Alltid galt å "stjele" mannen til en venninne?

[Gjest AnonymBruker]

Ja - jeg aner ikke engang hvorfor jeg skriver her inne, det er vel som å frivillig kaste seg til løvene. Men jeg er i en ufattelig vanskelig situasjon, og jeg kan ikke snakke med noen andre om det.

Jeg har en venninne jeg har kjent siden studietiden. Vi bor i samme by, og har god kontakt. Siden vi har jevnaldrede barn (jeg er singelmamma til en jente på åtte), har vi funnet på mye sammen, vært på besøk hos hverandre, tilogmed ferietur sammen til Danmark.

Venninnen min er gift med en mann som er noen år eldre enn oss. De ble sammen mens hun jobbet noen år i en annen by, og jeg ble ikke skikkelig kjent med ham før hun flyttet tilbake hit med ham og datteren deres.

I begynnelsen var det intet mer enn vennskap mellom meg og mannen hennes, annet enn at jeg følte vi fikk god kontakt og hadde en fin tone. Etterhvert utviklet det seg for min del, jeg merket at jeg begynte å bli betatt av ham, tenkte ofte på ham, og følte stikk av sjalusi når jeg så ham og min venninne sammen. Disse følelsene skremte meg selvsagt veldig, og jeg trakk meg unna en periode. Min venninne ble såret over dette og skjønte ikke hvorfor jeg ikke tok kontakt lenger, og siden jeg var for feig til å fortelle hvorfor, fant jeg på en falsk unnskyldning og gjenopptok kontakten.

Jeg slet lenge med disse følelsene som ikke forsvant, og hadde det vondt med meg selv. Datet et par andre menn, men klarte ikke å involvere meg nok følelsesmessig. Gikk kun og lengtet og tenkte på denne mannen. Jeg trodde ikke et øyeblikk at han kunne føle noe for meg tilbake, annet enn at han så på meg som en flott kvinne og en god venn. Så vidt jeg trodde, hadde han og min venninne det greit sammen.

Men så, for vel et år siden, begynte noe å oppstå. Hele klisjeen - vi var på fest, min venninne reiste tidlig hjem pga ungen, han og jeg ble sittende og prate, noe beruset begge to - og han fortalte at han trodde han hadde utviklet følelser for meg, noe jeg også fortalte ham. Jeg var "flink" og sa at dette burde vi glemme, min venninne fortjente bedre, vi var voksne mennesker osv.

For å gjøre en lang historie kort, vi klarte ikke å glemme det. Etter litt mailing, noen stjålne telefonsamtaler og kafémøter på andre siden av byen, hadde vi sex.

Det siste året har vi hatt et forhold. Det har vært noe sporadisk, ettersom vi har vært veldig bevisste på å ikke la min venninne finne ut hva som skjer. Han har f.eks sagt at han skal bort en helg med jobben, men i stedet er han hos meg (datteren min er selvsagt hos sin far disse gangene).

Sterke følelser har virkelig oppstått, vi har innsett at vi elsker hverandre. Vi har flere ganger prøvd å ta til fornuft og bryte, uten at det lar seg gjøre. Jeg føler en vanvittig tomhet når jeg er uten ham, og det samme gjør han. Når jeg er sammen med både han og min venninne, som skjer stadig sjeldnere grunnet fantasifulle unnskyldninger fra min side, må vi virkelig ta oss i nakken for å ikke skrike eller gråte. Hele situasjonen kjennes så grusom og urettferdig.

Jeg sliter med en fæl skyldfølelse overfor min venninne, men på mystisk vis er den borte når jeg er med denne mannen. Det kjennes så rett, jeg har aldri følt noe lignende for en mann før. Vi kan snakke om alt, vi tenker og føler det samme, vi har de samme holdningene og verdiene, vi ser likt på hvordan et forhold skal være. Han er veldig glad i sin kone, sier han, men han elsker henne ikke. Han sier tanken på å bli hos henne når han har oppdaget hvordan sterk kjærlighet kan føles, er deprimerende.

Vi har i det siste begynt å vurdere å ta steget helt ut - innrømme alt for min venninne, han går fra henne, og vi kan være sammen. Men veien frem mot målet virker utrolig lang og smertefull, full av sårede mennesker. Er det verdt det?

Tanken på å svike min venninne slik, er vond å bære, og jeg vet at hun vil hate meg. Det at de har et barn sammen, gjør det enda verre. Men hvis dette er ekte kjærlighet - hvilket jeg vet det er - skal vi da forsake det for å ikke såre noen? Skal vi bryte med hverandre og leve resten av livet i lengsel etter hverandre? Er dette egentlig bedre for min venninne, enn om hun får "slaget" i ansiktet nå, for så å kunne gå videre i livet?

