Berg- og dalbaneturen, sorg og glede hånd i hånd.

[pusilus]

Det er noen år siden jeg startet min første dagbok her inne, jeg har på veien avsluttet noen også. I går, mer nøyaktig på kveld 21.20 for 6 år siden kom den første skatten vår, som hadde kallenavnet isrosen (siden jeg ble gravid ifbm et fryseforsøk), til verden til øredøvende stillhet til størrelsen å tilsi i uke 15. Jeg var 19+1. Sykepleieren som var med oss da var ganske så nyutdannet og var en engel, hun var mye med oss. Snakket om det vi ønsket å snakke om. Hun var tilstede, jeg kommer aldri til å glemme hverken henne eller hun som var på vakten før som både lignet på en av mine tanter og hadde det samme navnet som henne. Omsorgsfull og tilstede, de så oss. Mange jeg aldri glemmer av de som var med oss da mellomsøster ble født også, de fleste i positiv forstand. En jeg ønsker å glemme, men aldri kommer til å glemme. 

Uansett, for 6 år siden (7. Januar)  var vi blitt foreldre for første gang til en skatt som nå kun lever i våre hjerter. En liten som hadde tent håpet i oss, om at det var mulig for oss å bli foreldre. 6 år etter, 4 barn, to levende, to døde.  To regnbuejenter, hjerteplaster, empatiske. Den eldste som sliter med savn, sorg, mange tanker og spørsmål, samtidig er hun utrolig omsorgsfull og stolt fordi hun har to småsøstre. 

Den yngste  er koseklumpen og må ha noe av den andre himmelskatten vår i seg fordi hun koser for minst to. Søskenkjærlighet og frydfull latter de to i mellom er som den vakreste musikk i mine ører. 

4 fødsler på 4 år og 9 mndr, 6 år i en salig blanding med sorg, glede, savn, latter, tårer, takknemlighet, nye vennskap, uventet støtte, kamp for å finne seg selv i en ny rolle, en ny hverdag der man ikke lenger er "A4" Der man har måttet finne seg selv igjen og hvordan man kan leve best mulig. Mange prosesser, holdepunkt som forsvinner ettersom tiden går- det å ikke ha en link hverken til IVF klinikken som har vært super og støttende i den tyngste tiden, eller til jordmor og barnepleier på sorggruppen, det føles faktisk som et lite tap i seg selv. Det er rart, men sånn er det. 

 

Jeg skulle sovet, men tankene har fått sving på seg og jeg måtte skrive av meg. Jeg ligger her og hører på en tung jevn pust med sutring innimellom, en jente på 15,5 mnd midt i et tannfrembrudd. Takknemlig for at hun er til, hun og Lita.

Endret 8. januar 2017 av pusilus

[Synne-Marie]

 

[Gjest Blondie65]

[*Frida*]

❤

[Småkjekset]

[FrkRose]

💕

[Mayami]

Så fint skrevet! Det er rart hvordan noen mennesker som man er innom i en veldig kort periode i livet kan ha så mye å si for en. Jeg har fortsatt varme følelser for alle (nesten) på IVF på St Olavs, der jobber det noen wldig flotte mennesker. Det er viktig for oss alle å huske på at kanskje vi spiller en sånn rolle i livetillegg til noen uten at vi nødvendigvis vet det..

[pusilus]

Morsdag, 

gratulerer  til småbarnsmødre, tenåringsmødre, unge mødre, gamle mødre, bonusmødre, stemødre, gratulerer med morsdagen til dere med ett eller flere barn for lite og til dere som ønsker å være mamma av hele deres hjerte men som ikke har fått oppfylt drømmen. 

 

Skulla hatt isrosen som hadde blitt 6 i år,  Lita hadde forgudet et eldre søsken. Mellomsøster skulle vært 2,5 år om noen dager (2,5!), hvor tiden flyr. Hun skulle vært full livslyst. Minstesøster og koseklumpen er 16 mnd, snart 1,5 år. Tiden flyr, hverdagen tar oss, men vi glemmer aldri, og vi husker ekstra på dager som denne, og ikke bare vi voksne. Lita har hatt en tøff dag i dag, så lei seg for at mellomsøster ikke kunne gjøre noe, hverken lage kort eller gi en god klem. Mange store tanker i en liten kropp, å som jeg skulle ønske at hun hadde hatt sin uskyld på dette feltet fremdeles. 

