Hjemmeværende mor

[Gjest james]

En av mine foreldre var hele tiden hjemme da vi var små. I et samfunnsperspektiv påvirker selvfølgelig deres valg likestillingen, produktiviteten, permisjonsstatistikken og bnp, men det er jo ikke å forvente at enkeltpersoner skal ta valg på vegne av storsamfunnet.

Noen påpeker at man bør bidra til samfunnet, og ikke bare gå hjemme. Jeg mener det er tvert om; samfunnet må innse at det er et større bidrag å gi barn og ungdom en god start enn å flytte papirer på et kontor.

Samfunnet bør legge bedre til rette for de som velger å gi sitt bidrag på den måten. De bør få økt støtte (se bare på alt det koster samfunnet å drive barneinstisusjoner), og gjerne et slags belønningssystem basert på et pedagogisk program. Det er ingen forskning som viser at barnehage gjør barn best rustet til livet.

Det er typisk sosialistisk å straffe de ressurssterke og velfungerende, og i dette temaet blir det faktumet at minoritetsbarn bør gå i barnehage for å integreres, et motargument mot andre som ønsker å være sammen med barna sine.

Husk at flertallet av nordmenn, og foreldre, har høyere utdannelse og nok også er hakket mer bevisste og idealistiske i sine valg, enn barnehageansatte.

Jeg er evig takknemlig for at jeg slapp barnehage. Ikke bare fordi jeg mener det var bedre for meg, men også fordi det hele tiden har gitt meg en overbevisende trygghet om at foreldrene mine setter verdien på oss barna over det meste annet.

Noen har påstått at det ikke er nødvendig å droppe jobben for å få hus og hjem til å gå rundt. Nei, selvfølgelig ikke. Det tar ikke åtte timer om dagen å lage middag og stryke gardiner. Men når en av foreldrene velger å være hjemme har de mulighet til å være familie på en annen måte enn mellom kl fire og syv: tur i skogen, lære å sykle, lære å bruke kniv, å bygge gapahuk, lære å lese, dra på museer, bibliotek, stranda, kanotur, sykkeltur, u name it.

Jeg skriver meg litt varm nå. Og fatter ikke at ikke fler velger å droppe jobb i noen år for å nyte livet og det privilegium det er å bygge opp barna sine.

Lykke til alle foreldre!

[Genesis]

En av mine foreldre var hele tiden hjemme da vi var små. I et samfunnsperspektiv påvirker selvfølgelig deres valg likestillingen, produktiviteten, permisjonsstatistikken og bnp, men det er jo ikke å forvente at enkeltpersoner skal ta valg på vegne av storsamfunnet.

Noen påpeker at man bør bidra til samfunnet, og ikke bare gå hjemme. Jeg mener det er tvert om; samfunnet må innse at det er et større bidrag å gi barn og ungdom en god start enn å flytte papirer på et kontor.

Samfunnet bør legge bedre til rette for de som velger å gi sitt bidrag på den måten. De bør få økt støtte (se bare på alt det koster samfunnet å drive barneinstisusjoner), og gjerne et slags belønningssystem basert på et pedagogisk program. Det er ingen forskning som viser at barnehage gjør barn best rustet til livet.

Det er typisk sosialistisk å straffe de ressurssterke og velfungerende, og i dette temaet blir det faktumet at minoritetsbarn bør gå i barnehage for å integreres, et motargument mot andre som ønsker å være sammen med barna sine.

Husk at flertallet av nordmenn, og foreldre, har høyere utdannelse og nok også er hakket mer bevisste og idealistiske i sine valg, enn barnehageansatte.

Jeg er evig takknemlig for at jeg slapp barnehage. Ikke bare fordi jeg mener det var bedre for meg, men også fordi det hele tiden har gitt meg en overbevisende trygghet om at foreldrene mine setter verdien på oss barna over det meste annet.

Noen har påstått at det ikke er nødvendig å droppe jobben for å få hus og hjem til å gå rundt. Nei, selvfølgelig ikke. Det tar ikke åtte timer om dagen å lage middag og stryke gardiner. Men når en av foreldrene velger å være hjemme har de mulighet til å være familie på en annen måte enn mellom kl fire og syv: tur i skogen, lære å sykle, lære å bruke kniv, å bygge gapahuk, lære å lese, dra på museer, bibliotek, stranda, kanotur, sykkeltur, u name it.

