Alltid galt å "stjele" mannen til en venninne?

[Gjest Kevlarsjäl]

Det er ikke greit å ta mannen til venninna di, uansett hvordan unnskyldning du finner på.

At du "var flink den gangen og sa nei første gang" er en veldig dårlig unnskyldning for utroskap over flere år.

Det er forkastelig å gå bak ryggen hennes i FLERE ÅR og kaste stjålne blikk, for deretter å ha et seksuelt forhold i ett helt år.

Uten å si noe til din venninne.

Personlig ville jeg aldri snakka til deg igjen (om jeg var din venninne) og mannen kunne regna med en skikkelig skyllebøtte.

Dette burde du tatt tak i for flere år siden, dere skulle snakket sammen alle tre om problemet.

Da hadde dama hatt mulighet til å starte et nytt og bedre liv for flere år siden, uten dere til stede.

Kjenner jeg blir sur på deg.

[Rosalie]

Jeg tror på kjærligheten, men jeg tror ikke at det finnes personer som er skjebnebestemte for hverandre, og jeg synes at "i krig og kjærlighet er alt tillat" er en forferdelig regel å leve etter.

Jeg er enig i at mannen til venninnen din har et stort ansvar. Men det har jammen du også! Dere har vært venner i lang tid, barna deres er venner, og hun stoler helt sikkert på deg. Jeg synes man har et ansvar overfor alle mennesker i livet sitt til å oppføre seg på en skikkelig måte mot dem. Og å ha seg med bestevenninnens mann er rett og slett stygt. Både av deg og av ham.

Jeg dømmer ikke følelsene dine. Men jeg dømmer definitivt handlingene dine. Og hans, selvsagt. Å få til et velfungerende nyfamilieforhold med den forhistorien dere har, tror jeg blir veldig, veldig vanskelig.

Kloke ord fra en klok dame.

For øvrig vil en forelskelse som ikke får næring dø ut i løpet av et år eller to. Så jeg råder deg til å kutte med mannen til venninnen din, gi beskjed til venninnen at du har falt for mannen hennes og derfor trekker deg unna til du får kontroll på følelsene dine, og ikke ha mer kontakt med de enn nødvendig ifm. deres barns vennskap. Still deg aldri i situasjonen hvor du er på tomannshånd med mannen hennes (hun kommer sikkert til å holde dere under ekstra oppsyn når hun vet at du er betatt av mannen hennes). Gråt dine tårer med Bridget Jones på DVD og is rett fra boksen, også går du videre med livet ditt. Forelskelser kommer og går enten man er i forhold eller ei, men man dør ikke eller går ikke miserabel gjennom livet bare fordi man lar en forelskelse eller fem bare passere.

[Gjest Tidssone]

Man kan ikke stjele et menneske.

Dersom man forelsker seg, så har man valg, selv om man er i et forhold, eller den man forelsker seg i er partneren til en nær venn.

Disse to menneskene har tatt sine valg.

Hvorfor er det verre at venninnen får en solid kjærlighetssorg enn at trådstarter får det?

Dersom jeg hadde vært venninnen til trådstarter, hadde jeg oppretthold venninneforholdet, selv om mannen min flyttet sammen med venninnen min. Kan ikke tenke meg en verre hevn enn å være den perfekte eksen.

[Gjest brutal_mann]

Det var da veldig så sinte folk var i denne tråden. TS har ikke gjort noe som helst galt. Det er ikke hennes ansvar å se til at andre er trofaste. det er et fullt og helt personlig ansvar.

Det er heller ikke TS sitt ansvar å se til at kjærligheten varer evig for andre. I krig og kjærlighet ER alt tillatt. Også å rappe venner sine partnere. Når det kommer til kjærlighet så er det den sterkeste sin rett som teller, alltid!

TS har ikke gjort annet enn å tilby en mann sin kjærlighet. Det er opp til han å takke ja eller nei. Og takker han ja så får TS det hun vil ha.

Eneste kravet jeg stiler til mennesker er at de er villige til å ta konsekvensen av sine handlinger.

[Gjest Gjest]

Jeg et av mange barn som ble rammet av at en av mine foreldre fant ut at denne skulle bli sammen med en av mine barndoms venner sine foreldre.

