Hva fælt har du gjort mot babyen din?

[Vera Vinge]

Stakkaren vår hadde en uheldig søndag i går. Startet dagen med å tryne framover mens han satt på gulvet, fordi han ville ha noe langt unna. Den ene armen fram mot gjenstanden, mens den andre hadde han fått kilt fast mot en bag, så han tok seg ikke for. Og så hadde han smokk i munnen, merkelig nok, så han falt rett på smokken. Begynte å blø fra munnviken. Ikke moro.

Senere på dagen klarte han å dunke panna mot et skap, sånn at han fikk en liten kul. Heldigvis var det pappaen som hadde ham da, så vi delte på kvoten den dagen.

Jeg ser jo at han nå kommer til å falle og slå seg mye framover, det er bare uvant at han kan skade seg på nye måter nå, siden jeg først nå innser at han ikke er en hjelpeløs baby lenger, men en som vil opp og fram (han er åtte mnd).

[Cho Kon It]

Har ingen baby selv å plage enda, men har da utsatt de stakkars små rundt meg for litt av hvert..

Da jeg var liten (typ fire år) skulle mamma ned trappa med babybroren min. Jeg ville ikke at de skulle gå, så jeg ble så sint at jeg dyttet mamma så hun ramlet ned trappa med lillebror i armene. Jeg ser fortsatt de to for meg der de lå spredt i bunnen av trappa. Ikke en gøy dag.

Da jeg var rundt 13 skulle jeg skifte bleie på lillesøster. Hun var da såpass stor at hun kunne sitte.

Jeg måtte ut av badet for å hente en ren klut, om som 13åring tenkte jeg ikke veldig mye over at hun kunne trille utfor kanten. I tillegg hadde jeg satt henne opp med ryggen inn mot veggen. Og stellebordet hadde hjul...

Sekundet etter jeg hadde gått ut av badet hørte jeg et ekkelt dunk, da hadde stellebordet rullet ut fra veggen og lillesøs hadde ramlet mellom. Med bakhodet først. Den dagen sitter i meg enda.

Som 22-åring var jeg en stund dagmamma, og hadde blant annet en gutt på 13 mnd.

En dag hadde jeg han med meg på café og skulle sette han i en barnestol. Han var vant til å sitte i stol uten "midtdeler" men plutselig denne dagen bestemte han seg for å eksperimentere. Da jeg hadde fått satt han oppi, skjøt han seg forover med rumpa på en måte, sånn at han sklei gjennom stolen. Jeg fikk tatt han imot før han skled helt ned på gulvet, men da var problemet mitt at jeg hadde grepet etter han gjennom stolen, slik at jeg måtte dra han opp igjen samme vei. Lettere sagt enn gjort, men jeg lirket og styrte med den lettere sjokkerte gutten. Alt så ut til å gå helt fint, helt fram til han fikk nok og satte i verdens største hyl. Hele caféen snudde seg, og der står jeg og drar ungen opp av stolen etter armene. Det gikk helt fint med gutten, men jeg måtte sette meg med ryggen til de andre kundene for jeg var så flau.

[Ciara]

Vi har nok hatt vår porsjon med småulykker hjemme. Selv om det er veldig ubehagelig når det skjer har jeg ikke dårlig samvittighet for det. Det er sånt som skjer, rett og slett, når man har aktive friske barn som utforsker muligheter, og min erfaring er at man henger et skritt etter dem som forelder fordi læringskurven deres er så bratt. Det er i hvert fall mange ganger jeg har tenkt "Men han klarer jo ikke å...", og DA skjer det. Og jeg er i utgangspunktet en type som bekymrer meg mye.

Det jeg derimot har nattsvart samvittighet for, er de gangene tålmodigheten min ikke har strekt til og jeg har eksplodert. Sønnen min skrek så mye da han var baby - jeg var hos leger og forsøkte alt mulig, men han skrek og skrek og jeg forstod ikke hvorfor. Jeg bysset og bar og sang og likevel den fortvilende skrikingen. Da hendte det noen ganger at det raknet for meg og jeg kunne hyle til babyen ting som "Kan du se til helvete å holde kjeft!" Og så begynte jeg selvfølgelig å hylgrine, denne gangen både fordi jeg ikke klarte å få slutt på gråten OG fordi jeg taklet det så dårlig.

