Til dere som dømmer mennesker med psykiske lidelser

[Dalila]

Jeg er "fagperson", og håper å ikke vekke harme av den grunn...

Min erfaring er at det verste for noen som sliter psykisk, uansett diagnose, er følelsen av annerledeshet. Og denne følelsen har de ikke nødvendigvis på grunn av sin diagnose, men ofte på grunn av andres reaksjon på den...

Derfor mener jeg at vi trenger en av-tabuisering av psykiske helseproblemer. Et menneske er et menneske uansett. Og under gitte forutsetninger kan vi ALLE være farlige. Hva med å skape et samfunnsklima der folk blir møtt på en grei måte både i hjelpeapparatet og ellers, og ikke dømmes nord og ned...?

Om noen er "annerledes", prøv å bli kjent med dem før du dømmer. Kanskje er den "sinte dama" over gata egentlig veldig redd og ensom.

Så kan man selvfølgelig diskutere hva en psykiatrisk diagnose egentlig er, utover synsing fra noen som har lest mange bøker, men DET er en helt annen diskusjon

Og til slutt, psykisk lidelse er noe man har, og ikke noe man ER.

Ingen er immune, det kan ramme hvem som helst, når som helst.

[AnonymBruker]

Dere har mange gode poeng!

Jeg tror at i de aller fleste familier er det noen med psykiske lidelser. De som kan si at i familien/slekta si er ikke dette tilfelle, tror jeg også ofte er de familiene som er mest dømmene mot akkruat dette. Fra gammelt av var det tabu, men sånn burde det abslott ikke være lenger!

TS

Veldig enig med deg! Tror nok at det i mange tilfeller er noen som sliter uten at resten av familien er klar over det også. Ingen i min familie, feks, vet ikke at jeg har slitt med angst i mange år. Jeg klarer som regel å oppføre meg normalt, selv om jeg har problemer (de bor et stykke unna, så ser de ikke så ofte).

Heldigvis vet jeg at jeg hadde fått støtte i min familie om jeg fortalte om problemene mine, jeg følte bare selv at det var vanskelig å skulle fortelle noe. Nå er jeg kommet meg gjennom problemene mine, og ser ikke lengre poenget med å fortelle noe heller

[AnonymBruker]

Jeg er "fagperson", og håper å ikke vekke harme av den grunn...

Min erfaring er at det verste for noen som sliter psykisk, uansett diagnose, er følelsen av annerledeshet. Og denne følelsen har de ikke nødvendigvis på grunn av sin diagnose, men ofte på grunn av andres reaksjon på den...

Derfor mener jeg at vi trenger en av-tabuisering av psykiske helseproblemer. Et menneske er et menneske uansett. Og under gitte forutsetninger kan vi ALLE være farlige. Hva med å skape et samfunnsklima der folk blir møtt på en grei måte både i hjelpeapparatet og ellers, og ikke dømmes nord og ned...?

Om noen er "annerledes", prøv å bli kjent med dem før du dømmer. Kanskje er den "sinte dama" over gata egentlig veldig redd og ensom.

Så kan man selvfølgelig diskutere hva en psykiatrisk diagnose egentlig er, utover synsing fra noen som har lest mange bøker, men DET er en helt annen diskusjon

Og til slutt, psykisk lidelse er noe man har, og ikke noe man ER.

Ingen er immune, det kan ramme hvem som helst, når som helst.

Dette er et svært viktig poeng! Jeg så veldig ned på meg selv, fordi jeg ikke taklet helt hverdagslige ting som friske folk bare gjør uten å tenke på engang. Jeg var fryktelig stygg mot meg selv, og på mange måter min verste fiende. Ingen ville dømt meg så hardt som jeg selv gjorde, selv om jeg paradoksalt nok aldri ville finne på å dømme noen andre så hardt (tvert i mot, jeg har alltid hatt stor forståelse og empati for de som sliter).

[AnonymBruker]

jeg har flere kroniske psykiske diagnoser og sliter daglig med å mate meg selv og stelle i leiligheten.

mer vil jeg ikke gå inn på det men jeg er så dritt lei av å måtte forklare for folk at jeg er ufør fordi jeg sliter psykisk "du ser da frisk ut". så nå svarer jeg bare "jeg er syk i håve" når noen lurer på hva jeg jobber\studerer.

og så får de dømme som de vil! overaskende mange har veldig god forståelse for dette, men er noen som bare "shit hun er farlig!" og holder seg laaaangt borte

[AnonymBruker]

Det trodde jeg også før.

