For oss som er i mellomfasen

[AnonymBruker]

Sender du meldinger til ham eller venter du bare på at han skal si noe til deg? Hvis du ønsker å snakke med ham, så bare start en samtale. Om det er sånn at han ikke liker deg, så merker du det etter hvert på korte svar når du spør om noe, og at han aldri stiller oppfølgingsspørsmål/tar kontakt selv, men i begynnelsen så må man ta initiativet selv noen ganger.

Ja, jeg vet det! Som jeg skrev så startet jeg en samtale med han i overigår. Så det har jeg gjort!

Anonymous poster hash: 3adde...d00

[AnonymBruker]

Jeg må bare få det ut. Jeg bare hater denne mellomfasen. Usikkeeheten og følelser som svinger så bare det. Kjenner på kroppen med en gang ham forandrer seg og det hjelper ikke på at pga avstand og hans travle liv ikke får sett hverandre så ofte. Jeg holder roen utad, men inni meg er det kaos. Får lyst å gi opp hele greia, men jeg har aldri før hatt så sterke følelser for en mann. Det vonde føles verdt det her og nå, men hvor lenge skal man holde ut? For vår del er ting litt mer komplisert siden vi bor i 2 ulike byer og jeg kan ikke flytte på meg før minst 6-8 år pga jeg har barn fra før og han har lyst å bo i sin hjemby noe jeg skjønner godt. Jeg hadde flyttet på dagen om det ikke var for ungene mine.

Jeg tror han synst ting er kjipt og at han derfor er så av/på med tanke på hvor mye han har å gi og at det er derfor han er så fraværende innimellom. Jeg vil ikke presse han til noe, men jeg er livredd for at han backer ut pga omstendighetene. Tenker at følelsene hans dabber av pga denne avstanden.

Noen som har gode tips/råd for hvordan jeg skal forholde meg til dette og han om dagen?

Anonymous poster hash: a93ce...428

[AnonymBruker]

Aah, han er så flott og smart og interessant og vi har så mye til felles, men jeg føler meg ikke skikkelig tiltrukket av ham, for han er så dårlig i senga... Jeg prøver alt jeg kan å fortelle ham hva jeg liker, hinte, fortelle rett ut hva han bør endre på uten å være frekk eller noe, men ingenting skjer! Og jeg prøver å tenke at det egentlig ikke gjør noe for sånt blir jo ofte bedre når man har vært sammen en stund og blir komfortable med hverandre, men det gjør det vanskelig å bli skikkelig forelska

Anonymous poster hash: 7e790...7aa

[AnonymBruker]

Slenger meg på her jeg  
Jeg er vel i startfasen, kan man vel si. Holder litt på med en mann som bor 3 timer unna meg. Han har barn. Jeg liker han godt. I det ene øyeblikket er jeg i skyene, i det neste øyeblikket kan jeg være veldig tvilende og har tusen spørsmål og tanker! Men er mest oppe i skyene nå, så det hjelper seg litt her..haha.    

Han sendte meg mld på face for over ett år siden, og vi har pratet sammen på facebook veldig ofte. Vi planlegger å møtes iløpet av året.

Men synes det er så skummelt. Vi har fått god kontakt skriftlig, men er redd for hva han kommer til å tenke om meg når vi møtes. Vi begge håper jo at dette møtet blir bra, og at vi kan gå litt ut av "startpunktet", og fremover, mot et mulig fremtidig forhold. 

Vi begge har like ønsker ang forhold/fremtiden/bosted. Vi har barn og godt samarbeid med hver vår eks. Ikke minst har jeg tusen tanker og spørsmål ang barna, og fremtiden. 

Beklager, klumset skrevet. Men utrolig godt å få ut litt av tankene sine Jeg er så full av forvirring, tanker og følelser, så klarer ikke helt å formidle helt det jeg ønsket i kveld, men så lenge det er nokså forståelig, så er jeg fornøyd. Nå skal jeg lese gjennom det dere andre har skrevet, og kanskje det er noen på samme "nivå" som meg for tiden?  

