For oss som er i mellomfasen

[Ambivalent]

Litt tanker på en lørdagskveld.

Fortsatt i mellomfasen her. Tror jeg, selv om vi oppfører oss mer som kjærester og møtes så ofte vi kan. Vi har datet i tre måneder nå. Innser at jeg fortsatt holder tilbake, alt for mye egentlig, og prøver å aktivt gjøre noe med det. Så nå går jeg litt mer all in og prøver å gi ham litt mer (fortjent) bekreftelse og ser hvordan det går. Han gir jo meg bekreftelser så det synger etter, inkluderer meg i planer veldig langt fram i tid etc., samtidig som jeg bare ikke klarer å stole helt og fullt på at han ikke kommer til å såre meg... Hver gang han nevner planer eller hva han føler for meg så kjenner jeg at noe låser seg veldig inni meg og jeg blir så stille og hyperventilerer litt. At han fortsatt holder ut med meg er et mysterium. Men det handler jo om meg og mine issues, garantier har man aldri uansett.

Opplever også fortsatt at følelsene mine svinger veldig, og ofte! Én dag kan jeg bruke all tid på å tenke på ham og hvor forelsket og heldig jeg er (som akkurat nå), mens dagen etter kan jeg føle at alt er «feil», at jeg egentlig ikke vil dette osv. Slitsomt å fortsatt ha det slik, og enda mer slitsomt å ikke vite hvorfor eller hvilke følelser som er de «riktige». Veldig uvant for meg å ikke forstå mine egne følelser LITT engang!

Jeg er også bekymret for kjemien vår og om den egentlig er god nok. Jeg føler ikke helt at jeg kan snakke om alt med ham enda. Jeg snakker mye med bestekompisen min om hva jeg tenker og føler om alt, og da får jeg fort dårlig samvittighet fordi jeg burde jo kunne snakke med daten/kjæresten/hva han nå er om akkurat disse tingene! Hvorfor gjør jeg ikke det liksom? Nei, uff, nå klarte jeg å gjøre meg selv litt deppa.

Han jeg dater er jo drømmemannen på papiret, han er både smart, full av empati og omsorg, morsom og søt, kjekk (herregud så kjekk, HERREGUD), tålmodig, åpen og ærlig, flink til å prate om følelser, har alt på stell og bare.. helt perfekt. Drømmemannen min. Han jeg trodde ikke eksisterte. Jeg føler meg faktisk underlegen ham på alle disse områdene, men de gangene han «dummer seg ut litt» eller gjør noe som er litt rart så slapper jeg så uendelig mye mer av.  

Mulig det er derfor jeg sliter sånn med å slippe ham inn på meg, er jeg redd for å bli «avslørt»? Hva om han rett og slett slutter å være glad i meg når jeg først tør å deaktivere hele forsvarssystemet?

Sukk.

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Ambivalent skrev:

Litt tanker på en lørdagskveld.

Fortsatt i mellomfasen her. Tror jeg, selv om vi oppfører oss mer som kjærester og møtes så ofte vi kan. Vi har datet i tre måneder nå. Innser at jeg fortsatt holder tilbake, alt for mye egentlig, og prøver å aktivt gjøre noe med det. Så nå går jeg litt mer all in og prøver å gi ham litt mer (fortjent) bekreftelse og ser hvordan det går. Han gir jo meg bekreftelser så det synger etter, inkluderer meg i planer veldig langt fram i tid etc., samtidig som jeg bare ikke klarer å stole helt og fullt på at han ikke kommer til å såre meg... Hver gang han nevner planer eller hva han føler for meg så kjenner jeg at noe låser seg veldig inni meg og jeg blir så stille og hyperventilerer litt. At han fortsatt holder ut med meg er et mysterium. Men det handler jo om meg og mine issues, garantier har man aldri uansett.

