Gå til innhold

Ditt verste jobbintervju


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

På 19. juni 2017 den 20.17, Pipaluk skrev:

Jeg var på jobbintervju i en annen by. Jeg rotet med adressen, gikk meg langt bort. Ringte fyren på tråden og var veldig stresset. fant frem etter 45 minutter. var fortsatt stresset. Han forsto nok at jeg ikke var faglig kompetent til den jobben. På slutten av intervjuet klarer jeg å velte en kaffekopp over alle papirene  "flaut". Så det var _det_ intervjuet. ble aldri kontaktet igjen.

 

 

Selv om det var pinlig så er jeg faktisk glad for at han fort forsto hvor landet lå hen. Jeg var uansett ikke kompetent nok til å jobbe på stedet, og det hadde føltes verre å bli gitt jobb på feil grunnlag.

Endret av Pipaluk
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Usikker på hvorfor det gikk så dårlig, men det endte med at det var 5 min til neste person som skulle inn og intervjuer kjedet seg vel.

Så han spurte (etter en 10 sekunders stillhet) 

"Sett noen bra filer i det siste?" Med et nesten livløst blikk.

 

Kleineste øyeblikket i min karriere.

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
På 5.7.2017 den 19.25, EnLøk skrev:

Usikker på hvorfor det gikk så dårlig, men det endte med at det var 5 min til neste person som skulle inn og intervjuer kjedet seg vel.

Så han spurte (etter en 10 sekunders stillhet) 

"Sett noen bra filer i det siste?" Med et nesten livløst blikk.

 

Kleineste øyeblikket i min karriere.

"Filer"?

Anonymkode: 2b789...1e8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Jeg var på et kjempemerkelig intervju en gang! Jeg ble intervjuet av to personer, hvor den ene var veldig hyggelig og den andre veldig sur. Jeg vet ikke om det var noe bad cop/nice cop-strategi de kjørte, men det var skikkelig merkelig og gjorde intervjuet unødvendig ubehagelig. Jeg har vært på en del intervjuer opp gjennom og dette var bare rart.

Jeg hørte faktisk aldri fra det firmaet igjen, selv om jeg etter to uker sendte mail og spurte om hva som skjedde videre. Like etterpå fikk jeg tilbud om en bedre jobb gjennom bekjennskap så det var kanskje like greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er kvinne, var 29 år den gangen. Barnløs og evig singel

-Så hvor ser du deg selv om 5 år?
-Jeg håper jeg har kjøpt min egen leilighet og så...
-Hva med famile? Du vil vel ha egen familie?
-Eh nei, jeg vil gjerne ha en fast jobb og kunne eie mitt eget og----
-Barn, alle vil jo ha barn?
-Ehm, mine framtidsutsikter er å ha fast jobb, stabil inntekt og legge noe til side
-Hva med barn?

Og der takket jeg for meg.
Dette var 3 år siden, og jeg har ennå ikke fått avslag. Herregud for noen idioter

Anonymkode: 57734...2e8

  • Liker 43
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke noe gode intervjuhistorier fra selve roastingdelen, men fra tiden rett før:

Jeg hadde søkt en statlig jobb og en vakker dag ringte det en gammel dame fra service-desken der. Hun ville avtale tid. Jeg ba deretter om en skriftlig bekreftelse på mail. NEI, det kunne jeg ikke få. Det var ikke slikt ting fungerte. Jeg nevnte for henne at det hender at man trenger skriftlig bekreftelse for å være 100% sikker. Men nei. Her var det ingen nåde. Jeg noterte meg uansett klokken på en lapp for å ikke glemme senere.

Så kom dagen og klokken og jeg troppet opp på det statlige kontorer i Oslo sentrum. Samme dame stod i disken. Da var tonen enn helt annen. Plutselig var tidspunktet jeg noterte ned for tidlig (med en time). Hele greie ble tragikomisk da hun nektet også for å ikke ville sende en skriftlig bekreftelse. 

Jeg satt etterpå med inntrykk at denne damen ikke passet så godt til å avtale møter med folk..

