Han vil ikke snakke om fortid

[Agnes]

Vi har bodd sammen i 2 år, og han er fremdeles ikke særlig lysten på å prate om sin fortid. Han spør meg konsekvent heller ikke om hva jeg har hatt før han.

Dette er litt rart, synes jeg. Så jeg har begynt å spørre han ut litt. Ingen bomber har kommet for dagen; han har fått sin andel av gode og vonde opplevelser, men ingenting hjerteskjærende. Så vidt jeg vet. Når han så spør meg i retur på mine spørsmål (det gjør han faktisk), virker han sur og tverr. "Glipper" jeg ellers med historier eller hendeleser fra min fortid, virker han litt..sår.

Egentlig kunne jo dette vært supert; for vi gir hverandre fullstendig blanke ark. Men det er akkurat som om det er en del av han jeg ikke kjenner. Det er som om det er en del av meg han ikke vil ta del i.

Og jeg kan vel ikke tvinge min fortid ned over han? Vil han ikke prate om sitt tidligere liv, kan jeg vel ikke kreve det?

[Gjest GreenSky]

Forsto jeg deg rett, er det tidligere forhold han helst ikke ønsker å snakke om?

[Agnes]

Ja, det er tidligere forhold han ikke vil prate om, det stemmer det.

[Gjest GreenSky]

Hvis han ikke ønsker å snakke om det, synes jeg du skulle respektere ønsket hans. Han vil nok mislike det sterkt hvis du prøver å "dra" ting ut av han.

Er du veldig interessert, kan du jo en eller annen gang når det passer sånn begynne med å fortelle om deg selv....F. eks "Den Første Gangen". Og så spørre ....og du da? Men det gjelder å trå forsiktig hvis han generelt ikke ønsker å snakke om det.

Eksen og jeg snakket ikke noe særlig om våre tidligere forhold, det bare ble sånn, av en eller annen grunn. Tror ikke jeg ville likt å høre om det, heller.

[Gjest Poirot]

Vi snakker om alt, vi.

Har mange felles kjente og vet godt hvem den andre har hatt et ekstra godt øye (mm...)til opp gjennom studiene.

[Gjest Anonymous]

Når man er i et 2 år gammelt forhold kan man da ikke være SÅ innmari redd for å tråkke den andre på tærne lenger. Respekt er viktig, men har han problemer med spørsmålene dine, får han heller si det i klartekst.

Jeg er også typen som har behov for å spørre og grave.

Elsker å utforske alle kriker og kroker i hodet hans, og opplever det å få ta del i minner og fort som noe intimt og viktig. Det har nok smittet over på han, for det er lite vi ikke snakker om nå. Selvfølgelig gir jeg meg hvis han protesterer høylydt, eller låser meg inn på do, men som regel er han samarbeidvillig.

La Flaca

[Rapitap]

Min ex ville ikke snakke om sine tidligere forhold. Det respekterte jeg og det er jo virkelig ikke 'min sak' egentlig. Kan ikke forlange det eller kreve det, bare leve med det om det er plagsomt å ikke vite.

Mannen min nå er åpen om alt. Heldigvis. Men om han velger å ikke svare eller kommentere ting så er det også ok. Så framt at det er gjensidig. At ikke han spør og spør og selv ikke åpner opp. Balanse og gjensidig respekt er viktig.

=)

[Gjest GreenSky]

Jepp, respekt er stikkordet. Dersom partner absolutt ikke ønsker å snakke om tidligere forhold, synes jeg av respekt for partneren at han/hun skal få slippe det.

[Gjest Anonymous]

Mange menn er ikke vant til å snakke om alt mellom himmel og jord med kjæresten sin. Og det de ikke er vant til, vil de heller ikke gjenskape i et nytt forhold. Om vedkommende mener at det å snakke om tidligere forhold er tabu, ser jeg ingenting i veien med å oppfordre til mer åpenhet, jeg. Litt humor rundt temaet skader heller ikke. Alt Må ikke være så gravalvorlig og vanskelig...

La Flaca (plagsom masekopp)

[Fakse]

Det er greit å vite hvem partneren har vært sammen med og hvor alvorlig/lenge det var. Noe mere synes jeg ikke du trenger å vite, og om han ikke vil høre bør du respektere det. Hvorfor er det så viktig å vite alle detaljer om tidligere forhold?

[Gjest GreenSky]

Heh. Så plutselig for meg følgende senario:

Hun lurer på hvorfor han ikke vil snakke om tidligere forhold

Han synes at hun maser

Hun lurer på om han har noe å skjule

Han sier at han ikke ønsker å snakke om det

Hun lurer på om grunnen til at han ikke vil snakke om det er at han fremdeles tenker på sine tidligere forhold, og kanskje til og med sammenligner gamle flammer med henne

Hun blir rasende og går gjennom hans private ting på jakt etter bilder, brev, sms og telefonsamtaler

Han oppdager henne mens hun går gjennom bildesamlingen hans mens hun brutalt klipper hodet av de tidligere flammene med saks

Han lurer på om hun har gått fra vettet

Hun fekter med bildene mot han og spør: "Hva er dette!" Hva er dette!"