Det endret seg da en schizofren ungutt som var innlagt på psyk fikk permisjon, og da drepte sin mor med øks. Han var ikke ansett som farlig.

Det er da vitterlig forskjell på å være psykisk syk og å ha en alvorlig psykiatrisk diagnose! De vanligste psykiske problemene er typisk angst og depresjon, og man kan være helt oppegående, intelligent og "normal" med disse lidelsene.

Når det gjelder tyngre, psykiatriske diagnoser, som feks schizofreni, er det enkelte som er så "ute" at de overhodet ikke fungerer noe særlig, og som i psykoser kan være farlige. Andre er en stor fare for seg selv, mens andre igjen kan fungere greit i perioder. Jeg tror poenget med denne tråden er å vise at psykiske lidelser ikke er så svart-hvitt som enkelte tror. Man er ikke gal selv om man sliter psykisk. Faktisk kan man være helt normal, og likevel plutselig få en depresjon feks.

[Aldrisur]

Jeg er "fagperson", og håper å ikke vekke harme av den grunn...

Min erfaring er at det verste for noen som sliter psykisk, uansett diagnose, er følelsen av annerledeshet. Og denne følelsen har de ikke nødvendigvis på grunn av sin diagnose, men ofte på grunn av andres reaksjon på den...

Derfor mener jeg at vi trenger en av-tabuisering av psykiske helseproblemer. Et menneske er et menneske uansett. Og under gitte forutsetninger kan vi ALLE være farlige. Hva med å skape et samfunnsklima der folk blir møtt på en grei måte både i hjelpeapparatet og ellers, og ikke dømmes nord og ned...?

Om noen er "annerledes", prøv å bli kjent med dem før du dømmer. Kanskje er den "sinte dama" over gata egentlig veldig redd og ensom.

Så kan man selvfølgelig diskutere hva en psykiatrisk diagnose egentlig er, utover synsing fra noen som har lest mange bøker, men DET er en helt annen diskusjon

Og til slutt, psykisk lidelse er noe man har, og ikke noe man ER.

Ingen er immune, det kan ramme hvem som helst, når som helst.

Takk til deg. En viktig setning å ta med med seg i livet, spesielt når noe plutselig rammer en selv, nær familie eller andre du er glad i.

[Gjest Gjest]

Herregud så mye dumt.

Oppklaringer:

1. MINORITETEN av psykisk syke er til fare for andre enn seg selv. MINORITETEN!!! JA, noen med schizofreni har drept noen. De aller fleste med schizofreni har aldri vært i nærheten av å drepe noen. De som dermed setter likhetstegn mellom psykisk sykdom og drap, må være stokk dumme og minimal innsikt i elementær statistikk.

2. Det er noe i det Yme sier om de som har hatt veldig enkle liv med null motgang, som gjerne er de som overdriver og krisemaksimerer når det gjelder psykisk sykdom. Samme som gjerne setter himmel og jord i bevegelse når de ikke får det som de selv vil.

3. Hvis man skal sammenligne det å være til fare for andre, er nok mennesker med psykopatiske trekk (minimal empati og overdrevet tro på egne evner, for å nevne noe) i langt større grad representert på drapsstatistikken. (Mange av de går løs på kona når de ikke får det som de vil)

[Gjest Gjest]

Det er spennende å se hva dere andre her inne tenker om temaet, og jeg er så enig med dere! Og som sagt lenger opp, så er psykiske lidelser noe man HAR ikke noe man ER. Og det er et veldig viktig poeng!

Jeg har jobbet som vikar innen psykiatri noen år, jeg kan langt i fra alt om temaet, men jeg er åpen og brenner for å lære mer om det. (så rett meg om jeg sier noe feil her). Det er også mange i familien min som sliter, og jeg er oppvokst med full åpenhet om det. Det har aldri vært noe jeg har sett ned på! Jeg tror de holdningene man tar med seg hjemme i fra som barn har mye å si for hvordan man ser på andre mennesker, og hvilke holdninger man har til dette temaet.