Anonymkode: ec3c5...c3f

  • Liker 31
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt verste intervju er for mange år siden. Som ung alenemor hadde jeg ikke så mye penger å rutte med, så da jeg skulle på intervju spurte jeg en venninne om å få låne en flott dressjakke som hun hadde. Det var selvsagt greit, men siden hun hadde brukt den ute på byen, og dette var i tiden man ennå røykte inne på utesteder, ville hun henge den ut til lufting over natten, til jeg kom og hentet den på morgenen. Flott, da var det i boks, tenkte jeg. 

Dagen etter stakk jeg innom henne og vi luktet begge på ermet på jakken, som ennå hang ute, og slo fast at det ikke var røykelukt i den. Så jeg trakk den på, og gikk spent avgårde. Allerede innen jeg kom frem kjente jeg imidlertid en ganske stram lukt fra jakken. Ikke røyk, men svettelukt. Jakken hadde vært ganske kald da jeg dro den på, men det virket som lukten ble mer og mer intens dess varmere jakken ble, og så stresset og varm som jeg ble over lukten følte jeg at jakken ble mer og mer illeluktende minutt for minutt. Jeg hadde imidlertid verken tid eller anledning til å bytte til noe annet, så jeg gikk på intervju, osende av gammel svettelukt. Husker jeg var stiv som en pinne. Jeg forsøkte å stå og sitte lengst mulig fra dem, og å ikke bevege meg, fordi jeg var redd for at mine bevegelser ville skape bevegelse i luften og sende luktmolekyler deres vei. Det hele ble en temmelig pinlig affære, der jeg var mer opptatt av lukten enn av hva som ble sagt. 

Merkelig nok fikk jeg faktisk tilbud om jobben, men jeg var glad for at jeg hadde fått en annen i mellomtiden, og kunne takke nei. Jeg hadde ingen som helst gode følelser for den jobben, etter det grusomme intervjuet. Jeg har ALDRI lånt klær før intervju igjen. :fnise:

Ps! Min venninner er ingen urenslig dame, så dette var et uheldig uhell. 

  • Liker 27
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er kvinne, var 29 år den gangen. Barnløs og evig singel

-Så hvor ser du deg selv om 5 år?
-Jeg håper jeg har kjøpt min egen leilighet og så...
-Hva med famile? Du vil vel ha egen familie?
-Eh nei, jeg vil gjerne ha en fast jobb og kunne eie mitt eget og----
-Barn, alle vil jo ha barn?
-Ehm, mine framtidsutsikter er å ha fast jobb, stabil inntekt og legge noe til side
-Hva med barn?

Og der takket jeg for meg.
Dette var 3 år siden, og jeg har ennå ikke fått avslag. Herregud for noen idioter

Anonymkode: 57734...2e8

Åhrrr det der er så idiotisk. Majoriteten av kvinner vil jo ha barn, og kommer til å ende opp med å få det. Det er bare fåtallet som ikke velger den veien (eventuelt som ikke kan få barn). Om man er så jævlig opptatt av at en ikke ønsker å få en ansatt som må ut i permisjon så får en droppe å ansette kvinner, da. :rolleyes: Å spørre om den som intervjues ønsker barn skaper kun et utrolig dårlig inntrykk av bedriften. Selv om det var null sjans for at jeg selv ville hatt barn hadde jeg ikke følt at det var et sted å jobbe.

Anonymkode: 912c4...d4a

  • Liker 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert ikke det verste intervjuet, men jeg var på et intervju en gang hvor det var to tilstede. Det var leder og assisterende leder. Lederen virket smilene, blid og forståelsesfull ifht. at jeg var litt nervøs. Ass. leder så streng ut og gjorde ikke annet enn å stirre på meg med ubehagelige blikk gjennom hele intervjuet. Målte meg tydelig opp og ned. Virket nesten som hun prøvde å psyke meg ut. Gikk ikke så bra på det intervjuet for jeg ble bare mer og mer nervøs av denne ass.lederen. Er sikker på det hadde gått bedre om kun leder var til stede. Hun virket hyggelig og ville egentlig i utgangspunktet vært lett å snakke med, hadde det ikke vært for hun andre som stirret og ga meg strenge blikk. Lederen nikket f.eks bekreftende om jeg sa noe som hun virket enig i, mens ass.leder hadde samme uttrykk hele tiden. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jobbintervju hvor den ene sjefen var hyggelig og imøtekommende. Den andre, med begynnende tegn til alzheimers , upassende og direkte arrogant. Hun snakket stygt om tidligere ansatt i tiltenkt stilling. Dessverre var sistnevnte utropt til min fremtidig leder. Skal sies jeg overhodet ikke! Var imponert, og hadde jeg fått tilbud(hvilket jeg ikke fikk) så hadde jeg takket nei sporenstreks.

Anonymkode: a6ed7...cb7

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Overrasket

Uff, denne tråden minnet meg på noe jeg har forsøkt å fortrenge. Det var da Overrasket var litt yngre enn i dag men mer eller mindre like dum. Overrasket søkte på kontorjobber i en stor Europeisk by. Heldigvis skulle han kort tid etter finne seg en karriere med en helt annen arbeidsform enn fast kontorjobb, men det er en annen historie. 

Uansett, Overrasket hadde bestemt seg for at språkferdighetene hans var den mest salgbare egenskapen, fordi siden dette var i utlandet var det garantert noen som var villige til å betale ham for kombinasjonen av engelsk- og norskkunnskaper og kjennskap til andre fremmedspråk. Så Overrasket skulle finne seg en jobb der de trengte norsk. Overraskets CV viste til norskegenskaper (meget bra), engelsk (høyst akseptabelt, som bevist ved diverse akademiske tester), et par andre språk (slett ikke verst nivå) og nederst sto tysk oppført (litt overfladisk kunnskap hab' ich doch). 

Greit nok, det var egentlig ikke noe sak å bli invitert til intervjuer rundt halve byen. Det mest spennende intervjuet var hos en stor, verdensomspennde bedrift med virksomheter på alle mulige språk. Stillingsbeskrivelsen hadde fokusert mye på språkegenskaper, men det var litt ullent hvilke språk de så etter. Det kunne dog lyde som om minst ett skandinavisk språk ville være et stort pluss. Så Overrasket gledet seg stort til intervjuet. "Laboratorierotte i kontorlandskap, DETTE er noe for meg!" smilte han.

Intervjuerne var tre personer. En hyggelig og sjarmerende brunette, kanskje et par år yngre enn Overrasket. En brysk mellomleder som var skeptisk til alt og alle, og en imøtekommende men stille mann med moteriktige Specsavers-briller og ren, lyesblå skjorte. Den hyggelige brunetten pratet i vei og var helt på bølgelengde. Den bryske, mistenksomme mellomlederen forsøkte å sette Overrasket fast som best hun kunne. Den stille, moteriktige mannen gjorde det han var best på, nemlig være stille og moteriktig. 

Så kom vi endelig til delen av intervjuet som skulle handle om konkrete spårkferdigheter. Den bryske, mistenksomme mellomlederen annonserte høytidelig: "Nå skal min kollega, (hun pekte på den stille og moteriktige mannen) snakke litt med deg". "Åh! Han kan norsk?" tenkte Overrasket begeistret. "Überrascht, was würde Sie sagen über ...". Jeg hørte ikke mer.  Det kom mange setninger fra den tydeligvis ikke fullt så stille manne, men jeg klarte ikke oppfatte noe. Den dag i dag lurer jeg på om han bare fant på masse ord og vrøvl for å teste meg. "TYSK!!!!", tenkte jeg. "Har dere bedt meg hit for å prate tysk med meg?! Jeg hadde da aldri i verden tenke å JOBBE med tysk som arbeidsspråk!"

Siden jeg ikke kunne stotre frem en eneste rimelig setning på noe kjent språk som svar, lente mannen seg tilbake og ble igjen svært stille. Mellomlederen smilte fornøyd. Den sjarmerende personen som tydeligvis ikke skulle bli min kollega smilte forståelsesfullt. Jeg nikket tappert, reiste meg opp, takket de alle for tiden, og snek meg stille ut. Så gikk jeg hjem og strøk tysk fra CV'n. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

8 minutter siden, Overrasket skrev:

Uff, denne tråden minnet meg på noe jeg har forsøkt å fortrenge. Det var da Overrasket var litt yngre enn i dag men mer eller mindre like dum. Overrasket søkte på kontorjobber i en stor Europeisk by. Heldigvis skulle han kort tid etter finne seg en karriere med en helt annen arbeidsform enn fast kontorjobb, men det er en annen historie. 

