Kan familier med stebarn egentlig fungere?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest noen tråder her på forumet lurer jeg ærlig talt på dette.

Kan stebarn være virkelig lykkelige med steforeldre, eller strider det imot natur og fornuft?

Nå har jeg aldri vært stebarn, men jeg ser liksom for meg at det må være ubehagelig å vokse opp i et hjem hvor man merker at man kun er elsket av én av de voksne, mens fellesbarn blir elsket av begge og på den måten "hører mer hjemme", hvis dere skjønner. Jeg ser for meg at jeg ikke hadde vært så avslappet og harmonisk i mitt eget hjem om det var jeg som var stebarn, jeg hadde vært redd for at jeg skulle gjøre noe som irriterte stemor/stefar. Når biologiske foreldre bestemmer og irettesetter er det av foreldrekjærlighet, og det vet barnet, mens når stemor/stefar bestemmer og irettesetter har ikke barnet den samme tryggheten. Jeg ser for meg at stebarn ofte føler seg litt fremmedgjort i sitt eget hjem, selv om steforeldre prøver så godt de kan. Man må tross alt leve tett sammen med noen man ikke har valgt og ikke har noen egentlig tilknytning til. Kanskje vil man alltid ha en følelse innerst inne av at man er litt i veien?

Statistikker viser jo at steforeldre er overrepresentert når det gjelder vold mot barn også. Og selv om de aller fleste steforeldre selvsagt ALDRI ville skadet stebarnet med vilje, sier det jo allikevel litt om hvor vanskelig relasjonen mellom steforeldre og stebarn er.

Kanskje fungerer nyfamilien best hvis begge de voksne har barn fra før? Sånn at begge de voksne skjønner hvor viktig det er å bygge en nær relasjon til stebarn, siden de begge selv har barn i samme situasjon?

Har jo også hørt om tilfeller hvor steforelderen kommer inn i bildet når stebarnet er veldig lite, og liksom blir som en ekte mor/far og elsker barnet som om det skulle vært biologisk. Men det er vel heller unntakstilfeller, de aller fleste steforeldre tar vel stebarna med "på kjøpet" fordi de har falt for barnas far eller mor, og hvis de kunne velge hadde kjæresten vært barnløs.

Hva tenker dere?

[Andreapuzy]

Jeg har jo en stefar og en ekte mor(selvfølgelig en ekte far også) men jeg bor oss mamma(jeg er 13)Jeg synes faktisk Stefaren min er bedre enn den ekte faren min, litt rart men faren min har ikke hvert noe til far. Men jeg har jo to andre søsken som har også samme mor som meg som bor ilage meg. Og mammaen min og stefaren min har ett barn sammen, jeg har nesten ikke opplevd noe forskjells behandling.

[AnonymBruker]

Ja det kan fint fungere.

Er selv vokst opp med en stefar,har hatt en veldig fin oppvekst der stefaren min var/er like glad i meg som han er i sine biologiske barn.

[Gjest Quake]

Stefaren min har vært mye mer en far for meg enn min egentlige far.

De ble sammen når jeg var ca 15.

[Gjest Cupcakes]

Jeg har alltid hatt et godt forhold med mine steforeldre, dehar alltid inkludert meg og mine brødre.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at min stemor aldri har hatt ekte gode følelser for, akseptert og inkludert meg og mine søsken. Mens min far har vært en veldig god stefar og oppriktig glad i hennes barn, gjort mer for dem enn sine egne barn. Dette har alltid vært veldig sårende, å føle seg som en gjest i deres hjem. Er veldig glad de aldri fikk felles barn.

[AnonymBruker]

kjæresten min har en datter, jeg kjenner ikke igjen den beskrivelsen du gir... når vi er ute så tror alle at jeg er moren hennes... og hun klenger seg like mye til oss steforeldre (biomor har også kjærest) som til sin mor og far.. Når hun ramser opp sine foreldre er det mamma og hennes kjæreste og pappa og hans kjæreste...