Jeg skriver meg litt varm nå. Og fatter ikke at ikke fler velger å droppe jobb i noen år for å nyte livet og det privilegium det er å bygge opp barna sine.

Lykke til alle foreldre!

Er det gjengs oppfatning an man er bedre foreldre ved å gå hjemme, og gir barna en bedre start i livet? De hjemmeværende mødrene jeg vet om har ingen utdannelse, og klarer ikke hjelpe barna med lekser på ungdomskolen engang.

Provoserer meg grenseløst dette med at man automatisk skal bli en bedre forelder ved å dasse i heimen. Det er et hån mot alle de som gjør en glimrende jobb ved å sjonglere jobb, barn og fritid. Hvis du ser på statistikken tipper jeg de med hjemmeværende mødre kommer dårligere ut enn normen, rett og slett fordi hjemmeværende mødre ofte har lav utdannelse. Noe som korrelerer med at barna får en vanskeligere start i liven enn snittet.

[Flanør]

En av mine foreldre var hele tiden hjemme da vi var små. I et samfunnsperspektiv påvirker selvfølgelig deres valg likestillingen, produktiviteten, permisjonsstatistikken og bnp, men det er jo ikke å forvente at enkeltpersoner skal ta valg på vegne av storsamfunnet.

Noen påpeker at man bør bidra til samfunnet, og ikke bare gå hjemme. Jeg mener det er tvert om; samfunnet må innse at det er et større bidrag å gi barn og ungdom en god start enn å flytte papirer på et kontor.

Samfunnet bør legge bedre til rette for de som velger å gi sitt bidrag på den måten. De bør få økt støtte (se bare på alt det koster samfunnet å drive barneinstisusjoner), og gjerne et slags belønningssystem basert på et pedagogisk program. Det er ingen forskning som viser at barnehage gjør barn best rustet til livet.

Det er typisk sosialistisk å straffe de ressurssterke og velfungerende, og i dette temaet blir det faktumet at minoritetsbarn bør gå i barnehage for å integreres, et motargument mot andre som ønsker å være sammen med barna sine.

Husk at flertallet av nordmenn, og foreldre, har høyere utdannelse og nok også er hakket mer bevisste og idealistiske i sine valg, enn barnehageansatte.

Jeg er evig takknemlig for at jeg slapp barnehage. Ikke bare fordi jeg mener det var bedre for meg, men også fordi det hele tiden har gitt meg en overbevisende trygghet om at foreldrene mine setter verdien på oss barna over det meste annet.

Noen har påstått at det ikke er nødvendig å droppe jobben for å få hus og hjem til å gå rundt. Nei, selvfølgelig ikke. Det tar ikke åtte timer om dagen å lage middag og stryke gardiner. Men når en av foreldrene velger å være hjemme har de mulighet til å være familie på en annen måte enn mellom kl fire og syv: tur i skogen, lære å sykle, lære å bruke kniv, å bygge gapahuk, lære å lese, dra på museer, bibliotek, stranda, kanotur, sykkeltur, u name it.

Jeg skriver meg litt varm nå. Og fatter ikke at ikke fler velger å droppe jobb i noen år for å nyte livet og det privilegium det er å bygge opp barna sine.

Lykke til alle foreldre!

Du mener de bør få økt støtte som belønning for å gi et mindre bidrag til statskassen enn de ellers ville ha gjort? Så familier hvor begge jobber bør bli straffet for at begge yter sin skjerv til fellesskapet ved å ha to skattepliktige inntekter? Hva slags idiot-logikk er det du legger for dagen her?

Alle de ferdighetene du nevner kan læres i barnehagen også, i tillegg til andre ting som å slipe av seg den verste egoismen, lære å omgås andre barn, moderere viljen sin.

Og er du sikker på at dette stemmer? "Husk at flertallet av nordmenn, og foreldre, har høyere utdannelse og nok også er hakket mer bevisste og idealistiske i sine valg, enn barnehageansatte." Really? Barnehageansatte er så mangt. Du har de uten formelle kvalifikasjoner, og så har du de med førskolelærerutdannelse. Har de fleste nordmenn bedre utdannelse enn dem?

[Gjest Heidi-Heidi]

Tja.

Å være fulltids hjemmeværende utover barnas tre-fire første år syns jeg er et spesielt valg i 2011. Dersom man ikke bor i en del av Norge hvor det er kultur for å være lenge hjemme må det da være en ganske stor utfordring å finne lekekamerater til ungene.