Rus, missbruk som barn, voldtekter og liknende er ting som kan være utløsende faktorer for psykiske lidelser. Noen personer er mer utsatt for å få dignosene enn andre, og for dem skal det også mye mindre til for å utløse det. Det blir vanligere og vanligere å røyke hasj, og det er mer tollerert i samfunnet enn det var før. Dette er skummelt! For de som er mer utsatt for å utvikle f.eks shizofreni, kan det være nok å bare ha prøv hasj et par ganger før det utløser det.

Det er viktig å huske på at det er en grunn til at menneskene som sliter får hjelp, og veldig mange blir også friske igjen. Jeg synes det er så synd å tenke på at de med psykiske lidelser skal gå rundt å føle skam, for sånn skal det ikke være!

TS

[Gjest Gjest]

Det er spennende å se hva dere andre her inne tenker om temaet, og jeg er så enig med dere! Og som sagt lenger opp, så er psykiske lidelser noe man HAR ikke noe man ER. Og det er et veldig viktig poeng!

Jeg har jobbet som vikar innen psykiatri noen år, jeg kan langt i fra alt om temaet, men jeg er åpen og brenner for å lære mer om det. (så rett meg om jeg sier noe feil her). Det er også mange i familien min som sliter, og jeg er oppvokst med full åpenhet om det. Det har aldri vært noe jeg har sett ned på! Jeg tror de holdningene man tar med seg hjemme i fra som barn har mye å si for hvordan man ser på andre mennesker, og hvilke holdninger man har til dette temaet.

Rus, missbruk som barn, voldtekter og liknende er ting som kan være utløsende faktorer for psykiske lidelser. Noen personer er mer utsatt for å få dignosene enn andre, og for dem skal det også mye mindre til for å utløse det. Det blir vanligere og vanligere å røyke hasj, og det er mer tollerert i samfunnet enn det var før. Dette er skummelt! For de som er mer utsatt for å utvikle f.eks shizofreni, kan det være nok å bare ha prøv hasj et par ganger før det utløser det.

Det er viktig å huske på at det er en grunn til at menneskene som sliter får hjelp, og veldig mange blir også friske igjen. Jeg synes det er så synd å tenke på at de med psykiske lidelser skal gå rundt å føle skam, for sånn skal det ikke være!

TS

Rettelse: Jeg skrev jeg er enig med dere. Det gjelder de fleste av dere, men jeg er selvfølgelig ikke enig i alt. Vil også tilføye at i f.eks drapssaker hvor den siktede har psykiske lidelser, vil saken bli snakket mye mere om enn om det ikke var tilfelle. Jeg tror også det er grunnen til at mange mener at de fleste drap blir begått av psykisk syke.

[Gjest Karianne]

Jeg har hatt diagnosen angst og depresjon i 7 år nå. Og jeg kan med hånda på hjertet si at dersom noen kommer bort til meg når jeg har et panikkanfall så vet nesten ingen hva de skal gjøre og mange sitter å ler av det som skjer med meg. Jeg har hatt noen dårlige episoder der alkohol har forverret en sak (som egentlig ikke var noe særlig til å begynne med...) og folk holder seg borte for de forstår ikke hva som foregår og de dømmer meg for det. Jeg er heldig som har en kjæreste som har hatt den samme diagnosen som meg og han forstår meg og elsker meg og vet når noe er galt.

Mitt råd til folk er at om en sliter med noe psykisk, snakk med de rundt deg slik at de forstår. Det er ikke alltid like lett, det vet jeg av erfaring iforhold til jobb og skole, men det hjelper og de kan være en god støtte å ha når folk ler eller dømmer deg.

Husk: det er ikke din feil, det er ikke deg det er noe galt med. Du er et menneske som alle andre

[Mari Y]

Ts har et veldig godt poeng. Kjenner mennesker med psykiske problemer, og de er som regel helt ok. 

[AnonymBruker]

Jeg har en bipolar diagnose. Mange forbinder bipolar med mani og depresjon, men det finnes flere grader av bipolar. Ikke alle blir maniske, og slett ikke psykotiske. Uvitenhet skremmer meg ikke like mye som uviljen til å lære. Jeg forstår at folk kan være engstelige for det ukjente, men om man er litt åpen for å lære, så er det håp likevel. 

