Alltid galt å "stjele" mannen til en venninne?

[Gjest Gjest]

TS: Hvis han virkelig elsker deg, hva er da bedre, at han blir i et forhold med en han ikke elsker, eller at han blir sammen med en han virkelig elsker?

Jeg skjønner godt ditt dilemma. Men først angående venninnen, du har ikke noe ansvar overfor henne. Det er det kun han som har. Og det er opp til han å finne ut av hva han vil med forholdet til henne. Hvis han kommer i en situasjon i fremtiden hvor han er singel og ønsker å bli sammen med deg så er det ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for at han er.

Elsker du han og han elsker deg og dere blir sammen så forstår jeg ikke helt hva det er å ha så dårlig samvittighet for?

Det er han som må ta stilling her, ikke du. Du må konfrontere han og spørre han hva han vil. Og det gjelder ikke bare forholdet han har nå, han må også tenke over barnet og hva han vil der.

Det er han som er i en vanskelig situasjon, ikke du.

Men blir han singel så er det jo bare positivt at du og han elsker hverandre.

Men hvis han velger bort det fine dere har, den kjærligheten, så prøv å glemme han så godt du kan og gå videre. Det er nemlig ikke sunt å elske noen som ikke elsker deg igjen.

Jeg har mange venner. Mange nære venner. Så ikke bekymre deg for meg vennen. Men takk for omtanken!

TS går ikke inn for å såre venninnen sin hvis mannen til venninnen går fra henne. Det er det han som gjør. Og TS har ikke ansvar for det. Det er helt og holdtent hans ansvar. Og hvis han elsker TS, hvorfor skal han da ikke gjøre det? Det er hans valg, ikke TS sitt valg.

Hvis venninnen blir sur så skal hun bli det på sin da eks, ikke på TS. Det er ikke TS sin feil at mannen til venninnen hennes elsker TS.

Hvis mannen til venninnen til TS skiller seg og blir singel så er det bare hyggelig siden TS og han da kan bli sammen, siden de elsker hverandre. Hva er vel bedre enn å velge kjærligheten?

Oi oi oi! Hvilket airhead er det som har skrevet dette?

Nei, så klart, det er jo ingen andre relasjoner man har noe ansvar i her i verden enn overfor partneren... Hallo, har man ikke noe ansvar overfor venner og venninner? Er det helt greit å såre venninner, for ikke å snakke om å knuse hele deres tilværelse, bare fordi man ikke er gift med dem?

Og har venninnen ingen grunn til å bli sur?

Vel, du har kanskje noen uskrevne regler om at bedratte parter kun kan bli sur på partneren sin, men i den virkelige verden så kan de bli sur på hvem de vil. Med god grunn! Og spesielt hvis det i tillegg er en nær venninne.

Mannen hadde forresten ikke klart å være utro alene, og han hadde definitivt ikke klart å utvikle så dype følelser om ikke hun hadde gitt næring til forholdet. Hadde hun hatt litt gangsyn, så hadde det hele endt med at han var litt betatt en gang, men det gikk over. De er ikke de første her i verden som føler de er stormende forelsket og de eneste rette for hverandre. Jeg tror de fleste har opplevd det opptil flere ganger. Og det blir spesielt dypt siden det ikke er "lovlig". Hadde det vært "lovlig" så hadde man ikke trengt all den frustrasjonen og lengselen som ligger i denne situasjonen. Da hadde det blitt en "vanlig" forelskelse.

Håper inderlig du ikke mener dette alvorlig. Isåfall; prøv å se det fra en annen vinkel. Hvis din nære venninne hadde stjålet mannen din og faren til barnet ditt, gått bak ryggen din i et år og deretter flyttet sammen med han og "overtatt" barnet ditt halvparten av tiden, ville du synes det var greit fordi de måtte jo ikke forsake ekte kjærlighet, slik som deres?? Og

[Piper]

Jeg har mange venner. Mange nære venner. Så ikke bekymre deg for meg vennen. Men takk for omtanken!

