Alltid galt å "stjele" mannen til en venninne?

[Anglofil]

Ja, det er galt. Veldig galt. Det er galt av deg, og det er galt av ham. Og du skriver følgende;

Vi har i det siste begynt å vurdere å ta steget helt ut - innrømme alt for min venninne, han går fra henne, og vi kan være sammen. Men veien frem mot målet virker utrolig lang og smertefull, full av sårede mennesker. Er det verdt det?

Tanken på å svike min venninne slik, er vond å bære, og jeg vet at hun vil hate meg. Det at de har et barn sammen, gjør det enda verre. Men hvis dette er ekte kjærlighet - hvilket jeg vet det er - skal vi da forsake det for å ikke såre noen? Skal vi bryte med hverandre og leve resten av livet i lengsel etter hverandre? Er dette egentlig bedre for min venninne, enn om hun får "slaget" i ansiktet nå, for så å kunne gå videre i livet?

Altså, vurderte å ta steget fullt ut? Dette er for meg en svært egoistisk tankegang hvor dere tenker på dere framfor denne kvinnen og hennes barn. Dere bør ikke vurdere, dere bør heller gjøre. Har dere egentlig tenkt på at din venninne ikke fortjener slik behandling? At hun fortjener å få vite hvilken dårlig venninne du er og hvilken dårlig ektemann hun har? Hva med å faktisk la henne få ta valget om hva hun synes om dere eller ikke? Hva med å faktisk ta konsekvensene av deres handlinger?

Ja, veien kan bli svært smertefull, men når dere har stelt i stand dette får dere også bare ta det til dere. Virkelig. Din venninne fortjener å komme seg videre og ikke leve i en slik illusjon. Jo fortere dere gjør det, jo fortere kan hun begynne å leve sitt eget liv med sin datter.

Og bryte med hverandre? Det får dere vel kanskje ta når din venninne har fått vite det, eller skal ikke hun få lov til å ha noe som helst å si?

Egentlig kan jeg ikke fatte at du kaller deg selv venninne engang, men det er nå så.

Mvh Yvonne

Endret 17. mai 2010 av Yvonne

[Gjest AnonymBruker]

Det der har skjedd meg, selv om vi som var involverte ikke hadde barn.

Bare at jeg var i venninnen din sin situasjon. Min historie endte med at min såkalte "venninne" stakk av med mannen min. Og etter noen år ble det slutt mellom dem.

"Venninnen" min endte med å gjøre det samme mot min eks som hun hadde gjort mot meg. Til pass for han, men hun trenger fremdeles noen "smekk" over fingrene.

Jeg har tilgitt det de gjorde mot meg, men det tok 5-6 år. Jeg har ingen kontakt med disse menneskene i dag og kommer aldri til å ha det heller, for meg er de onde og gjemt og glemt langt tilbake i fortiden min.

Men for å si det slik, jeg har blitt jævlig kynisk av å ha opplevd en slik ting fra noen jeg så på som mine nærmeste, og jeg vet at hvis jeg hadde hatt sjangsen så kunne jeg kanskje gjort det samme mot dem en annen gang, som en lekse. Eller verre ting som ikke bør nevnes her, men man er da et anstendig menneske så man prøver så godt man kan å heve seg over fortiden.

[Gjest Gjest]

.

Sterke følelser har virkelig oppstått, vi har innsett at vi elsker hverandre. Vi har flere ganger prøvd å ta til fornuft og bryte, uten at det lar seg gjøre. Jeg føler en vanvittig tomhet når jeg er uten ham, og det samme gjør han. Når jeg er sammen med både han og min venninne, som skjer stadig sjeldnere grunnet fantasifulle unnskyldninger fra min side, må vi virkelig ta oss i nakken for å ikke skrike eller gråte. Hele situasjonen kjennes så grusom og urettferdig.

......Men hvis dette er ekte kjærlighet - hvilket jeg vet det er - skal vi da forsake det for å ikke såre noen? Skal vi bryte med hverandre og leve resten av livet i lengsel etter hverandre? Er dette egentlig bedre for min venninne, enn om hun får "slaget" i ansiktet nå, for så å kunne gå videre i livet?

Er det alltid galt å "stjele" mannen til en venninne? Jeg ser jo selvsagt at det på mange måter er galt, men er det helt uaktuelt å gjøre det i alle tilfeller? Bør ikke kjærligheten settes over alt?