Uansett, Overrasket hadde bestemt seg for at språkferdighetene hans var den mest salgbare egenskapen, fordi siden dette var i utlandet var det garantert noen som var villige til å betale ham for kombinasjonen av engelsk- og norskkunnskaper og kjennskap til andre fremmedspråk. Så Overrasket skulle finne seg en jobb der de trengte norsk. Overraskets CV viste til norskegenskaper (meget bra), engelsk (høyst akseptabelt, som bevist ved diverse akademiske tester), et par andre språk (slett ikke verst nivå) og nederst sto tysk oppført (litt overfladisk kunnskap hab' ich doch). 

Greit nok, det var egentlig ikke noe sak å bli invitert til intervjuer rundt halve byen. Det mest spennende intervjuet var hos en stor, verdensomspennde bedrift med virksomheter på alle mulige språk. Stillingsbeskrivelsen hadde fokusert mye på språkegenskaper, men det var litt ullent hvilke språk de så etter. Det kunne dog lyde som om minst ett skandinavisk språk ville være et stort pluss. Så Overrasket gledet seg stort til intervjuet. "Laboratorierotte i kontorlandskap, DETTE er noe for meg!" smilte han.

Intervjuerne var tre personer. En hyggelig og sjarmerende brunette, kanskje et par år yngre enn Overrasket. En brysk mellomleder som var skeptisk til alt og alle, og en imøtekommende men stille mann med moteriktige Specsavers-briller og ren, lyesblå skjorte. Den hyggelige brunetten pratet i vei og var helt på bølgelengde. Den bryske, mistenksomme mellomlederen forsøkte å sette Overrasket fast som best hun kunne. Den stille, moteriktige mannen gjorde det han var best på, nemlig være stille og moteriktig. 

Så kom vi endelig til delen av intervjuet som skulle handle om konkrete spårkferdigheter. Den bryske, mistenksomme mellomlederen annonserte høytidelig: "Nå skal min kollega, (hun pekte på den stille og moteriktige mannen) snakke litt med deg". "Åh! Han kan norsk?" tenkte Overrasket begeistret. "Überrascht, was würde Sie sagen über ...". Jeg hørte ikke mer.  Det kom mange setninger fra den tydeligvis ikke fullt så stille manne, men jeg klarte ikke oppfatte noe. Den dag i dag lurer jeg på om han bare fant på masse ord og vrøvl for å teste meg. "TYSK!!!!", tenkte jeg. "Har dere bedt meg hit for å prate tysk med meg?! Jeg hadde da aldri i verden tenke å JOBBE med tysk som arbeidsspråk!"

Siden jeg ikke kunne stotre frem en eneste rimelig setning på noe kjent språk som svar, lente mannen seg tilbake og ble igjen svært stille. Mellomlederen smilte fornøyd. Den sjarmerende personen som tydeligvis ikke skulle bli min kollega smilte forståelsesfullt. Jeg nikket tappert, reiste meg opp, takket de alle for tiden, og snek meg stille ut. Så gikk jeg hjem og strøk tysk fra CV'n. 

Bra erfaring å dele :) Ja, man kan gå på en språksmell, men det er nok lurt å være ydmyk når det gjelder språk. For når man lister opp et gitt språk på CV for spesifikk bruk i en bedrift der dette språket er viktig, så bør det være tilnærmet morsmålsnivå for å kunne kvalifiseres til å kunne benyttes profesjonelt. 

Anonymkode: 31d47...400

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Overrasket
10 minutes ago, AnonymBruker said:

Bra erfaring å dele :) Ja, man kan gå på en språksmell, men det er nok lurt å være ydmyk når det gjelder språk. For når man lister opp et gitt språk på CV for spesifikk bruk i en bedrift der dette språket er viktig, så bør det være tilnærmet morsmålsnivå for å kunne kvalifiseres til å kunne benyttes profesjonelt. 