[Monarabb]

Denne tråden gjør godt å lese for oss som går rundt og er engstelige førstegangs gravide! Litt betryggende å vite at det er lov å ha en småulykke uten at det nødvendigvis må gå så galt!

[AnonymBruker]

Vi har nok hatt vår porsjon med småulykker hjemme. Selv om det er veldig ubehagelig når det skjer har jeg ikke dårlig samvittighet for det. Det er sånt som skjer, rett og slett, når man har aktive friske barn som utforsker muligheter, og min erfaring er at man henger et skritt etter dem som forelder fordi læringskurven deres er så bratt. Det er i hvert fall mange ganger jeg har tenkt "Men han klarer jo ikke å...", og DA skjer det. Og jeg er i utgangspunktet en type som bekymrer meg mye.

Det jeg derimot har nattsvart samvittighet for, er de gangene tålmodigheten min ikke har strekt til og jeg har eksplodert. Sønnen min skrek så mye da han var baby - jeg var hos leger og forsøkte alt mulig, men han skrek og skrek og jeg forstod ikke hvorfor. Jeg bysset og bar og sang og likevel den fortvilende skrikingen. Da hendte det noen ganger at det raknet for meg og jeg kunne hyle til babyen ting som "Kan du se til helvete å holde kjeft!" Og så begynte jeg selvfølgelig å hylgrine, denne gangen både fordi jeg ikke klarte å få slutt på gråten OG fordi jeg taklet det så dårlig.

Det er det jeg også angrer mest på, de gangene jeg har skreket til han, eller faktisk en gang gått ifra han.

Han var ca halvannen mnd, skrek og skrek, til slutt klarte jeg ikke mer og lot han ligge mens jeg gikk utafor i 5 min. Da jeg kom tilbake hadde han dyna over ansiktet, og smilte stort når jeg tok den bort i panikk. Da var det jeg som gråt hysterisk en stund

Har også skjedd at jeg har vært "stygg" med han når han har vært større, 2-3 år og helt umulig, og jeg har sagt noe ala "hold kjeft for helvette" eller "gå bort!" og han har begynt å gråte og si at jeg ikke må snakke slik til han.

Har bare skjedd noen yderst få ganger, når tolmodigheten min virkelig har vært tynnslitt, men det sitter i meg. Angrer som bare det

Er og ille når jeg har innsett at det har vært en veldig god grunn til at han gråt så mye og lenge, f.eks vondt i magen, tenner etc og så har jeg ikke forstått det før etterpå..

Anonym poster: 9e37d2c9d98364636287795e8f9f20b5

[Vera Vinge]

Jeg kjenner så godt igjen den dårlige samvittigheten for å miste tålmodigheten med skrikende baby. Uttrykket "helvetes lille drittbaby" har blitt tullet mye med i svigerfamilien, etter at jeg en tidlig morgen ble vekket for ente gang, etter å ha sovet særdeles lite gjennom natta. Jeg er ikke helt meg selv når jeg blir vekket, etter å ha sovet et fåtall oppdelte timer gjennom en natt.

Har aldri blitt bekymret for hva jeg kunne finne på mot sønnen min eller noe sånt, selv etter mye skriking. Men har da noen ganger endt med å rope et eller annet, eller vugge ham litt ekstra voldsomt. Har noen ganger fått dårlig samvittighet, andre ganger har jeg endt opp med å le av det hele (ref. det spontane uttrykket over). Prøver å tenke at slike episoder ikke er skadelige hvis det skjer en sjelden gang. Merker samtidig at jeg ordlegger meg helt annerledes når han nå er 8 1/2 mnd, og han forstår mer av hva som foregår. Nå skal det sies at han sjelden bare skriker og skriker lenger, som han kunne gjøre i perioder da han var yngre.