 

Anonymkode: 00566...f9b

[AnonymBruker]

I likhet med ei lengre opp her, så har jeg selv en mor med en schizofrenidiagnose. Hun har en del mer negativ kognisjon og affekt enn det man ser hos friske, sterk sosial og generalisert angst, ikke så stor evne til å oppfatte andres følelser uten at de fortelles, og hun mangler evnen til å forstå at hun burde trøste og/ eller vite hvordan hun gjør det. Men hun er samtidig svært medfølende med øynene og verdens snilleste, og jeg har aldri vært redd for henne. Så lenge hun ikke er psykotisk og deretter suicidal (akkurat den biten er forferdelig for henne å oppleve, og svært skremmende å observere som pårørende), noe som skjer hver 4- 5 år i snitt og er svært lett å merke i forkant, så fungerer hun bra i hverdagen på medisiner og kunne helt sikkert ha hatt en enklere jobb, om det ikke var for den sterke angsten og sterke muskelrykninger som er en bivirkning av medisinene.

Jeg har nok i motsetning til mange her uansett et noe blandet syn på "psykiske lidelser". Jeg er enig i at det er svært stor forskjell på ulike lidelser, og at et absolutt minimalt mindretall på noe vis er fysisk farlig for seg selv eller andre. Samtidig kan det helt klart oppleves tungt og svært belastende å forholde seg til noen med alvorlige psykiske lidelser,- særlig lidelser som medfører merkbar ustabilitet, sterk manglende selvinnsikt, egosentrisme og/eller sterk funksjonsnedsettelse. Man skal være tøff for å orke det over tid, og barn bør beskyttes i større grad enn voksne fra slikt.

For ellers å tilføye noe til debatten om fagkunnskap, siden jeg har noe selv. Jeg er ofte skeptisk til dem som kun har et psykiatrisk perspektiv kun bygget på "erfaring fra akuttpsykiatrisk" og/ eller kort kursing i emnet som en del av et studie. Jeg opplever at de ofte har kjørt seg fast i en måte å se noe på, de forstår sjelden kriterier og begreper skikkelig, og kjenner sjelden til alternative forklaringsmodeller eller differensialdiagnoser.

 

Anonymkode: 426fb...5e6

[AnonymBruker]

I likhet med ei lengre opp her, så har jeg selv en mor med en schizofrenidiagnose. Hun har en del mer negativ kognisjon og affekt enn det man ser hos friske, sterk sosial og generalisert angst, ikke så stor evne til å oppfatte andres følelser uten at de fortelles, og hun mangler evnen til å forstå at hun burde trøste og/ eller vite hvordan hun gjør det. Men hun er samtidig svært medfølende med øynene og verdens snilleste, og jeg har aldri vært redd for henne. Så lenge hun ikke er psykotisk og deretter suicidal (akkurat den biten er forferdelig for henne å oppleve, og svært skremmende å observere som pårørende), noe som skjer hver 4- 5 år i snitt og er svært lett å merke i forkant, så fungerer hun bra i hverdagen på medisiner og kunne helt sikkert ha hatt en enklere jobb, om det ikke var for den sterke angsten og sterke muskelrykninger som er en bivirkning av medisinene.

Jeg har nok i motsetning til mange her uansett et noe blandet syn på "psykiske lidelser". Jeg er enig i at det er svært stor forskjell på ulike lidelser, og at et absolutt minimalt mindretall på noe vis er fysisk farlig for seg selv eller andre. Samtidig kan det helt klart oppleves tungt og svært belastende å forholde seg til noen med alvorlige psykiske lidelser,- særlig lidelser som medfører merkbar ustabilitet, sterk manglende selvinnsikt, egosentrisme og/eller sterk funksjonsnedsettelse. Man skal være tøff for å orke det over tid, og barn bør beskyttes i større grad enn voksne fra slikt.

For ellers å tilføye noe til debatten om fagkunnskap, siden jeg har noe selv. Jeg er ofte skeptisk til dem som kun har et psykiatrisk perspektiv kun bygget på "erfaring fra akuttpsykiatrisk" og/ eller kort kursing i emnet som en del av et studie. Jeg opplever at de ofte har kjørt seg fast i en måte å se noe på, de forstår sjelden kriterier og begreper skikkelig, og kjenner sjelden til alternative forklaringsmodeller eller differensialdiagnoser.