Før dere dømmer meg - hva hvis mannen DU elsker og vil dele livet med, tilhørte en annen? Ville du klart å la ham gå og belage deg på et liv uten ham, fordi du ikke ville såre en venninne?

Til TS:

Jeg forstår at du er håpløst forelsket, og at han også føler at han er det, og jeg vet hvor vondt det kan være. Men når jeg, en nøytral person, leser det du skriver så synes jeg du er litt egoistisk, og evner kun å se deg selv og dine behov oppi dette.

Du sier DIN store kjærlighet, mannen DU elsker, om ikke DIN kjærlighet bør settes over alt?, leve resten av DITT liv i lengsel osv...

Hva med din venninne? Tror du ikke at denne mannen er hennes store og ekte kjærlighet også? Og hvordan tror du hennes lengsel blir? Han og barnet deres er tross alt hennes familie og sannsynligvis hele hennes verden. Hun har så mye, mye mer å tape. Du har ingen fortid med han, ingen bånd på denne måten som du vil miste, du vil kun ha kjærlighetssorg en stund. Hun vil bli knust, sannsynligvis for veldig lang tid fremover, og kanskje alltid vil hun føle en stor sorg. Du kan finne det samme igjen, tro meg. Jeg har selv opplevd et par ganger denne store, ekte kjærligheten som du beskriver. Men den kom tilbake etterpå også, og jeg tror på ingen måte at det finnes bare en. For henne er det verre, hun vil sannsynligvis få et "arr" for livet.

Når det gjelder mannen, så kan jeg love deg at det han føler for deg nå, har han også følt for sin kone engang. Alt blekner litt med årene og hverdagene. Det er kanskje ikke riktig å si blekner, for det er der, det er bare så vanskelig å se det hele tiden i hverdagen stress og mas. Noe nytt virker da enormt intenst, vi elsker jo alle den følelsen vi har når vi er nyforelsket, og der og da er det ingenting annet som gjelder. Men jeg er ganske sikker på at kjærligheten til hans kone er like stor og ekte, sannsynligvis større også, enn den han har til deg. Det er bare vanskelig for han å se det nå.

Synes du virkelig det ville være verdt det??

Jeg synes det du har gjort til nå er veldig, veldig galt, og skaden har allerede skjedd. Sånn sett så vet jeg ikke hvordan det ville gått videre, om hun hadde visst det. Men for din del så synes jeg du burde være voksen nok til å trekke deg ut nå. Dine følelser for han er nok ikke sterkere enn hennes, og det er HENNES mann. I tillegg er du hennes venninne! Men samtidig så mener jeg jo alltid at den bedratte part bør få vite hva som har skjedd, slik at de får anledning til å velge selv. Men i denne situasjonen så ville nok skaden ha vært knusende uansett hva som skjer videre.

Det letteste ville selvsagt vært å trekke seg og håpe hun aldri finner ut av det, men det er ikke helt riktig det heller. Og det kan alltids komme for en dag.

Det ville vært den eneste måten å komme noenlunde ifra dette uten bråk, men den riktigste måten ville vært at du forteller henne alt, og trekker deg HELT tilbake. Men venninnen har du mistet, uansett hva du gjør.

En utrolig kjip situasjon, og en stor feiltagelse fra din side dette, vil jeg si. Men alle kan gjøre feil, det spørs bare hvordan vi rydder opp etter oss. Her synes jeg du bør sette dine egne følelser til side for hennes skyld.

Det ville vært interessant å høre hva du velger å gjøre videre, og hvordan det gikk. Håper du holder oss informert, og lykke til med hva du enn velger å gjøre.

[Piper]

Kjærligheten bør ikke settes over alt, for når det gjelder ekte kjærlighet må man ikke lyge, såre og være egoistiske.

Jeg tror din venninne fortjener en mye bedre mann og en myyyyyyyyyyyyyyyyyyye bedre venninne. De to menneskene som kanskje betyr mest for henne, har gått bak ryggen på henne og hatt seg med hverandre. Hvordan kan du da si at "det er bedre for henne å få vite det nå, sånn at hun kan gå videre med livet sitt". Sånn tenker en egoistisk person, som ikke fortjener å ha henne som venninne.

Har dere to giddet å tenke på det barnet som må forholde seg til dere etter dette? Eller spiller ikke det noen rolle, så lenge du får den eprsonen du vil ha, og at kjærligheten skal overkomme alt? Er du forberedt til det hatet som kan bli rettet mot det? og er du forberedet til å prøve å få et godt forhold til det barnet, når du vet hva du har gjort?