Anonymkode: 31d47...400

Haha, ja jeg vet jo det NÅ. Problemet var egentlig ikke manglende ydmykhet, bare manglende gjennomtenkthet. Alle de andre språkene kunne jeg lett ha hatt som primært arbeidsspråk, så det var greit nok. Men tysk hang igjen på CV-en fra mange år tidligere, da jeg søkte på en studentjobb som krevde bokstavelig talt NOE kjennskap til tysk, og jeg hadde hatt en sommerjobb i Tyskland den sommeren. Men kombinasjonen av å ikke ha brukt språket siden og at jeg ble tatt helt på sengen gjorde at jeg fremsto som en komplett idiot. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, jeg har hatt et jobbintervju som var så grusomt at jeg ikke vil tenke på det engang... 

 

Jeg skulle på intervju på en skole jeg virkelig ville jobbe på. Hadde ringt og snakket med de på forhånd og blitt fortalt ar vi var fire igjen om de tre stillingene. Dagen kom og jeg kikket aktivt på klokken gjennom dagen for å ikke komme forseint. En time før jeg skal dra fra jobb gjennomgår jeg en spontanabort. Det var helt forferdelig. Jeg ender opp med å dra til intervjustedet, min mann kommer med nye klær til meg, og jeg møter opp som ingenting har skjedd. Dessverre er hodet mitt langt vekke og jeg sliter med å svare på det jeg blir spurt om. Jeg svarer faktisk "jeg vet ikke" flere ganger. Jeg fikk ikke jobben, og syntes det er flaut å møte vedkommende den dag i dag....

  • Liker 14
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg har stort sett bare vært på bra intervjuer, men husker en gang hvor jeg søkte på alle mulige relevante stillinger for min yrkesgruppe fordi vi flyttet til et nytt sted. Også en jobb jeg egentlig ikke hadde så lyst på, men som jeg tenkte kunne bli helt greit en periode. Jeg ble møtt av sjefen som var en veldig avmålt dame, som viste meg inn til et lite kott av et kontor, med et bittelite bord, hvor de hadde klart å plassere fire stoler. De var tre stk som skulle intervjue meg, hvor ingen av de to andre sa et pip under hele intervjuet. Og så innleder lederen intervjuet med å ramse opp alt de ikke gjorde. At det var typisk for min yrkesgruppe å tro at de gjorde sånn og sånn, men det gjorde de ikke. Hun gjorde det også klart at de ikke drev med videreutdanning (som er nærmest standard for min yrkesgruppe), for da måtte de betale mer lønn når jeg var ferdig. Og, at her på kontoret var alle yrkesgrupper like mye verdt og at alle derfor gjorde de samme oppgavene (det var her snakk om ulike grupper med svært ulik utdanningslengde og kompetanse på ulike ting, mao. ufornuftig å ikke bruke hver enkelts kompetanse fullt ut, spør du meg), og igjen at det var mange i min yrkesgruppe som trodde de kunne ta oppgaver fra de som hadde jobbet her lengst fordi de hadde en annen utdannelse. Og at de bare ville ha en som kunne skrive rapporter innen dead line. Kjempeinspirerende... Mest av alt fikk jeg en følelse av å få kjeft på vegne av min yrkesgruppe, og at den eneste grunnen til at hun måtte kalle oss inn var fordi det var pålagt.

Jeg tror jeg slet med å framstå overbevisende på at jeg ønsket denne jobben, selv om jeg hadde tatt den om jeg fikk den. Men det gjorde jeg ikke. Heldigvis fikk jeg en mye bedre jobb rett etterpå. Har hørt mye rart om denne arbeidsplassen i ettertid, så tror jeg hadde flaks med å unnslippe der.

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på ett jobbintervju for mange år siden. Det var obligatorisk at man måtte kunne engelsk i den jobben. Jeg ble spurt på norsk under intervjuet hvordan engelskkunnskapene mine var i løy om at de ar veldig bra. Jeg hater å snakke engelsk. Da sa han som intervjuet at det vsr bra uten å sjekke kunnskapene. Jeg fikk den jobben og var der i 4 år.