 

Anonymkode: 426fb...5e6

Min fagkunnskap kommer altså fra studier, ikke fra min "erfaring som pårørende"- bare så det fremgår klart

Anonymkode: 426fb...5e6

[AnonymBruker]

Men jeg er ellers helt enig i at det for mange fordommer og et skremmende lavt kunnskapsnivå om psykiske lidelser blant store deler av befolkningen.... Og selv om det i kan være tøft å se en nærstående på sitt dårligste psykisk, så er man selvfølgelig alltid glad i dem, ønsker å være der for dem, og gleder seg med dem når det går bedre.

Anonymkode: 426fb...5e6

[Gjest 2Bhonest]

Jeg bruker å si dette.

For de som ikke forstår psykiske lidelser, så er jo løsningene enkle.
For depresjon, er det jo bare stå opp.
For anoreksia, er det jo bare å spise.
For bulimi, er det jo bare å la være å spy.
For selvskading er det jo bare å la være å skade seg.. osv. osv.

Vel her kommer en newsflash til dere. I deres verden er det enkelt å trekke inn pusten under vann. Det er jo bare å åpne munnen under vann og innhalere....
Vel det er faktisk ikke bare så enkelt, men om man ikke forstår psykiske lidelser, så sett dere heller inn i lidelsene før dere sier det er bare bare...
De som lider gjør det ikke av fri vilje. De har ikke bedt om å bli syk.

[Meline37]

Jeg er "fagperson", og håper å ikke vekke harme av den grunn...

 

Min erfaring er at det verste for noen som sliter psykisk, uansett diagnose, er følelsen av annerledeshet. Og denne følelsen har de ikke nødvendigvis på grunn av sin diagnose, men ofte på grunn av andres reaksjon på den...

 

Derfor mener jeg at vi trenger en av-tabuisering av psykiske helseproblemer. Et menneske er et menneske uansett. Og under gitte forutsetninger kan vi ALLE være farlige. Hva med å skape et samfunnsklima der folk blir møtt på en grei måte både i hjelpeapparatet og ellers, og ikke dømmes nord og ned...?

 

Om noen er "annerledes", prøv å bli kjent med dem før du dømmer. Kanskje er den "sinte dama" over gata egentlig veldig redd og ensom.

 

 

Så kan man selvfølgelig diskutere hva en psykiatrisk diagnose egentlig er, utover synsing fra noen som har lest mange bøker, men DET er en helt annen diskusjon

 

Og til slutt, psykisk lidelse er noe man har, og ikke noe man ER.

 

Ingen er immune, det kan ramme hvem som helst, når som helst.

Det er blitt langt mer åpenhet om psykiske helseproblemer i dagens samfunn. Alle har litt av det i oss, mer eller mindre. Alle kan få psykiske problemer. Å ha psykiske problemer betyr at du sliter, at du lider, men det behøver ikke betyr at du er unormal. 

Alle sliter i perioder. Man kan oppleve psykiske problemer når du står foran et vanskelig valg – ved samlivsbrudd, flytting, eller karrierevalg. Elller hvis man har en vanskelig livssituasjon der alt ikke går helt etter planen. Andre ganger kan det oppleves som en akutt krise – f.eks. ved dødsfall, skillsmisse,  dersom noe rammer barna dine, eller andre du er glad i, hvis du opplever mobbing på jobb eller skole osv.., ved egen eller andres sykdom, ved å miste jobben, eller er /har vært utsatt for vold (fysisk eller psykisk) eller annet. Det er normalt å kunne slite med psyken i visse situasjoner i livet. Hvis alt går veldig dårlig for deg, på alle måter ,.. gjerne at du har mange belastende hendelser i livet ditt på en gang, så er det ganske naturlig at du kan få psykiske reaksjoner/ problemer av det."  Vi har alle hatt et tungt sinn iblant!. "

Psykiske problemer kan ha bygget seg opp over tid. 

Psykiske problemer kommer i mange former og kan ramme alle – også de sterkeste menneskene ! Men det kan overvinnes, uansett hvor tøfft livet kan være!. 

Jeg tror at vi alle kan komme på situasjoner som førte til at vi fikk tunellsyn. Altså at alt så svart, deprimerende og vanskelig ut. Hvordan skal jeg takle dette? Hvordan skal jeg tenke? Hvordan skal jeg løse dette? 

Mennesker kan si mye negativt om de som sliter psykisk. Men vær sikker: Vi har alle følt følelsen av å være deprimert og langt nede. Jeg tror i dagens samfunn at det er litt mer godkjent å slite psykisk enn tidligere, for vi vet at vi alle har våre laster. 