Ego, ego og litt mer ego

[Gjest kikka]

Jeg har i mange år vært utro mot kjærester,men er i dag gift og er tro.Har en mann som er ute å "har seg",og det er et helvete å leve med.Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet ovenfor de jeg har sveket etter å fått kjenne år med svik fra han jeg elsker.Tenk dere godt om,mest på barna.Dere er voksne og de "skyldige",og da får dere ta smerten selv og ikke overlate den til andre.Du stjeler ikke bare mannen,men livet,hjemmet,hverdagen til hun du kaller en venninne,og ikke minst tryggheten til barna.En dame er gjerne den i familien som skaper hjemmet,med oppussing,klær,interiør,mat,rutiner og tradisjoner.Det er mye du vil urede pga dine følelser.Verden består av flere menn.........Gå videre og finn en som er bare din....

[Gjest AnonymBruker]

For en vanskelig situasjon! Jeg forstår at du har det vondt og at det er vanskelig/umulig å se verden klart gjennom kjærlighetsbriller.

I en drømmeverden hadde dere sikkert kunne blitt sammen, du og din manns venninne, og dere kunne hatt et flott forhold.

Men så tilsetter vi virkeligheten, og det faktum at venninna di, og hennes barn, aldri vil kunne bli visket ut av livet ditt.

Du vil isåfall bli stemor til hennes barn, og jeg kan ikke tenke meg et verre utgangspunkt for å knytte bånd til sitt stebarn.

Dere vil med STOR sannsynlighet aldri komme overens.

Om noen år vil kanskje dette stebarnet ditt fortelle ditt eget barn hva du har gjort, og dette vil ikke minst skade de tankene som ditt eget barn har om deg.

Dersom du tror at du vil takle dette, må du være sterkere enn de fleste. Jeg håper du finner ut at du ikke er så sterk, for èn ting er sikkert: Din venninne, ditt barn, og din venninnes barn er ikke så sterke, og de vil følgelig få det mye verre enn deg.

Jeg er gift med barn, og jeg har en venninne som både jeg og mannen min er glad i. Det hender seg at de er alene, på fester hvor jeg ikke er feks, og de har en god tone, men jeg vet at det ikke er noe imellom dem. Jeg tror at mennesket er helt avhengig av denne "blinde" tilliten til sine nærmeste for å i det heletatt kunne føle seg trygg noe sted. Dersom jeg hadde funnet ut at jeg har tatt feil, og at de har sneket bak ryggen min, hadde livet mitt blitt lagt i grus. Hvem skulle jeg stolt på i denne verden? Jeg hadde aldri kunnet se min venninne i øynene, og det hadde vært et helvete å måtte dele barnet mitt med henne og mannen min, om de hadde endt opp sammen.

Tenk på det:

Du er kanskje blitt såret av en mann en gang? Tenk deg at din venninne vil bli påmint dette sviket HVER ENESTE GANG hun henter eller leverer barnet sitt til deg og mannen, hver eneste gang hun rydder ut av sekken som barnet hadde med seg til dere, hver gang barnet forteller hva det har gjort hos dere, hver gang barnet gråter og ikke vil til dere, fordi det ser hva dere har gjort mot mamman hennes/hans.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må oppleves for henne, og hvordan barnet hennes vil føle det tør jeg ikke tenke meg.

Kjære TS: Jeg HÅPER at du tar en time-out i forholdet ditt, og skriver en lang liste for deg selv hvem dette vil berøre, og hvordan. Noter hvordan du tror de involverte vil føle seg, oppføre seg overfor deg osv. Skriv så gjerne en liste som baserer seg på venninna di, og hvordan du tror det vil føles for henne.

Når det er sagt, er du forsåvidt ikke pliktig å bry deg en døyt om hvordan hun vil oppleve dette. Du er jo ikke ansvarlig for hennes lykke, og du kan velge å ignorere hennes ulykke.

MEN, vi snakker også om hennes barn, et barn som er jevnaldrende med ditt eget, et barn som du vil måtte forholde deg til fram til den dagen du og hennes/hans far evt bryter opp. Jeg mener at du kan ikke velge å ignorere dette barnets følelser, jeg forstår heller ikke hvordan det kan være fysisk mulig når du har et barn på samme alder.