TS går ikke inn for å såre venninnen sin hvis mannen til venninnen går fra henne. Det er det han som gjør. Og TS har ikke ansvar for det. Det er helt og holdtent hans ansvar. Og hvis han elsker TS, hvorfor skal han da ikke gjøre det? Det er hans valg, ikke TS sitt valg.

Hvis venninnen blir sur så skal hun bli det på sin da eks, ikke på TS. Det er ikke TS sin feil at mannen til venninnen hennes elsker TS.

Hvis mannen til venninnen til TS skiller seg og blir singel så er det bare hyggelig siden TS og han da kan bli sammen, siden de elsker hverandre. Hva er vel bedre enn å velge kjærligheten?

Hvem venninnen blir sur på er helt og holdent hennes valg, og i slike tilfeller som dette regner jeg med at hun blir sur på begge to. Så kan du leve i den drømmeverden du vil, med å tro at venninnen bare blir sur på mannen sin.

Og jeg regner emd at alle dine venner kjenner denne siden av deg, for hadde noen av mine venner bare tenkt det ville jeg avsluttet vennskapsforholdet med vedkommende. da eier man null respekt for sine venner, og slike venner kan jeg fint klare meg uten.

Men for all del, lev i drømmeverden din, men regner med at boblen rundt den vil sprekke før eller siden. men det ville jo vært helt klart at din partner skulle hatt et forhold til din venn i nesten et år, for så gå i fra deg, og du da ville bare vært sur på han. Men du hadde støttet vennen din og vært glad på hennes vegne siden hun nå fikk mannen i sitt liv. Det at hun ahr vært en medvirkende årsak til at du har det vondt, teller ikke, det at hun har vært din venn og gått bak ryggen på deg på den måten teller ikke, for alt som teller er den personen du har levd med. For man har ikke noe forhold eller ansvar ovenfor noen andre mennesker i livet, bortsett fra den personen man er gift med.

mener du da at det ville vært greit for deg å ha et forhold med ditt barns kjæreste? Og at ditt barn ikke kan bli sur på deg, for barnet må bare bli sur på kjæresten sin, for det er bare kjæresten man ahr et ansvar ovenfor. mener du det? Eller er det annerledes? Og mener du det er annerledes, da vil jeg veldig gjerne vite hvorfor, for du er ikke gift med dine barn, og har derfor ikke noe ansvar ovenfor de n¨år de har blitt voksne.

[Gjest mann]

Oh my god TS. Litt av en situasjon du har rotet deg opp i. Du får null sympati fra meg. Stakkars venninna di og stakkars barnet hennes. De to får min sympati, ikke DU og ikke han taperen hun er sammen med.

Det dere to har gjort er galt på alle måter.

[Gjest Anjelika]

Man kan så klart ikke noe for hvem man faller for

Ikke enig.

Synes hele problemstillingen blir veldig "romantisert" av TS og et par andre her. Man skal kjempe for kjærligheten, ville du latt den du elsket gå osv. Har sett det skje før, folk gjør slikt bedrageri til den reneste Romeo&Julie-historien, det er nesten så det bare er enda mer romantisk at det er hindringer i veien for deres udødelige kjærlighet.

Det går faktisk an å la den du elsker gå, spesielt om du bare hadde kuttet det før dere begynte å elske hverandre. Mulig skaden allerede er skjedd nå, men ts og mannen kunne faktisk hindret det. Man har en viss kontroll over hva man føler og full kontroll over hvordan man handler, det går ikke an å fraskrive seg alt ansvar og legge det over i skjebnens hender. Det har gått veldig langt nå da, siden ts var svak nok til å handle på den første tiltrekningen så tviler jeg på hun er sterk nok til å kutte nå.

