Gå til innhold

Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Inspirert av en tråd om sosial angst, lurer jeg på om det er noe vits i å opprette tråd for de av oss med sosial angst. Eller blir den bare fjernet?

I blant så syns jeg det er vanskelig for andre å forstå sosial angst, og det er nesten 'irriterende' å forsøke å forklare. Alle som har psykiske problemer blir nesten fortalt å 'ta seg sammen' til tider. Eksempel; "er det så farlig da?"

Fint med en tråd hvor en kan snakke med folk som opplever det samme, og dermed forstår hvordan det er.

Det er først og fremst ikke å diskutere behandlinger som er grunnen til at jeg vil starte en tråd, det er bare for å ha et sted hvor vi kan snakke og vite at noen forstår uten å måtte legge ut i det vide og brede om sosial angst, for å få motpartens lyspære til å tennes opp.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Fjest

Sliter selv med dette og det er kun en person jeg kjenner som vet om det. Føler på en måte at jeg skal bli sett ned på for å ikke være "normal" så er ikke akkurat noe jeg skriker ut til verden.

Pga dette problemet har jeg aldri vært noe mye frempå med det motsatte kjønn, var nylig på min andre første-date og var veldig nærme å ikke gå fordi jeg fikk så mye angst desto nærmere daten var. Klarte heldigvis å få meg selv til å gå og hadde det veldig morsomt :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sosial angst er et helvete! Jeg utviklet sosial angst som en følge av massiv barnemishandling, den begynte å manifistere seg sånn ca. ved 9-10 års alder og den drepte den voldsomme livsgleden jeg er født med. Det gikk ikke en dag, ikke en time mellom 10 års-alder og ca. 25 årsalder hvor jeg ikke lengtet tilbake til de lykkelige årene før denne invalidiserende tilstanden overtok.

For meg er det ikke nødvendigvis redselen for å gjøre noe dumt i andres påsyn, og sånn som er det primere, det underbevisstheten gjør er å nekte meg å vise ovenfor andre det som er et resultat av det min far skapte, en tredjerangs utgave av den jeg egentlig er og kan bli hvis jeg blir frisk noen gang.

Det hjelper ikke meg å oppsøke de angstprovoserende situasjonene, det fungerer kun som tortur.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne være del av en tråd hvor jeg kan snakke med andre som har sosial angst. Jeg utviklet det sakte, men sikkert gjennom tenårene etter en episode som slo all livsgnist ut av meg. Jeg er veldig bitter, fordi hvis det ikke hadde skjedd, hadde jeg sikkert hatt en super ungdomsstid fordi jeg var veldig selvsikker og utadvendt før det skjedde.

Nå er jeg på bedringens vei, men sliter fortsatt. Eksempler; jeg klarer aldri å slappe av - jeg tenker alt for mye, bekymrer meg om alt og klarer ikke virkelig nyte noe, fordi jeg stresser fælt.

Psykologen min sier at oss med angst og depresjon klarer ikke få den lykken "vanlige" folk får over visse ting. Det er så kjipt å ha angst.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest idakaroline

Jeg vil gjerne være del av en tråd hvor jeg kan snakke med andre som har sosial angst. Jeg utviklet det sakte, men sikkert gjennom tenårene etter en episode som slo all livsgnist ut av meg. Jeg er veldig bitter, fordi hvis det ikke hadde skjedd, hadde jeg sikkert hatt en super ungdomsstid fordi jeg var veldig selvsikker og utadvendt før det skjedde.

Nå er jeg på bedringens vei, men sliter fortsatt. Eksempler; jeg klarer aldri å slappe av - jeg tenker alt for mye, bekymrer meg om alt og klarer ikke virkelig nyte noe, fordi jeg stresser fælt.

Psykologen min sier at oss med angst og depresjon klarer ikke få den lykken "vanlige" folk får over visse ting. Det er så kjipt å ha angst.

Det er akkurat som om jeg skulle sagt det selv :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest stillness

Høres ut som en god ide :)

Vil gjerne delta i en sånn tråd jeg.Fint å møte andre som sliter med det samme og som kan forstå,og ikke bare sier "ja,men da må du bare begynne å snakke med folk" eller "det er jo bare å gjøre det".

Ehh,nei det er ikke alltid så lett.