Har vært i avstandsforhold før, og det gikk veldig bra. Møtte eksen på nettet, og var sammen over 1 år. Det var 4 timer unna der jeg bodde før. Årsak til avslutning av forholdet nevnes ikke. Så har egentlig store forhåpninger om å treffe den rette snart De fleste på den lille plassen jeg bor på, er gift, har samboer/kjæreste, eller er alt for gamle for meg. Haha! Men så lenge det er liv, er det håp 

Anonymous poster hash: 2c0e2...987

[Gjest Linaria]

Nå begynner mellomfasen å bli veldig hyggelig her. Jeg trodde jo for noen uker siden at jeg aldri kom til å falle for ham, og det fortalte jeg ham, men han ville fortsette å møtes likevel, selv om det ikke kom til å bli noe mellom oss, og det gjorde at jeg stresset ned veldig og bare nøt å være med ham, uten å stresse med at det skulle bli noe mer. 

Nå begynner endelig sommerfuglene å komme, og vi snakke om det mye også, at vi er interessert i hverandre, uten å stresse noe som helst. Jeg kjenner det er veldig deilig å ha noen her borte. 

Får se hvordan ting går framover. 

[Gjest Bergtekjen]

Eg følar definitivt eg er i mellomfasen med ein fyr no. Vi har hatt tre "datar", men eg er ikkje heilt sikker på om det er datar eller ikkje... Vi har holdt hender og sittet veldig tett saman og eg trur han likar meg og eg veit eg likar han!

No sitter eg og ventar på ein sms om neste gong vi skal møtast. Eg fekk råd frå venene mine at eg bør sei at eg likar han, men det er så skummelt! Eg trur eg vil gjere det, men eg vil sjå an stemninga når eg møtar han og når vi sitter der og held hender  Eg tenkjer ofte på han og snakkar mykje om han og er veldig komfortabel rundt han.

[lillsunshine]

Wow. På bare litt over en uke så befinner jeg meg plutselig i en mellomfase jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle være i. 

Det føles nemlig ut som vi er kjærester allerede. Alt bare går så naturlig og fort. Vi har truffet hverandre og sovet sammen 3 ganger, med masse kontakt i mellom. 

Han er faktisk 10 år eldre enn meg og jeg så aldri for meg at det var en aldersforskjell jeg ville gå for, men jeg får ikke følelsen av det er så stor forskjell på oss og jeg føler faktisk at jeg kan forplikte meg til han ganske fort, noe jeg ikke har følt på lenge. 

Han er så utrolig snill og grei, skikkelig gentleman. Føler ikke et fnugg av usikkerhet heller, noe som er veldig uvant for meg som alltid havner med menn som gjør meg usikre. Han sa på 2. daten at han ikke hadde vært på Tinder siden vi møttes og at han ikke følte behov for det. Etter å gått på date med menn som multidater og er superaktive på datingappene i ettertid så hadde jeg absolutt ingen forventinger til det. 

Han vil lage mat til meg, han holder rundt meg og sier jeg er fin. Han er veldig generøs i senga. Vi kan diskutere og tulle med hverandre uten at noen tar det personlig. Han gir meg hade-kyss når vi skilles og møtes og to ganger har det vært offentlig. 

Det er et stort men, et veldig stort et. På forhånd spurte han hva jeg var ute etter og jeg sa som sant var at jeg kom til å flytte fra denne byen her og til hjemlige trakter om 1-2 år, men sannsynligvis allerede til sommeren og at derfor var ting komplisert og at jeg derfor kanskje var litt useriøs, selv om jeg egentlig er ute etter noe seriøst. 