To familier ble brutt opp. Mine barndomsvenner, vi snakker aldri sammen lenger. Ingen ønsker å møte den "andre", hverken i min familie eller i den andre. Det er med andre ord to mennesker som lever med valgene de gjorde den gangen den dag i dag 15 år etter. Barna misliker dem og noen av oss hater dem begge, tidligere partnere og øvrig familie vil ikke se dem de heller, og de som vil se dem vil kun ha noe å gjøre med den ene partneren.

Jeg kan garantere deg at slikt får konsekvenser, for valgene dine påvirker omgivelsene dine og de reagerer ikke nødvendigvis veldig positivt.

[Gjest Lilo]

Jeg prøvde å la være å skrive her, men jeg må bare.

Jeg forstår ikke hvordan dere som sier at TS ikke har noe ansvar, tenker. TS er ikke en random kvinne som mannen har plukket opp (selvom jeg mener bestemt at uansett hvem den andre kvinnen er, så skal man ha empati nok til å holde seg unna opptatte menn, men jeg vet at mange her inne mener at så lenge den andre kvinnen ikke kjenner kona så er det greit for hennes del).

Altså, dette er to venninner som har barn som også er venner. TS omgås venninna og mannen, hun har vært på besøk hos dem, vært på ferietur med henne osv.

Det er hårreisende at du faktisk spør om det du gjør er galt,TS. Bare fordi du "vet at det er ekte kjærlighet" så kan du gjøre hva du vil? Du er ingenting annet enn sinnsykt egoistisk. Jeg syns synd på barnet ditt. Ikke bare pga handlingene dine, men pga verdiene du lærer barnet.

Det er en ting å utvikle følelser for noen, men det er en helt annen ting å handle. Jeg dømmer dine handlinger, uten tvil. Da følelsene var på sitt "verste", kunne du gått til venninna di og vært ærlig om at du er betatt av hennes mann og fortalt henne at du trekker deg vekk. Hun hadde sikkert syns det er ubehagelig eller surt at du har følelser for mannen hennes, men hun hadde hvertfall følt at du var ærlig og forstått din situasjon.

At du istedet, lyver og går bak ryggen hennes og hopper på mannen hennes mens hun aner fred og ingen fare, det er helt uakseptabelt. Det er kriminelt i min bok.

Mannen er en utro dritt. Du er helt blåst i hodet om du ikke ser at han kan gjøre det samme mot deg bare fordi "det er ekte kjærlighet".

Det er en skam å kalle dette kjærlighet. Rett og slett flaut. Det er synd at ditt barn har deg som forbilde, og ingen andre.

Du burde gå til denne venninna di og fortelle henne hvor dårlig venn du er og hva du har gjort.

Jeg håper at venninna di går fra mannen sin, slik at han kan bli sammen med deg. Så kan dere oppleve denne kjærligheten fullt ut. Hvis ikke karma biter dere to i ræva om noen måneder eller år, såå...nei da blir jeg vegetarianer. Og de som kjenner meg, vet at det er usannsynlig.

[Minttu]

Jeg prøvde å la være å skrive her, men jeg må bare.

Jeg forstår ikke hvordan dere som sier at TS ikke har noe ansvar, tenker. TS er ikke en random kvinne som mannen har plukket opp (selvom jeg mener bestemt at uansett hvem den andre kvinnen er, så skal man ha empati nok til å holde seg unna opptatte menn, men jeg vet at mange her inne mener at så lenge den andre kvinnen ikke kjenner kona så er det greit for hennes del).

Altså, dette er to venninner som har barn som også er venner. TS omgås venninna og mannen, hun har vært på besøk hos dem, vært på ferietur med henne osv.

Det er hårreisende at du faktisk spør om det du gjør er galt,TS. Bare fordi du "vet at det er ekte kjærlighet" så kan du gjøre hva du vil? Du er ingenting annet enn sinnsykt egoistisk. Jeg syns synd på barnet ditt. Ikke bare pga handlingene dine, men pga verdiene du lærer barnet.

Det er en ting å utvikle følelser for noen, men det er en helt annen ting å handle. Jeg dømmer dine handlinger, uten tvil. Da følelsene var på sitt "verste", kunne du gått til venninna di og vært ærlig om at du er betatt av hennes mann og fortalt henne at du trekker deg vekk. Hun hadde sikkert syns det er ubehagelig eller surt at du har følelser for mannen hennes, men hun hadde hvertfall følt at du var ærlig og forstått din situasjon.

