk osv for å slippe å dra dit. Helt tullete å tenke sånn, men jobben dreper meg innvendig. Bruker permisjonen på å grue meg til å begynne påan igjen, men har søkt redusert stilling for å lette på litt. Bare de ikke avslår søknaden...

Ble litt syteinnlegg dette, men godt å få det ut  ser at mange her har det verre enn meg mtp langtidsledighet o.l, håper det løser seg for alle snart  

Anonymkode: 6bd94...0d3

Faktisk har jeg fått disse spm flere ganger, uten at jeg kan si noe om hvordan det ellers er for menn. Blir ofte spurt om samboer og hennes jobb, barn osv. 

 

Når det er sagt så håper jeg at du finner en jobb du trives med, ikke gi opp. Å ha jobb man ikke trives i er heller ikke noe kjekt i lengden. 

Endret 24. april 2017 av debattanten

[AnonymBruker]

1 minutt siden, debattanten skrev:

Faktisk har jeg fått disse spm flere ganger, uten at jeg kan si noe om hvordan det ellers er for menn. Blir ofte spurt om samboer og hennes jobb, barn osv. 

Hei. Ja det forekommer sikkert. Men flere av jobbene jeg har søkt har krevd reisevirksomhet/eller lange arbeidsdager og derfor har de vært overstadig opptatt av samboeren min sitt liv og jobb. Det har de ikke lagt skjul på heller. 

Anonymkode: 6bd94...0d3

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Ja det forekommer sikkert. Men flere av jobbene jeg har søkt har krevd reisevirksomhet/eller lange arbeidsdager og derfor har de vært overstadig opptatt av samboeren min sitt liv og jobb. Det har de ikke lagt skjul på heller. 

Anonymkode: 6bd94...0d3

Må du si du er hjemme i permisjon med barn, eller kan du si det etter du har fått tilbud om jobben? Det er du som skal ta en vurdering på om du får det til å gå opp.

Jeg har ikke fått de spørsmålene enda, men siden jeg er over 30 og med forlovelsesring på fingeren så opplever jeg å bli spurt om 1-årsplan og 5-årsplan, med en undertone som tilsier "blir du gravid snart?".

Vurderer å ta av meg forlovelsesringen og gå inn med "jeg skal aldri ha barn" skrevet i panna. 

Anonymkode: ae768...67b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må du si du er hjemme i permisjon med barn, eller kan du si det etter du har fått tilbud om jobben? Det er du som skal ta en vurdering på om du får det til å gå opp.

Jeg har ikke fått de spørsmålene enda, men siden jeg er over 30 og med forlovelsesring på fingeren så opplever jeg å bli spurt om 1-årsplan og 5-årsplan, med en undertone som tilsier "blir du gravid snart?".

Vurderer å ta av meg forlovelsesringen og gå inn med "jeg skal aldri ha barn" skrevet i panna. 

Anonymkode: ae768...67b

De spør jo gjerne hva jeg gjør på jobb i dag, så da er det litt vanskelig å unngå. Referansene fra jobben jeg har i dag kan også avsløre det om jeg ljuger. Skulle gjerne latt vær å si noe om det i utgangspunktet! Det var forresten lettere å få intervjuer etter at jeg lot være å nevne permisjon i søknaden.. Og ja, jeg hadde jo ikke søkt jobbene om det ikke hadde gått opp med familielivet ellers 🙄 At intervjuerne ikke klarer å tenke seg til det selv...! 

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt av meg ringen og kanskje droppet å si at du har samboer i det hele tatt? Da har de vel ingen grunn til å insinuere diskret om kommende graviditeter. Hadde ikke hatt dårlig samvittighet for å lyve om disse tingene, så sant du ikke avsløres ved noen raske google-søk e.l  

Anonymkode: 6bd94...0d3

[AnonymBruker]

Litt usikker på om dette passer inn her, men jeg prøver likevel  Jeg har nå søkt på mange jobber, og skal på et jobbintervju på en høy fast stilling. Dette er innen helsesektoren, jeg er utdannet helsefagarbeider, men tar nå videreutd. ved fagskole. Jeg har en helgestilling og er tilkalling ved siden av dette, men har vært lite behov for tilkalling den siste tiden, så utenom helgen min har jeg blitt værende hjemme hver eneste dag i uken, og tro meg, dette tærer på kroppen både fysisk og psykisk. Men det jeg skal frem til, er at siden jeg ENDELIG skal på flere jobbintervjuer med en høy stillingsprosent, har jeg mistet lysten på å gå på skolen. Det jeg videreutdanner meg til er ikke viktig, men det er ikke innen eldreomsorg og slikt, og dessuten har jeg følt nå etter et skoleår at dette yrket kanskje ikke er helt for meg likevel - tok lang tid å innse det, men er veldig sikker på at det er mye utfordringer og slikt jeg vil møte på som ikke passer helt for meg. Jeg er en person som er usikker på meg selv, og alltid redd for å ta feil valg, så jeg mistenker at jeg vil angre i senere tid, men vet innerst inne at dette ikke er noe for meg. I det ene øyeblikket vil jeg bli sykepleier og nesten lege, og i det andre øyeblikket vil jeg ikke jobbe innen helsesektoren i det hele tatt, så dette er veldig varierende, men jeg tror jeg nesten aldri har vært sikker på mitt eget valg når det gjelder det her, og jeg har søkt mye innspill fra de nærmeste om hva de tenker om det, og dem er redde for at jeg skal angre i senere tid, og mener at jeg blant annet burde gå ut utdanningen til jeg får noe fast jobb. Men jeg føler at det blir dumt å fortsette utdanningen dersom jeg likevel ikke har så lyst, hvorfor da bruke tid og energi på skolen da.. Noen innspill? Hva ville dere gjort ?  

Anonymkode: 63fb6...49a

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis mannen din har et yrke det er lettere å få jobb med, så burde dere kanskje vurdere å flytte hele familien? 

Anonymkode: 5b84f...0b6

Han gikk ledig i 7 måneder før han fikk jobb i november, så ikke et veldig enkelt marked for han heller. I perioden ingen hadde jobb var vi såklart tett innpå tanken om å flytte. Men det er ikke en beslutning som vi tok lett på, og "heldigvis" løsnet det for han. Utrolig vanskelig når alle alternativene våre medfører store ulemper. Det er ikke "bare bare" å være ung og prøve å planlegge livet fremover når markedet er så tøft.

Anonymkode: d7134...364