Det var heller ikke sånn at 50-80 tallets husmødre utelukkende tilbrakte tida med barna sine. De var HUSmødre, som hadde ansvar for hus, middag og barn. Fordi så mange var hjemme fantes det de fleste steder et stort og uformelt barnefellesskap i gata og nabolaget. Det var som regel EN eller annen mor som holdt oppsikt, men barna oppdro og passet også mye på hverandre. Jeg tror at det å inngå i slike fellesskap er en svært viktig del av barndomen, og slik Norge har blitt er det vanskelig å få det til uten iallfall en delvis barnehagetilknytning.

Ellers tviler jeg ikke på at det er fint å være hjemmeværende. Jeg vil imidlertid ikke likestille det med "vanlig" jobb, iallfall ikke etter at barna har nådd skolealder. Når barna har blitt store og mer selvgående må jeg innrømme at 100% hjemmetilværelse for meg betyr at man bruker hele dagen på fritidsaktiviteter/hobbier og husarbeid/matlaging som vanlig yrkesaktive får gjort i løpet av ettermiddagen. Det høres absolutt behagelig ut, men at det skal være en ekstraordinært prisverdig eller utfordrende jobb vil jeg ikke gå med på.

[Gjest imli]

Eg vil for øvrig presisere at mitt innlegg handla om å vere heime med små barn - under 3-4 år. Frå den alderen trur eg ungane har behov for noko meir, sida det er så få ungar som er heime no. Å vere heimeverande medan ungane går i barnehage eller på skule, ser eg på som litt "unødvendig" og sært.

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg ser nok på de som er hjemme i mange år som litt enklere utstyrt i topplokket enn andre. Det må jo være en grunn til at de syns at det å sysle hjemme sammen med barn er all stimuli og utfordring de trenger.

[AnonymBruker]

Jeg syns det å være permanent hjemmeværende høres ut som et godt liv. Det er kanskje hva jeg ville gjort om jeg vant i lotto. Masse tid til å følge opp ungene og lage god mat, men også masse tid til å dyrke egne fritidsinteresser. Litt som å være pensjonist, bare med barn i stedet for barnebarn, og med ungdommen i behold.

Jeg ser som TS for meg et bittelite gårdsbruk. Kanskje med høner, en hest og en stor grønnsakshage!

[AnonymBruker]

Ja, det gjør jeg! Jeg mener alle som har muligheten til det skal delta i samfunnet i form av sin arbeidskraft og sine skattepenger.

(For øvrig tror jeg det gjør barn mer skade enn gavn å gå hjemme med mor i seks år.)

[Sissan9]

Skjønner ikke de som sier at det ville vært kjedelig å gå hjemme. Går dere rundt å kjeder dere på fridager også? Er jo så mye mer i livet man kan holde på med enn jobb!?

Jeg syns det er utroooooooooolig kjedelig å gå hjemme. Hva er det du ikke skjønner med det?

Selvsagt kjeder jeg meg ikke på fridager, men om det kommer mer enn 20 av dem etter hverandre, DA blir jeg rastløs, og vil ut og gjøre nytte for meg og bruke kunnskapen min til noe jeg opplever nyttig.

Nå har jeg ikke småttiser lenger, men selv permisjonene syns jeg var lange. Selv om jeg kunne tenkt meg å være hjemme lenger for at de skulle slippe barnehage fra ett år, skjønte jeg at det ikke var mulig. Jeg ville blitt vill og gal og sannsynligvis skilt i gjerningsøyeblikket.

Vi er ulike - det er ikke en fasit for alle. Noen trives med å gå hjemme, andre ikke, og det er vel greit?

[Arctandria]

Jeg bor I et land der det er ganske vanlig med hjemmeværende mødre (og aldri fedre av en eller annen merkelig grunn….)

Mitt inntrykk er at det fins to kategorier hjemmeværende mødre:

i kategori en har du de som bare er opptatt av fjas og interiør og unger og cupcakes. Jeg har bare ingenting å snakke med dem om, og alle samtaler blir overfladiske. Grunnen til at jeg treffer disse menneskene er også stort sett fordi jeg jobber sammen med mannen de er gift med. Han med den spennende karriæren.........