At du istedet, lyver og går bak ryggen hennes og hopper på mannen hennes mens hun aner fred og ingen fare, det er helt uakseptabelt. Det er kriminelt i min bok.

Mannen er en utro dritt. Du er helt blåst i hodet om du ikke ser at han kan gjøre det samme mot deg bare fordi "det er ekte kjærlighet".

Det er en skam å kalle dette kjærlighet. Rett og slett flaut. Det er synd at ditt barn har deg som forbilde, og ingen andre.

Du burde gå til denne venninna di og fortelle henne hvor dårlig venn du er og hva du har gjort.

Jeg håper at venninna di går fra mannen sin, slik at han kan bli sammen med deg. Så kan dere oppleve denne kjærligheten fullt ut. Hvis ikke karma biter dere to i ræva om noen måneder eller år, såå...nei da blir jeg vegetarianer. Og de som kjenner meg, vet at det er usannsynlig.

Som om jeg skulle sagt det selv

[Gjest Chickpea]

Det var for en tid tilbake følelser mellom meg og en kompis til mannen min, man merket at det var en ganske elektrisk stemning mellom oss og at vi begge automatisk søkte litt nermere hverandre. Ingen av oss handla noen gang på dette, vi trakk oss begge unna om den ene søkte noe nærmere, og begge snudde seg aktivt vekk når vi merka vi egentlig søkte nermere hverandre. Vi snakka aldi om det, sendte aldri lange blikk og begge overså det lille frøet av tiltrekkning som fantes. På grunn av dette har tiltrekkningen gått over fra begges side og det er ikke lenger på noen måte noe tiltrekkning mellom oss, i dag er vi gode venner og følelsene gikk over fordi de aldri fikk mulighet til å gro.

Man velger ikke hvem man har kjemi med og hvem man tiltrekkes av, men man kan likevel velge litt hvem man faller for og hvem man utvikler sterkere følelser for. Unngår jeg personen, holder avstand og passer på å snu fokuset tilbake på min mann så får jeg ikke følelser for andre. Dette har jeg erfart flere ganger. Jeg tiltrekkes lett av andre, men det er ikke noe problem å overse den lille tiltrekkningen og snu fokuset tilabke på min mann som tross alt er den beste i hele verden.

Det er altså ikke slik at man uskyldig havner i seng med mannen til ei venninne. Kompisen til mannen min trakk seg unna meg når ham merket at han ønsket å være nermere meg, han snudde seg vekk, søke aktivt kontakt med andre og passa på å ikke være alene med meg. Det er dette som er det rette å gjøre dersom man kjenner at man er tiltrukket av noen man ikke skal være dette av. Gjør man det VIL følelsene gå over, fordi de aldri får liv til å vokse seg frem til noe mer. Så ja, det er ALLTID galt å gå etter mannen til venninna, uansett hvor enn glad man er i hverandre. Når man har tillat følelsene å vokse frem på den måten har man allerede gjort noe galt. Han kunne også ha snudd fokuset tilbake til henne, så der har begge gjort noe galt og er ikke uskyldige hvor dere ikke kan noe for at dere føler på denne måten. Dere kunne nemlig stoppet dette begge to, for dette er ikke noe som skjer med mindre man lar det skje. Tiltrekkning gror ikke til forelskelse om man aktivt motkjemper følelsen og forelskelse gror ikke til å elske med mindre man handler på forelskelsen. Tiltrekkning og forelskelse går over, slik er det bare. Dere kunne begge ha vente til det gikk over og ikke latt det bli noe mer. Du valte likevel å sette deg selv foran henne, deres barn og ditt barn. En superegoistisk handling og ja, veldig veldig gal.

Veldig bra skrevet!!

[Gjest AnonymBruker]

Ja, det er galt, hver gang, alltid.

[Gjest brutal_mann]

Jeg et av mange barn som ble rammet av at en av mine foreldre fant ut at denne skulle bli sammen med en av mine barndoms venner sine foreldre.

To familier ble brutt opp. Mine barndomsvenner, vi snakker aldri sammen lenger. Ingen ønsker å møte den "andre", hverken i min familie eller i den andre. Det er med andre ord to mennesker som lever med valgene de gjorde den gangen den dag i dag 15 år etter. Barna misliker dem og noen av oss hater dem begge, tidligere partnere og øvrig familie vil ikke se dem de heller, og de som vil se dem vil kun ha noe å gjøre med den ene partneren.

Jeg kan garantere deg at slikt får konsekvenser, for valgene dine påvirker omgivelsene dine og de reagerer ikke nødvendigvis veldig positivt.

Og da er kjernespørsmålet, er DE TO lykkelige? I så fall tok de ett riktig valg.

[Piper]

Og da er kjernespørsmålet, er DE TO lykkelige? I så fall tok de ett riktig valg.

Tror du virkelig at to mennesker kan være skikkelig lykkelig, når hele familien har tatt avstand fra de? Jeg kjenner nok ikke mange som ville klart det, men så er vi kanskje litt annerledes bygget da, med det som kalles moral og empati for andre mennesker.

[Gjest brutal_mann]

Tror du virkelig at to mennesker kan være skikkelig lykkelig, når hele familien har tatt avstand fra de? Jeg kjenner nok ikke mange som ville klart det, men så er vi kanskje litt annerledes bygget da, med det som kalles moral og empati for andre mennesker.

Ja det tror jeg. En del familie er det tross alt en lettelse å bli kvitt. Og om en finner sin ene store kjærlighet så er ikke resten av verden så veldig viktig.

[Piper]

Ja det tror jeg. En del familie er det tross alt en lettelse å bli kvitt. Og om en finner sin ene store kjærlighet så er ikke resten av verden så veldig viktig.

Om man mener det om sine egne barn, sier det utrolig mye om deg som person. Men for all del, den "store" kjærligheten er jo viktigere enn alt annet, inkludert sine egen barn osv. Yep, da får man et veldig lykkelig liv

og to mennesker som tenker slik, har det iskkert fantastisk sammen. Der det bare er de to i hele verden, og de behøver ikke bry seg om noen andre. For et fantastisk flott liv de må få, uten venner, uten familie, bare de to. Veldig lykkelig

Endret 19. mai 2010 av Piper

[Gjest brutal_mann]

Om man mener det om sine egne barn, sier det utrolig mye om deg som person. Men for all del, den "store" kjærligheten er jo viktigere enn alt annet, inkludert sine egen barn osv. Yep, da får man et veldig lykkelig liv

og to mennesker som tenker slik, har det iskkert fantastisk sammen. Der det bare er de to i hele verden, og de behøver ikke bry seg om noen andre. For et fantastisk flott liv de må få, uten venner, uten familie, bare de to. Veldig lykkelig

Riktig. DE TO er lykkelige. Og det er fet som betyr noe.Så vidt meg bekjent så er et hvert individ ansvarlig for å skape sitt eget lykkelige liv. jeg ser rett og slett ikke problemet. Det er ikke opp til andre å bestemme om disse to skal være lykkelige eller ei. det er opp til dem selv. Andre rundt må rett og slett finne sin egen lykke. Det er tross alt slik verden fungerer.

[Gjest AnonymBruker]

Riktig. DE TO er lykkelige. Og det er fet som betyr noe.Så vidt meg bekjent så er et hvert individ ansvarlig for å skape sitt eget lykkelige liv. jeg ser rett og slett ikke problemet. Det er ikke opp til andre å bestemme om disse to skal være lykkelige eller ei. det er opp til dem selv. Andre rundt må rett og slett finne sin egen lykke. Det er tross alt slik verden fungerer.

Det er ironisk å se dette komme fra deg, brutal mann, du som synes å være meget bitter på grunn av diverse kjerringtroll du har vært så uheldig å møte på din vei.

Kan du ikke da leve etter denne regelen selv - legg av deg bitterheten og finn din egen lykke, på tross av alle uheldige damebekjentskaper du har møtt på i løpet av livet.

Selv mener jeg at man til en viss grad er ansvarlig for andres lykke, og etter min mening burde TS og venninnens mann skamme seg.

[Gjest brutal_mann]

Det er ironisk å se dette komme fra deg, brutal mann, du som synes å være meget bitter på grunn av diverse kjerringtroll du har vært så uheldig å møte på din vei.

Kan du ikke da leve etter denne regelen selv - legg av deg bitterheten og finn din egen lykke, på tross av alle uheldige damebekjentskaper du har møtt på i løpet av livet.

Selv mener jeg at man til en viss grad er ansvarlig for andres lykke, og etter min mening burde TS og venninnens mann skamme seg.