[Gjest Blondie65]

Veldig store tanker for Lita. Det er nå likevel fint at selv store og vanskelige tanker kan uttrykkes fritt. Det hjelper nok, selv om "det va'kje sånn det sko var, det va'kje sånn det sko bli".

Morsdsg er en vanskelig dag for mange - vel overstått!

[pusilus]

2,5 år  

[pusilus]

Lenge siden sist, nesten et helt halvt år.  Jeg trodde denne boken var et avsluttet kapittel for meg, men så kom det et lite anfall av skrivekløe. 

Dager, uker og måneder går, tiden flyr. Vi sjonglerer arbeid, barnehage, hus og hjem. Vi er utslitte småbarnsforeldre. Lita er utslitt snart førskolejente, har litt søvnproblemer fremdeles, greier ikke finne søvnen uten oss igjen. Vi hadde to fine mnd på forsommeren, men nå er det helt på tur igjen og en av oss må ligge med henne til hun sovner. I dag holdt jeg selv på å sovne før minstesøster da jeg la henne og etterpå før Lita da jeg lå der. 

Lita sliter også med søvn og redsel for døden nå som mellomsøster sine dager er forestående. 

Jeg sliter med dårlig konsentrasjon og korttidsminne, søvnmangel og har mest lyst til å være for meg selv. 

Dagen mellomsøster ble født er det heldigvis planleggingsdag, da er det familiedag med tur til graven og muffinsbaking her hjemme. 

[Gjest Blondie65]

 

[Småkjekset]

[FrkRose]

❤️

[Mayami]

Håper dere fikk en fin dag med muffins og familietid. Selv om det selvfølgelig alltid vil være en fryktelig dag, tenker jeg det er viktig at dere gjør den spesiell - slik dere jo har gjort! Lita som tenker og forstår så mye vil nok sette pris på det når hun blir større også.  

[pusilus]

Vi hadde en fin dag  Lita og minstesøster koste seg. I deres verden er det ikke noe rart i det at vi tar med flagg, vindmøller, krone, ballonger og muffins på kirkegården og koser oss. Lita hadde på seg sin fineste kjole som var splitter ny, for det har man i bursdager sa hun. Vi sang sang og spiste muffins, dro på biblioteket og butikken, og hjem for å spise lunsj.

 

senere på dagen ble det et lokalt arrangement for barn, og jeg klarte å holde meg noenlunde i nakken og snakke med litt folk hist og her. Jeg ble dog satt ut da ene nav-ansatte som har vært til god hjelp i perioden etter mellomsøster døde var på samme arrangement. Jeg frøs omtrent til is og fikk en skikkelig tung klump i magen. Datoen husket hun nok ikke, svært få gjorde det, og det er en av de tingene som blir tyngre og tyngre. 

Jeg vet at mange kanskje synes det er vanskelig å snakke om mellomsøster, men meg gjør det bare god.  Det er fint å høre navnet bli sagt høyt, å kunne snakke om henne, men så er det slik at jeg selv ikke vil "bry" noen andre med henne. Ikke vær redd for tårer, eller for å "minne" meg på mellomsøster. Her hjemme tenker vi på henne hver dag, vi snakker om henne og har bilde av henne i vinduskarmen. 

 

I dag føler jeg meg litt bedre enn på flere uker, og det kun fordi jeg så en fantastisk flott dame, alltid med et varmt smil, en entusiasme og en varme som spres rundt henne. En dame som skjønner meg, en som vet. En som har 30 års sorgerfaring etter hun mistet sin førstefødte som toåring. Håper jeg etterhvert blir som henne, god, varm og med overskudd å glede andre og smile mer. 