Er det alltid galt å "stjele" mannen til en venninne? Jeg ser jo selvsagt at det på mange måter er galt, men er det helt uaktuelt å gjøre det i alle tilfeller? Bør ikke kjærligheten settes over alt?

Har noen av dere faktisk gått igjennom dette? Måtte dere slite med dårlig samvittighet resten av livet?

Før dere dømmer meg - hva hvis mannen DU elsker og vil dele livet med, tilhørte en annen? Ville du klart å la ham gå og belage deg på et liv uten ham, fordi du ikke ville såre en venninne?

[Gjest Dainty]

Jeg synes dette høres ut som et umulig valg, uansett hva man velger så fører det til mye smerte.

Selv har jeg alltid trodd på ordtaket "kjærlighet som ødelegger for andre, vil ende opp med å ødelegge seg selv". Jeg tror dette stemmer i mange tilfeller. Tenk på hvor mye dårlig samvittighet, bitterhet fra eks og datter, rykter og sladder dere ville tatt med dere inn i forholdet - det skal ganske mye styrke til for å klare å komme igjennom dette og fremdeles være like sikre på hverandre. Dere vet jo strengt tatt ikke hvor sterkt forholdet deres vil vise seg å være heller, siden dere ikke har delt hverdager sammen og dermed ikke sett hverandres fulle personlighet ennå.

Jeg merker at jeg synes veldig synd på datteren til din venninne/mann. Det er neppe enkelt å umiddelbart skulle bli bonusbarn til den personen som splittet mamma og pappa, og mest sannsynlig vil hun plukke opp mye av bitterheten din venninne kommer til å føle overfor dere. Din kjæreste (skal jeg kalle ham det?) bør være forberedt på at et nært tillitsforhold med datteren kan gå tapt om han forlater moren hans til fordel for sin elskerinne.

[I Grosny]

Jeg hadde en gang lyst på en annen manns kone. Ekstrem forelskelse. Jeg klarte å observere at hennes mann var en bra mann, og klarte derfor å holde avstand. Det kokte i meg et par år. Men det gikk. Jeg tror jeg gjorde riktig.

Mannen til venninna di, passer han ikke sammen med henne? Jeg synes det var galt av deg å bruke han uten å spørre henne først.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror nok vennskapet med din venninne snart er over, og blir deg og mannen hennes. Ville jeg nok vendt med til at hun ikke kom til å være blide på dere. Ungen hennes er også så stor at ungen som sikkert etterhvert vil leggge 2+2 sammen, kommer nok også til å vise motvilje mot dere begge, og da spesielt deg....

(Min far var utro mot min mor med en arbeidskollega... jeg var for liten til å forstå, men min søster som da var rundt 8, lagde et helvete for dama...)

[Gjest arte]

jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville gjort i samme situasjon.

jeg ville nok først og fremst vært veldig usikker på hvordan dette ville fungert i virkeligheten. man kan jo ikke bli kjent på samme måte(ute blandt andre, sosialt etc) i et skjult forhold, og for meg betyr det mye å kjenne på følelsene i slike situasjoner også.

for det andre ville det vært en veldig vond start for meg - hvordan skal man fortelle andre, og ens egne barn(og kanskje felles) hvordan man traff hverandre?

men aller mest hadde jeg nok lurt på hvorfor han ikke forlater denne venninnen uansett. hvorfor velger han å være med en kvinne når han klarer å ha et "langvarig" forhold til en annen person?

dette hadde nok vært mitt største punkt; har man det dårlig med noen så forlater man dem.

jeg hadde uansett tilfelle hatt store problemer med å innlede et forhold hvor jeg var "den andre" - hvor utgangspunktet var utroskap. det legger en utrolig mørk og vond sky over hele forholdet.

selvsagt er det helt utrolig kjipt og hensynsløst gjort av dere begge å behandle henne på denne måten. hun fortjener så utrolig mye bedre, og dere kunne stoppet det hele for lenge siden.

dere kunne tatt en pause med en gang dere merket følelser, han kunne gjort det slutt med henne, og dere kunne sett om deres forhold virkelig var så sterkt som dere tror.

det er ingenting som er så spennende som når det er ulovlig, og du skal aldri undervurdere hvor mange følelser som kan genereres bare utfra den faktoren alene.

du må nok kjenne etter på dette: er du klar for å være åpen om situasjonen, kjenne på den dårlige samvittigheten - møte blikkene fra andre, vite at deres start var ved utroskap - og at alle andre vet det?

og ikke minst den ubehaget hver gang noen vil høre "deres hitorie"?

for å ikke snakke om samvær med deres felles barn.....