Opplever også fortsatt at følelsene mine svinger veldig, og ofte! Én dag kan jeg bruke all tid på å tenke på ham og hvor forelsket og heldig jeg er (som akkurat nå), mens dagen etter kan jeg føle at alt er «feil», at jeg egentlig ikke vil dette osv. Slitsomt å fortsatt ha det slik, og enda mer slitsomt å ikke vite hvorfor eller hvilke følelser som er de «riktige». Veldig uvant for meg å ikke forstå mine egne følelser LITT engang!

Jeg er også bekymret for kjemien vår og om den egentlig er god nok. Jeg føler ikke helt at jeg kan snakke om alt med ham enda. Jeg snakker mye med bestekompisen min om hva jeg tenker og føler om alt, og da får jeg fort dårlig samvittighet fordi jeg burde jo kunne snakke med daten/kjæresten/hva han nå er om akkurat disse tingene! Hvorfor gjør jeg ikke det liksom? Nei, uff, nå klarte jeg å gjøre meg selv litt deppa.

Han jeg dater er jo drømmemannen på papiret, han er både smart, full av empati og omsorg, morsom og søt, kjekk (herregud så kjekk, HERREGUD), tålmodig, åpen og ærlig, flink til å prate om følelser, har alt på stell og bare.. helt perfekt. Drømmemannen min. Han jeg trodde ikke eksisterte. Jeg føler meg faktisk underlegen ham på alle disse områdene, men de gangene han «dummer seg ut litt» eller gjør noe som er litt rart så slapper jeg så uendelig mye mer av.  

Mulig det er derfor jeg sliter sånn med å slippe ham inn på meg, er jeg redd for å bli «avslørt»? Hva om han rett og slett slutter å være glad i meg når jeg først tør å deaktivere hele forsvarssystemet?

Sukk.

Jeg går og snakker med ei dame som pleier å si til meg at hun håper bare sånn at jeg en dag vil klare å se meg selv slik hun (og andre) ser meg! Menneskene rundt deg og drømmemannen din ser ikke at du er et nervevrak og underlegen og utilstrekkelig og i bunn og grunn ikke god nok. De ser deg kanskje bedre enn du ser deg selv. Og de ser at du duger. Han ser ei jente han liker og får følelser for. Han ser ei han får lyst til å kysse og le med, og ei han vil lage planer fremover med. Andre kan noen ganger se så mye mer av oss enn vi ser selv fordi store usikkerhetsbetongblokker står i veien for utsikten/innsikten vår. Han ser nok på seg selv som heldig som får deg! 

Dette med at du noen ganger føler alt er helt feil... kan du huske tilbake til andre relasjoner (enten familie/venner/parforhold) der det har vært på samme måte? Er det mulig dette handler om din automatiske måte å forholde deg til tilknytning på, og at det ikke handler noe om ham? Kanskje hvis det er det kan det å "kartlegge" dette gjøre at det blir enklere å tåle det de dagene da du føler det sånn. Jeg har det litt på samme måte, når noen kommer nær og vil ha meg så friker jeg nesten litt ut. Og ødelegger for meg selv eller trekker meg unna. Ikke fordi personen er feil men gjerne fordi jeg blir så redd for å såre meg. Så i stedet for å kjenne på "jeg er så redd for å komme nær for jeg føler så mye for han og det kommer til å bli så vondt, det er så skummelt å få følelser" så føler jeg heller på "dette er bare FEIL og ekkelt!". 

Tør du å være supermodig og si til ham at du er redd for å bli avslørt? Kanskje du har sagt noe om det allerede? Jeg lærte at den eneste måten å bli trygg på noen på er å gi det tid. Jeg følte et sånt hastverk med å VITE at det var rett, det var så ubehagelig å stå i det, enten måtte jeg vite eller så måtte jeg være alene. Kjipt å være alene, men det er trygt og der vet man hva man har liksom. Mens med en annen: usikkert prosjekt. Og da fikk jeg kommentaren at den eneste måten å få den vissheten er å gi det tid. Kanskje noen mennesker opplever vissheten med det samme, og de samme menneskene kan argumentere med at "når det er rett bare vet du det!". Men for meg som sliter med å stole på og knytte meg til noen så funker det ikke sånn. Det kan føles superbra ut, men samtidig er jeg så redd at det føles jo superskummelt og vanskelig ut samtidig. Og da fikk jeg vite handler det bare om tid, tid, tid. 