Utrolig vanskelig å finne en løsning nå da.. om det ender i skilsmisse for dem så mener jeg at du skal holde deg langt borte fra den mannen veldig veldig lenge. Jeg tror skilsmisse er hardt nok om ikke han skal flytte sammen med bestevenninnen rett etterpå.

[Gjest per]

Ønsker deg ingenting godt TS. Håper bare at venninna de kommer seg bort fra både deg og mannen hennes. Hun fortjener virkelig bedre enn dette. Hvordan våger du forresten kalle henne venninne? Uansett, ønsker deg alt vondt. Håper det smaker.

[Sugerøret]

en kan ikke stjele noens partner ,om partnerskapet er sterkt og basert på gjensidig kjærlighet.

Et forhold som skranter,enten på ene eller andre måten- da kan alt mulig skje.

men ordet stjele blir helt feil. Du kan ikke stjele noen fra en de virkelig elsker.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har mange venner. Mange nære venner. Så ikke bekymre deg for meg vennen. Men takk for omtanken!

TS går ikke inn for å såre venninnen sin hvis mannen til venninnen går fra henne. Det er det han som gjør. Og TS har ikke ansvar for det. Det er helt og holdtent hans ansvar. Og hvis han elsker TS, hvorfor skal han da ikke gjøre det? Det er hans valg, ikke TS sitt valg.

Hvis venninnen blir sur så skal hun bli det på sin da eks, ikke på TS. Det er ikke TS sin feil at mannen til venninnen hennes elsker TS.

Hvis mannen til venninnen til TS skiller seg og blir singel så er det bare hyggelig siden TS og han da kan bli sammen, siden de elsker hverandre. Hva er vel bedre enn å velge kjærligheten?

Så hvis en av dine venninner la seg etter din mann, ville du ha syntes det var hyggelig?

Jeg blir helt matt av å lese innlegget ditt....jeg er glad jeg ikke er en av dine mange nære venner, for du vil tydeligvis ikke tenke 2 ganger før du dolker noen av dem i ryggen.

[Gjest AnonymBruker]

For din del gråter man noen tårer i senga, deretter holder man fingrene av fatet siden mannen er i et forhold.

Når det gjelder mannen her, så bryter han enten først ut av forholdet, eller prøver å gjøre en innsats for at forholdet skal bestå.

Man hopper altså ikke i seng med hverandre fordi man er kåt på hverandre og har utviklet "følelser".

Det dere har gjort er bakholdsangrep, og det er ikke rettferdig overfor din "venninne" at hun skal måtte leve en livsløgn.

Det eneste rette nå er å få alle kort på bordet og vente på at "the shit hits the fan", men som man sår høster man.

[Barcelone]

Dette er ikke bra. Jeg ville kuttet relasjonen med en eneste gang. Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg forelsket meg i en som var i et forhold med ei anna jente. Vi gjorde det slutt flere ganger, men det var et begjær mellom oss som virket umulig å bryte. Angrer på at jeg ikke var strengere (men jeg som så mange andre i samme situasjon tenkte at vi skulle klare oss) og på sett og vis så var det vel fortjent. De hele endte med at han sviktet meg på en helt ubeskrivelig grusom måte (skal ikke gå in på detaljene her). Statistisk sett har forhold som starter med utroskap utrolig lav sjanse for å vedvare. Jeg ville uansett ALDRI ha gjort noe sånt mot ei venninne av meg. Akkurat det synes jeg faktisk er det verste. At du med vilje og vitende har et forhold til din venninnes ektemann og far til hennes barn. Det er faktisk helt forkastelig av deg. Tenk om det hadde vært deg? Hvordan hadde du følt det?

[Gjest gjest]

Det er aldri lov å gjøre sånt mot sin venninne. Antakelig bryr TS seg søtten om de rådene hun får her; hun og "kjæresten" kommer nok til å fortsette. Jeg har nettopp vært gjennom tilsvarende sak, men her er det jeg som er lurt og bedratt og jeg kan bare si deg at det er ikke lett med barn oppi det hele. Det er et helvete med barn, familie, venner osv osv. Nei, ikke ødelegg livet for mennesker du (kanskje) bryr deg om.