Er også på bedringens vei,men har en lang vei å gå fortsatt.Føler nesten at jeg må ha opplæring i hvordan en skal sosialisere med andre.Trenger øving der ja.

Har bestemt meg for å begynne å gå til psykolog igjen,men er nok litt ventetid før jeg får time.Håper jeg får en som faktisk forstår og som vil hjelpe meg.

Grunnen til at jeg har sosial angst er en blanding av personlighet,mobbing og familien min.Gikk i mange år og følte meg som et utskudd.Var bombesikker på at jeg var den eneste som var sånn,men da jeg var 24 fant jeg ut selv at det nok var sosial angst.Fikk dette bekreftet av psykolog også.Ble litt lettet da jeg fant ut at jeg kunne gjøre noe,men også litt frustrert for hvordan skulle jeg gjøre det.

Men har gjort mye på egenhånd og ved hjelp av psykolog.

Sliter også med depresjon og det sammen med sosial angst har jo lagt en demper på diverse ting som andre tar for gitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ville bare si at jeg heier på dere alle sammen i prosessen mot å bli frisk! :vinke:

Har gått igjennom det helvetet i 5 år. Blir fremdeles fryktelig sliten etter en dag ute på skole/jobb/vennetreff etc. men er 100% friskmeldt da :)

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor ikke snakke sammen om problemene på et sted hvor flere er i samme båt? http://www.psykisk-helse.com/

Hvis man ser sånn på det så burde vel alle som bil diskutere mote gjøre det på et sted der det er bare for det, de som vil diskutere mat og oppskrifter holde seg til at rent matforum osv...

Eller de med fysisk sykdom finne seg et forum beregnet på fysisk sykdom?

Saken er at alle har en psykisk helse... jepp ALLE. Uansett hvor god eller dårlig den er.

Ikke minst vil 30-50% av norges befolkning få en form for psykisk sykdom iløpet av livet.

Nettopp slike svar om at psykisk sykdom bør diskuteres på et annet sted hvor det bare diskuteres psykisk sykdom er en ting som er med på å redusere åpenheten...

Det gjør det til noe som er hysj-hysj... Sånn skal det ikke være.

Nå er det på tide vi i 2011 begynner å jobbe for åpenhet rundt psykiske lidelser!

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp slike svar om at psykisk sykdom bør diskuteres på et annet sted hvor det bare diskuteres psykisk sykdom er en ting som er med på å redusere åpenheten...

Det gjør det til noe som er hysj-hysj... Sånn skal det ikke være.

Nå er det på tide vi i 2011 begynner å jobbe for åpenhet rundt psykiske lidelser!

Fælt så aggressivt svar da?!? Nå misforstår du veldig, Mocca. Forslaget var et tilbud til dem som kanskje ikke vet at stedet finnes, og som kanskje ville snakke med likesinnede et sted hvor de garantert møter forståelse og ikke fordømmelse. Ellers så kan selvfølgelig alt snakkes om her på kg også.
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne være del av en tråd hvor jeg kan snakke med andre som har sosial angst. Jeg utviklet det sakte, men sikkert gjennom tenårene etter en episode som slo all livsgnist ut av meg. Jeg er veldig bitter, fordi hvis det ikke hadde skjedd, hadde jeg sikkert hatt en super ungdomsstid fordi jeg var veldig selvsikker og utadvendt før det skjedde.

Nå er jeg på bedringens vei, men sliter fortsatt. Eksempler; jeg klarer aldri å slappe av - jeg tenker alt for mye, bekymrer meg om alt og klarer ikke virkelig nyte noe, fordi jeg stresser fælt.

Psykologen min sier at oss med angst og depresjon klarer ikke få den lykken "vanlige" folk får over visse ting. Det er så kjipt å ha angst.

Jeg kjenner meg utrulig godt igjenn i akkurat det du beskriver. Kunne ikke sagt det bedre selv.

Ble plaget med angst i slutten av tenårene da jeg fikk et kraftig angstanfall for første gang. Ble aldri bra etter det. Jeg var også veldig selvsikker, utadvendt, sprudlende og positiv.

Akkurat nå har angsten utviklet seg til sosialangst i tillegg. Som gjør at jeg om dagene sliter med skjelvninger, vansker å slappe av i folkelige sammenhenger. Noe som sliter veldig på psyket mitt med tanke på at en dag ute med venner blir et ork for meg.