Han sa at han i utgangspunktet hadde tenkt å bli boende her og lurte derfor på om det var vits å møtes, siden han var ute etter noe seriøst. Han tok sjansen på møte meg og forsetter å gjøre det. Vi har ikke diskutert hva dette skal bli med tanke på flytting, men likevel vil han bruke tid på meg. Det er så fint.

Selv aner jeg ikke hvordan dette skal ende, men det som skjer nå føles iallfall veldig rett. 

 

[Gjest Linaria]

Var hos ham i går. Han hadde vært rundt i hele byen og lett etter skadinavisk lakris fordi jeg sa jeg savnet det! Vi er veldig nær kjærester nå, men jeg må innrømme at jeg synes det er veldig skummelt. Har hatt så mange som har kommet og gått i livet mitt det siste året, og så utrolig mange forandringer. Jeg er redd for at alle forandringene gjør at jeg egentlig ikke vet hva jeg vil, men han virker ikke spesielt stressa med å definere oss, vi har det koselig sammen, og vi tar alt helt rolig. Han hinter MYE til at vi burde bli sammen, uten å spørre direkte. ("we'd be a great couple", "I really like you" "I've fallen for you" også driver han og ser på Claddagh-ringen min hele tiden og hinter til at den bør snus). Det kiler jo i magen og jeg liker å høre det, så vi får se hvordan dette ender. 

[AnonymBruker]

prøver å dytte tråden opp i tilfelle noen har noe fler søte mellomfaser som de vil dele 

Anonymkode: c2b73...eae

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke trodd dette skulle skje, men jeg har visst havnet i en mellomfase. Har bare møtt fyren to ganger i hele mitt liv, men vi klikket utrolig bra! Nå er det midt i eksamenstiden også, og jeg er litt bekymret for at vi ikke får sett hverandre noe særlig de neste ukene, i tillegg til at begge reiser hjem til jul. Men slikt ordner seg vel. Han har ganske nylig kommet ut av et forhold, og jeg håper jeg ikke bare er en rebound. Vi er åpne om at vi liker hverandre og vil se hvor det går da. Skal treffe han i helgen, håper det går bra!

Anonymkode: ebeae...5a3

[Onar]

 

Nobody cares.

å jo, flere som ikke bryr seg. Det du ville skrive var vek " I don't care"?

[Nangijala]

Får kaste meg på her jeg og, som første innlegg på et helt nytt forum. 

Jeg har aldri opplevd å bli skikkelig bra behandla av en mann. Alle mine tre forhold har vært preget av både utroskap og enveis forelskelse (fra min side). Jeg hadde nesten gitt opp. Men nå, i høst, har jeg møtt en som er det motsatte av alt jeg noen gang har opplevd. Han er så usannsynlig snill og god, morsom, smart. Og ikke minst kjekk. Han holder hånda mi i offentlighet, inviterer meg på kino og middag, handler for meg når jeg er syk og sender verdens søteste meldinger når vi ikke har sett hverandre på en stund. Han bryr seg virkelig.

Men. Alt dette er, samtidig som det er fantastisk deilig og jeg føler jeg svever på en rosa sky, vanskelig. Jeg tar meg selv i å tenke at det bare er et spill, at han egentlig ikke mener det han sier. Nettopp fordi jeg har (kun) dårlige erfaringer fra før. Og jeg hater det. Jeg vil virkelig gi alt jeg har, men jeg er så redd. Jeg er redd for å bli såret på nytt, jeg er redd for å nok en gang gi for mye av meg selv før det er for sent.

Jeg er i en prosess hvor jeg må jobbe mye med meg selv. Jeg prøver å slappe av og ikke tenke så mye på det. Det er vanskelig, men jeg prøver. Og jeg håper virkelig det går min vei denne gangen. 

[pompdelux]

Får kaste meg på her jeg og, som første innlegg på et helt nytt forum. 