[O'hara]

Jeg skjønner du har store følelser for denne mannen, og hvem vet, kanskje han er "mannen i ditt liv"?

Nå tror ikke jeg at det bare finnes en stor kjærlighet, men flere, og de kommer i ulik innpakning. Og i dette tilfellet hadde nok jeg holdt fingrene fra fatet. Prisen er rett og slett for høy.

Følelser er noe man ikke kan gjøre noe med, men handlingene, de er det du som bestemmer. Jeg synes både du og mannen i dette tilfellet burde ha holdt dere for gode til å gjøre dette.

Håper virkelig det ordner seg. For dere alle sammen.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg kan godt forestille meg situasjonen din TS og jeg har vært i en lignende, men uten at damen var min venninne. Jeg syntes det var ille nok om jeg ikke kjente henne, men det gjorde ikke utslag nok i min samvittighet rundt å starte ett forhold til en annens mann. Men hadde det vært min venninne hadde jeg regnet det som avsluttet den dagen jeg hadde erkjent mine følelser ovenfor hennes mann.

Men for meg var det viktig at jeg ikke ble valgt som en erstatning til ett litt lunkent forhold, at han faktisk ville ut av sitt forhold fordi forholdet han var i var feil og ikke fordi han hadde funnet noe bedre en liten stund (selv om vi brukte ordet elske hverandre begge to). At det ble en slags ryddighet i det han gjorde selv om det ble startet feil. Og for at jeg selv skulle kunne stole på hans valg videre hvis jeg skulle leve med han.

Så han fikk beskjed om å ordne opp i sitt forhold med tanke på at han ville avslutte det, uten garantien om at jeg kom til å vente på han. Men at han skulle ta kontakt når han hadde avsluttet.

Og gjett hva, han valgte å bli hos sin kone og jobbe med forholdet sitt der.

Etter det jeg vet så har de klart seg bra. Og selv om det for meg var ett helvete på jord når han valgte å bli så er jeg sjeleglad nå for at det ble som det ble.

[Gjest Krizzy]

Dette er alltid galt!

Det kan ikke forsvares på noen måte.

Skam deg! Du har ingen sympati fra meg.

[Gjest AnonymBruker]

Det var for en tid tilbake følelser mellom meg og en kompis til mannen min, man merket at det var en ganske elektrisk stemning mellom oss og at vi begge automatisk søkte litt nermere hverandre. Ingen av oss handla noen gang på dette, vi trakk oss begge unna om den ene søkte noe nærmere, og begge snudde seg aktivt vekk når vi merka vi egentlig søkte nermere hverandre. Vi snakka aldi om det, sendte aldri lange blikk og begge overså det lille frøet av tiltrekkning som fantes. På grunn av dette har tiltrekkningen gått over fra begges side og det er ikke lenger på noen måte noe tiltrekkning mellom oss, i dag er vi gode venner og følelsene gikk over fordi de aldri fikk mulighet til å gro.

Man velger ikke hvem man har kjemi med og hvem man tiltrekkes av, men man kan likevel velge litt hvem man faller for og hvem man utvikler sterkere følelser for. Unngår jeg personen, holder avstand og passer på å snu fokuset tilbake på min mann så får jeg ikke følelser for andre. Dette har jeg erfart flere ganger. Jeg tiltrekkes lett av andre, men det er ikke noe problem å overse den lille tiltrekkningen og snu fokuset tilabke på min mann som tross alt er den beste i hele verden.