Merker at armer, nakke, å bryst er det som spenner seg mest og jeg blir veldig sliten bare etter noen timer (omså med gode venner/familie) slik at jeg må dra hjem.

Har vurdert å begynne med cipralex for å komme igang med livet mitt for jeg føler jeg går glipp av så utrulig mye :tristbla:

Leste et innlegg på en annen spalt om angst der en dame hadde prøvd cipralex og angret ikke et sekund på det. For det resulterte til at hun fikk en så utrulig bedre livsgnist. Hun sluttet å bekymmre seg, sluttet å tenke over hva andre tenkte om henne, fikk mer overskudd å glede over å gjøre ting. Hun trappet ned med medisinen til slutt. Som jeg forsto så hadde hun sluttet med den nå og mente at hun ikke hadde klart å bli bra uten.

Har vært skeptisk så utrulig lenge når det kommer til medisinering, men føler bare at det er så tungt å leve slikt. Har vært plaget med dette i mange år nå. Blir liksom aldrig kvitt det.

Vil bare kunne slappe av å bli en livsnyter igjen. Det er mitt mål, og min store drøm.

Noen som har erfaring med medisiner eller andre ting som har vært veldig effektivt mot angst/sosialangst?

-M.A

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det værste med sosial angst/angst generelt er at jeg ikke orker å være sammen med mine beste venner. Og jeg er faktisk utrolig heldig som har de vennene jeg har med tanke på at jeg ikke tar så godt vare på dem.

Og jeg føler meg så egoistisk når jeg ikke orker, og jeg har på følelsen av at andre tenker at jeg er egoistisk også. Jeg er jo egentlig ikke det, jeg orker bare ikke bruke flere timer på kvelden etter skole/jobb og anstrenge meg for å være sosial. Det er slitsomt og jeg blir ofte helt slått ut.

Og jeg får ikke sove heller fordi jeg ligger å tenker på hva jeg sa, hva det de andre sa faktisk betydde, hva jeg burde gjort annerledes, tolker alt negativt og blir lei meg osv osv... Sender ofte medling til vennene mine dagen etter og beklager masse av det jeg har sagt. De ler av det (heldigvis) for dem, men det er sårende at de ikke skjønner at det er særiøst ment. Er ikke gøy å bli ledd av...

Uff, er det ikke en hule et eller annet sted som man kan gjemme seg i? Jeg hadde trengt en sånn.

*klage klage*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det værste med sosial angst/angst generelt er at jeg ikke orker å være sammen med mine beste venner. Og jeg er faktisk utrolig heldig som har de vennene jeg har med tanke på at jeg ikke tar så godt vare på dem.

Og jeg føler meg så egoistisk når jeg ikke orker, og jeg har på følelsen av at andre tenker at jeg er egoistisk også. Jeg er jo egentlig ikke det, jeg orker bare ikke bruke flere timer på kvelden etter skole/jobb og anstrenge meg for å være sosial. Det er slitsomt og jeg blir ofte helt slått ut.

Og jeg får ikke sove heller fordi jeg ligger å tenker på hva jeg sa, hva det de andre sa faktisk betydde, hva jeg burde gjort annerledes, tolker alt negativt og blir lei meg osv osv... Sender ofte medling til vennene mine dagen etter og beklager masse av det jeg har sagt. De ler av det (heldigvis) for dem, men det er sårende at de ikke skjønner at det er særiøst ment. Er ikke gøy å bli ledd av...

Uff, er det ikke en hule et eller annet sted som man kan gjemme seg i? Jeg hadde trengt en sånn.

*klage klage*

Føler virkelig med deg. Kjenner og opplever akkurat det samme i sosiale sammenhenger lamme mine venner. Eneste er at de vet ikke at jeg har angst. Har aldrig orket å fortelle det..vil bare bli kvitt det! :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Lebewesen93

Sosial angst er noe dritt ! Livet blir jo veldig begrenset å det er i grunn lite man kan gjøre i hverdagen uten å hele tiden føle frykt.