Jeg håper du kommer fram til at dette koster for mye. Bryt med mannen, og be ham om å fortelle venninna di hva som har hendt. Ikke ta mer kontakt med henne. Mannen får selv velge om han vil fortelle eller ikke, det er hans sak. Han må jobbe for å berge ekteskapet sitt, og han vet selv hva som vil øke sjansene mest for at det skal gå. Din jobb blir å holde deg unna, pleie dine egne sår, og jobb med å finne en ny lekekamerat til barnet ditt, og en god unnskyldning til hvorfor han/hun ikke kan leke mer med barnet til venninna di.

Lykke til, jeg håper du snart finner en annen mann!

[Gjest AnonymBruker]

Det du spør om TS raker ikke høyere enn barna uansett. Dere lot dere rive med, uten å stoppe for å tenke. De fleste mennesker blir betatt av noen i løpet av livet selv om man har partner, men de fleste velger å IKKE GJØRE NOE MED DET.

Og til det svarer du sikkert: dette er ikke bare at jeg er sjarmert eller betatt, jeg er faktisk forelsket.

Ja, men det hadde du ikke vært hvis du ikke hadde vært så lett på tråden i første omgang, at du bare hiver deg på med mannen til venninnen din.

Hva slags moral har du egentlig?

Bryt med mannen, og aldri ha kontakt igjen med noen av dem.

[Gjest Gjest]

TS: Hvis han virkelig elsker deg, hva er da bedre, at han blir i et forhold med en han ikke elsker, eller at han blir sammen med en han virkelig elsker?

Jeg skjønner godt ditt dilemma. Men først angående venninnen, du har ikke noe ansvar overfor henne. Det er det kun han som har. Og det er opp til han å finne ut av hva han vil med forholdet til henne. Hvis han kommer i en situasjon i fremtiden hvor han er singel og ønsker å bli sammen med deg så er det ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for at han er.

Elsker du han og han elsker deg og dere blir sammen så forstår jeg ikke helt hva det er å ha så dårlig samvittighet for?

Det er han som må ta stilling her, ikke du. Du må konfrontere han og spørre han hva han vil. Og det gjelder ikke bare forholdet han har nå, han må også tenke over barnet og hva han vil der.

Det er han som er i en vanskelig situasjon, ikke du.

Men blir han singel så er det jo bare positivt at du og han elsker hverandre.

Men hvis han velger bort det fine dere har, den kjærligheten, så prøv å glemme han så godt du kan og gå videre. Det er nemlig ikke sunt å elske noen som ikke elsker deg igjen.

[Gjest AnonymBruker]

TS: Hvis han virkelig elsker deg, hva er da bedre, at han blir i et forhold med en han ikke elsker, eller at han blir sammen med en han virkelig elsker?

Jeg skjønner godt ditt dilemma. Men først angående venninnen, du har ikke noe ansvar overfor henne. Det er det kun han som har. Og det er opp til han å finne ut av hva han vil med forholdet til henne. Hvis han kommer i en situasjon i fremtiden hvor han er singel og ønsker å bli sammen med deg så er det ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for at han er.

Elsker du han og han elsker deg og dere blir sammen så forstår jeg ikke helt hva det er å ha så dårlig samvittighet for?

Det er han som må ta stilling her, ikke du. Du må konfrontere han og spørre han hva han vil. Og det gjelder ikke bare forholdet han har nå, han må også tenke over barnet og hva han vil der.

Det er han som er i en vanskelig situasjon, ikke du.

Men blir han singel så er det jo bare positivt at du og han elsker hverandre.

Men hvis han velger bort det fine dere har, den kjærligheten, så prøv å glemme han så godt du kan og gå videre. Det er nemlig ikke sunt å elske noen som ikke elsker deg igjen.

Ditt innlegg får meg til å lure på om du virkelig har venner.

Venner har også et ansvar overfor hverandre. Man er glad i venner, og går ikke direkte inn for å såre dem. Ergo holder man seg også langt unna venners kjærester.

[Piper]

TS: Hvis han virkelig elsker deg, hva er da bedre, at han blir i et forhold med en han ikke elsker, eller at han blir sammen med en han virkelig elsker?

Jeg skjønner godt ditt dilemma. Men først angående venninnen, du har ikke noe ansvar overfor henne. Det er det kun han som har. Og det er opp til han å finne ut av hva han vil med forholdet til henne. Hvis han kommer i en situasjon i fremtiden hvor han er singel og ønsker å bli sammen med deg så er det ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for at han er.

Elsker du han og han elsker deg og dere blir sammen så forstår jeg ikke helt hva det er å ha så dårlig samvittighet for?

