~ Din aller første kjærlighet ~

[Snupi]

Husker da den, min første kjærlighet

Vet også hvordan han har det

Han har ingen barn, er gift og bygger hus og er lykkelig 8)

Om han har en spesiell plass i hjertet mitt?

Nja, ikke til å unngå, siden han sender små uskyldige meldinger

Kanskje for ikke å bli glemt :o

[Gjest care]

Den første kjærligheten er vel den som ikke kan glemmes. Grøss og gru, jeg husker at han måtte flytte fra hjemplassen min. Vi gråt og bar oss, sendt lange og hyppige kjærlighetsbrev :cry: herregud hvor triste vi var gøy å tenke etter i ettertid.

Så han for noen år siden på universitetet, men plutselig var han borte :oops: like greit

[Gjest Madley]

Vi var sammen i to år, fra jeg var 16- 18. To kjempefine år. Før jeg fant ut at verden var større enn den lille bygda vår og ville ut på rundtur...Såra ham kjempemye og det angrer jeg fortsatt på. :oops:

Han har det kjempebra i dag, med en mye snillere og bedre jente(for ham da..hehe), på en annen kant av landet. Så jeg ser ham ca annet hvert år...

Han har en HELT spesiell plass i hjertet mitt..

[Gjest *Kaja]

Min aller første kjærlighet var ham jeg hang sammen med fra før vi begynte på skolen, helt til jeg oppdaget "de store guttene" en gang på ungdomsskolen. Vi kunne snakke om alt, og vi var forelska i hverandre hver vår gang uten at det ble noe annet enn vennskap. Han vil jeg alltid være glad i!

Min aller første erotiske/voksne kjærlighet, var den første jeg var sammen med over lang tid. Det var så stormfullt og veldig godt/vondt. Han er desverre død nå.

[Gjest Anonymous]

Min første kjærlighet ja... Det er faktisk noe med det at gammel kjærlighet ruster aldri...

Men, man går videre!

Han giftet seg i forrige mnd med kjæresten han faktisk fikk etter meg for maaaange år siden. De har det heldigvis kjempebra, og fikk en datter samme mnd som jeg fikk sønnen min.

Han vil alltid ha en spesiell plass hos meg, og jeg hos han også.

Vi er gode venner den dag idag, og jeg er glad han har funnet det han letet etter.

For det har jeg også!

[Diva]

Har`n nå jeg

Har vært forelska før, og hatt noe såvidt på gang tidligere, men aldri vært sammen med noen før han jeg bor sammen med

Var ganske sent ute med gutter (dårlig selvtillit, sjenert osv) og fikk kjæreste da jeg såvidt var fylt 21. Synes ikke det gjør noe jeg...

[Gjest .:These:.]

Min første kjærlighet fant jeg mens jeg var utvekslingsstudent på andre siden av jorda. Jeg var 17 han var 16. Jeg traff han en uke etter at jeg kom dit og siden hang vi sammen hele tiden. Alle som kjente oss sa at vi var perfekte sammen. Det året var det beste året i mitt liv på mange måter, og han var en stor del av den opplevelsen. Så måtte jeg dra hjem...Vi var begge "voksne" nok til å forstå at det aldri ville fungere med så stor avstand mellom oss, men vi gjorde det aldri slutt.

Han vil alltid ha en plass i hjerte mitt, og det gjør fortsatt litt vondt å tenke på vår kjærlighet selv nå 6 år etter at jeg dro hjem.

Men jeg har vært veldig heldig, jeg fant mannen i mitt liv da jeg kom hjem. Han er nå min samboer og det er mannen jeg vil bli gammel sammen med og tilbringe resten av livet mitt med. Jeg elsker han over alt på jord!

.:These:.

[Arwen]

Min aller første kjærlighet har nok en spesiell plass i hjertet mitt ja, selv om han har utviklet seg til å alt annet en jeg setter pris på :-? Var forelsket i han gjennom store deler av ungdomsskolen.

[Midnattsol]

Tja..glemmer nok ikke han.

Vi var 16 begge to og det varte 1 år.

Så ble det slutt, han forandra seg og jeg kjente han nesten ikke igjen. Oppsøkte bråk og var ikke snill gutt. :-?

Hadde så smått kontakt, men plutselig en dag ble det mer og gamle følelser kom snikende tilbake. Ikke bra! Han trodde jeg var tilbake i livet hans, men det var jeg ikke. Sa til han at vi har vært og det skjer ikke igjen og han ble sur.