F.eks buss, jeg kan ikke ta bussen med mindre jeg av en eller annen grunn ikke har noe valg. Joda, går alltid bra men er alltid redd. Ikke for å sitte i bussen, men gå av og på ( ikke spør hvorfor, aner virkelig ikke)

Treningssenter. Jeg har ikke pøvd enda, men har ykt lyst. Problemet mitt er det ukjente, jeg må vite nyaktig hva jeg går til, viss ikke går jeg ikke. Jeg aner ikke hvordan det er på treningssentret, hva slags folk som er der eller om de som jobber der kommer å "blander seg"

Skolen måtte jeg droppe, jeg prøvde men her var det bussen som var hoved problemet, var etter det at jeg skjønte at jeg måtte få hjelp for dette

Butikkene går som regel greit, men trives best når det er mange folk. Går ikke inn i en klesbutikk hvor det kun er noen helt få folk ( 3-4)

Tar sjeldent mobilen når det ringer, hater å snakke med kjente over mobilen også. Blir alltid stille å føler jeg MÅ si noe, har dessverre lite å si så ja

Og ja, det som er så kjipt med sosial angst er at det er så få som forstår seg på det. " det er jo bare å hoppe i det, er jo ikke farlig" neida, er ikke farlig, skjønner jo det...

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan opplever dere sosial angst? I hvilke tilfeller oppstår det og hva gjør dere for å takle det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Når jeg leser dette og beskrivelsen av Sosial fobi på psykiskhelse.no, lurer jeg på om jeg har noen grad av sosial angst eller om jeg bare er sjenert. Jeg har trodd følelsene jeg har hatt har vært normale for alle , men jeg merker at det egentlig ikke bør være sånn. Jeg har mange venner, men er ikke veldig utadvendt, selv ikke når jeg drikker alkohol. Jeg blir veldig nervøs av tanken på å være alene med mennesker kun meg og den personen, utenom de aller, aller nærmeste som kjæresten min, nære venner eller den nærmeste familien. Det går bra når jeg kan være med flere og fokuset ikke er bare på meg og jeg ikke føler jeg må "prestere". Jeg syns ofte det er ubehagelig å snakke med personer som jeg ikke er så nære med, men som jeg har kjent i mange år. Hvis jeg f.eks må snakke foran, si 10 venninner som jeg har kjent lenge, blir jeg nervøs og begynner å snakke fort og vil helst ha oppmerksomheten vekk fra meg. Jeg har også negative tanker når jeg møter noen, tenker at de syns jeg er stygg, for høy, for tjukk, at jeg er kjedelig og uinteressant osv. Jeg unngår blikk-kontakt og syns det er "flaut" å se noen i øynene, selv om jeg prøver å bli bedre på det. Jeg må alltid også planlegge det jeg skal si, fordi hjernen bare fryser til virker det som hvis jeg ikke har noe i bakhånd. I tillegg er det ubehagelig å snakke i telefonen, uansett om det er noen som ringer til meg eller jeg som ringer de. Må psyke meg opp 30 min før jeg skal ringe, f.eks legen eller en annen tjeneste. Det er veldig slitsomt. Jeg er redd for det jeg ikke kan planlegge, hvis jeg skal på treningssenteret må jeg legge opp en plan for hvor jeg skal gå og se det for meg i hodet først. Som en skrev over her, jeg liker heller ikke ta bussen, føler "alle" følger med på meg når jeg skal gå/av på bussen. Det samme med å gå i butikker med få folk, syns det er lite morsomt..

Er dette normalt for alle?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest anonyma

Jeg visste ikke at det var angst jeg led av inntil for et par dager siden..

har slitt i mange år,tordde det var meg det var noe galt med.Føler jeg har blitt til et monster..og en ELENDIG mor.Klager på alt og alle,sur og gretten hele tiden.

Er ikke den jeg en gang var i mine ungdomstider.

Jeg var sprudlende og morsom.Jeg føler at alle og enhver glor på meg over alt hvor jeg går..trives best alene,hater å svare eller skrive sms eller snakke på tlf for den saks skyld.Må alltid tenke ut hva jeg skal si,er redd for at de som skal sitte ved min side ved et bord kommer til å kjede seg fordi jeg er så asosial.tør ikke gå på treningssenter,orker ikke gå ut.Hjertet hamrer såfort jeg hører brå lyd.fant ut at jeg er deprimert i tillegg til å ha angst.Vil ikke gå til psykolog,kan ikke ta piller siden jeg ikke går til lege heller.vet ikke hva jeg skal gjøre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lebewesen93

Hvordan opplever dere sosial angst? I hvilke tilfeller oppstår det og hva gjør dere for å takle det?