Mulig hun har litt mere venne forhold til meg ("dirigerer meg mere enn hun gjør mot de andre, mne det er nok fordi jeg tillater det)

[Skyld]

Har selv en stefar, som kom tidlig inn i livet mitt, og som har aldri følt meg utelatt eller som en "annen" del av familien. Husker naturligvis ikke så mye fra den første tiden, men eneste forskjellen mellom meg og mine yngre søsken (6 år forskjell mellom meg og min første yngre søster) var at når jeg og min stefar kranglet om noe, eks om jeg kunne overnatte til venninne el, så endte det som regel opp med at min mor måtte komme på banen med det avgjørende ordet, som i 9 av 10 tilfeller var den samme avgjørelsen min stefar hadde. Var vel mer jeg som ikke så på han som en person med "full autoritet" i familien.

Opplevde heller ikke noe forskjellsbehandling fra min stefars foreldre, og det var en selvfølge at jeg og mine søske ble sendt til samme overnattingssted, og ikke at jeg ble sendt til mine besteforeldre og mine søsken til sine.

[Gjest Gjest_Michelet]

Ja,det kan fungere. Har en stemor som jeg(også nå i voksen alder)er veldig glad i og som er glad i meg og mine søsken.

[Gjest Gjest]

Kan jo ta svigers som eksempel...

Svigermor gikk tidlig fra faren til Gubben, og fant en ny en. De flyttet inn hos ham da Gubben var 5 år. Gubben kan like gjerne ringe stefaren som faren om det er noe han lurer på/trenger hjelp til. Halvsøsterens søskenbarn og tanter er like mye hans søskenbarn og tanter.

Søsteren (halvsøsteren, men de er jo søsken) har en mann med to barn fra før (jente og gutt på 15 og 12), og de har jente og gutt på 5 og 4 sammen. Eldstejenta valgte å flytte fra mor til far og stemor, til tross for at far kunne være borte 5 dager i strekk med jobben. Årsak? Hun følte seg mer respektert og ivaretatt av stemor og far enn av mor. Nå er eldstegutten også flyttet inn hos dem, og det er tydelig at det er snakk om en tryggere og mer avslappet gutt nå enn før.

Så ja, om man vil at det skal fungere, så er det fullt mulig å få det til.

[Kosemose]

Uansett hvilke fenomen man diskuterer så vil det alltid være haugevis av mulige eksempler på enkeltsaker og enkeltindivid som taler for det ene eller det andre. Her har det kommet massevis av eksempler på velfungerende stefamilier, og jeg kunne godt listet opp en rekke groteskt dårligfungerende stefamilier som "bevis" på at det ikke fungerer.

Jeg tror mange steforeldre er oppriktig glad i og knyttet til stebarna sine, men jeg er ganske sikker på at denne graden av kjærlighet og tilknytning ikke er like selvsagt som mellom biologiske barn-foreldre eller mellom adoptiv foreldre-barn. Men at det er massevis av eksempler på steforeldre som er like ubetinget glad i stebarna som om de skulle vært sitt eget, er jeg sikker på. Men jeg er også sikker på at det ikke er en selvfølge og at det er mange barn som er uskyldig offer for foreldrenes valg av ny partner.

[Gjest think]

Uansett hvilke fenomen man diskuterer så vil det alltid være haugevis av mulige eksempler på enkeltsaker og enkeltindivid som taler for det ene eller det andre. Her har det kommet massevis av eksempler på velfungerende stefamilier, og jeg kunne godt listet opp en rekke groteskt dårligfungerende stefamilier som "bevis" på at det ikke fungerer.

Jeg tror mange steforeldre er oppriktig glad i og knyttet til stebarna sine, men jeg er ganske sikker på at denne graden av kjærlighet og tilknytning ikke er like selvsagt som mellom biologiske barn-foreldre eller mellom adoptiv foreldre-barn. Men at det er massevis av eksempler på steforeldre som er like ubetinget glad i stebarna som om de skulle vært sitt eget, er jeg sikker på. Men jeg er også sikker på at det ikke er en selvfølge og at det er mange barn som er uskyldig offer for foreldrenes valg av ny partner.

Ja, vi finner nok både velfungerende og mindre velfungerende steforhold. Jeg tror at man må tenke seg godt om når man treffer noen med barn fra før, ikke i den forstand at slike forhold ikke er å anbefale men at man bør tenke gjennom hva det vil si å etablere seg med noen som har barn fra tidligere og man ikke har barn selv. Jeg regner det ikke som en selvfølge at alt går på skinner med en gang, heller ikke at man får like gode følelser for stebarnet som for sine egne unger men jeg forventer at man opptrer som et voksent menneske og er litt raus.