Det er han som må ta stilling her, ikke du. Du må konfrontere han og spørre han hva han vil. Og det gjelder ikke bare forholdet han har nå, han må også tenke over barnet og hva han vil der.

Det er han som er i en vanskelig situasjon, ikke du.

Men blir han singel så er det jo bare positivt at du og han elsker hverandre.

Men hvis han velger bort det fine dere har, den kjærligheten, så prøv å glemme han så godt du kan og gå videre. Det er nemlig ikke sunt å elske noen som ikke elsker deg igjen.

Jeg er forferdelig glad for at jeg ikke har venner som deg, som tydeligvis mener atman kan legge seg etter veninnes mann uten å ha dårlig samvittighet for det. For det er jo han som er i forholdet. Man er i et forhold med en venn, og hva skla man med fiender når man har venner som dere

[¤flicka¤]

Ditt innlegg får meg til å lure på om du virkelig har venner.

Venner har også et ansvar overfor hverandre. Man er glad i venner, og går ikke direkte inn for å såre dem. Ergo holder man seg også langt unna venners kjærester.

Enig. Satt og lurte på hva jeg skulle svare til det innlegget, men du sa veldig bra det jeg også mener

[Gjest AnonymBruker]

Ditt innlegg får meg til å lure på om du virkelig har venner.

Venner har også et ansvar overfor hverandre. Man er glad i venner, og går ikke direkte inn for å såre dem. Ergo holder man seg også langt unna venners kjærester.

Jeg mener at en kan velge å ikke ta ansvar for sine venner, men da er man jo selvfølgelig ikke venner mer.

Hun/han over her, som du siterer, ignorerer imidlertid det faktum at selv om det ikke er hennes ANSVAR, skal en være ganske ribbet for empati for å ikke selv bli knust av tanken på at en rasert livet til en venninne man er glad i, og ikke minst hennes barn.

Det er mannens ansvar å være trofast, men en person som klarer å se på at en venninnes liv, hverdag og holdepunkt går i grus, på grunn av en selv, står ikke veldig høyt i kurs hos meg.

Så TS, jeg håper du kommer til den konklusjonen at dette bildet ikke stemmer for den du selv mener at du er.

[Gjest Gjest]

Ditt innlegg får meg til å lure på om du virkelig har venner.

Venner har også et ansvar overfor hverandre. Man er glad i venner, og går ikke direkte inn for å såre dem. Ergo holder man seg også langt unna venners kjærester.

Jeg har mange venner. Mange nære venner. Så ikke bekymre deg for meg vennen. Men takk for omtanken!

TS går ikke inn for å såre venninnen sin hvis mannen til venninnen går fra henne. Det er det han som gjør. Og TS har ikke ansvar for det. Det er helt og holdtent hans ansvar. Og hvis han elsker TS, hvorfor skal han da ikke gjøre det? Det er hans valg, ikke TS sitt valg.

Hvis venninnen blir sur så skal hun bli det på sin da eks, ikke på TS. Det er ikke TS sin feil at mannen til venninnen hennes elsker TS.

Hvis mannen til venninnen til TS skiller seg og blir singel så er det bare hyggelig siden TS og han da kan bli sammen, siden de elsker hverandre. Hva er vel bedre enn å velge kjærligheten?

[Optimist40]

Hvis du ser bort fra de rent dømmende svarene du har fått, vil du også se at du har fått noen gode råd og litt mer innsiktsfulle svar.

Skulle gjerne sendt deg en PM, men du velger å være anonym. Vel, vil si at dersom dette er kjærlighet, vil dere med tiden "få" hverandre uansett.

Men, ikke slik, ikke på denne måten.Gjør opp i livene deres først, gå hver deres vei en periode ( lang) og få dette litt på avstand. Gjør noen bevisste valg og hold dere til dem.

Lengselen vil være der, det vil også være grusomt vanskelig ikke å ha kontakt, men han må ta noen valg for hva han skal gjøre. Han må virkelig kjenne etter hva han føler for sin kone og sin familie. Du må også få tid til å tenke gjennom (uten hans nærvær) om du virkelig vil gjennom all den smerten som nå vil ramme deg med full tyngde, er du forberedt på kansje å gå inn i en lang periode med beskyldninger, venner som dømmer og vendere dere ryggen, hvordan vil det virke inn på barna, kansje du går inn i en depresjon, vil kjærligheten tåle alt sammen, eller vil dere kansje ende opp med å hate hverandre innen den værste stormen har passert?