Det er altså ikke slik at man uskyldig havner i seng med mannen til ei venninne. Kompisen til mannen min trakk seg unna meg når ham merket at han ønsket å være nermere meg, han snudde seg vekk, søke aktivt kontakt med andre og passa på å ikke være alene med meg. Det er dette som er det rette å gjøre dersom man kjenner at man er tiltrukket av noen man ikke skal være dette av. Gjør man det VIL følelsene gå over, fordi de aldri får liv til å vokse seg frem til noe mer. Så ja, det er ALLTID galt å gå etter mannen til venninna, uansett hvor enn glad man er i hverandre. Når man har tillat følelsene å vokse frem på den måten har man allerede gjort noe galt. Han kunne også ha snudd fokuset tilbake til henne, så der har begge gjort noe galt og er ikke uskyldige hvor dere ikke kan noe for at dere føler på denne måten. Dere kunne nemlig stoppet dette begge to, for dette er ikke noe som skjer med mindre man lar det skje. Tiltrekkning gror ikke til forelskelse om man aktivt motkjemper følelsen og forelskelse gror ikke til å elske med mindre man handler på forelskelsen. Tiltrekkning og forelskelse går over, slik er det bare. Dere kunne begge ha vente til det gikk over og ikke latt det bli noe mer. Du valte likevel å sette deg selv foran henne, deres barn og ditt barn. En superegoistisk handling og ja, veldig veldig gal.

[fink]

Jeg synes vel kanskje det vanskeligste her er at det er barn inne i bildet. Det betyr jo at det alltid vil være et bånd til denne venninnen, og det vil nok være veldig betent.

Hvis det er noen sjanse for at den lille familien med din venninne og mann kan reddes, synes jeg du skal gå din vei.

Du snakker om å lengte etter hverandre resten av livet, men ærlig talt: Ja, det blir sikkert en vond kjærlighetssorg, men livet går videre, selv om du ikke tror det nå.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det første du skal gjøre, er å få mer avstand til venninnen din. For nå fører du jo et dobbeltspill. Kanskje du kan flytte et stykke unna, så det ikke lenger blir naturlig at dere omgås så mye som venninner. Denne mannen må også ta et steg dersom han vil satse på deg. Først må han avslutte forholdet til din venninne. Jeg synes ikke han skal gå direkte til deg eller oppgi deg som årsak til bruddet. Det beste er om venninnen din ikke får vite at dere har holdt på bak hennes rygg. Dersom dere kan vente en stund etter bruddet med å etablere dere som et par, blir det mindre stygt og dramatisk. Vær litt smarte og bruk tid på dette, dersom det virkelig er dette dere ønsker.

[Gjest AnonymBruker]

Skal vi bryte med hverandre og leve resten av livet i lengsel etter hverandre?

Jeg tror ikke dere kommer til å leve i lengsel etter hverandre hele livet.

Dersom dere bryter med hverandre, kommer det nok til å føles intenst vanskelig i starten.

Så vil følelsene blekne. Det kan hende det tar tid, men du vil ikke gå år etter år og føle like sterkt dersom du ikke treffer ham.

Selv om det høres helt urealistisk ut nå som du er forelsket, kan det hende du treffer en annen mann som du kommer til å elske.

Jeg falt for en annen enn samboeren min for seks år siden. Det var en kvinne. (Jeg liker folk av begge kjønn.) Jeg har hatt kontakt med henne i alle disse årene. I noen perioder har vi hatt lite kontakt, og i periodene med minst kontakt har jeg følt mindre for henne. Når vi har møttes, og har hatt mye kontakt, har følelsene blussa opp igjen. Den siste tiden har jeg prøvd å ikke ha kontakt med henne.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror ikke helt du forstår hvor store konsekvensene av å gjøre noe som dette faktisk er

Min onkel, vi kaller han Per, ble sammen med bestevenninnen (Kari) til konen sin (Lise) og de har nå giftet seg. Det var noenlunde det samme forholdet mellom "Lise" og "Kari", som mellom deg og din venninne. Familiene reiste på ferier ilag, var mye sammen og barna var bestevenner. Det var forresten ingen som ville komme i bryllupet til "Per" og "Kari", så de endte opp med å gifte seg alene i utlandet.