Jeg har ikke en psykisk diagnose, men jeg vet godt hvordan det er å slite med negative tanker i perioder når alt føles vanskelig. Men trøsten er at det er ganske normalt. Det gjelder å finne de rette tankene i de vanskelige situasjonene for da takler man det bedre. 

Jeg ser ikke ned på folk med psykiske lidelser. Absolutt ikke!. Jeg vil sammenligne det med en "musklaturskade i ryggen". Det kan gjøre vondt, men samtidig kan den gjøres noe med. 

 

 

Endret 1. desember 2015 av Meline37

[AnonymBruker]

Ja, det er dessverre mye fordommer ute og går mot psykisk syke. Man må, om man har en kronisk diagnose, velge sine venner med omhu, og la dem få lov til å få svar på spørsmål de har om sykdommen. Min erfaring da, er at de blir beroliget og ikke tenker så mer over det. Det eneste de merker av sykdommen min nå, er at jeg en skjelden gang må avlyse avtaler, fordi jeg er midlertidig i dårlig form. Det har gått bra så lang. Er uansett ikke så ofte på besøk hos folk. Bipolare bør kanskje forstå at om omgivelsene skal føle seg beroliget, bør de ta medisinen sin, gå i behandling og ha en livsstil som gir mest mulig stabilitet, med begrenset aktivitet, ro og trening. Det nytter ikke å bare drite i behandling, sveve avgårde på ville veier, og forlange at omgivelsene skal ha tålmodighet i lengden med det. Jeg kjenner en del sånne tilfeller også, nemlig. Dette gjelder på den bipolare fronten da. Andre lidelser skal jeg ikke uttale meg om. Forøvrig har jeg erfart at man ikke trenger noen diagnose, for å slite ut folk. Hvorfor forlanger så mange damer at jeg skal være hobbypsykologen deres? 

Anonymkode: 6134d...abe

[Meline37]

Ja, det er dessverre mye fordommer ute og går mot psykisk syke. Man må, om man har en kronisk diagnose, velge sine venner med omhu, og la dem få lov til å få svar på spørsmål de har om sykdommen. Min erfaring da, er at de blir beroliget og ikke tenker så mer over det. Det eneste de merker av sykdommen min nå, er at jeg en skjelden gang må avlyse avtaler, fordi jeg er midlertidig i dårlig form. Det har gått bra så lang. Er uansett ikke så ofte på besøk hos folk. Bipolare bør kanskje forstå at om omgivelsene skal føle seg beroliget, bør de ta medisinen sin, gå i behandling og ha en livsstil som gir mest mulig stabilitet, med begrenset aktivitet, ro og trening. Det nytter ikke å bare drite i behandling, sveve avgårde på ville veier, og forlange at omgivelsene skal ha tålmodighet i lengden med det. Jeg kjenner en del sånne tilfeller også, nemlig. Dette gjelder på den bipolare fronten da. Andre lidelser skal jeg ikke uttale meg om. Forøvrig har jeg erfart at man ikke trenger noen diagnose, for å slite ut folk. Hvorfor forlanger så mange damer at jeg skal være hobbypsykologen deres? 

Anonymkode: 6134d...abe

Alle sliter til tider. Og alle sliter mer eller mindre. Jeg tror det er ytterst få som går til behandling, men noen gang trengs det. Jeg føler at det er mye man kan jobbe med selv. Men jeg er sånn at jeg på død og liv ikke vil oppsøke hjelp før jeg kjenner at det blir altfor altfor altfor mye... Og det er sant... Det som hjelper meg når jeg er nede, er å prate ut om det.

Må være vanskelig å skulle være hobbypsykolog i lengden for noen ja.

[AnonymBruker]

Meline37. Er det ikke bedre med en skikkelig opprydning mens du har hodet over vannet, enn å vente med å oppsøke hjelp til du har dukket langt under? Det eneste som skjer da blir jo nødhjelp i form av kognitiv terapi, eller lignende fornuftsprat fra psykologen bare for å få stablet deg på beina. Skikkelig hjelp med problemene kunne ikke jeg få, før jeg hadde begynt å puste igjen, for å uttrykke meg i bilder. Behandler gjør jo selvsagt ulike vurderinger fra individ til individ. 

Anonymkode: 6134d...abe