Jeg må huske å sende henne en sms og takke for at dagen min i dag ble flere hakk lettere etter en liten prat i forbifarten. 

 

[Gjest Blondie65]

Jeg kjenner en som også mangler en "mellomste" - der er søsken, far og mor selvsagt på graven med boller og brus. "Man kan jo feire bursdag selv om man er død". 

Så det så. Unger altså - så rett frem.

Jeg synes det er fint jeg. 

Det er nok vanskelig for oss andre å huske alle datoer - det er vel ikke akkurat sånn at vi husker alle vi kjenner sine barns bursdager heller. Men når vi blir minnet på en eller annen merkedag (dødsdag, termindag, osv) kan vi være store og generøse nok til å vise vår medfølelse. Det skulle da bare mangle.

[pusilus]

På 20.9.2017 den 17.47, Blondie65 skrev:

Jeg kjenner en som også mangler en "mellomste" - der er søsken, far og mor selvsagt på graven med boller og brus. "Man kan jo feire bursdag selv om man er død". 

Så det så. Unger altså - så rett frem.

Jeg synes det er fint jeg. 

Det er nok vanskelig for oss andre å huske alle datoer - det er vel ikke akkurat sånn at vi husker alle vi kjenner sine barns bursdager heller. Men når vi blir minnet på en eller annen merkedag (dødsdag, termindag, osv) kan vi være store og generøse nok til å vise vår medfølelse. Det skulle da bare mangle.

Jeg digger at storesøster er så rett frem, det har hjulpet meg mange ganger ifht bekjente som ikke har visst. 

 

Jeg vet det er vanskelig å huske datoer, sliter med det selv etter mellomsøster døde, men det hadde vært fint om flere enn foreldrene mine av nermeste slekt husket/nevnte noe.. men nei. 

Jeg har også vanskelig for å si noe om det når jeg er så sårbar, som jeg er på dagen hennes. Jeg får vel prøve å rope høyere ang mellomsøster, selv om jeg ikke er komfortabel med det. Jeg roper aldri noe særlig høyt pga noe som helst. 

[pusilus]

For to år siden var jeg utslitt, livredd for det forestående og skremt inn til benet fordi "min" jordmor gikk av vakt. Hun var ikke klar for å dra hjem, hun ville være den trygge som var der, men ble "presset" hjem. "Vi klarer det fint sammen vi", sa nattevakten. Ettermiddagsvakten så frykten i øynene mine og jeg så i hennes at hun ville være der og lede meg gjennom den siste biten, helt til målet med hjerteplasteret. Hun fulgte meg tre dager med mellomsøster, var trygg og god selv om vi var uten for denne verden. Jeg hadde etterspurt henne (og to andre) fordi jeg visste de ville klare biffen med å veilede meg gjennom siste del frem til målet. 

 

Minstesøster er fremdeles god som dagen er lang, kjærlig og raus med klemmer. Elsker å danse, hoppe og løpe. Elsker sang og musikk, elsker puslespill og storesøsteren sin, mamma'n og pappa'n. Digger oldemor og vaflene hennes, "omlemor" er en stor stjerne. 

Minstesteren med humor i fleng og et Glimt i øynene, fantejente og klatremus. Herlig latter, rett fra hjertet. Trillende og ekte. 

[pusilus]

Jøsses, har det nesten gått et helt år siden jeg var her inne?

Livet freser avgårde gitt, mye jobb til ugunstige tider i ny bransje tar på. Det er både kjekt og skummelt, men for det meste veldig greit.

 

I morgen er det 4-årsdag, vi skal å feire mellomsøster med ballonger, sang, krone og muffins på graven. til middag har vi invitert et vennepar og barna på middag Mellomsøster har bestandig blitt husket av dem og venninnen min var den som aldri gav meg opp selv etter 1000 nei til å bli med på ting etter vi mistet mellomsøster. Alltid en melding, hver eneste dag Godt å ha slike diamanter i livet.

 

På torsdag blir lita skolejente, jeg er i fornektelse, skulle gjerne hatt henne i bhg ett år til, hun er klar faglig, men de er da så små..