Det er leveregelen alle får servert. Slik sett er det rett og rimelig at dette gjelder på alle felt i livet

Forøvrig så har jeg ikke noe imot de mennene som har stukket av med mine ekser. Det er jo ikke mennene som hadde en forpliktelse til meg. Aldri vil jeg heller trygle en kvinne om å bli. Enten vil hun ha meg, eller så vil hun ikke. Vil hun ikke så får hun finne på noe annet.

[sebra]

Skjønner jo at han stakk. Noe så dumt å hate noen slik...pga hva?? At han ikke elsket deg lenger? Skulle du da liksom tjoret han fast? Noe så dumt.

så fordi han kanskje ikke hadde følelser for henne så er det helt greit og være utro?og attpåtil, med en venninde?

[Gjest hubu]

så fordi han kanskje ikke hadde følelser for henne så er det helt greit og være utro?og attpåtil, med en venninde?

Og attpåtil i et helt år, bak ryggen hennes?

[Sasha Sasha]

Ja - jeg aner ikke engang hvorfor jeg skriver her inne, det er vel som å frivillig kaste seg til løvene. Men jeg er i en ufattelig vanskelig situasjon, og jeg kan ikke snakke med noen andre om det.

Jeg har en venninne jeg har kjent siden studietiden. Vi bor i samme by, og har god kontakt. Siden vi har jevnaldrede barn (jeg er singelmamma til en jente på åtte), har vi funnet på mye sammen, vært på besøk hos hverandre, tilogmed ferietur sammen til Danmark.

Venninnen min er gift med en mann som er noen år eldre enn oss. De ble sammen mens hun jobbet noen år i en annen by, og jeg ble ikke skikkelig kjent med ham før hun flyttet tilbake hit med ham og datteren deres.

I begynnelsen var det intet mer enn vennskap mellom meg og mannen hennes, annet enn at jeg følte vi fikk god kontakt og hadde en fin tone. Etterhvert utviklet det seg for min del, jeg merket at jeg begynte å bli betatt av ham, tenkte ofte på ham, og følte stikk av sjalusi når jeg så ham og min venninne sammen. Disse følelsene skremte meg selvsagt veldig, og jeg trakk meg unna en periode. Min venninne ble såret over dette og skjønte ikke hvorfor jeg ikke tok kontakt lenger, og siden jeg var for feig til å fortelle hvorfor, fant jeg på en falsk unnskyldning og gjenopptok kontakten.

Jeg slet lenge med disse følelsene som ikke forsvant, og hadde det vondt med meg selv. Datet et par andre menn, men klarte ikke å involvere meg nok følelsesmessig. Gikk kun og lengtet og tenkte på denne mannen. Jeg trodde ikke et øyeblikk at han kunne føle noe for meg tilbake, annet enn at han så på meg som en flott kvinne og en god venn. Så vidt jeg trodde, hadde han og min venninne det greit sammen.

Men så, for vel et år siden, begynte noe å oppstå. Hele klisjeen - vi var på fest, min venninne reiste tidlig hjem pga ungen, han og jeg ble sittende og prate, noe beruset begge to - og han fortalte at han trodde han hadde utviklet følelser for meg, noe jeg også fortalte ham. Jeg var "flink" og sa at dette burde vi glemme, min venninne fortjente bedre, vi var voksne mennesker osv.

For å gjøre en lang historie kort, vi klarte ikke å glemme det. Etter litt mailing, noen stjålne telefonsamtaler og kafémøter på andre siden av byen, hadde vi sex.

Det siste året har vi hatt et forhold. Det har vært noe sporadisk, ettersom vi har vært veldig bevisste på å ikke la min venninne finne ut hva som skjer. Han har f.eks sagt at han skal bort en helg med jobben, men i stedet er han hos meg (datteren min er selvsagt hos sin far disse gangene).

Sterke følelser har virkelig oppstått, vi har innsett at vi elsker hverandre. Vi har flere ganger prøvd å ta til fornuft og bryte, uten at det lar seg gjøre. Jeg føler en vanvittig tomhet når jeg er uten ham, og det samme gjør han. Når jeg er sammen med både han og min venninne, som skjer stadig sjeldnere grunnet fantasifulle unnskyldninger fra min side, må vi virkelig ta oss i nakken for å ikke skrike eller gråte. Hele situasjonen kjennes så grusom og urettferdig.