Men er nok litt overrasket over det at jeg kunne bli sint på en liten baby. Men mye handler nok om søvnmangel og det å være sliten over tid, samt en stor frustrasjon over å ikke skjønne hva som er galt. Jeg har hatt en helt annen tålmodighet de gangene jeg har skjønt hva som er galt. Ble i grunnen veldig lettet da jeg nevnte det for faren min, og han kunne fortelle om det samme fra da jeg var baby. Og jeg var til og med blant de enkle stort sett.

[kisskissbangbang]

Jeg laget egen tekst til mang en nattasang de første to-tre månedene av minis liv, for å si det sånn.

"Faen heller, hvis du ikke se til helvete å sovne snart kommer mamma til å bli faen så gal og ingen vil vel ha en gal mammaaa, vil de ve-he-hel?" sunget med min mykeste stemme mens sinnet kokte i meg.

Det hjalp faktisk, det.

Dessuten fant jeg trøst i at hele norges ammeguru Gro Nylander skrev i den ene boken sin at hun pleide å fantasere om å legge babyen i vaskemaskinen og bytte ut den frenetiske grininga med den jamne, durende, beroligende lyden av maskinen. "Kan hun tenke sånn så kan jeg, uten dårlig samvittighet!"!

[AnonymBruker]

Åh, trodde jeg var den eneste som kunne tenke sånn, eller som hadde fått et aldri så lite raseriutbrudd, mot en stakkars liten baby.

Hvorfor snakkes det egentlig ikke mer om dette?

Hvorfor er det så tabu å si at man virkelig er dritt lei noen ganger dette lille krapylet som har snudd opp ned på livet ditt?

Burde vært lov å være mer åpen om dette, i stedenfor at det "værste" som er lov å si er at "tja, man er litt sliten noen ganger, men sååå absolutt lykkelig og tilfreds heeele tiden"...

Anonym poster: 9e37d2c9d98364636287795e8f9f20b5

[Vera Vinge]

Dessuten fant jeg trøst i at hele norges ammeguru Gro Nylander skrev i den ene boken sin at hun pleide å fantasere om å legge babyen i vaskemaskinen og bytte ut den frenetiske grininga med den jamne, durende, beroligende lyden av maskinen. "Kan hun tenke sånn så kan jeg, uten dårlig samvittighet!"!

Hehe, jeg husket også jeg leste det rett etter fødselen. Skjønte det ikke der og da, for det var lite skriking den første måneden (men da ammet jeg også ved hvert klynk, så kanskje ikke så rart - men kunne ikke fortsette med det fordi jeg fikk problematisk mye melk). Men husket på det senere, da det i perioder var mye skrik og skrål, og trykket det til mitt bryst.

Åh, trodde jeg var den eneste som kunne tenke sånn, eller som hadde fått et aldri så lite raseriutbrudd, mot en stakkars liten baby.

Hvorfor snakkes det egentlig ikke mer om dette?

Hvorfor er det så tabu å si at man virkelig er dritt lei noen ganger dette lille krapylet som har snudd opp ned på livet ditt?

Burde vært lov å være mer åpen om dette, i stedenfor at det "værste" som er lov å si er at "tja, man er litt sliten noen ganger, men sååå absolutt lykkelig og tilfreds heeele tiden"...

Anonym poster: 9e37d2c9d98364636287795e8f9f20b5

Pga dårlig samvittighet?

[Havbris]

Ungene mine er unge voksne nå og de har nok fått sine doser fra sin mor i løpet av årene. Hendelige uhell og en del turer på legevakten. De fysiske "vondtene" var jeg jo lei meg for, men den dårlige samvittigheten jeg fikk alle gangene jeg mistet tålmodigheten, var det verste.

Men - jeg ser jo at de har blitt to flotte sønner som har empati, er sosiale og har planer for livene sine. Så jeg tror ikke de har tatt skade av en til tider utålmodig mor...