De gangene jeg reagerer negativt på stebarn/stemor-innlegg er når det blir snakk om at far bruker for mye tid på barnet fra tidligere forhold når barnet er på besøk, og gjerne uten å fortelle hvor mye samvær det er snakk om slik at vi kan danne oss et bilde av hvor mye tid far har med felles barn.

[lille-lure]

Selvfølgelig kan det fungere! Vi har 3 barn totalt her i familien. Jeg ser ikke dem på min barn da jeg kom sent inn i livet dems, men jeg er ufattelig glad i dem og de er glade i meg. Vi har hatt mange situasjoner samboeren og jeg om han sine barn og hans tidligere familie (ekskone). Jeg har grått mange tårer over frustrasjon, sinne, sjalusi da jeg føler det har vært utrolig vanskelig for meg å forholde meg til at det er to barn som som kommer hit annhver helg og skal "regjere". Dette er nå over og jeg gleder meg til dem kommer. Hver helg med dem er en av koseligste helgene vi har i løpet av 1 mnd. Det har vært mange kamper mellom samboeren og meg og jeg har kanskje sagt ting jeg ikke burde sagt, eller kunne sagt på en annen måte. Men det har vært verdt det. For vi alle har en fantastisk forhold i dag.

Det forundrer meg hvordan enkelte her på KG tar seg friheten til å slenge med leppa når det kommer til dine og mine. Uansett hva en stemor gjør så er det aldri bra nok for hun skal ALLTID ta hensyn til særkullsbarnet, men det fungerer faktisk ikke praksis. Vi er mennesker som dere og har lov til å være egoistiske slik som mor og far er med sine barn.

[AnonymBruker]

Nei, stefamilier fungerer nær sagt aldri. I så å si alle sterelasjoner utsettes barn for en eller annen form for diskriminering/vold (som oftest psykisk, men tallene på fysisk vold er vanvittig høye også, drapsraten er langt over hundredoblet). Enkelte stebarn på den nedre enden av volds- og diskrimineringsskalaen vil nok prøve å normalisere/glatte over det de opplever og påstå at alt er normalt, men det medfører sjelden riktighet. Stefamilier er så å si uten unntak dårligere for barn enn å vokse opp i intakte familier med sine egne foreldre.

[lille-lure]

Nei, stefamilier fungerer nær sagt aldri. I så å si alle sterelasjoner utsettes barn for en eller annen form for diskriminering/vold (som oftest psykisk, men tallene på fysisk vold er vanvittig høye også, drapsraten er langt over hundredoblet). Enkelte stebarn på den nedre enden av volds- og diskrimineringsskalaen vil nok prøve å normalisere/glatte over det de opplever og påstå at alt er normalt, men det medfører sjelden riktighet. Stefamilier er så å si uten unntak dårligere for barn enn å vokse opp i intakte familier med sine egne foreldre.

Så det du da mener er at om mor/far er nødt til å flytte fra den andre parten pga vold etc i hjemme, så kan ikke mor/far få ny partner fordi det da ikke ganger barnet? Skal barnet da leve med kun mor/far?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er for mye å vente at steforeldre skal bli like glade i sine stebarn som i sine biologiske barn, det skjer nok ganske sjelden. Alle som er foreldre selv vet jo hvor sterk kjærligheten mellom foreldre og barn kan være, og det er vel ingen annen kjærlighet i verden som er så sterk?

Men det forhindrer ikke steforeldre fra å bli veldig, veldig glade i sine stebarn, og å behandle dem som sine egne i forhold til grensesettin og omsorg. Jeg synes det er viktig å se den nyansen der.

Jeg har en stesønn som jeg har et veldig nært og godt forhold til, til tross for at han nå er tenåring og hormonene raser. Han vet at jeg er glad i ham og vil at han skal ha det bra, og han vet at jeg forventer at han respekterer meg slik jeg respekterer ham. Vi har snakket mye om dette med at i en familie må alle ta hensyn til hverandre, hjelpe hverandre og akseptere at vi alle kan ha dårlige dager iblant. Ingen har lov å behandle andre dårlig, men vi har lov å trekke oss unna når vi trenger alenetid og vi har lov til å ikke skinne som en sol hver dag. På den måten slipper han å føle seg uglesett fordi han iblant er i et ustabilt humør, og jeg slipper å føle meg som den onde stemoren bare fordi jeg ikke er smørblid og serviceinnstilt 24/7.