Engelskunnskapene tok seg opp veldig etterhvert og nå jobber jeg i ett annet firma hvor engelsk er dagligdags, men nå er jeg helt elendig i engelsk igjen. Har vært i det firmaet i over 10 år, merkelig at det overhode er mulig. De har jo hørt den elendige engelsken og stort sett overlater jeg snakkingen til andre.

Anonymkode: 3fa36...ac0

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Overrasket skrev:

Uff, denne tråden minnet meg på noe jeg har forsøkt å fortrenge. Det var da Overrasket var litt yngre enn i dag men mer eller mindre like dum. Overrasket søkte på kontorjobber i en stor Europeisk by. Heldigvis skulle han kort tid etter finne seg en karriere med en helt annen arbeidsform enn fast kontorjobb, men det er en annen historie. 

Uansett, Overrasket hadde bestemt seg for at språkferdighetene hans var den mest salgbare egenskapen, fordi siden dette var i utlandet var det garantert noen som var villige til å betale ham for kombinasjonen av engelsk- og norskkunnskaper og kjennskap til andre fremmedspråk. Så Overrasket skulle finne seg en jobb der de trengte norsk. Overraskets CV viste til norskegenskaper (meget bra), engelsk (høyst akseptabelt, som bevist ved diverse akademiske tester), et par andre språk (slett ikke verst nivå) og nederst sto tysk oppført (litt overfladisk kunnskap hab' ich doch). 

Greit nok, det var egentlig ikke noe sak å bli invitert til intervjuer rundt halve byen. Det mest spennende intervjuet var hos en stor, verdensomspennde bedrift med virksomheter på alle mulige språk. Stillingsbeskrivelsen hadde fokusert mye på språkegenskaper, men det var litt ullent hvilke språk de så etter. Det kunne dog lyde som om minst ett skandinavisk språk ville være et stort pluss. Så Overrasket gledet seg stort til intervjuet. "Laboratorierotte i kontorlandskap, DETTE er noe for meg!" smilte han.

Intervjuerne var tre personer. En hyggelig og sjarmerende brunette, kanskje et par år yngre enn Overrasket. En brysk mellomleder som var skeptisk til alt og alle, og en imøtekommende men stille mann med moteriktige Specsavers-briller og ren, lyesblå skjorte. Den hyggelige brunetten pratet i vei og var helt på bølgelengde. Den bryske, mistenksomme mellomlederen forsøkte å sette Overrasket fast som best hun kunne. Den stille, moteriktige mannen gjorde det han var best på, nemlig være stille og moteriktig. 

Så kom vi endelig til delen av intervjuet som skulle handle om konkrete spårkferdigheter. Den bryske, mistenksomme mellomlederen annonserte høytidelig: "Nå skal min kollega, (hun pekte på den stille og moteriktige mannen) snakke litt med deg". "Åh! Han kan norsk?" tenkte Overrasket begeistret. "Überrascht, was würde Sie sagen über ...". Jeg hørte ikke mer.  Det kom mange setninger fra den tydeligvis ikke fullt så stille manne, men jeg klarte ikke oppfatte noe. Den dag i dag lurer jeg på om han bare fant på masse ord og vrøvl for å teste meg. "TYSK!!!!", tenkte jeg. "Har dere bedt meg hit for å prate tysk med meg?! Jeg hadde da aldri i verden tenke å JOBBE med tysk som arbeidsspråk!"

Siden jeg ikke kunne stotre frem en eneste rimelig setning på noe kjent språk som svar, lente mannen seg tilbake og ble igjen svært stille. Mellomlederen smilte fornøyd. Den sjarmerende personen som tydeligvis ikke skulle bli min kollega smilte forståelsesfullt. Jeg nikket tappert, reiste meg opp, takket de alle for tiden, og snek meg stille ut. Så gikk jeg hjem og strøk tysk fra CV'n. 

En god historie som hadde vært bedre hvis du ikke hadde omtalt deg selv i 3. person...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Overrasket
1 minute ago, ti10 said:

En god historie som hadde vært bedre hvis du ikke hadde omtalt deg selv i 3. person...

Et godt svar som hadde vært bedre om du hadde slengt med et lite smilefjes ... (På norsk benytter vi forresten mellomrom før ellipse ...). :opplyser:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...