[AnonymBruker]

Har et barn på ett år. Hun har i det siste tullet mye om natten, og har holdt det gående med skrik et par timer midt på natten. Jeg har roet og bysset og trøstet. Men i går mistet jeg tålmodigheten. Hun dro sokkene sine av med en gang jeg hadde fått de på. Jeg tok de på igjen og igjen, og etter mange ganger så mistet jeg tålmodigheten. Hun holdt sokken i håneden og jeg tok tak i sokken og dro den fort vekk fra henne (som i en sint bevegelse). Jeg så hun ble redd og hun begynte å gråte sårt. Jeg tok henne opp med en gang og trøstet henne. Hun roet seg, men da jeg gikk ut så begynte jeg å gråte Jeg var så lei meg for å ha skremt henne på den måten. Jeg fikk skikkelig vondt i magen. Det er jo meningen at jeg skal være tryggheten hennes og beskytte henne mot alt, også skremte jeg henne :cry:

Anonym poster: c1b2a86bdbb6a4c32967d89ab88fec82

[ablaze]

Jeg syns denne tråden er genial. Er selv en stor kjempekløne, så kommer garantert til å dunke og klippe i ungen min

Og som en tidligere nevnte, jeg rygga også utfor trappa da jeg var liten. Beit hull i leppa mi når jeg tryna osv.. Og min bestefar rygga faktisk over min mamma med traktoren da ho var liten uten at ho fikk en skramme. Er utrolig hvor mye unger tåler..

Selv om jeg ikke ville anbefalt å rygge over ungen for å teste

Jeg forstår at du ikke mener det du tuller med her, men jeg synes likevel ikke det er noe å tulle med. Det skjer faktisk dødsfall hvor barn blir på-/overkjørt av bil/traktor relativt ofte (senest for et par uker siden omkom en 3 år gammel gutt http://www.nrk.no/ny...andet/1.8348979) og det er så og si alltid nære familiemedlemmer som gjør det.

Heldigvis gikk det bra med mammaen din den gang, men synes som sagt det ikke var så morsomt...

Endret 30. oktober 2012 av ablaze

[Kakaoen]

Jeg forstår at du ikke mener det du tuller med her, men jeg synes likevel ikke det er noe å tulle med. Det skjer faktisk dødsfall hvor barn blir på-/overkjørt av bil/traktor relativt ofte (senest for et par uker siden omkom en 3 år gammel gutt http://www.nrk.no/ny...andet/1.8348979) og det er så og si alltid nære familiemedlemmer som gjør det.

Heldigvis gikk det bra med mammaen din den gang, men synes som sagt det ikke var så morsomt...

Og du henger deg opp i en kommentar jeg skrev for 3 mnd siden midt inni denne tråden?? Syns det var litt snodig jeg da.

Jeg prøver å ta livet med et smil og humor. Spesielt med ting som har skjedd for lenge sia. For skal jeg bekymre meg for alt det gale som kan skje med ungen min i fremtiden får jeg ikke sove om natta.

Betyr ikke at jeg ler av ulykker som skjer med barn fordetom..

[AnonymBruker]

Har et barn på ett år. Hun har i det siste tullet mye om natten, og har holdt det gående med skrik et par timer midt på natten. Jeg har roet og bysset og trøstet. Men i går mistet jeg tålmodigheten. Hun dro sokkene sine av med en gang jeg hadde fått de på. Jeg tok de på igjen og igjen, og etter mange ganger så mistet jeg tålmodigheten. Hun holdt sokken i håneden og jeg tok tak i sokken og dro den fort vekk fra henne (som i en sint bevegelse). Jeg så hun ble redd og hun begynte å gråte sårt. Jeg tok henne opp med en gang og trøstet henne. Hun roet seg, men da jeg gikk ut så begynte jeg å gråte Jeg var så lei meg for å ha skremt henne på den måten. Jeg fikk skikkelig vondt i magen. Det er jo meningen at jeg skal være tryggheten hennes og beskytte henne mot alt, også skremte jeg henne :cry:

Anonym poster: c1b2a86bdbb6a4c32967d89ab88fec82

Har også gjort dette, så du er ikke alene! Fikk så vondt i meg at jeg gråt ustoppelig. Har også endt opp med å hyle i en pute for jeg var så frustrert over leggingen. Ikke skulle hun sove på dagtid, ikke skulle hun sove på natten heller. Har også vugget litt hardere enn ellers og skreket ''hold kjeft din suttre baby'' på natten. Utranglet kan få en til å si å gjøre mye rart.