Har kontakt med han en skjelden gang enda. Plutselig tikker den inn en melding. Dessverre har han det nok ikke så bra og er hard på flaska og sikkert det som verre er og har fått hjerteproblemer. Prøvde for noen år siden å ta livet sitt med en kniv. Ble redda av hun han var sammen med da - heldigvis!! Han har fått/får hjelp, men i sommer hørte jeg av ei venninne at han var ikke god.

Han har mange år etter det ble slutt flørta med meg, savna meg, trua meg, snakket om hvor bra vi hadde det og at vi burde vært sammen enda, snakket stygt om kjærestene mine osv osv.

Så det var min historie. Trist! Tenker på han i ny og ne og lurer på hvordan han har det når det har gått lang tid uten at jeg har hørt noe fra han. Glemmer aldri den gutten han var da jeg var sammen med han..om han bare kunne vært sånn nå.

[Ursula]

Kan aldri tenke meg at han er noe annet enn en kjeltring.

Voksen blir han nok aldri.

Han har ingen spesiell plass i hjertet mitt, jeg har nok for mange høner å plukke med han til det. Men det er ikke fritt for at jeg syns litt synd på han.

Vi hall null kontakt i dag.

[Hedda-78]

Hadde mitt første voksne forhold da eg var 19 år, varte i ti månadar. Han har ein veldig spesiell plass i hjertet mitt. Eg veit nøyaktig kvar han er, han tok livet av seg eit halvt år etter at eg gjorde det slutt.

[*marte*]

Vil si at min første kjærlighet var mitt første langvarige forhold. Vi var begge 16, og det varte i 1 år, til jeg dro på utveksling. Gjorde det aldri slutt, men ting endret seg på året jeg var borte, og vi ble ikke sammen igjen. Vil si han allikevel har en spesiell plass i hjerte mitt, som et godt minne

Vet at han studerer i Australia nå, men ellers lite om hvordan han egentlig har det. Snakkes med ugjevne mellomrom.

[brum]

Min aller første kjærlighet har jeg ikke hørt noe fra på 8 år. Det siste jeg hørte var at han hadde flyttet til oslo og havnet litt på uttur.......

[Gjest Anonymous]

Min første traff jeg i 2.året på videregående. Hun var året yngre enn meg, og den søteste, snilleste jenta jeg hadde møtt.

Vi var sammen i 5(!)år. Helt til hun dro på studietur. Når hun kom hjem, ville hun "ha litt tid for seg selv". Like etter ble hun sammen med en annen.

Dette holdt faktisk på å ta livet av meg.

Men vi var fast bestemt på å være venner, vi hadde jo tross alt vært sammen i mange år, og var bestevenner i tillegg til kjærester og samboere.

Det gikk faktisk bra en stund. Men etterhvert ble kontakten heller sporadisk, og de eneste gangene vi hadde kontakt var når hun kom for å hente ting fra leiligheten.

Så nå har vi ikke noe spesielt godt forhold til hverandre. Det skjedde noe med henne på den studieturen, hun ble forandret som menneske, men ikke til det bedre...

Men det er også en del bitterhet mellom oss. Grunnen til det er at hver gang jeg prøvde å komme meg videre i livet, så sørget hun for å holde meg tilbake ved å fyre opp under håpet om at vi kunne bli sammen igjen. Det føltes som om hun ikke ville at det skulle gå bra med meg uten henne, hun trengte bekreftelsen på at hun var grunnen til at jeg hadde det bra..

Men jeg kom ut av mønsteret, og har det bedre enn noen gang med henne. Det er faktisk jeg som hadde best av at forholdet tok slutt

Har truffet ei kjempejente som får meg til å føle ting jeg ikke trodde var mulig! Det er følelser jeg aldri hadde med eksen..

Men jeg tenker ofte på henne. Men da som to personer, en før studieturen og en etter..Tenker med glede på "før-studieturen-eksen", hun er et av de beste mennesker jeg har møtt, men jeg har ikke så mye til overs for "etter-studieturen-eksen"..Hun er ikke et menneske jeg vil ha så mye med å gjøre..Dessverre.

Hun har rett og slett gått fra å være en "engel blant oss" til en,unnskyld uttrykket, skikkelig bitch. Synd. Det er ikke denne veien et menneske bør forandre seg..

[koldbruna]

Vet du hvordan det har gått med ham/henne?

Vil han/hun alltid ha en spesiell plass i ditt hjerte?