Vår familie funker, og jeg vet om mange andre stefamilier som funker (vet faktisk bare om en stefamilie som ikke fungerer). Forskjellige familier gjør ting på forskjellige måter. Jeg tror at så lenge de voksne som er involverte er reflekterte og ønsker å gjøre det beste ut av det så vil det fungere. Det krever tid og innsats, men med oppegående voksne så går det seg til etter hvert.

Husk også på at i en opprørsk tenåringsperiode så har ungdommen ofte behov for å finne noe eller noen å legge skylda på for alt som er vanskelig. Da jeg var i den alderen trodde jeg at alle mine problemer skyldtes at jeg var lubben, søsteren min trodde alle hennes problemer skyldtes at familien vår hadde dårlig råd, venninna mi trodde at alle henne problemer skyldtes at faren hadde en jobb som gjorde at han var mye borte, fetteren min trodde at alle hans problemer skyldtes at han var adoptert osv. Det er helt vanlig at man havner i en identitetskrise der man leter etter svar på hvorfor livet ikke er rosa og lykkelig, og finner svar på helt feile steder fordi man ikke er modne nok til å reflektere og se hvor sammensatt tilværelsen er. Da er det lett å tenke at stemor eller stefar har skylda for alt som er vondt osv.

Marthe

[Edvarda]

Nei, stefamilier fungerer nær sagt aldri. I så å si alle sterelasjoner utsettes barn for en eller annen form for diskriminering/vold (som oftest psykisk, men tallene på fysisk vold er vanvittig høye også, drapsraten er langt over hundredoblet). Enkelte stebarn på den nedre enden av volds- og diskrimineringsskalaen vil nok prøve å normalisere/glatte over det de opplever og påstå at alt er normalt, men det medfører sjelden riktighet. Stefamilier er så å si uten unntak dårligere for barn enn å vokse opp i intakte familier med sine egne foreldre.

Dette er så ville uttalelser at jeg må si deg imot, selv om jeg antar at noen med sånne holdninger ikke er mottakelig for innvendinger.

Det høres jo kristenfundamentalistisk ut; "biologiske foreldre er alltid best." Selv om far slår mor, selv om mor drikker.. Det er allikevel bedre, ikke sant? Mer riktig å tenke på, liksom?

Og stemødre er jo som i eventyrene, og stefedre misbruker og/eller dreper. Folk burde innse at du har rett først som sist.

Nei, takke oss til "intakte familier". Det ser jo så pent og ryddig ut.

[AnonymBruker]

Hvem sier at en stemor ikke kan elske stebarna sine?

[Gjest]

Det er klart det er beintøft til tider, og det er klart jeg har lyst til å kaste tallerker veggimellom mens jeg skriker som en galning - men det hadde da mine foreldre med meg også! Når man bor under samme tak - det være seg i en nyfamilie, et kollektiv, en "vanlig" familie, etc., så vil man alltid bli drittlei av hverandre til tider.

Som "den nye kjæresten til pappa" er det vanskelig å finne sin plass, det er vanskelig å kreve sin plass, og jeg og far kan fortsatt ha diskusjoner om hva det er greit og ikke greit at bonusen gjør. Det som er viktig er at de voksne er flinke til å snakke sammen, og at man er ærlige med hverandre. Det har skjedd, når jeg har sittet med eksamen og vært forferdelig stresset, og ikke orket å ha et barn i hverdagen i tillegg, at jeg har reist bort et par dager når bonusen har vært hos sin far. Det gjøres selvfølgelig uten dramatikk, men bare et "nå skal hun reise bort fordi hun må jobbe".

Jeg vet at problemene først og fremst sitter i mitt hode, men jeg forventer samtidig at kjæresten min skal vise respekt for det, og at han ikke skal fordømme min tankegang.

Forøvrig er det mange stemødre som får unødvendig mye tyn her inne. Det ER slitsomt å ha barn, samme om de er dine biologiske, dine adopterte, dine fosterbarn eller dine bonusbarn. Som stemor skal man liksom holde kjeft og akseptere alt - det har jeg i hvert fall null tro på!

[AnonymBruker]

Stefaren min kaller jeg for pappa.

Stemoren min er et fælt menneske.

Kommer mest an på personligheten til steforeldrene om de egner seg som foreldre.