Jeg har aldri opplevd å bli skikkelig bra behandla av en mann. Alle mine tre forhold har vært preget av både utroskap og enveis forelskelse (fra min side). Jeg hadde nesten gitt opp. Men nå, i høst, har jeg møtt en som er det motsatte av alt jeg noen gang har opplevd. Han er så usannsynlig snill og god, morsom, smart. Og ikke minst kjekk. Han holder hånda mi i offentlighet, inviterer meg på kino og middag, handler for meg når jeg er syk og sender verdens søteste meldinger når vi ikke har sett hverandre på en stund. Han bryr seg virkelig.

Men. Alt dette er, samtidig som det er fantastisk deilig og jeg føler jeg svever på en rosa sky, vanskelig. Jeg tar meg selv i å tenke at det bare er et spill, at han egentlig ikke mener det han sier. Nettopp fordi jeg har (kun) dårlige erfaringer fra før. Og jeg hater det. Jeg vil virkelig gi alt jeg har, men jeg er så redd. Jeg er redd for å bli såret på nytt, jeg er redd for å nok en gang gi for mye av meg selv før det er for sent.

Jeg er i en prosess hvor jeg må jobbe mye med meg selv. Jeg prøver å slappe av og ikke tenke så mye på det. Det er vanskelig, men jeg prøver. Og jeg håper virkelig det går min vei denne gangen. 

For en deilig, men frustrerende følelse!
Mitt råd er å puste med magen, ikke overanalyser, sett forsiktig ord på hva du er redd for uten å bombandere ham.

Jeg er ingen god rådgiver for jeg sliter med samme sak selv, men jeg har skjønt at ved å være tålmodig med meg selv og ikke minst ærlig med den andre hvis noe jeg gjør er rart, så går det greit.

Nyt følelsen, tenk at du er verdt det og at alle menn ikke er like.

[pompdelux]

Mellomfase her og.

 

Datet/hatt ett forhold siden starten på september.

For 3 uker siden forsvant han rett og slett, forklaringen var at han var sliten, nedbrutt og hadde mye kaos i livet sitt.
lite kontakt siden da men nok til at vi har fått snakket en del, han sa noe om at han var usikker på følelsene sine for litt siden.. Med litt tid og rom har endret det til at han bare trenger å få tid til å få orden på noen ting i livet sitt, og at han ØNSKER at jeg skal vente på ham. Forventer det ikke, men det er det han vil.

Så da venter jeg... og håper denne mellomfasen ikke drar ut for lenge.

[Nangijala]

For en deilig, men frustrerende følelse!Mitt råd er å puste med magen, ikke overanalyser, sett forsiktig ord på hva du er redd for uten å bombandere ham.

Jeg er ingen god rådgiver for jeg sliter med samme sak selv, men jeg har skjønt at ved å være tålmodig med meg selv og ikke minst ærlig med den andre hvis noe jeg gjør er rart, så går det greit.

Nyt følelsen, tenk at du er verdt det og at alle menn ikke er like.

Ja, veldig. Takk for gode råd!  Jeg er veldig innstilt på at dette skal gå bra, samtidig som jeg prøver å "slappe av" og ikke la det gå for fort. Så krysser jeg fingra og heier litt på meg selv 
 

Men når det gjelder deg og din mellomfase. Har han sagt hva han må rydde opp i? Hvordan er motivasjonen din i forhold til å vente på ham?

[pompdelux]

Ja, veldig. Takk for gode råd!  Jeg er veldig innstilt på at dette skal gå bra, samtidig som jeg prøver å "slappe av" og ikke la det gå for fort. Så krysser jeg fingra og heier litt på meg selv 
 

Men når det gjelder deg og din mellomfase. Har han sagt hva han må rydde opp i? Hvordan er motivasjonen din i forhold til å vente på ham?

Ja jeg vet hva han må rydde opp i, og respekterer det fult ut

Motivasjonen min er absolutt stor nok til å vente på ham.. 

