Hjemmeværende mor

[AnonymBruker]

Tilbake i tråden skriver en at de som jobber ute, er DOBBELT

arbeidende. Det var derfor jeg skrev at for å være dobbeltarbeidende, måtte de jo ha med seg barna på arbeidsplassen og passe de samtidig.

Jeg påstår ikke at jeg som hjemmeværende er dobbelarbeidene, men det er heller ikke de som jobber ute - og setter bort sine barn.

Som jeg skrev i et innlegg - så sier og mener ikke jeg at jeg gjør mer enn andre. (selvsagt ikke). Hjemmeværende gjør mye, lite eller kanskje ingenting. De som jobber ute har også forskjellige jobber, hvor noen krever lite og andre har store krav. Så mitt svar har ingenting med det å gjøre. Bare uttrykket "dobbeltarbeidende"....

Skjønte du hva jeg mente nå? (dette er hyggelig ment)

Ja, jeg skjønner hva du mener, men jeg mener likevel at utearbeidende gjør mer i forhold til hjemmeværende, i og med at de først jobber ute og så gjør husarbeid og matlaging hjemme. Jeg tror nemlig ikke det blir dobbelt så mye husarbeid av at man er hjemmeværende med unger.

[Caramba]

Man kaller det dobbeltarbeidende fordi man gjør en full jobb, OG husarbeide man normalt sett kunne gjort på dagtid med eller uten unger hjemme. Myrthel, feks, har alle ungene på skolen og kan gjøre husarbeid i fred og ro på dagtid. Jeg må gjøre det hjemme på ettermiddagen, når ungene er hjemme, eller etter leggetid, når jeg er helt gåen etter en laaaaang dag.Heldigvis bidrar også mannen, men jeg gjør nok mesteparten av selve rydde/støvsuge/stelle-jobben inne. Han tar mye ute samt henter og leverer ungene i bhg og handler og lager middag.

Ja, jeg føler meg dobbeltarbeidende, men klager ikke. Jeg bare t r o r at min hverdag er litt hardere en noen som går hjemme på fulltid og i tillegg har ungene på skolen/bhg noen timer hver dag. Å være alene hjemme for meg er luksus og noe som ikke skjer veldig ofte :gjeiper:

[AnonymBruker]

Man kaller det dobbeltarbeidende fordi man gjør en full jobb, OG husarbeide man normalt sett kunne gjort på dagtid med eller uten unger hjemme. Myrthel, feks, har alle ungene på skolen og kan gjøre husarbeid i fred og ro på dagtid.

Jeg vet hva dobbeltarbeidende betyr, men Myrthel mener at det ikke kan kalles det uten at man har med barna på jobb og passer dem samtidig med at man jobber. At man gjør husarbeid om kvelden etter jobb teller ikke, for det blir tydeligvis ekstremt mye mer husarbeid av å være hjemmeværende (selv med skole- og barnehagebarn) slik at hele dagen (inkludert kvelden) går med i samme tempo som enhver arbeidsplass.

[barnehagetanten]

Jeg ser ikke ned på hjemmeværende kvinner eller menn. Tenker heldige dem som har økonomi til å realisere noe de ønsker ved å forsake andre materialistiske ting.

Selv var jeg hjemme med eldstemann til hxn var 3 år og nummer to til hxn var 2,5 år. DA var det påtide for meg å komme i virke igjen. For meg er det å ha kollegaer, en meningsfyllt dag viktig i lengden. Er gravid med nummer tre og gleder meg til å dulle med baby igjen. Følge opp tenner, kryping, første skritt, ordforråd og utvikling. Håper jeg får til å være i ulønnet permisjon til barnet er 2,5 - 3 år denne gangen også. Er ikke den typen som brukte lang tid i hjemmet og overtok mannens plikter der; var hjemme med barna og laget middag, vasket klær, lekte, gikk i åpen barnehage, fjellturer, aktiviteter sammen med barna og deres skolevenner etc. Jeg har hatt åpen dør her for nieser, nabobarn etc hvor foreldrene har trengt hjelp ved planleggingsdager etc.