Det er enkelt å gi opp. Pine seg selv etter lengselen etter noen man ikke fikk likevel. Vondt, men enkelt. Du må ikke være modig da. Mens det å våge å bli, våge å håpe på at det er sant, og å tro at det er sant, det er tungt for noen som sliter med å stole på. 

[AnonymBruker]

Jeg har datet en mann siden slutten av september. Vi har begge barn fra tidligere forhold. Han var gift med sin eks. 

Nå begynner jeg å kjenne på at jeg faktisk føler meg noe forelsket... og det er ikke noe jeg er så veldig god på. Får et enormt behov for å få avklart hvor vi står. Og samtidig føler jeg for å trekke meg unna, i frykt for å bli såret. Hittil har jeg egentlig ikke hatt noen tvil om at han er på samme sted som meg følelsesmessig, men forrige uke fortalte han at han skal på sydentur med en kompis om et par mnd, og dette var en tur han først spurte meg om jeg ville dra på. Kjenner at jeg har blitt ekstremt usikker etter det. 

Har ikke lyst å presse han. Men samtidig orker jeg ikke mer av dette mellomfase greiene, da jeg bare blir usikker og smådeppa. 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? 

Anonymkode: 036c8...d40

[Gjest padawan]

Hvorfor bestilte han tur med kompisen istedenfor deg? Har du ikke svart "skikkelig" aka har du ikke svart skikkelig ja slik at han er inneforstått med at du vil?

[AnonymBruker]

3 timer siden, padawan skrev:

Hvorfor bestilte han tur med kompisen istedenfor deg? Har du ikke svart "skikkelig" aka har du ikke svart skikkelig ja slik at han er inneforstått med at du vil?

Joda, jeg svarte skikkelig ja. Så føler jo at kanskje dette er hans måte å «kommunisere» at han er usikker på om han ser for seg en fremtid med meg. Og med tanke på at vi har datet siden september, så tenker jeg at jeg bør trekke meg litt unna.

Jeg har lyst å spørre rett ut hva han tenker, men jeg har jo følt meg «trygg» fordi han virker like ivrig på kontakt som meg, planlegger neste møte før det forrige er over, introduserer meg til venner o.l. 

Men nå er jeg i tvil.

Anonymkode: 036c8...d40

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har datet en mann siden slutten av september. Vi har begge barn fra tidligere forhold. Han var gift med sin eks. 

Nå begynner jeg å kjenne på at jeg faktisk føler meg noe forelsket... og det er ikke noe jeg er så veldig god på. Får et enormt behov for å få avklart hvor vi står. Og samtidig føler jeg for å trekke meg unna, i frykt for å bli såret. Hittil har jeg egentlig ikke hatt noen tvil om at han er på samme sted som meg følelsesmessig, men forrige uke fortalte han at han skal på sydentur med en kompis om et par mnd, og dette var en tur han først spurte meg om jeg ville dra på. Kjenner at jeg har blitt ekstremt usikker etter det. 

Har ikke lyst å presse han. Men samtidig orker jeg ikke mer av dette mellomfase greiene, da jeg bare blir usikker og smådeppa. 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? 

Anonymkode: 036c8...d40

Etter 4 mnd ville jeg spurt rett ut.. Om hva han tenker. 

Anonymkode: e291a...3cc

[AnonymBruker]

Har datet en siden i november eller mest fra beg av desember. Under to mnd reelt sett egentlig. Han gir meg mye bekreftelser men jeg holder tilbake fordi: 

1) Han har delt hus med eksen og han deler bolig med henne enda i en annen etasje av huset. 

2) Eksen skriver mye til han, blant annet god natt mld?! 

3) Hun ble kjempesint når hun fant ut om meg, grunnet en hendelse som nylig oppsto. 

Og jeg er da usikker hvor de står. Men igår annonserte han at han skal prøve å kjøpe egen bolig raskere enn planlagt. Litt glad for det egentlig. 

