Hvordan fant du ut at han var utro???

[Agnes]

Den perfekte samboeren min kom kjørende hjem i fylla midt på natta.

(Er aldri blitt holdt så godt rundt hverken før eller siden)

Tre dager senere kom to kompiser (med omtrent halen mellom bena og fortalte de hadde lagt ut en litt spesiell historie!)(om utroskapen) og at jeg selvfølgelig ikke måtte ta det personlig!

Bare en skøy, som jeg, gravid i syvende måned måtte tåle.

Min dag kommer og jeg tar igjen var mitt korte svar til min kjære perfekte ektemann.

Det gikk mange h... år, før jeg tok hevn og avsluttet forholdet uten å begrunne hvorfor jeg valgte å gå!

Om han forsto noengang? Aner ikke!

Jeg forstod ikke denne historien helt.

[Gjest Anonymous]

I sommer skulle jeg sende min samboer - og mor til mitt barn - en tekstmelding via Telenors sendetjeneste. Hun var bortreist.

Jeg hadde ikke brukt denne tjenesten før, og da jeg tok opp siden dukket passordet til HENNES mobilnummer og passord automatisk opp. Så jeg logget meg inn på hennes nummer.

Jeg hadde hatt en ørtliten mistanke om at noe skjedde bak min rygg, så da jeg trykket utboks stålsatte jeg meg. Og der ploppet denne fyrens navn opp omlag 200 ganger med tekstmeldinger som var sendt i løpet av to uker.

Jeg fikk totalt sjokk, og da jeg åpnet en av meldingene som åpnet med "kjæresten min", holdt jeg på besvime. Noe så vondt jeg har aldri noen gang følt det.

"Heldigvis" hadde det ikke foregått fysisk sex, men det var alt annet som telefonsex, tekst-sex og følelser over LANG tid. Dette siste er nesten det verste, å bli så systematisk lurt over så lang tid. Her fikk jeg utroskapen og sviktet servert på et fat, her var det jo ingenting å prøve å nekte for selv om hun prøvde i noen sekunder da jeg ringte.

Siden har vi jobbet beinhardt for å komme over dette, og er i ferd med å klare det. Vår kjærlighet til hverandre er utrolig sterk (jada, vet det høres rart ut), og en uhyre sterk vilje til å klare dette.

Men fy faen, for en sommer. Og aldri hadde jeg trodd utroskap skulle smerte slik. Jeg kunne like gjerne fått beskjed om at mitt eget barn var drept. Dyp og intens sorg, sinne, forbannelse - ja, alt av negative følelser har preget meg lenge. Først nå begynner jeg å se lyst på livet igjen.

[Cilla]

Jeg forstod ikke denne historien helt.

Ikke jeg heller...

[la Flaca]

Huff, må sende min dypeste medfølelse til "gjest". Det er min største skrekk du opplever, men det er godt å se at det er mulig å komme igjennom noe sånt også. "Alt som ikke tar livet av deg - gjør deg sterkere" ikke sant? Lykke til videre... :kysse: