Alltid galt å "stjele" mannen til en venninne?

[Gjest Gjest]

For et dilemma...

[pratesyk]

jeg blir kvalm av å lese innlegget ditt. Hvordan kan u forelske deg i mannen til venninna di???? jeg skjønner ikke!! eier du ingen moral?

Jeg syns du skal fortelle henne det, hun fortjener å vite hva som skjer bak ryggen hennes! og hun fortjener definitivt en bedre venninne enn deg!!! skam deg!!

[Gjest Gjest]

Gammel tråd!

TS kom aldri tilbake igjen, hun oppdaget vel et og annet får man tro. Eller så kommer hun tilbake når hun oppdager at tråden lever enda, og skal "hevne" seg med å fortelle hvor lykkelig hun er med svinepelsen sin, og at vi alle tok feil!

Ellers tror jeg dette er en vanlig problemstilling. Skjedde meg og, min mann knullet min venninne bak ryggen min et års tid. Men han tok aldri skrittet ut før han var HELT sikker på at han kunne få henne, for han ville ikke risikere å måtte være alene. Stakkaren.

Det er mange år siden, ingen av våre felles barn tåler trynet hans. De ble et ganske paranoid par til slutt, så mye surking og grining og dårlig stemning at ungene nektet å være hos dem. Det vil påvirke flere generasjoner fremover. Bryllup, barnedåp.. folk er så totalt naive at det er til å flire av. Kjærligheten du.

[vinterspeil]

Jeg ser at tråden er gammel, men fikk lyst til å svare kort likevel.

TS skriver at mannen først nå har oppdaget hva virkelig kjærlighet er - og at det ikke er det samme som med kona.

Vel, vi mennesker er kanskje laget slik at det gir en ekstra spenning i å faktisk gjøre det forbudte. Etter min mening er det han/dere oppdager nå. Jeg har selv vært der og opplevd det, og hva andre sa til meg hadde INGEN effekt!

Hverdagen kommer for alle - også disse to. Håper at det går bra med begge familiene.

[kaprifolen]

Jeg er SIKKER på at jeg har lest denne saken før, fra en kones perspektiv! Danmarksferien, oppholdet i vennskap og alt!

[Gjest Eva]

Jeg hadde en venninne som TS inntil for et år siden.

Vi hadde vært venner i 28 år, barn i samme alder.

Min venninnes daværende kjæreste ringte meg en morgen jeg var på vei ut med barna.

Det hadde vært "episoder" i flere år.

Sviket var enormt, faktisk større fra henne fordi jeg trodde hun var min beste venn.

Jeg trodde vårt vennskap skulle vare livet ut, jeg trodde det var spesiellt siden vi har delt så mange sorger og gleder.

Jeg hadde fortalt henne om alt i vårt forhold, det missbrukte hun til egen fordel.

Hun la seg ikke engang flat eller svarte meg på mine spørsmål, da bestemte jeg meg, og hun ble som fremmed for meg.

Det var vondt å oppdage at hun ikke ville meg vel, hun må ha vært missunnelig.

Ekte Venninner ser ikke på venninners menn med slike øyne, venninners menn er aseksuelle.

Jeg har gitt ekteskapet en sjanse, det er kjempe vanskelig, men jeg må prøve.

Vi har fått ryddet opp i mange ting, men spørsmålet er om vi tåler dette i bagasjen?

Det får tiden vise.

[AnonymBruker]

Hva ble det til trådstarter? Er du lykkelig sammen med din venninnes ex mann, elller gikk det slik det pleier å gå? Viste det seg at han elsket sin kone og hadde deg som leketøy en periode da han trengte litt ekstra opmerksomhet og spenning i livet? De har det kanskje bedre sammen en noen gang? Krisen du genererte fikk øynene deres opp for hva de virkelig hadde sammen? Og du er vel skjøvet ut i kulda som den svikefulle venninna?. -Vel det fortjente du!

Anonymkode: 9e6dd...260

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva ble det til trådstarter? Er du lykkelig sammen med din venninnes ex mann, elller gikk det slik det pleier å gå? Viste det seg at han elsket sin kone og hadde deg som leketøy en periode da han trengte litt ekstra opmerksomhet og spenning i livet? De har det kanskje bedre sammen en noen gang? Krisen du genererte fikk øynene deres opp for hva de virkelig hadde sammen? Og du er vel skjøvet ut i kulda som den svikefulle venninna?. -Vel det fortjente du!

Anonymkode: 9e6dd...260

Bitter much?