Anonymkode: e291a...3cc

[Gjest padawan]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nå er jeg i tvil.

Anonymkode: 036c8...d40

jeg synes uansett du skal a det opp med han direkte. Synes det virker litt snodig at han bestiller tur med kompisen når du har sagt ja til å bli med. 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har datet en siden i november eller mest fra beg av desember. Under to mnd reelt sett egentlig. Han gir meg mye bekreftelser men jeg holder tilbake fordi: 

1) Han har delt hus med eksen og han deler bolig med henne enda i en annen etasje av huset. 

2) Eksen skriver mye til han, blant annet god natt mld?! 

3) Hun ble kjempesint når hun fant ut om meg, grunnet en hendelse som nylig oppsto. 

Og jeg er da usikker hvor de står. Men igår annonserte han at han skal prøve å kjøpe egen bolig raskere enn planlagt. Litt glad for det egentlig. 

Anonymkode: e291a...3cc

Det er vel i og for seg ikke unaturlig at enkelte exer kan bli litt grinete når man finner en ny. De har gått hver som vei og hun har egentlig ikke noe å si med at han har funnet en ny.

[Lillie]

På 20.1.2018 den 20.10, Ambivalent skrev:

Litt tanker på en lørdagskveld.

Fortsatt i mellomfasen her. Tror jeg, selv om vi oppfører oss mer som kjærester og møtes så ofte vi kan. Vi har datet i tre måneder nå. Innser at jeg fortsatt holder tilbake, alt for mye egentlig, og prøver å aktivt gjøre noe med det. Så nå går jeg litt mer all in og prøver å gi ham litt mer (fortjent) bekreftelse og ser hvordan det går. Han gir jo meg bekreftelser så det synger etter, inkluderer meg i planer veldig langt fram i tid etc., samtidig som jeg bare ikke klarer å stole helt og fullt på at han ikke kommer til å såre meg... Hver gang han nevner planer eller hva han føler for meg så kjenner jeg at noe låser seg veldig inni meg og jeg blir så stille og hyperventilerer litt. At han fortsatt holder ut med meg er et mysterium. Men det handler jo om meg og mine issues, garantier har man aldri uansett.

Opplever også fortsatt at følelsene mine svinger veldig, og ofte! Én dag kan jeg bruke all tid på å tenke på ham og hvor forelsket og heldig jeg er (som akkurat nå), mens dagen etter kan jeg føle at alt er «feil», at jeg egentlig ikke vil dette osv. Slitsomt å fortsatt ha det slik, og enda mer slitsomt å ikke vite hvorfor eller hvilke følelser som er de «riktige». Veldig uvant for meg å ikke forstå mine egne følelser LITT engang!

Jeg er også bekymret for kjemien vår og om den egentlig er god nok. Jeg føler ikke helt at jeg kan snakke om alt med ham enda. Jeg snakker mye med bestekompisen min om hva jeg tenker og føler om alt, og da får jeg fort dårlig samvittighet fordi jeg burde jo kunne snakke med daten/kjæresten/hva han nå er om akkurat disse tingene! Hvorfor gjør jeg ikke det liksom? Nei, uff, nå klarte jeg å gjøre meg selv litt deppa.

Han jeg dater er jo drømmemannen på papiret, han er både smart, full av empati og omsorg, morsom og søt, kjekk (herregud så kjekk, HERREGUD), tålmodig, åpen og ærlig, flink til å prate om følelser, har alt på stell og bare.. helt perfekt. Drømmemannen min. Han jeg trodde ikke eksisterte. Jeg føler meg faktisk underlegen ham på alle disse områdene, men de gangene han «dummer seg ut litt» eller gjør noe som er litt rart så slapper jeg så uendelig mye mer av.  

Mulig det er derfor jeg sliter sånn med å slippe ham inn på meg, er jeg redd for å bli «avslørt»? Hva om han rett og slett slutter å være glad i meg når jeg først tør å deaktivere hele forsvarssystemet?