Det er veldig vanskelig å beskrive, men når jeg først er i en situasjon hvor jeg får panikk ( f.eks på butikken eller viss jeg går tur) så blir jeg først og fremst varm, livredd og ja...uvel. Men er ikke hver gang jeg er i butikken jeg blir sånn så klart, vet ikke hvorfor det er sånn noen ganger. Det samme gjelder viss jeg går tur uten hunden ( med hunden er jeg ikke så nervøs) det kan komme en bil eller jeg ser noen mennesker, så kan jeg bli ordentlig dårlig. Det gjelder som regel kun når jeg bare går, uten grunn. Må liksom ha noe fornuftig å svare i tilfelle noen skulle spurt meg hvorfor jeg går der ( ikke at sjansen for at noen stopper bilen å ruller ned vinduet for å spørre meg hva jeg gjør der er stor men) går jeg med bikkja vet jo alle hva jeg gjør.

Når jeg er alene ute, kan jeg gå med en liten klump i magen ganske lenge / hele tiden, det takler jeg fint, men er når jeg plutselig får panikk av en eller annen grunn det blir ille. Er ikke så mye å gjøre for å bli kvitt følelsen, annet enn å ta fram mobilen å ringe noen / sende melding å gå litt vekk, tenke, puste og bevege meg litt.

Når det kommer til å sitte sammen med venner / familie så kan det også være slitsomt. Føler også at de sitter å glor, dømmer meg og sånn. Det er ikke like ille hele tiden, noen dager kan jeg også slappe helt av rundt andre, men sånn stort sett må jeg være alene for å virkelig kunne puste lettet ut å føle meg litt mer " fri og komfortabel" på en måte.

Vet ikke om siste nevnte kommer av sosial angst eller om jeg generellt bare er menneske sky, men slitsomt er det, har jo egentlig ikke lyst til å være sånn,selvom jeg nå setter pris på å være helt alene. Om det kommer av at jeg faktisk nyter det å være alene eller om det er fordi jeg endelig slapper 100 % av vet jeg heller ikke :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest idakaroline

Det er veldig vanskelig å beskrive, men når jeg først er i en situasjon hvor jeg får panikk ( f.eks på butikken eller viss jeg går tur) så blir jeg først og fremst varm, livredd og ja...uvel. Men er ikke hver gang jeg er i butikken jeg blir sånn så klart, vet ikke hvorfor det er sånn noen ganger. Det samme gjelder viss jeg går tur uten hunden ( med hunden er jeg ikke så nervøs) det kan komme en bil eller jeg ser noen mennesker, så kan jeg bli ordentlig dårlig. Det gjelder som regel kun når jeg bare går, uten grunn. Må liksom ha noe fornuftig å svare i tilfelle noen skulle spurt meg hvorfor jeg går der ( ikke at sjansen for at noen stopper bilen å ruller ned vinduet for å spørre meg hva jeg gjør der er stor men) går jeg med bikkja vet jo alle hva jeg gjør.

Når jeg er alene ute, kan jeg gå med en liten klump i magen ganske lenge / hele tiden, det takler jeg fint, men er når jeg plutselig får panikk av en eller annen grunn det blir ille. Er ikke så mye å gjøre for å bli kvitt følelsen, annet enn å ta fram mobilen å ringe noen / sende melding å gå litt vekk, tenke, puste og bevege meg litt.

Når det kommer til å sitte sammen med venner / familie så kan det også være slitsomt. Føler også at de sitter å glor, dømmer meg og sånn. Det er ikke like ille hele tiden, noen dager kan jeg også slappe helt av rundt andre, men sånn stort sett må jeg være alene for å virkelig kunne puste lettet ut å føle meg litt mer " fri og komfortabel" på en måte.