Jeg sliter med en fæl skyldfølelse overfor min venninne, men på mystisk vis er den borte når jeg er med denne mannen. Det kjennes så rett, jeg har aldri følt noe lignende for en mann før. Vi kan snakke om alt, vi tenker og føler det samme, vi har de samme holdningene og verdiene, vi ser likt på hvordan et forhold skal være. Han er veldig glad i sin kone, sier han, men han elsker henne ikke. Han sier tanken på å bli hos henne når han har oppdaget hvordan sterk kjærlighet kan føles, er deprimerende.

Vi har i det siste begynt å vurdere å ta steget helt ut - innrømme alt for min venninne, han går fra henne, og vi kan være sammen. Men veien frem mot målet virker utrolig lang og smertefull, full av sårede mennesker. Er det verdt det?

Tanken på å svike min venninne slik, er vond å bære, og jeg vet at hun vil hate meg. Det at de har et barn sammen, gjør det enda verre. Men hvis dette er ekte kjærlighet - hvilket jeg vet det er - skal vi da forsake det for å ikke såre noen? Skal vi bryte med hverandre og leve resten av livet i lengsel etter hverandre? Er dette egentlig bedre for min venninne, enn om hun får "slaget" i ansiktet nå, for så å kunne gå videre i livet?

Er det alltid galt å "stjele" mannen til en venninne? Jeg ser jo selvsagt at det på mange måter er galt, men er det helt uaktuelt å gjøre det i alle tilfeller? Bør ikke kjærligheten settes over alt?

Har noen av dere faktisk gått igjennom dette? Måtte dere slite med dårlig samvittighet resten av livet?

Før dere dømmer meg - hva hvis mannen DU elsker og vil dele livet med, tilhørte en annen? Ville du klart å la ham gå og belage deg på et liv uten ham, fordi du ikke ville såre en venninne?

Jeg mener også at kjelighet burdde gå over alt annet. Da tenker jeg mere på kjeligheten en har for seg og sine, kjærligheten en har for sine venner, kjærligheten og omsorgen en har til sine barn. Jeg tenker mere på kjærlighet som omsorg og det og bry seg om noen samme hva.

Jeg synes også at kjærligheten burde gå over alt derfor skal en ikke svikte sine barn ei heller sine venner...

Når du sier kjærligheten dere har til hverandre høres det mere ut som om du vil tenke på deg og dere og ikke på andre.

Det ville vært kjipt om drømmemannen tilhørte en annen men det hadde vært verre om jeg ødela så mye for min venninne og hennes barn. Det tror jeg ikke jeg ville taklet. Dessuten ville jeg ikke klart og blitt sammen med noen som ble sammen med konen sin venninne, for det er for meg en uskreven regel som en aldri bryter. Hvem vil gjøre sin kone så vondt for å tilfredstille seg selv? Hvem er et slikt menneske? Hvordan klarer de og leve med seg selv?

Jeg tror ikke en kan stjele lykke for å selv bli lykkelig. Jeg ville hvertfall gått rundt med en evig klump i magen og tenkt at jeg levde på en annens lykke.

[AngeliqueW]

Jeg har også vært i din venninnes sko. Nå var ikke den andre kvinnen en venninne av meg, men en veldig koselig og hyggelig kollega.

Da hele saken kom frem for en dag (jeg avslørte dem), og de påstod begge at det kun var sex. De hadde da gått bak min rygg i halvannet år.

Jeg avsluttet forholdet, og flyttet for meg selv med barna. Min eks lovet meg og familien sin at han skulle avslutte forholdet med kollegaen sin.

Etter et halvår alene ble de sammen, og har i dag ett barn sammen. Samarbeidet oss imellom (jeg har tre barn med min eks) fungerer greit, men ikke takket være dem.

Jeg kunne godt vært en bitch, men det gavner ikke barna.

Den dagen mine barn har blitt store og kommer og spør hvorfor vi skiltes, skal de få sannheten. Så fortiden kommer til å innhente dem en vakker dag. Det er ikke min jobb å forsvare de to som dyttet meg utfor stupet og sørget for at jeg var arbeidsufør i flere år på grunn av depresjon og angstanfall.

Det tyngste, men viktigste man kan gjøre som menneske er å gjøre det rette, selv om det strir imot ens egne ønsker.

Tråden er ryddet i hht. reglene

Kristin-mod

Endret 20. mai 2010 av Kristin