Han viser meg kjærlighet på en måte jeg aldri har opplevd før, og stor trives i hans selskap.. jeg tror faktisk han er en person jeg kunne levd resten av livet mitt med.

Heier på deg jeg og!! 😊

[Nangijala]

 

Ja jeg vet hva han må rydde opp i, og respekterer det fult ut

Motivasjonen min er absolutt stor nok til å vente på ham.. 

Han viser meg kjærlighet på en måte jeg aldri har opplevd før, og stor trives i hans selskap.. jeg tror faktisk han er en person jeg kunne levd resten av livet mitt med.

Heier på deg jeg og!! 😊

Så greit da. Høres ut som en bra fyr! Krysser fingra for at mellomfasen din ikke blir så lang 

[Rammfrø]

Jeg er i mellomfasen med en fyr nå som det har gått veldig fint med. Vi har felles interesser, mål i livet, ønsker, behov, osv. Vi har en fin tone, kjemi, samme humor, osv. Alt er koselig. Vi har hatt våre nedturer og oppturer, egentlig ikke så mye nedturer men det ordnet seg fordi vi snakket ut om ting.

Nå er han plutselig helt snudd rundt! Vi hadde t.o.m vår første krangel her om dagen. Det var blitt lite tid til å finne på noe pga nå er det mye for han å gjøre med skolearbeid (eksamener). Vi snakket og alt var fint forrige uke, vi hadde en date som gikk bra og han hadde egentlig ikke tid til daten så det setter jeg stor pris på. Men legg merke til at denne uken bruker han gjerne utrolig lang tid på å svare meg, og han setter aldri i gang samtaler med meg. Han er aktiv på fb fortsatt men velger å ikke lese mine meldinger som regel.

Jeg prøvde å få til et møte igjen den helgen men han ville ikke. I helgen sluttet han også med å bruke de typiske flørtesymbolene og snakkemåten med meg også. Han ble kortere og kortere når han svarte og viser ingen genuin interesse i meg lengre. Vi har datet i 2mnder og dette har vart snart en uke. Når vi kom i krangel var det misforståelser, han beklaget til meg og mente det ikke, vi snakket ut om det for å så snakke vanlig etterpå helt til han sluttet å svare meg som vanlig. Det gikk en hel dag uten snakk, og i dag forsøkte jeg å prate litt med vanlig tone. Han virker fortsatt irritert og avvisende. Jeg prøvde å lage nye planer for å finne på noe men han svarte "Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer til helgen etter jeg har levert, får se".

Har hatt dårlige erfaringer der ting er bra men så fader de meg ut eller dumper meg uten å våge konfrontasjon. Den største grunnen til at jeg blir bekymret er at han oppfører seg lignende. Han jeg dater nå er en veldig ærlig person som alltid tar opp ting med meg hvis noe plager han. Bør jeg ha en bekymring over at han ignorerer meg og er kald, eller bør jeg vente til han er ferdig med det han må gjøre og se om han kommer til meg? Hvis han ikke er interessert i meg lengre ser jeg ikke vitsen med å ordne en krangel. Jeg sliter virkelig med å ikke bekymre meg for dette er en fyr jeg virkelig ser for meg et forhold med.

For å legge til: Jeg innser at selvfølgelig er han opptatt med noe viktig og jeg virker litt masette på han. Har noen lignende erfaringer? Hva gjorde dere? Hva funket og ikke funket?

Endret 25. november 2015 av Rammfrø

[AnonymBruker]

Jeg er i mellomfasen med en fyr nå som det har gått veldig fint med. Vi har felles interesser, mål i livet, ønsker, behov, osv. Vi har en fin tone, kjemi, samme humor, osv. Alt er koselig. Vi har hatt våre nedturer og oppturer, egentlig ikke så mye nedturer men det ordnet seg fordi vi snakket ut om ting.