Anonymkode: c7f2c...198

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ble det til trådstarter? Er du lykkelig sammen med din venninnes ex mann, elller gikk det slik det pleier å gå? Viste det seg at han elsket sin kone og hadde deg som leketøy en periode da han trengte litt ekstra opmerksomhet og spenning i livet? De har det kanskje bedre sammen en noen gang? Krisen du genererte fikk øynene deres opp for hva de virkelig hadde sammen? Og du er vel skjøvet ut i kulda som den svikefulle venninna?. -Vel det fortjente du!

Anonymkode: 9e6dd...260

Å ha det «bedre enn noen gang» etter den enes utroskap. Vel, kanskje i en kort tid. Men det går over. Jeg lover deg. Du vil aldri være førstevalget.

Anonymkode: f9b65...b9d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Å ha det «bedre enn noen gang» etter den enes utroskap. Vel, kanskje i en kort tid. Men det går over. Jeg lover deg. Du vil aldri være førstevalget.

Anonymkode: f9b65...b9d

Nå her jeg aldri blitt utsatt for dette,  heldigvis. Men jeg har venner som har vært oppi det samme. Elskerinna ble skjøvet ut i kulda mens ekteskapet lever i beste velgående og alle vennene støtter opp om dem. Jeg sier ikke at det er rettferdig, men det er sånn det er. Å svikte en venninne på dette viset er utilgivelig. Tydeligvis er utroskap mindre utilgivelig.

Anonymkode: 9e6dd...260

[Gjest GoldenLioness]

En mann som viser null respekt for sin nåværende kone og mor til sine barn som puler på hennes beste venninne før han i det hele tatt har tatt ut skilsmisse er den verste sorten av sviker og drittsekk.

Hadde han hatt litt selvrespekt og noen gang hatt gode følelser for konen sin og tenkt på henne og barna i stedenfor pikken sin så hadde han i det minste skilt seg før han innledet et seksuelt forhold til en annen.

Du..det du har gjort er utilgivelig. Du har gått bak ryggen til en venninne og pult på mannen hennes mens du står ansikt til ansikt til henne og smiler falskt og later som du bryr deg om henne. Du er egoistisk og selvsentrert. 

Dere er begge to løgnere og svikere. Enkelt og greit. Dere fortjener hverandre.

Dere kommer nok til å få et helvete med barna, hans familie, venner og sånn generelt pga måten dere gjorde dette på om dere bestemmer dere for å fortsette forholdet i det åpne.

Du som venninne burde vært ærlig fra dag én om at du hadde fått følelser du ikke burde for mannen hennes og at du derfor ville trekke deg unna og ikke ha kontakt mer.

Han burde skilt seg fordi hun ikke var den rette og fordi det er det riktige å gjøre når et ekteskap ikke fungerer lenger. Ikke fordi han ville være sammen med deg. 

 

 

Oooog der så jeg at dette var en eldgammel tråd...hvorfor blar noen tilbake til 2011 for å svare på tråder?!?!

Endret 21. april 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

Ja jeg synes alltid det er galt

Anonymkode: 5ce3c...4cc

[FluffyJuggernaut]

Er TS enda her og kan oppdatere oss?  Det er nå 8 år senere, hvordan ente dette?

[Trikken]

På 17.5.2010 den 19.21, Gjest AnonymBruker skrev:

Ja - jeg aner ikke engang hvorfor jeg skriver her inne, det er vel som å frivillig kaste seg til løvene. Men jeg er i en ufattelig vanskelig situasjon, og jeg kan ikke snakke med noen andre om det.

 

Jeg har en venninne jeg har kjent siden studietiden. Vi bor i samme by, og har god kontakt. Siden vi har jevnaldrede barn (jeg er singelmamma til en jente på åtte), har vi funnet på mye sammen, vært på besøk hos hverandre, tilogmed ferietur sammen til Danmark.

Venninnen min er gift med en mann som er noen år eldre enn oss. De ble sammen mens hun jobbet noen år i en annen by, og jeg ble ikke skikkelig kjent med ham før hun flyttet tilbake hit med ham og datteren deres.

 

I begynnelsen var det intet mer enn vennskap mellom meg og mannen hennes, annet enn at jeg følte vi fikk god kontakt og hadde en fin tone. Etterhvert utviklet det seg for min del, jeg merket at jeg begynte å bli betatt av ham, tenkte ofte på ham, og følte stikk av sjalusi når jeg så ham og min venninne sammen. Disse følelsene skremte meg selvsagt veldig, og jeg trakk meg unna en periode. Min venninne ble såret over dette og skjønte ikke hvorfor jeg ikke tok kontakt lenger, og siden jeg var for feig til å fortelle hvorfor, fant jeg på en falsk unnskyldning og gjenopptok kontakten.