Ingen av barna deres snakket med dem på lenge, vi snakker år. Tror faktisk at datteren til "Kari" fortsatt ikke har kontakt med henne.

Det fantes ikke en eneste person i bygda som ikke gikk til "Lise" for å gi henne den fulle støtte, og så ned på og baksnakket "Per" og "Kari". Dette endte med at "Per" og "Kari" måtte flytte, og hver eneste gang det er en form for samling; konfirmasjon eller lignende, er det en forferdelig stemning, fordi ingen har lyst til å invitere "Per" og "Kari". Jeg, som "bare" er en niese, kommer f.eks aldri i mitt liv til å invitere "Per" og "Kari" til mitt bryllup, jeg vil ikke ha slike mennesker der på en slik dag.

Så tenk over hvordan det faktisk vil føles å bli hatet av nesten alle som kjenner dere. Og tror du fortsatt at dere vil elske hverandre, eller vil dere ende opp med å hate hverandre istedet?

[Sæzzy]

Du er kanskje ikke den aller verste sorten...

Men jeg ville ikke gått inn i et slikt forhold pga følgende: Som om han ikke hadde gjort det samme mot meg, den dagen han igjen møter en ny som for forelskelse til å blusse opp igjen?

For det er tanken jeg hadde tenkt om en slik mann. At han definitivt ville gjort dette mot meg også.

Elsker hverandre? Neppe... For det tror jeg ikke dere gjør, men jeg tror nok at dere er forelsket. Jeg tror og det hele vil ende opp med at han går tilbake til henne da forelskelsen mellom dere har lagt seg.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis du ser bort fra de rent dømmende svarene du har fått, vil du også se at du har fått noen gode råd og litt mer innsiktsfulle svar.

Skulle gjerne sendt deg en PM, men du velger å være anonym. Vel, vil si at dersom dette er kjærlighet, vil dere med tiden "få" hverandre uansett.

Men, ikke slik, ikke på denne måten.Gjør opp i livene deres først, gå hver deres vei en periode ( lang) og få dette litt på avstand. Gjør noen bevisste valg og hold dere til dem.

Lengselen vil være der, det vil også være grusomt vanskelig ikke å ha kontakt, men han må ta noen valg for hva han skal gjøre. Han må virkelig kjenne etter hva han føler for sin kone og sin familie. Du må også få tid til å tenke gjennom (uten hans nærvær) om du virkelig vil gjennom all den smerten som nå vil ramme deg med full tyngde, er du forberedt på kansje å gå inn i en lang periode med beskyldninger, venner som dømmer og vendere dere ryggen, hvordan vil det virke inn på barna, kansje du går inn i en depresjon, vil kjærligheten tåle alt sammen, eller vil dere kansje ende opp med å hate hverandre innen den værste stormen har passert?

Jeg dømmer deg på ingen måte, ser din smerte og lengsel, ser den kjæligheten du føler, men er du så sikker på at hans kjærlighet er like sterk? Dere lever i en boble, og inni den er det bare dere, og når boblen sprekker og den virkelige verden stormer inn, hvor sterke er dere da?

Så mitt råd er ta en time out og tenk,m virkelig tenk over alt sammen, se deg selv med hennes øyne, sett deg i hennes sted, se deg selv med dine og hans barns øyne, se godt på deg selv og se godt på den mannen du elsker , se for deg fremtiden slik den vil bli, ikke med rosa briller.

Send meg gjerne en PM om du ønsker.

Gir deg en klem jeg, og føler virkelig med deg. Du er ikke mer enn et menneske du heller uansett hva alle andre måtte påstå og tro, og du har det vondt uansett om du selv er skyld i den smerten.

Enig i dette.

Jeg hadde ikke ønsket å være sammen med en mann som ikke elsket meg, uavhengig om han elsket en annen eller ei.