Så er det de som er hjemme fordi de kan og vil og har bestemt seg for å ta litt pause, men som likevel bruker tiden til noe aktivt. De trener, holder seg i form, driver med dugnadsarbeid og frivillig arbeid og tar masse etterutdanning slik at de er ”klar igjen” når ungene er litt større. Disse er gjerne hjemme et år fordi de har råd til det i et land med 6 ukers fødselspermisjon.

kategori 1 ser jeg ned på. Kategori 2 har jeg full forståelse for.

[Gjest Trolltausa]

Men helt ærlig: når andre klarer både fulltidsjobb, barn og husarbeid er det virkelig sååå krevende å gå hjemme hele dagen når andre klarer det samme som deg og i tillegg balanserer andre ting?

Altså... det blir ikke rot i et tomt hus...

Heller ikke skitne kopper og kar i et hus der det ikke blir laget mat...

Oppgavene man har som hjemmeværende kan ikke sammenlignes med å være utearbeidende, med husarbeid på kveldstid!

Det er mye mer som må gjøres i en husholdning når det er mennesker hjemme til enhver tid, og når man i tillegg har barn som krever oppmerksomhet, tar alle oppgaver lenger tid.

Endret 8. juni 2011 av Trolltausa

[Myrthel]

Altså... det blir ikke rot i et tomt hus...

Heller ikke skitne kopper og kar i et hus der det ikke blir laget mat...

Oppgavene man har som hjemmeværende kan ikke sammenlignes med å være utearbeidende, med husarbeid på kveldstid!

Det er mye mer som må gjøres i en husholdning når det er mennesker hjemme til enhver tid, og når man i tillegg har barn som krever oppmerksomhet, tar alle oppgaver lenger tid.

Dette er så sant. Ja, de som jobber ute klarer både barn og husarbeid på kveldstid - men de klarer ikke både jobb og barn HELE døgnet slik som hjemmearbeidende...(derfor har man barnehager og Sfo)

Hadde utearbeidende hatt med seg ungene sine på jobb, og utført alt en hjemmeværende gjør med sine barn - kan vi snakke om likt arbeid.

Jeg sier ikke at jeg har mer å gjøre enn andre, iallefall ikke nå, med såpass store barn. Jeg har en fin hverdag. Men å tro at huset står like urørt hos hjemmeværende med flere barn hjemme, som utearbeidende som har et urørt hus i flere timer daglig blir bare dumt. Ikke har man unger som trenger mat, må ryddes opp etter, stelles,kles på, trøstes, læres, være ute med, aktiviseres osv. osv heller..For ikke å snakke om megling hvis det oppstår krangel og trass....(noe som tapper alle og enhver for mye energi...)

Jeg syntes det blir rett å slett tåplig å krangle om hvem som har mest å gjøre, men jeg følte for å komme med en kommentar på påstanden som kom før svaret jeg siterte.

Poenget med denne diskusjonen er vel ikke å få frem at det ene eller det andre valget er best, eller at man er flinkere om man gjør det ene eller det andre. Det som er fint med en slik diskusjon er å få frem hva den enkelte synes om sitt valg. Det som er riktig for meg, trenger da ikke å være riktig for noen andre.

[AnonymBruker]

Hadde utearbeidende hatt med seg ungene sine på jobb, og utført alt en hjemmeværende gjør med sine barn - kan vi snakke om likt arbeid.

Eh...nei. Det kan vi ærlig talt ikke.

[Caramba]

Skulle jeg gått hjemme på fulltid så måtte jeg hatt et eller annet prosjekt som tok meg litt ut av huset og førte meg sammen med andre voksne mennesker. Feks videreutdanning eller frivillig arbeid, men da sliter man med barnepass igjen og er avhengig av at noen kan ta ungene enkelte dager.

Jeg kunne godt tenke meg å gå hjemme med barn feks de 2 første årene, men i praksis ble det ikke sånn. Jeg har vært i full jobb hele tiden og jobben venter deg gjerne tilbake igjen innen en viss tid. Min første var 13 mnd da jeg gikk tilbake til jobb og neste var 15 mnd. Det føltes litt for tidlig, jeg skulle gjerne hatt 6-7 mnd ekstra, men alikevel har det gått kjempefint.

