Kindys dagbok

[kindy]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, og hva jeg skal skrive her..!

Jeg begynnte med å skrive dagbok når jeg var 11-12 år gammel, og det holdt jeg på meg frem til jeg var ca 21år og fikk mitt første barn, da strakk liksom ikke tiden til det lenger. Det jeg egentlig liker best med å skrive dagbok, er att da klarer jeg å skrive ned det jeg har på hjerte, sortere følelser, tanker, problemer,og fundere på løsninger...det fungerer som terapi for sjelen min og få skrevet tingene ned! Dele vanskelige ting med en kulepenn og litt papir..ting jeg ikke klarer å snakke med om til noen, ikke engang min mann som jeg har vert ilag med i 12 år.

Jeg har, så lenge jeg kan huske fra, slete med depresjoner. Det tok meg 10 år å forstå hva, og hvorfor, jeg følte meg slik jeg gjørde, og da var jeg blitt 19år!! Noen dager senere var jeg til lege og fikk resept på "lykkepillen" men følte meg ikke så veldig lykkeligere av den grunn, og sluttet på de...!

Da jeg begynnte på barneskolen ble jeg mobbet de første årene, og det førte til att jeg ble innesluttet, sjenert, rolig og hadde svært dårlig selvtillitt. Men jeg lærte meg fort å spille mine to forskjellige personligheter..den "lykkelige" som kunne smile gjenom tårer, og så den skjulte...som ingen kunne se..den personen som satt i mørke og ensomhten og gråt i stillhet, dypt inne i skogen, som gråt om natten, og da søvnen endelig tok over, drømmet om å få slippe å leve...!

Jeg hadde det fint hjemme, gode og snille foreldre, og søsken, men jeg klarte å lure dem også. Var en mester på skuespill...kanskje de hadde en mistanke, men aldri om hvor gale det var! De visste ikke att jeg stjelte piller fra dem, og når jeg var syk tok jeg aldri hele kuren..og i nattborskuffen min hadde jeg låst ned ett skrin fullt av forskjellige tabeletter, og noen brev jeg hadde skrevet...tilfelle! Jeg tror det, att jeg visste det att jeg hadde valget visst jeg ville, holdt meg gående, da var jeg mellom 14-17år.

Jeg kom meg egentlig greit nokk utifra grunnskolen. Jeg fikk noen erfaringer og dårlige opplevelser og minner jeg kommer til å ha med meg så lenge jeg lever fra når jeg gikk på ungdomsskolen. Men alt i alt, så kunne det ha vert verre...!

På vidergående traff jeg min kjære, uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjordt. Han har alltid vert en stor støtte for meg, og vet når jeg har dårlige perioder og prøver å hjelpe meg så godt han kan...men jeg klarer forsatt ikke å slippe han inn i det innerste inne hos meg..det gjør for vondt, og jeg klarer ikke å forklare eller sitte ord på tingene jeg føler når tankene raser på sitt verste. Da stenger jeg han ute, og jeg lever i min egen lille bobble for en stund! Når den sprekker, er jeg glad, lykkelig, smiler og spruddler over av livs lyst.

Akkurat nå, tror jeg att jeg føler meg "bare" ulykkelig! Men det er der det pleier å starte, en liten forsmaken til noe verre som er i vente. Jeg føler jeg mister kontrollen på mine egene tanker, og jeg sitter igjen med noen onde følelser, som er som er verkebyll som kommer til å eksplodere til sky av mørke. Da kommer mørke og legger seg tett inntil meg, brer seg sakte over meg som ett teppe, og prøver å spise meg opp innvendig...!! Men hvortid det skjer, vet jeg heldig vis ikke!

Jeg tenker utrolig mye på hvorfor jeg føler meg ulykkelig og blir deprimert...jeg har hus og hjem, en god og snill mann, har tre fine, hærlige, fantastiske unger...men alikavell dukker disse tankene og følelsene opp!! Jeg hadde 6 hærlige år der jeg var lykkelig, ingen bekymringer eller store depresjoner...men de siste året er de begynnt å dukke opp igjen...! HAAAAATER det!!!!!

Det er så rart å tenke på att jeg har full kontroll over kroppen min og bestemme alt over den, men min egen sjel får jeg ikke lov til å bestemme over selv...!

Ooops...Dette blei visst veldig langt...!!