[estrella]

Ingen grunn er en god nok grunn til å blande seg inn i noen andre sitt forhold. Å stjele partneren til en annen person er ikke greit, uansett hva du finner som unnskyldningen.

[Gjest AnonymBruker]

Du og venninnen din sine barn har altså mye å gjøre med hverandre, hvordan tror du dette vil påvirke dem? Er han faren? Om han er det eller ikke hvordan tror du denne jenta etter hvert vil tenke om deg som stjal mannen til venninna di? Om de ikke forstår ordentlig i dag vil de forstå det en dag, og dette kan ødelegge ditt forhold til din datter og din datters forhold til denne jenta.

Hvordan tror du reaksjonene kommer til å bli når dere offentligg jør forholdet deres? Hva kommer ryktene til å si, takler du det? Takler du å være omganggjengens sorte får? Takler han å være den utro drittsekken som forlot kona si? Mange takler ikke dette og ender tilbake med den de forlot for å slippe skammen og de stygge blikkene fra familie og venner. I så fall har du mista ham og henne, og datra di har mista venninna si og kanskje også for evig respekten for mora si. Jeg forsøker bare å se litt realistisk på dette, og vise at du faktisk må tenke på det verst mulige utfallet.

hvordan vil egentlig forholdet deres være om dere går for hverandre? Forhold som starter med utroskap har statistisk dårligere ods for å lykkes. Starten på det offentlige forholdet vil være en start hvor både han og du vil ha mye smerte for å ha såret og revet opp en familie. Han vil ha store vansker med å skille seg fra henne og det er naturlig med en knekk i psyken etter en slik påkjenning. Tror du forholdet deres er sterkt nok til å takle dette? Mange forhold som er lik deres tåler ikke denne påkjenningen. Du vil slite mye med skyldfølelse, og det å se hvordan din venninne vil knekke sammen vil nok ha en ganske stor påkjenning på deg. Du vil ikke ha den samme skyldfølelsen som du har i dag, du vil ha en som er mange ganger verre når du fyysisk får se hva du har gjort mot henne.

Så hvordan tror du den første tiden da blir for deg og ham? Han skyldet av skam og som må tåle å bli ansett som en utro drittsekk fra familie og venner og du som må se at du har totalt knust et annet menneske. Tror du dette gir gode ods?

Jeg ville fortalt henne at du var forelsket i mannen hennes og dermed ville bryte vennskapet med dem. Jeg ville sakt at det ikke var gjensidig og at du aldri hadde handlet på det. Jeg ville så trukket meg unna og glemt så godt det lot seg gjøre. Dette forholdet vil aldri kunne leve uansett, så ulykkelig blir du uansett hvilket valg du tar. Forskjellen er bare hvor mange andre som også må bli ulykkelge på grunn av ditt valg.

[Gjest Tidssone]

Har du virkelig lyst på en mann du allerede vet du ikke kan stole på?

Dersom han elsker deg, hvorfor er han fortsatt hos henne?

[FrøkenFjong]

Dette er en veldig vanskelig situasjon for alle parter! De fleste her har jo sagt mye fornuftig allerede...

Men, han er allerede utro, derfor fortjener din venninne noe bedre enn ham. Når det gjelder du og din venninnes vennskap, så er vel dette å regne som over? Uansett om hun får vite sannheten nå eller en gang senere, så vil hun antakelig aldri tilgi dere/deg, og du vil vel aldri greie å opparbeide deg tillitt igjen? Om dere aldri sa noe om dette, så har du vel vanskelig for å ha et alminnelig forhold til henne?

Det beste er hvis du kutter helt med din elsker (prøver å glemme ham, og går videre med livet ditt) og at han går fra din venninne. Så får dere holde dere unna hverandre alle sammen. Jeg tror, som mange over her sier, at et eventuelt forhold mellom deg og denne mannen ville bli hardt og med mange utfordringer -og med mange sårede mennesker.

Muligens det finnes en tid for dere - men det må være om manaage år....

Nei, dette var ikke lett. Jeg får nesten litt angst bare av å lese om situasjonen.

[Gjest Livia]

La oss si at dere sier hvordan det er, at han sier han vil ha skilsmisse og dere flytter sammen.

Hvordan skal dere tre greie å kommunisere?

Hvordan skal din venninne og mannen samarbeide på en god måte om barnet deres?

Hvordan skal dette forklares til barnet?

Hvordan skal dette fungere i forhold til alle andre som kjenner dere?