Han griper tak i henne rundt armene og ber henne om å roe seg ned

Hun gir han en ørefik

Han finner ut at han er sammen med en gal psyko kjærring og gjør det slutt med henne på flekken

Hun har fremdeles saksen i hånden. Hun løfter den, og.....

Ehem. Jeg lot visst fantasien ta overhånd her, men... :blunke: Og Agnes: Dette handlet ikke om deg, for å gjøre det klinkende klart, altså!

[Gjest Anonymous]

Den var ikke dårlig greensky

[Gjest Anonymous]

Det er greit å vite hvem partneren har vært sammen med og hvor alvorlig/lenge det var. Noe mere synes jeg ikke du trenger å vite' date=' og om han ikke vil høre bør du respektere det. Hvorfor er det så viktig å vite alle detaljer om tidligere forhold?[/quote']

Hvorfor? En ubegrenset nyskjerrighet omkring hans person! Hva han har opplevd i livet sitt, som har gjort han til den han er osv. osv. Rett og slett alt som kan skape et riktig bilde av personen jeg deler livet mitt med. Det at jeg vet mye om tidligere forhold, gjør at jeg forstår handlingsmønsteret hans i VÅRT forhold. Jeg behøver ikke frykte reaksjoner, eller føle usikkerhet omkring oppførselen hans- fordi jeg vet akkurat hva han er laget av!

Og hadde ikke han hatt så god kjennskap til hvordan mitt forhold til x artet seg, ville han ikke hatt like stor forståelse for utgangspunktet for mine reaksjoner. Årsak - virkning osv.

Derfor! Selv om jeg ikke sier at åpenhet omkring xer er en betingelse for et sunt forhold...

La Flaca

[Agnes]

Dette ble jo litt morsomt! Takk for mange fine svar, damer.

Han sier han ikke liker prate om dette fordi han blir sjalu...

Huff, sjalu for slikt, da, tenker jeg, det er jo lenge siden, jo. Og at han ikke kan fortelle om seg selv engang, er snodig, synes jeg.

Rar elskling :kgsmil:

[kathinka]

Hei Agnes.

Interessant spørsmål igrunnen - hvor mye skal vi "eie" hverandre?

Det er på en måte det dette går ut på.

Spørsmålet ditt, i alle fall.

Kan jeg tvinge ham til å snakke om noe han ikke har lyst til?

Jeg er en person som liker å gå 'til bunns' i situasjoner - og mennesker.

Spesielt mennesker som står meg nær.

Situasjoner som berører meg.

Jeg kunne derfor ikke godtatt å hatt en slik "bulk" hvor noe var sårt, for enten meg eller ham.

For det er vel det det er - sårt?

For ham altså, men kanskje for deg også?

Jeg ville tolket dette som et tegn på "litt for lite" tillit -med andre ord; noe å jobbe med.

Slik jeg ser det er det to forklaringer på dette:

En: han snakker sant, og ønsker ikke å snakke om fortid fordi han selv blir sjalu når du forteller din historie ... eller

to: han har noe han føler han må skjule for deg.

Har du noen følelse av hvilken av disse to som er riktig?

Dersom du 'vet' hvilken av disse som stemmer best, er det mye lettere å tenke ut hvordan dere kan løse problemet.

Eller utfordringen...

Jeg mener at du ikke kan kreve at han skal snakke om fortiden - men du kan legge til rette for at det er lettest mulig for ham.

[Gjest Embla s]

Jeg syns ikke man trenger å vite intime detaljer fra tidligere forhold, men at man er relativt åpen om de store linjene, ser jeg som helt naturlig og vesentlig. Det er jo med på å forme den personen man er i dag, og det å ville vite henger vel sammen med det å ville kjenne. Hvis man vet om bakgrunn og fortid kan man sp mye lettere skjønne hvorfor h*n reagerer som h*n gjør, etc.

[kathinka]

Jeg mener ikke at man trenger å fortelle detaljer fra tidligere forhold.

Likevel synes jeg det er litt interessant - hvorfor kan vi ikke det..?

Dersom jeg er trygg på partneren min - hvorfor kan jeg ikke da vite hva han har gjort, med hvem, tidligere?

Ikke fordi det er interessant eller nødvendig i seg selv - og jeg ser poenget her - hvorfor?

... Samtidig så klarer jeg ikke helt å legge fra meg "hvorfor ikke?".

Hvis vi tenker over grunnen til å unngå visse emner:

er det ikke som oftest situasjoner/detaljer som er flaue - eller gjør vondt - enten for meddeler eller mottaker - som vi unngår å bringe frem i lyset?

Hadde det ikke vært godt å kunne fortelle slike ting - uten å være redd for en negativ reaksjon hos motparten?

Jeg sanser at det her er snakk om tillit...

Er dere uenige?