Vi vurderer imidlertid om vi skal ta oss råd til at jeg reduserer min stilling til 60%, evt mannen/min til 80% hver - for å kunne bruke mer tid i hjemmet. For jeg lover at det er mye oppfølging som er kjekk å få med seg med tenåringer i tillegg til småbarna også.

Selv om jeg jobber i barnehage, mener jeg at jeg kan være like god omsorgsperson hjemme for en 1-3 åring som barnehagen kan. Sier ikke at det er dumt å bruke barnehage, men påpeker at jeg nyter å ha tid hjemme med småbarn. Videre mener jeg at fra 2-3 års alder har barn godt av å være i barnehage sammen med andre barn og voksne. Dette da de lærer seg å sosialisere seg selv på en annen måte og de klarer på en annen måte å aktivisere barnet hele dagen enn hva jeg klarer hjemme. Meg på jobb og meg som mamma hjemme er to forskjellige ting til tider.

De hjemmeværende jeg personlig ser litt ned på, er de som er hjemme og har barna mye i barnehagen. Hvorfor finner ikke de da seg en deltidsjobb i det minste, er min tanke... MEN jeg ville aldri sagt det til dem: men her ble det spurt om hva en tenker om hjemmeværende mødre (og fedre; som noen antydet var helter... )

[Sofiemor]

Jeg kunne godt tenkt meg å være hjemmeværende husmor. Men kanskje folk hadde stusset litt, siden jeg verken har barn, eller ønsker meg barn.

[meta2]

Vi valgte at jeg var hjemme med barna, og er for så vidt hjemme enda. Eldste er 14 år. De to eldste er det 19 mnd mellom. De fikk gå et år i barnehagen før de begynte på skolen. Dette var en kortidsbanehage fire dager i uken og åpen fra 10 til 14.15. Onsdagen var vi på småbarnstreff i bhg. Jeg jobbet hver tredje helg på et sykehus. Tredjemann krevde litt mer utfordringer og fikk begynne i bhg da han var tre år, og han kunne ikke vente til sommeren var over. Da han gikk der utvidet de åpningstiden og han gikk litt lengre dager.

Nå jobber jeg i en barnehage og jobber 40% stilling. Begynte i en 50 % stilling, men den ble tatt bort og da fikk jeg denne. Kan utvide den når jeg vil, men ønsker ikke det nå. Minsten er nå 10 år, og de er glad jeg er hjemme når de kommer hjem fra skolen.

Tv ser jeg ikke på, og den kommer ikke på før barna eller mannen kommer hjem og setter den på.

Kos deg hjemme med barna. Ser mange slitne foreldre og barn.

[Sofiemor]

Så lenge folk har økonomi til det, så syns jeg det er flott med de mødrene som ønsker, kan og vil være hjemmeværende. Uavhengig om ungene går i barnehage eller skole. Jeg hadde aldri sett ned på en dame som "bare" gikk hjemme. Jeg hadde faktisk følt litt misunnelse...

[Genesis]

Så lenge folk har økonomi til det, så syns jeg det er flott med de mødrene som ønsker, kan og vil være hjemmeværende. Uavhengig om ungene går i barnehage eller skole. Jeg hadde aldri sett ned på en dame som "bare" gikk hjemme. Jeg hadde faktisk følt litt misunnelse...

Hva med fedre? Jeg trodde det var likestilling her i landet, eller gjelder det bare på utvalgte områder?

For å vri debatten over på et litt annet spor enn hvem som gjør mest! Er det ikke ufattelig lite stimulerende å gå hjemme? Hva med å utfordre seg selv mentalt? Det må vel bli kjedelig med oppvask og klesvask i lengden... For ikke å snakke om lite sosialt nettverk, lite kontakt med oppegående voksenpersoner i dagliglivet. Kan ikke med min beste vilje skjønne at dette holder for et menneske i lengden.

Jeg tenker i mitt still sinn (opps nå sa jeg det høyt) at de som velger et sånt liv, er ganske enkle mennesker med lave krav til livet og få ambisjoner på egne vegne. ( er forsåvidt ikke noe galt i det) Dessuten tror jeg ikke at å leve livet sitt gjennom barna, er noen god strategi verken for deg selv eller barna. Har sett nok av eksempler på at det har gått galt. Barn trenger sterke voksenpersoner med livserfaring og kunnskap for å veilede dem senere i livet, og det får man ikke ved å sluntre hjemme å nippe til kaffekoppen og støvsuge.

Dette med at hjemmeværende mødre gir barna en bedre start, og generelt er bedre mødre er fryktelig enkelt å motbevise. Det er bevist at de barne som klarer seg best er de hvor begge foreldrene har høy utdannelse og er i jobb. Ikke barn av moderne 50-talls mødre.

Minner meg om en quote fra MadMen: "Menn lagde denne skrivemaskinen så enkel at tilogmed kvinner kan bruke den" Jeeeez

[AnonymBruker]

Tja..tror det er farlig å si at dersom du er hjemmeværende kan du ikke være en voksenpersoner med livserfaring og kunnskap. Og at hjemmeværende ikke har utdannelse.

Jeg har selv høyere utdannelse. De fleste i min utvidete omgangskrets har høyere utdannelse. Enkelte har yrkesfag, men ingen er helt uten utdannelse (såvist jeg vet). Og det finnes flere kvinner som periodevis har vært hjemmeværende og faktisk en mann som er fulltidshjemmeværend. Jeg kan jo nevne noen eksempler.

Jeg har vært hjemmeværende i 2 år mens barna gikk på skolen. Min mann fikk tilbud om å jobbe ett år i USA. Det var en kjempe mulighet for ham, ungene var veldig positiv og jeg så det som en fin mulighet for familien. I utgangspunktet tenke jeg at jeg skulle jobbe. Men det viste seg raskt at som norsk jurist er det håpløst å få jobb utenfor Norges grenser.

Ett par år senere fikk han ett nytt tilbud. Denne gangen i sør-amerika. Vi nølte ikke med å si ja.

Ellers kjenner jeg en fantastisk hjemmeværende pappa. Han har desverre ikke mulighet til å jobbe pga kronisk sykdom, men er selvfølgelig en tilstedeværende og ressurssterk person for barna sine selvom.

Jeg har også en venninne som når de prøvde på 3.mann fikk seg en kjempe overraskelse. De fikk trillinger. Hun har valgt å være hjemme med dem. Hun planlegger å begynne å jobbe igjen når de yngste er 3 år, og de eldste er begge begynt på skolen.

Ellers har jeg 2 familier i omgangskretsen min som har barn som er alvorlig kronisk syke. For å unngå å utsette dem for unødig og farlig smitte (barnehagen) og fordi det er en høy hyppighet på sykehusinnleggelsene har mødrene i disse tilfellene valgt å være hjemme.

Jeg kjenner også til flere familien der en eller begge er fristilte fra jobb - og i praksis hjemmeværende - fordi de har fosterbarn.

Det er ikke alltid at livet går som en har planlagt, og noen ganger innebærer det å være voksen at mann må "ofre" sin egen karriere og jobbrettede fremtidsplaner, for barnas skyld.

Å være hjemmeværende er ikke ensbetydende med å være 18 år gammel alenemor uten utdannelse..

[AnonymBruker]

Så livserfaring får man kun ved å jobbe hvert bidige år av sitt liv? Interessant.

[Genesis]

Jeg snakker om de som velger et liv bak kjøkkenbenken, ikke de som er hjemme med barna i 2-3 år.

[Gjest imli]

Eg hadde nok ikkje orka å vere heimeverande i mange år, nei. Føler meg veldig klar for noko meir no, etter 3 år heime. Eg føler eg treng å bruke hjernen min til litt andre ting enn å stelle og ordne med ungar og hus Eg tykkjer i alle fall det er flott å vere heime med ungane dei fyrste 2-3 åra, så dei slepp å starte i bhg når dei er berre 1 år, men å vere heime i årevis, og til og med med ungar som går på skule - nei, det hadde eg nok ikkje orka

[Flanør]

Tilbake i tråden skriver en at de som jobber ute, er DOBBELT

arbeidende. Det var derfor jeg skrev at for å være dobbeltarbeidende, måtte de jo ha med seg barna på arbeidsplassen og passe de samtidig.

Jeg påstår ikke at jeg som hjemmeværende er dobbelarbeidene, men det er heller ikke de som jobber ute - og setter bort sine barn.