Sukk.

Dette er som å lese om meg selv.

Jeg har datet en siden november. Kom ut av et dårlig forhold før det, og det henger igjen kjenner jeg😕 Klarer ikke å «gi» av meg selv på samme måte som før, er så redd for å bli såra. Kun de siste ukene jeg har begynt å kjenne på ordentlige følelser for ham. Det er godt, men veldig skremmende og. 

Men for en fyr da, han er så snill og god på alle måter😍

[AnonymBruker]

På 24.1.2018 den 19.38, AnonymBruker skrev:

Har datet en siden i november eller mest fra beg av desember. Under to mnd reelt sett egentlig. Han gir meg mye bekreftelser men jeg holder tilbake fordi: 

1) Han har delt hus med eksen og han deler bolig med henne enda i en annen etasje av huset. 

2) Eksen skriver mye til han, blant annet god natt mld?! 

3) Hun ble kjempesint når hun fant ut om meg, grunnet en hendelse som nylig oppsto. 

Og jeg er da usikker hvor de står. Men igår annonserte han at han skal prøve å kjøpe egen bolig raskere enn planlagt. Litt glad for det egentlig. 

Anonymkode: e291a...3cc

Og igår da, annonserte han at han IKKE blir å flytte ut allikevel, for så travelt hadde han det visst ikke.. For han får jo lån til hus, men ikke eksen. Hun har tydeligvis ikke råd å kjøpe han ut av en enebolig alene (forståelig nok da) så da skal han heller bare overta noen hundre tusen på en sparekonto og la henne overta resten av lånet. Han har mye medlidenhet for eks dama sin da. Egentlig var dette ekstremt avtennende for min del, føler meg slem som tenker sånn. 

Anonymkode: e291a...3cc

[Gjest padawan]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og igår da, annonserte han at han IKKE blir å flytte ut allikevel, for så travelt hadde han det visst ikke.. For han får jo lån til hus, men ikke eksen. Hun har tydeligvis ikke råd å kjøpe han ut av en enebolig alene (forståelig nok da) så da skal han heller bare overta noen hundre tusen på en sparekonto og la henne overta resten av lånet. Han har mye medlidenhet for eks dama sin da. Egentlig var dette ekstremt avtennende for min del, føler meg slem som tenker sånn. 

Anonymkode: e291a...3cc

Så han skal fortsatt ha lån med sikkerhet i huset som hun skal betale på? På en måte fair nok hvis hun skal fortsette å bo der men det kan jo sette begrensninger den dagen han blir samboer på nytt (med tanke på hvor mye han kan låne).

[AnonymBruker]

Han endte mellomfasen fordi det ikke fungerte lenger, jeg hadde holdt igjen for mye, men jeg trodde ikke han var så interessert, og turte bare ikke prøve! I mellomtiden "kom han over meg". Jeg er så forelska, og lei meg og deppa.

Anonymkode: 59b3d...f5a

[Gjest padawan]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han endte mellomfasen fordi det ikke fungerte lenger, jeg hadde holdt igjen for mye, men jeg trodde ikke han var så interessert, og turte bare ikke prøve! I mellomtiden "kom han over meg". Jeg er så forelska, og lei meg og deppa.

Anonymkode: 59b3d...f5a

Det er vel faren med å ikke ta sats og gå for et forhold når en er forelsket.

[AnonymBruker]

På 06/12/2017 den 23.21, AnonymBruker skrev:

Så bra! For meg har det vært sånn at vi begge har vært like på, ønsket like mye å være med hverandre, jeg har aldri tvilt på om følelsene ble gjengjeldt etc. Derfor trodde jeg at det er et skikkelig varselssignal når det ikke er sånn.

Anonymkode: 94be4...f60

Har samme erfaring som deg. Da jeg møtte min store kjærlighet så visste jeg det fra første stund. Alt var så lett og godt, helt motsatt av mine tidligere dysfunksjonelle forhold.