Jeg dømmer deg på ingen måte, ser din smerte og lengsel, ser den kjæligheten du føler, men er du så sikker på at hans kjærlighet er like sterk? Dere lever i en boble, og inni den er det bare dere, og når boblen sprekker og den virkelige verden stormer inn, hvor sterke er dere da?

Så mitt råd er ta en time out og tenk,m virkelig tenk over alt sammen, se deg selv med hennes øyne, sett deg i hennes sted, se deg selv med dine og hans barns øyne, se godt på deg selv og se godt på den mannen du elsker , se for deg fremtiden slik den vil bli, ikke med rosa briller.

Send meg gjerne en PM om du ønsker.

Gir deg en klem jeg, og føler virkelig med deg. Du er ikke mer enn et menneske du heller uansett hva alle andre måtte påstå og tro, og du har det vondt uansett om du selv er skyld i den smerten.

[Kamikatze]

Jeg håper venninna di viser forståelse for din situasjon, når hun får nyss om dette. Og at hun i siviliserte former inviterer deg til et glass vin, for å diskutere sivilisert gjennom saken. - Og forgifter deg...

[Gjest Hanna]

Så lenge det er barn involvert så anbefaler jeg deg å avslutte dette.

Tenk på barna!

Sett de foran deg. Tenk på det helvete de må gjennom dersom dere velger å bli sammen.

Det er så mange flotte og oppegående menn der ute hvorfor tar du mannen til venninna di?'

Selvfølgelig kan vi alle bli betatt og sjarmert av det motsatte kjønn både når vi er single og i forhold men man må da kunne styre seg selv.

Mitt råd er å avslutte dette og heller gå gjennom en periode med kjærlighetssorg.

[felgen]

Jeg forstår deg TS, du har havnet i en kjedelig situasjon, og får mange dømmende svar her.

Jeg må bare innrømme at jeg skjønner veldig godt de dilemmaene du presenterer. Jeg har selv vært i din venninnes situasjon, og fikk meg et skikkelig slag i trynet da jeg fant ut hva som foregikk. Men på sikt har jeg innsett at jeg ikke ønsker å stå i veien for noen, og har gått videre med mitt eget liv. Det var kanskje det beste som kunne hende. Din venninne TS bør få muligheten til å gjøre det samme, og kanskje skaffe seg en ny mann som elsker henne. Du og mannen hennes fortjener å slippe å gjemme dere og gå bak noens rygg.

[¤flicka¤]

Jeg tror egentlig ikke det er mange her som dømmer følelsene til trådstarter, følelser kan man ikke styre. Men det betyr ikke at det er greit å ha sex med veninnens mann og gå bak ryggen på henne så lenge (og nei, jeg sier ikke at jeg er så mye bedre og at noe slikt aldri ville kunne skjedd med meg - men forhåpentligvis hadde jeg hatt nok vett til å ikke be om sympati etterpå).

[pøbelsara]

Jeg tror på kjærligheten, men jeg tror ikke at det finnes personer som er skjebnebestemte for hverandre, og jeg synes at "i krig og kjærlighet er alt tillat" er en forferdelig regel å leve etter.

Jeg er enig i at mannen til venninnen din har et stort ansvar. Men det har jammen du også! Dere har vært venner i lang tid, barna deres er venner, og hun stoler helt sikkert på deg. Jeg synes man har et ansvar overfor alle mennesker i livet sitt til å oppføre seg på en skikkelig måte mot dem. Og å ha seg med bestevenninnens mann er rett og slett stygt. Både av deg og av ham.

Jeg dømmer ikke følelsene dine. Men jeg dømmer definitivt handlingene dine. Og hans, selvsagt. Å få til et velfungerende nyfamilieforhold med den forhistorien dere har, tror jeg blir veldig, veldig vanskelig.

[Gjest Carleigh-Ann]

Man kan så klart ikke noe for hvem man faller for, men du kan velge selv hva du ønsker å gjøre med det. Orker du alt styret med å konfrontere venninna di og bli uglesett av felles venner etc? For ikke å snakke om datteren hennes. Stakkars jente.

Selv ville jeg ikke involvert meg med en mann som var opptatt, og i dette tilfellet er jo sjansen stor for at han er utro mot deg på et senere tidspunkt ts. Man må av og til bruke hodet istedet for hjertet, men det viktigste er at du tenker nøye gjennom om han er verdt det. For det kommer til å bli vanskelig for dere. Og du vil sikkert miste flere venner oppi dette.