Som jeg skrev i et innlegg - så sier og mener ikke jeg at jeg gjør mer enn andre. (selvsagt ikke). Hjemmeværende gjør mye, lite eller kanskje ingenting. De som jobber ute har også forskjellige jobber, hvor noen krever lite og andre har store krav. Så mitt svar har ingenting med det å gjøre. Bare uttrykket "dobbeltarbeidende"....

Skjønte du hva jeg mente nå? (dette er hyggelig ment)

Dette er jo bare tull. Om du er utearbeidende så jobber du minst 7,5-åtte timer hver dag, om du er i fullt arbeid - uansett hvor lite krevende jobben er. Har du barn i tillegg så er det soleklart hinsides enhver tvil og disputt at du må prestere langt mer enn om du er hjemmeværende. Det du prøver deg på her ved å uttrykke deg så ullent som du gjør er å sidestille arbeidsinnsatsen til hjemmeværende med utearbeidende. Det forsøket er lett å gjennomskue og faller naturligvis i grus.

SELVSAGT gjør du ikke mer enn andre! Innbilte du deg virkelig at noen trodde det? Det er som om jeg skulle ha sagt: " så sier og mener ikke jeg at jobben min er viktigere enn Barack Obamas". Jeez.

[Flanør]

Jeg kunne godt tenkt meg å være hjemmeværende husmor. Men kanskje folk hadde stusset litt, siden jeg verken har barn, eller ønsker meg barn.

Du kan jo si du skal passe katten :gjeiper:

[Flanør]

Minner meg om en quote fra MadMen: "Menn lagde denne skrivemaskinen så enkel at tilogmed kvinner kan bruke den" Jeeeez

Var det ikke en av kvinnene selv som sa dette, Joan kanskje?

[Gjest imli]

Dette er jo bare tull. Om du er utearbeidende så jobber du minst 7,5-åtte timer hver dag, om du er i fullt arbeid - uansett hvor lite krevende jobben er. Har du barn i tillegg så er det soleklart hinsides enhver tvil og disputt at du må prestere langt mer enn om du er hjemmeværende. Det du prøver deg på her ved å uttrykke deg så ullent som du gjør er å sidestille arbeidsinnsatsen til hjemmeværende med utearbeidende. Det forsøket er lett å gjennomskue og faller naturligvis i grus.

SELVSAGT gjør du ikke mer enn andre! Innbilte du deg virkelig at noen trodde det? Det er som om jeg skulle ha sagt: " så sier og mener ikke jeg at jobben min er viktigere enn Barack Obamas". Jeez.

Om du er heimeverande med 2 eller fleire små ungar (altså ikkje med ungar som går i bhg eller skule), så er jobbar du minst like mykje som viss du har ein jobb utanfor heimen. Eg, som er heime med ein 1-åring og ein 3-åring, sit så og seie aldri stille i løpet av dagen, det går i ett heile tida, og arbeidsdagen startar tidleg om morgonen og er ikkje over før ungane er i seng om kvelden. Å vere på ein "normal" jobb utanfor heimen i 8 timar, er mykje mindre slitsomt enn å vere heime med små ungar i 8 timar.

Eg påstår heller ikkje at eg gjer meir enn dei som jobbar og har ungane i bhg heile arbeidsdagen, men eg trur ikkje eg gjer noko særleg mindre heller. Dei som jobbar utanfor heimen har tross alt setti bort ungane sine i ca 8 timar kvar dag, medan me som er heime, passar ungane sjølv med alt det inneber. Eg vil tru den totale arbeidsmengda er ganske lik (litt avhengig av antall barn og kor krevande jobben er), men å vere heime er kanskje litt meir utmattande psykisk - dei som jobbar ute får tross alt litt "avveksling".

[Sofiemor]

Hva med fedre? Jeg trodde det var likestilling her i landet, eller gjelder det bare på utvalgte områder?

For å vri debatten over på et litt annet spor enn hvem som gjør mest! Er det ikke ufattelig lite stimulerende å gå hjemme? Hva med å utfordre seg selv mentalt? Det må vel bli kjedelig med oppvask og klesvask i lengden... For ikke å snakke om lite sosialt nettverk, lite kontakt med oppegående voksenpersoner i dagliglivet. Kan ikke med min beste vilje skjønne at dette holder for et menneske i lengden.