 

Jeg slet lenge med disse følelsene som ikke forsvant, og hadde det vondt med meg selv. Datet et par andre menn, men klarte ikke å involvere meg nok følelsesmessig. Gikk kun og lengtet og tenkte på denne mannen. Jeg trodde ikke et øyeblikk at han kunne føle noe for meg tilbake, annet enn at han så på meg som en flott kvinne og en god venn. Så vidt jeg trodde, hadde han og min venninne det greit sammen.

 

Men så, for vel et år siden, begynte noe å oppstå. Hele klisjeen - vi var på fest, min venninne reiste tidlig hjem pga ungen, han og jeg ble sittende og prate, noe beruset begge to - og han fortalte at han trodde han hadde utviklet følelser for meg, noe jeg også fortalte ham. Jeg var "flink" og sa at dette burde vi glemme, min venninne fortjente bedre, vi var voksne mennesker osv.

 

For å gjøre en lang historie kort, vi klarte ikke å glemme det. Etter litt mailing, noen stjålne telefonsamtaler og kafémøter på andre siden av byen, hadde vi sex.

Det siste året har vi hatt et forhold. Det har vært noe sporadisk, ettersom vi har vært veldig bevisste på å ikke la min venninne finne ut hva som skjer. Han har f.eks sagt at han skal bort en helg med jobben, men i stedet er han hos meg (datteren min er selvsagt hos sin far disse gangene).

 

Sterke følelser har virkelig oppstått, vi har innsett at vi elsker hverandre. Vi har flere ganger prøvd å ta til fornuft og bryte, uten at det lar seg gjøre. Jeg føler en vanvittig tomhet når jeg er uten ham, og det samme gjør han. Når jeg er sammen med både han og min venninne, som skjer stadig sjeldnere grunnet fantasifulle unnskyldninger fra min side, må vi virkelig ta oss i nakken for å ikke skrike eller gråte. Hele situasjonen kjennes så grusom og urettferdig.

 

Jeg sliter med en fæl skyldfølelse overfor min venninne, men på mystisk vis er den borte når jeg er med denne mannen. Det kjennes så rett, jeg har aldri følt noe lignende for en mann før. Vi kan snakke om alt, vi tenker og føler det samme, vi har de samme holdningene og verdiene, vi ser likt på hvordan et forhold skal være. Han er veldig glad i sin kone, sier han, men han elsker henne ikke. Han sier tanken på å bli hos henne når han har oppdaget hvordan sterk kjærlighet kan føles, er deprimerende.

 

Vi har i det siste begynt å vurdere å ta steget helt ut - innrømme alt for min venninne, han går fra henne, og vi kan være sammen. Men veien frem mot målet virker utrolig lang og smertefull, full av sårede mennesker. Er det verdt det?

 

Tanken på å svike min venninne slik, er vond å bære, og jeg vet at hun vil hate meg. Det at de har et barn sammen, gjør det enda verre. Men hvis dette er ekte kjærlighet - hvilket jeg vet det er - skal vi da forsake det for å ikke såre noen? Skal vi bryte med hverandre og leve resten av livet i lengsel etter hverandre? Er dette egentlig bedre for min venninne, enn om hun får "slaget" i ansiktet nå, for så å kunne gå videre i livet?

 

Er det alltid galt å "stjele" mannen til en venninne? Jeg ser jo selvsagt at det på mange måter er galt, men er det helt uaktuelt å gjøre det i alle tilfeller? Bør ikke kjærligheten settes over alt?

 

Har noen av dere faktisk gått igjennom dette? Måtte dere slite med dårlig samvittighet resten av livet?

 

Før dere dømmer meg - hva hvis mannen DU elsker og vil dele livet med, tilhørte en annen? Ville du klart å la ham gå og belage deg på et liv uten ham, fordi du ikke ville såre en venninne?

Vennskapet til deg og venninnen din er jo egentlig over. Du har sveket det for lenge siden. Så får dere finne ut hvordan dere skal si det. 

Hun kan jo ikke leve i blindet, kaste bort livet på en mann som elsker deg og vil egentlig ha et liv med deg. Det er ikke rettferdig ovenfor noen.