Skjer det vil du nok neppe ha noen venninne der lenger, hvordan skal dere skåne både deres felles barn, men også ditt barn?

Er det ikke på tide, uansett hvor jævla vanskelig det er, å sette ditt barn foran deg selv, og si at du trekker deg ut av det, og så får han komme tilbake ETTER han har skilt seg?

[sebra]

sorry ass men har NULL sympati for deg.en jævlig dårlig venninde.ja det er feil og stjæle mannen til en venninde - ALLTID!

det er noe annet hvis han hadde gjort det slutt med hun , og dere hadde venta til hun hadde kommet over han før dere gjorde noe.selv om det også er dårlig gjort.

Endret 17. mai 2010 av sebra

[Gjest Tidssone]

Nja. Hun har jo ikke akkurat stjålet mannen. Han er jo sannsynligvis i stand til å tenke og handle selv.

Egentlig ville det jo vært like jævlig situasjon, å vite at mannen til venninnen hadde følelser trådstarter, velge å ikke si noe om egne følelser for mannen og hva skulle hun ha gjort da? Fortalt til venninnen at mannen hennes hadde følelser for henne?

[tingeling]

Siden det er barn med i bildet kommer du til å måtte forholde deg til din "venninne" resten av livet hvis du og denne mannen blir sammen. Du vil også måtte forholde deg til barnet hennes, et barn som med stor sansynlighet vil hate deg med all den intensiteten et barn kan oppdrive. Kan med hånden på hjertet si at jeg heller ville tatt den verste kjærlghetssorgen + en rotfylling enn de fremtidsutsiktene.

[Gjest AnonymBruker]

Å fy f jeg blir så kvalm av sånne mennesker som deg,håper virkelig han forlater kona og blir sammen med deg.Og gjør akkuratt det du gjorde mot din venninne.Tøs er du æssjj

[Gjest lolita___]

sorry ass men har NULL sympati for deg.en jævlig dårlig venninde.ja det er feil og stjæle mannen til en venninde - ALLTID!

det er noe annet hvis han hadde gjort det slutt med hun , og dere hadde venta til hun hadde kommet over han før dere gjorde noe.selv om det også er dårlig gjort.

SIGNERER DENNE

veldig dårlig gjort spør du meg,er det mulig å ha så lite samvittighet??

[Gjest SmallTalk]

Ja, alltid galt! Uansett hva som er grunnen. Kjærester/samboere/ektefeller og tildels ekser er forbudt område, og man ber om problemer dersom man involverer seg med parteren til en venn/venninne. Når det i tillegg er barn inne i bildet, så gjør man saken enda mer grisete og man er egentlig bare en drittsekk.

[Gjest brutal_mann]

Det er aldri galt å stjele noens partner. Det er slik livet er. Men en må være villig til å ta konsekvensene av det.

[addict]

Synes det er helt jævli å vite at det finnes folk som deg i verden.

Nei, jeg kan ikke se for meg at "den jeg elsker" tilhører en annen, ihvertfall ikke min beste venninne. Jeg ville ALDRI latt meg komme i denne situasjonen, har da såppas selvbeherskelse og empati for andre mennesker. Eneste grunnen til at dere "elsker hverandre" er fordi begge har vært så egoistiske og jævlige at dere har gått bak ryggen med et forhold. Hadde begge latt det de følte være, så hadde det ikke skjedd, og ingen av dere hadde kommet på "elske-stadiet". Men neida, først meg selv og så meg selv.

Håper han går ifra henne, at hun finner noen som er bedre enn det avskummet du driver å puler på, og at du selv får oppleve samme svik. Det er kun det slike som deg fortjener.

Fatter ikke at det går an.

[Gjest Vampen]

Først og fremst, er det alltid galt å "stjele" mannen til en venninne? Ja, det er det.

"Før dere dømmer meg - hva hvis mannen DU elsker og vil dele livet med, tilhørte en annen? Ville du klart å la ham gå og belage deg på et liv uten ham, fordi du ikke ville såre en venninne?"

Tja, jeg har vært der, jeg gjorde ikke det samme som du har gjort. Det ironiske er også at jeg "fikk" den mannen jeg drømte om, på en helt fair måte, uten å snike seg rundt, uten å svikte venner og uten å såre mange mennesker.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn Gratulerer, du har satt deg selv i en situasjon som neppe ender godt for noen parter.

[Gjest Syringa_Lilac]

Du burde virkelig skamme deg, at du i det heile tatt klarer å se "venninnen" din i øynene..

Fy faen, at det går an... Håper virkelig du får oppleve det samme som din "venninne", for du fortjener jaggu ikkje bedre..