Jeg vil si til trådstarter at du kan jo planlegge at du skal være hjemme når du får barn, men jeg ville ikke sett på det som en permanent løsning. Det kan være tøft å komme tilbake i jobb når ungene blir større, pluss at det er mange velferdsgoder man går glipp av når man står helt utenfor arbeidlivet. Jeg får feks et koselig brev hvert år fra Storebrand om hvor mye pensjon jeg har tjent opp og summen øker stadig. Jobben min tilbyr også en rekke gode forsikringsordinger, samt gratis helseforsikring som gjør at man rykker foran køen, eller får gratis behandling på dagen hos feks fysio eller kiropraktor. Betalt fødselspermisjon er heller ikke å forakte....

Man bør være oppmerksom på hva man velger bort når man går hjemme og så sikre seg med private løsninger. Den som er i jobb bør også ordne med at den hjemmeværende ikke taper pensjonsmessig, samt at den hjemmeværende også har skikkelig privat livs- og uføreforsikring.

[AnonymBruker]

Til deg som påpekte forskjellen på barnehageansatte og folk med høyere utdanning:

Førskolelærere har 3 år på høgskole bak seg. Det er like mye som en ingeniør eller en sykepleier. Eller en hvilken som helst annen bachelorgrad.

Styrer og pedagogisk leder (avdelingsleder) skal ha førskolelærerutdannelse eller tilsvarende. Men det arbeides for å øke antallet førskolelærere i barnehagen.

Se her for å lese mer om hva barnehagen skal tilby barna:

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver

[Myrthel]

Eh...nei. Det kan vi ærlig talt ikke.

Du skjønte tydeligvis ikke hva jeg mente

[AnonymBruker]

Til deg som påpekte forskjellen på barnehageansatte og folk med høyere utdanning:

Førskolelærere har 3 år på høgskole bak seg. Det er like mye som en ingeniør eller en sykepleier. Eller en hvilken som helst annen bachelorgrad.

Styrer og pedagogisk leder (avdelingsleder) skal ha førskolelærerutdannelse eller tilsvarende. Men det arbeides for å øke antallet førskolelærere i barnehagen.

Se her for å lese mer om hva barnehagen skal tilby barna:

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver

Men hvor mange førskolelærere er det i barnehagene da?? De fleste som jobber i alle barnehagene her, er assistenter uten utdannelse.

[Gjest BabyBlue]

Å være hjemmeværende handler ikke om å fylle dagen med husarbeid, men om å bruke tid med sine egne barn. Personlig kan jeg ikke skjønne at folk ønsker å se tilbake på livet sitt og tenke "jaja, jeg har brukt flere timer på jobben enn sammen med barna mine, men i allefall har jeg gjort mitt for samfunnet". Det høres uendelig trist ut.

Man jobber som regel for pengene sin skyld, ikke bare for å tjene samfunnet. Det er ikke alle kvinner som er så heldige at de har en mann som tjener millioner på millioner og kan gå hjemme med god samvittighet når det gjelder økonomien. Det er ikke synd i meg og mine to søsken bare fordi begge foreldrene mine jobber, hvor har du det fra?

Det finnes forresten flere kategorier av hjemmeværende mødre. Det er ikke alt som er svart hvitt, og det samme gjelder for mødre som har fast jobb.

[AnonymBruker]

Du skjønte tydeligvis ikke hva jeg mente

Da kan du vel forklare? Hvis du mener å jobbe 8 timer på en arbeidsplass og ta vare på unger samtidig så synes jeg ikke det kan sammenlignes med å være hjemmeværende, nei.

[Myrthel]

Da kan du vel forklare? Hvis du mener å jobbe 8 timer på en arbeidsplass og ta vare på unger samtidig så synes jeg ikke det kan sammenlignes med å være hjemmeværende, nei.

Tilbake i tråden skriver en at de som jobber ute, er DOBBELT

arbeidende. Det var derfor jeg skrev at for å være dobbeltarbeidende, måtte de jo ha med seg barna på arbeidsplassen og passe de samtidig.

Jeg påstår ikke at jeg som hjemmeværende er dobbelarbeidene, men det er heller ikke de som jobber ute - og setter bort sine barn.

Som jeg skrev i et innlegg - så sier og mener ikke jeg at jeg gjør mer enn andre. (selvsagt ikke). Hjemmeværende gjør mye, lite eller kanskje ingenting. De som jobber ute har også forskjellige jobber, hvor noen krever lite og andre har store krav. Så mitt svar har ingenting med det å gjøre. Bare uttrykket "dobbeltarbeidende"....

Skjønte du hva jeg mente nå? (dette er hyggelig ment)