Vet ikke om siste nevnte kommer av sosial angst eller om jeg generellt bare er menneske sky, men slitsomt er det, har jo egentlig ikke lyst til å være sånn,selvom jeg nå setter pris på å være helt alene. Om det kommer av at jeg faktisk nyter det å være alene eller om det er fordi jeg endelig slapper 100 % av vet jeg heller ikke :P

Sånn har jeg det også. Er jeg blandt venner, familie eller folk generelt, får jeg ofte forestillinger om at de sitter å tenker negative ting om meg og gransker meg fra topp til tå. Føler også at jeg må tenke ut hva jeg skal si på forhånd, for å ikke drite meg ut. Det går ikke alltid bra, så noen ganger høres det jeg sier helt merkelig ut siden jeg da stokker på ord og roter det skikkelig til for meg. Jeg elsker å være alene, det er noe av det beste jeg vet. Selvfølgelig kan det være litt trist og ensomt i blandt, men jammen er det godt også. Bare det å omgås min aller nærmeste familie som foreldre og søsken er ekstremt slitsomt og jeg føler meg fullstendig utmatta etter at jeg har vært sammen med dem.

Jeg slet lenge med en hard depresjon og mye mobbing, noe som gjorde til at jeg utviklet angst i flere sammenhenger. Den sosiale angsten er i og for seg værst. Jeg får helt panikk når jeg er i butikker og kjenner jeg blir svett og klam. Er det ikke flere enn to-tre stk i butikken, dropper jeg å gå inn fordi at jeg føler at de ansatte da vil granske meg fra topp til tå og at de da vil hjelpe meg. Grusomt! Jeg unngår å være på busser, i store folkemengder, tog, ja, der jeg kan møte på masse folk og settinger jeg ikke visste om på forhånd. Kjempe slitsomt, for det er absolutt ingen av vennene mine som forstår. "Neida, det går så bra, bare start et sted så klarer du det." Det er tydelig at de ikke har snøring på hva de snakker om! Etter skole/jobb er jeg så utslitt og lei at jeg bare må komme meg hjem og være hjemme. Skulle gjort så og si hva som helst for å bli kvitt dette ....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest stillness

Hvordan opplever dere sosial angst? I hvilke tilfeller oppstår det og hva gjør dere for å takle det?

Jeg kan fint gå på butikken,på konsert alene,reise alene og har fungert greit i de jobbene jeg har hatt,men det er når jeg vet at jeg må prate med andre at det skjærer seg.

Spesielt i uformelle situasjoner for hvis jeg vet hva jeg skal si feks. ringe og bestille time hos tannlege så går jo det ok selv om jeg er nervøs.(hadde telefonangst før så har ikke alltid vært sånn)

Men jeg sliter i pausene på jobb,på fest,gruppearbeid på skolen,familieselskap,når jeg skal møte noen jeg ikke kjenner,når jeg treffer noen jeg kjenner/vet hvem er osv.

Da kan jeg grue meg lenge og ender som regel opp med å holde kjeft fordi jeg er så redd for å si noe dumt.

Når jeg sier noe så går hjertet i hundre,jeg rødmer og stemmen skjelver,og jeg vil bare bli ferdig med det jeg har å si fortest mulig.Føler et stort ubehag når fokuset kommmer over på meg og jeg føler at alle kan se hvor nervøs jeg er.

Derfor har jeg ingen venner og folk syns at det er vanskelig å forholde seg til meg.

Før pleide jeg å overanalysere alt jeg sa lenge etterpå,men dette har jeg greid å slutte med.Brukte lang tid,men nå gjør jeg ikke det så masse lenger.Trodde også at alle hatet meg og at alle glodde på meg,men det har jeg blitt flinkere til å ikke tro på.

Jeg er ikke så flink til å takle sånt når jeg er i situasjonen,men før og etter prøver jeg å roe meg selv ned og fortelle meg selv at det kommer til å gå bra.

Skal begynne hos psykolog igjen når jeg får time for kognitiv terapi hjelper mye for meg.

Jeg måtte egentlig begynne og bygge meg selv opp igjen fra grunnen for årevis med sosial angst og depresjon hadde ødelagt mye.Følte meg null verdt og var langt nede,men går litt bedre.Tar små skritt,men ser hvor langt jeg har kommet i forhold til hvordan jeg var for ett år siden.

Har fortsatt en tendens til å la depresjon ta overhånd når ting går dårlig,men prøver å kjempe meg ut av det..

Endret av stillness
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...