Har du "glemt" ham?

Er det slik de sier; at gammel kjærlighet ruster aldri?  

Min første kjærlighet opplevde jeg da jeg var 17 år.Han var 15.Vi var sammen 1 år,men pga alders forskjellen ble det slutt mellom oss.

Åssen det går med han i dag?Han har 4 unger med 4 forskjellige.Bor i Trondheim,er arbeidsledig og stor kjeltring.

Ser han av og til når jeg er i Tr.heim.Snakket med han ett par ganger.

Han har ikke noen spesiell plass i mitt hjerte nå.

Den personen som nå har en spesiell plass i mitt hjerte er "nusket" mitt som jeg har vært gift med i 7 år.

Min første kjærlighet har jeg for lengst glemt.

koldbruna

[Gjest Zalomine]

Jeg skrev at min første ekte kjærlighet er min samboer.

Det stemmer.

Men, jeg har kommet på... der finnes en som alltid vil ha en spesiell plass i mitt hejrte. Det er ikke min eks, og det er ikke min "eksforlovede (min fetter fra da jeg var 3-4 år) men det er "han jeg aldri fikk"

En gutt jeg traff for 4-5 år siden, vi ble kjent, vi ble venner, jeg falt for ham.... siden han altså er "den jeg aldri fikk" så skjønner dere vel at han ikke følte det samme. Ødela nok vennskapet der dessverre. Men, en spsiell plass vil han alltid ha. Jeg ville ikke byttet ut min asmboer med ham, men jeg kunne gjerne "nyttet eks". For denne gutten trur jeg hadde vært en perfekt kjæreste for meg, om vi da ser bort fra den "detaljen" at han slett ikke hadde lyst til å være kjæresten min......

[Manon]

Min første kjærlighet ble jeg kjent med da jeg var 12. Vi var sammen høsten vi var 16, så ble vi sammen med andre på hver vår kant. Vi ble

sammen igjen høsten vi var 18, så flyttet jeg fra Norge - og vi skrev brev litt sånn sporadisk hele tiden. Da jeg flyttet hjem igjen var vi litt til og fra, og hadde et ganske ustabilt forhold som varte nesten et år. Ting endte ganske så dramatisk og vi fikk aldri snakket ut om det som skjedde.

Etter dette møtte jeg mannen i mitt liv, som jeg nå er gift med, hva eks'en gjør aner jeg ikke. Skulle fremdeles ønske at vi kunne fått snakket ut om det som skjedde, men savner ham ikke.

[nessi]

Min første "store kjærlighet" må nok være han jeg traff når jeg var 17 år og var sammen med /bodde sammen med til jeg var 28år. Hadde noe forhold før han, men de betydde ikke så mye. Min eks. samboer kommer nok alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt. Dessverre har vi lite kontkt i dag, da hans nye samboer er sykt sjalu og nekter han å ha noe med meg å gjøre (selv om jeg har ny samboer). Jeg får ikke lov til å passe hunden hans (vår) engang, for da må vi jo møtes. Vi var gode venner til hans nye kom inn i bildet. Flyttet fra hverandre fordi forholdet vårt gikk fra kjærlighet til vennskap gjennom årene. Vokste nok litt fra hverandre. Prates når vi tilfeldigvis møtes.

[Irene]

Uff dette blir jeg ufattelig trist av å tenke på..Min første store kjærlighet var ikke norsk, men han pleide å være hos besteforeldrene sine, som er mine naboer, om sommeren, Vi var kjærester to somrer, da vi var 13 og 14 år. Jeg har ikke møtt han etter at besteforeldreen døde og han ikke lenger kom til Norge, men jeg vet hvordan det har gått med han.. han giftet seg og fikk to barn som desverre må vokse opp uten faren sin. Han døde av kreft sist høst, bare 30 år gammel.

[Gjest the imp]

min første kjærlighet er exkjæresten min. Vi var sammen i 4 år fra jeg var 17 og han 16 til vi var 21 og 20 år gamle. Jeg regner han fortsatt som min aller beste venn, og han vil alltid bety noe spesielt for meg. Vi var bestevenner i over 1 år før vi ble sammen, og det forholdet og vennskapet vi hadde var noe helt spesielt. Vi vokste dessverre fra hverandre, men jeg håper nå vi klarer å holde kontakten også i årene framover. Han går på samme skole som meg, i samme klasse, så foreløpig er det ikke noe stort problem.