Jeg tenker i mitt still sinn (opps nå sa jeg det høyt) at de som velger et sånt liv, er ganske enkle mennesker med lave krav til livet og få ambisjoner på egne vegne. ( er forsåvidt ikke noe galt i det) Dessuten tror jeg ikke at å leve livet sitt gjennom barna, er noen god strategi verken for deg selv eller barna. Har sett nok av eksempler på at det har gått galt. Barn trenger sterke voksenpersoner med livserfaring og kunnskap for å veilede dem senere i livet, og det får man ikke ved å sluntre hjemme å nippe til kaffekoppen og støvsuge.

Dette med at hjemmeværende mødre gir barna en bedre start, og generelt er bedre mødre er fryktelig enkelt å motbevise. Det er bevist at de barne som klarer seg best er de hvor begge foreldrene har høy utdannelse og er i jobb. Ikke barn av moderne 50-talls mødre.

Minner meg om en quote fra MadMen: "Menn lagde denne skrivemaskinen så enkel at tilogmed kvinner kan bruke den" Jeeeez

Joda, det samme gjelder for fedre også. Men jeg snakket egentlig for min egen del da. Det er forresten mange jobber man ikke får utviklet seg så veldig i, da. Og mange har stressende og slitsomme jobber, som går ut over masse annet. Hvorfor ikke være hjemme hvis man har anledning til det? Det er da ikke ensbetydende at man er dum eller enkel, bare fordi man har et ønske om å ikke være i arbeid.

Min mor har aldri vært i arbeidslivet. Årsaken til det er at mine foreldre har hatt økonomi til det, og at mamma har hatt det som plommen i egget med å være hjemme.

Hvis jeg feks hadde vunnet en svær sum i Lotto, så hadde jeg da ikke fortsatt med å jobbe i 100% stilling. Så morsomt er det ikke å jobbe.

[Flanør]

Om du er heimeverande med 2 eller fleire små ungar (altså ikkje med ungar som går i bhg eller skule), så er jobbar du minst like mykje som viss du har ein jobb utanfor heimen. Eg, som er heime med ein 1-åring og ein 3-åring, sit så og seie aldri stille i løpet av dagen, det går i ett heile tida, og arbeidsdagen startar tidleg om morgonen og er ikkje over før ungane er i seng om kvelden. Å vere på ein "normal" jobb utanfor heimen i 8 timar, er mykje mindre slitsomt enn å vere heime med små ungar i 8 timar.

Eg påstår heller ikkje at eg gjer meir enn dei som jobbar og har ungane i bhg heile arbeidsdagen, men eg trur ikkje eg gjer noko særleg mindre heller. Dei som jobbar utanfor heimen har tross alt setti bort ungane sine i ca 8 timar kvar dag, medan me som er heime, passar ungane sjølv med alt det inneber. Eg vil tru den totale arbeidsmengda er ganske lik (litt avhengig av antall barn og kor krevande jobben er), men å vere heime er kanskje litt meir utmattande psykisk - dei som jobbar ute får tross alt litt "avveksling".

Beklager å måtte si dette til deg, men du er fullstendig delusional. Du lever i en fantasiverden, kort og godt. Jeg ser ingen grunn til å diskutere dette videre med deg all den stund selve påstanden din er absurd.

[AnonymBruker]

Jeg kunne godt tenke meg en hjemmeværende mann jeg. Synes det virker utrolig luksus^^

Synd han ikke kunne tenke seg det...

[Gjest imli]

Beklager å måtte si dette til deg, men du er fullstendig delusional. Du lever i en fantasiverden, kort og godt. Jeg ser ingen grunn til å diskutere dette videre med deg all den stund selve påstanden din er absurd.

Fantasiverd? Forklar deg gjerne nærmare. Tykkjer du brukar hersketeknikkar mot meg ved å påstå at "påstanden min er absurd". Har du ikkje motargumenter, eller ynskjer du å få meg til å verke dum i denne diskusjonen? Uansett fungerar det ikkje - diskuter vidare viss du har noko å koma med - viss ikkje konkluderar eg med at du ikkje har motargumenter.