Anonym poster: 55cfb34e871c97d62e0fa844cacecd29

[MockingJay]

Wii, denne gamle tråden likte jeg! Har ofte fundert på om ikke jeg skulle starte en slik

- Jeg har glemt å sette henne fast i bilen. TO ganger! Ene gangen fordi mamma bærte henne ut og satt henne i bilen (trodde hun hadde gjort det), og andre gangen fordi jeg var så trøtt og sliten. Var på tur til svigers så de kunne vandre litt med henne så jeg kunne sove. Rimelig i ørka da! Har enda kjempe dårlig samvittighet, tenk vist vi hadde krasja! Har ikke turt å si det til noen...

-Engang gråt hun konstant i 2 dager. Type; Sovnet utmattet av gråt og våknet kun fordi hun måtte gråte litt til. Hun slapp til og med puppen så hun kunne gråte litt innimellom i ammingen. Det var ikke direkte hylgråt, mer "klage gråt". Da dag to var halveis ga jeg henne til sambo (hun gråt verre når jeg ikke holdt henne), og låste meg inn gråtende på badet. Etter en stund fikk sambo meg ut, og jeg satt apatisk i sofaen og stirret i veggen mens min skatt gråt frebrilsk i armene til sambo. Han hadde jo tross alt sovet. Var sikker på at nå kom jeg til å gå inn i en skikkelig fødsels depresjon. Til slutt ga vi microlaks, og det var tydeligvis skikkelig forstoppelse hun hadde hatt, for hun bæsjet resten av dagen! Har så dårlig samvittighet for at det ikke ble taklet bedre og for at jeg ikke skjønte at det var forstoppelse før...

-Engang vi var på legevakt var legen skikkelig hardhendt med henne når han undersøkte og hun begynte å gråte. Jeg var så i sjokk at jeg ikke sa noen ting! Huff, har skikkelig dårlig samvittighet for det..

[AnonymBruker]

Jeg skulle ta sele på henne i bilen, og litt hud havnet i klemme.

Anonymous poster hash: 145d9...af8

[Binta Ba]

Jeg gjorde noe idag.

Tullet med tre-åringen mens vi gikk, vi rykket hverandre i armene, lo og sang. Plutselig bestemte hun seg for å snurre akkurat i det jeg rykka til, og vips; kidden lå på bakken..rett utenfor Oslo City, hvorav hun hyler "du gjorde deeeeet!!!!"

...wops.

Har rygget x antall ganger på henne f.eks på kjøkkenet hvor hun sniker seg bak meg uten av jeg vet det.

[Hattifnatten]

Da vesla her var fire uker og hadde blitt forkjøla, hadde jeg henne i vognbagen ved siden av senga vår for å raskt kunne se til henne på natta. Vi hadde løftet opp bagen i den ene enden for at det ikke skulle tette seg så mye til i nesa.

...Men vi hadde nok løftet den opp litt for mye, for da jeg våknet på natta for å sjekke til henne, lå hun sammenkrølla helt nederst i bagen, under dyna. Huff fikk så vondt inni meg!!

[Marsipan]

Jeg gjorde noe idag.

Tullet med tre-åringen mens vi gikk, vi rykket hverandre i armene, lo og sang. Plutselig bestemte hun seg for å snurre akkurat i det jeg rykka til, og vips; kidden lå på bakken..rett utenfor Oslo City, hvorav hun hyler "du gjorde deeeeet!!!!"

Ei venninne gjorde noe av det samme med sin fireåring, men endte med et barn med en skulder ut av ledd. Hun følte seg heller ikke kvalifisert til tittelen "Årets mor" da hun entret legevakta.

[Binta Ba]

Ei venninne gjorde noe av det samme med sin fireåring, men endte med et barn med en skulder ut av ledd. Hun følte seg heller ikke kvalifisert til tittelen "Årets mor" da hun entret legevakta.

Åh gud...! Verste er at jeg har sagt til henne maaange ganger at hun IKKE må snurre seg rundt helt plutselig når jeg holder henne, fordi hun kan falle, og idag skjedde det. Fikk noen blikk, det så jo sikkert ut som jeg røska henne mot bakken..