Nå er han plutselig helt snudd rundt! Vi hadde t.o.m vår første krangel her om dagen. Det var blitt lite tid til å finne på noe pga nå er det mye for han å gjøre med skolearbeid (eksamener). Vi snakket og alt var fint forrige uke, vi hadde en date som gikk bra og han hadde egentlig ikke tid til daten så det setter jeg stor pris på. Men legg merke til at denne uken bruker han gjerne utrolig lang tid på å svare meg, og han setter aldri i gang samtaler med meg. Han er aktiv på fb fortsatt men velger å ikke lese mine meldinger som regel.

Jeg prøvde å få til et møte igjen den helgen men han ville ikke. I helgen sluttet han også med å bruke de typiske flørtesymbolene og snakkemåten med meg også. Han ble kortere og kortere når han svarte og viser ingen genuin interesse i meg lengre. Vi har datet i 2mnder og dette har vart snart en uke. Når vi kom i krangel var det misforståelser, han beklaget til meg og mente det ikke, vi snakket ut om det for å så snakke vanlig etterpå helt til han sluttet å svare meg som vanlig. Det gikk en hel dag uten snakk, og i dag forsøkte jeg å prate litt med vanlig tone. Han virker fortsatt irritert og avvisende. Jeg prøvde å lage nye planer for å finne på noe men han svarte "Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer til helgen etter jeg har levert, får se".

Har hatt dårlige erfaringer der ting er bra men så fader de meg ut eller dumper meg uten å våge konfrontasjon. Den største grunnen til at jeg blir bekymret er at han oppfører seg lignende. Han jeg dater nå er en veldig ærlig person som alltid tar opp ting med meg hvis noe plager han. Bør jeg ha en bekymring over at han ignorerer meg og er kald, eller bør jeg vente til han er ferdig med det han må gjøre og se om han kommer til meg? Hvis han ikke er interessert i meg lengre ser jeg ikke vitsen med å ordne en krangel. Jeg sliter virkelig med å ikke bekymre meg for dette er en fyr jeg virkelig ser for meg et forhold med.

For å legge til: Jeg innser at selvfølgelig er han opptatt med noe viktig og jeg virker litt masette på han. Har noen lignende erfaringer? Hva gjorde dere? Hva funket og ikke funket?

Uff, kjære deg. Min erfaring er at dette er dårlige tegn. Jeg har selv vært i din situasjon, og det jeg gjorde var å selv være avvisende, opptatt og initierte ingen samtaler. Brukte ingen energi på ham. Det ble etterhvert stille mellom oss. Etter en god stund ble han tydeligvis usikker og kontaktet meg igjen, men da var det for sent for min del. Interessen min var borte. Er en mann veldig interessert vil han som regel finne tid til deg, uansett. Menn som ikke tør avslutte på en normal måte er feige og unnvikende, ingen gode egenskaper hos en mann. Ikke la noen behandle deg respektløst.  Vis at du er verdt mer enn det.

Anonymkode: b74bd...f7c

[Rammfrø]

Uff, kjære deg. Min erfaring er at dette er dårlige tegn. Jeg har selv vært i din situasjon, og det jeg gjorde var å selv være avvisende, opptatt og initierte ingen samtaler. Brukte ingen energi på ham. Det ble etterhvert stille mellom oss. Etter en god stund ble han tydeligvis usikker og kontaktet meg igjen, men da var det for sent for min del. Interessen min var borte. Er en mann veldig interessert vil han som regel finne tid til deg, uansett. Menn som ikke tør avslutte på en normal måte er feige og unnvikende, ingen gode egenskaper hos en mann. Ikke la noen behandle deg respektløst.  Vis at du er verdt mer enn det.

Anonymkode: b74bd...f7c

Du har nok rett. Han går på Universitet i Oslo og vi bor mindre enn 15 min unna hverandre. Til å være en person som virker ærlig og snill oppfører han seg stikk motsatt. Om han ikke våger å konfrontere meg, gjør jeg det med han. Jeg vil ha en ordentlig avslutning! Takk.