Anonymkode: fa018...b9e

[AnonymBruker]

Har holdt på med en fyr av og på siden begynnelsen av 2016. 😌 vi var begge påtur ut av et forhold når vi møttes for første gang.  Og fikk bare mer og mer kontakt etter.  

I fjor fikk vi mere kontakt og møttes oftere det ble mer seriøst, låg over hos hverandre osv. 

For en god stund siden sa han at  han er interessert  men vil ikke "lable" noe og at han ikke var klar for et forhold akkurat nå pågrunn av da  han var klar før et forhold etter at vi møttes , men da var ikke jeg klar før det  pga min eks osv. 

Så han mente det satt litt i hos han enda.. Dette er et år siden han sa dette ca.

 vi har gjort veldig lite sosialt sammen med andre. Har ikke møtt foreldrene hans men han har gitt utrykk flere ganger at han vil at jeg skal være med en gang, sist før jul.

og at han vil være med på kino og lignende når jeg har sport, men det blir liksom aldrig noe av.

Jeg blir utrulig usikker på hva han tenker og trekker meg bort  og føler at han gjør det samme.  

Vi har avtalt å møtes igjen ikveld. 

Jeg har lyst å snakke ut med han  og fortelle han at dette fungere ikke før meg mer sånn som det er nå.

Det må skje en endring. Årker ikke å vente mer på at han skal bli sikker, jeg antar bare at han er usikker selv. Sykt frustrerende. 

 Er så utrulig glad i han å begynner å lure på om jeg elsker han, å det gjør meg utrulig redd.

Vet han har følelser for meg også.  Han har vist litt sjalusi også når vi var ute sammen engang sist.

Vet liksom ikke helt hva jeg skal si. 

Beklager for rotete innlegg. 

Hilsen 🍍

 

Anonymkode: b6ae3...e8f

[AnonymBruker]

Så glad for å ha funnet denne tråden! Jeg er i den berømte mellomfasen

Voksen selvstendig kvinne, men føler meg som en fjortis med følelser ute av kontroll!

han ville ha meg, brukte lang tid på å få og nå som vi har definert oss som et par, føler jeg at han har begynt å distansere seg. De varme ordene uteblir mer og mer og han har vært veldig opptatt de siste dagene. Jeg tolker og overtolker og føler at min hjerne regelrett er overfylt av tanker og en slags angstfølelse. Vi har lite mulighet til å sees pga avstand og barn, men prøver når vi kan. Det vil si at mesteparten av kommuninasjonen går på melding. 

Så nå hva gjør jeg? Spiller kostbar? Hater spill! Bare senke skuldrene, innse min verdi og la ham komme til meg på ett vis, men hvordan? Jeg blir gal! Hater meg selv for å være sånn, er det mulig???

Anonymkode: dbe62...d96

[AnonymBruker]

Her er det jeg som holder igjen. Usikker på hvor vi ender opp, da jeg ser han har flere ting som må på plass i livet sitt. Men så har vi en fin tone og slapper godt av sammen.  Vi har bare møttes en gang (varte i mange timer), men fikk høre at det virket som vi hadde kjent hverandre lenge.

Har allerede blitt invitert med på fest senere denne mnd og har takket ja. 

Kan ikke si dette til vennene mine, men han gikk ned på meg tre ganger og bad ikke om noe i gjengjeld siden jeg ikke ville ha sex. 

Anonymkode: 04635...d24

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet av mellomfasemannen min  Uten en skikkelig forklaring til og med. Etter å ha vært i mellomfasen i 9 måneder! 

Anonymkode: 59b3d...f5a

[AnonymBruker]

Uff det hørtes fælt ut! Uten forklaring er ikke noe greit

Min har vært distansert i flere dager nå, frykter nok det verste...

Anonymkode: dbe62...d96

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff det hørtes fælt ut! Uten forklaring er ikke noe greit

Min har vært distansert i flere dager nå, frykter nok det verste...

Anonymkode: dbe62...d96

<3 Krysser fingrene for deg. Mellomfasen er så fin i begynnelsen, men helt forjævlig etterhvert.

Anonymkode: 59b3d...f5a