Hvordan holde i live et avstandsforhold

[AnonymBruker]

Er det virkelig ingen som savner sine kjære? Jeg har en klump i halsen etter å ha chattet litt med han idag...

[AnonymBruker]

Hvorfor det? Du bør jo egenetlig være glad for å ha chattet med han

[AnonymBruker]

Fordi jeg savner han vel! Dessuten fikk vi kun 5 minutter før internetten hans klikket. Synes ikke du det er vondt de første dagene? Jeg har tross alt bodd med han i 2 år og sett han så og si hverdag, så å plutselig bli alene er vondt for meg.

[Anglofil]

Det er da ikke uvanlig å savne den man er glad i? Man kan savne noen og samtidig være glad for å ha chattet med ham. Jeg hadde det slik selv da jeg levde i et avstandsforhold, og jeg kommer nok sikkert til å savne samboeren min masse etter å ha vært borte fra ham en uke (reiser til London i morgen).

Mvh Yvonne

[Gjest Galithralia]

Jo jeg gjør! Jeg savner min gutt og veldig veldig mye Jeg er selv fremdeles i den modusen hvor jeg blir lei meg når jeg skyper med han eller når jeg må si hadet. Det er bare overgangen fra å ha bodd sammen eller hatt muligheten til å være med hverandre hver dag som er vondt - så jeg forstår deg veldig godt! Forhåpentligvis er det ikke lenge til du ser han igjen

[Jill]

Denne tråden vil jeg ha i mine innlegg. Er 1 uke inn i mitt avstandsforhold som kommer til å vare frem til sommeren. Er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå, så tips taes i mot!

[Gjest Galithralia]

Denne tråden vil jeg ha i mine innlegg. Er 1 uke inn i mitt avstandsforhold som kommer til å vare frem til sommeren. Er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå, så tips taes i mot!

Hvordan går det med deg? Jeg er som sagt veldig sutrete enkelte dager (når jeg er alene), men fungerer fint om dagen da jeg er opptatt med venner og skole og jobb.

[Gjest Heloise]

Oh! Slenger meg på denne

Har skrevet masse om meg og mannebeinet mitt på forumet allerede, men får vel fortelle det igjen.

Jeg er norsk i Norge, han er engelsk i England. Vi har vært sammen i ca 1,5 år ('ish) og kjent hverandre litt lengre. Vi møttes via. et onlinespill.

Vi vet ikke riktig når vi "ble sammen" men jeg vil påstå at vi så på hverandre som et par før vi fysisk møttes, da vi hadde mye kontakt på skype (med og uten cam.)

Vi møttes første gang i slutten av 2009, da dro jeg til han. Det var helt rått, på alle måter.

Pga. min jobbsituasjon så sees vi nå med ca 3 måneders mellomrom, avtalt oss imellom at det ikke skal være mer. Vi traff hverandre hyppigere i begynnelsen av forholdet selvfølgelig

Nå kan det se ut til at han kommer hit til Norge og blir her noen måneder, så kanskje vi får sett hvordan og om vi fungerer sammen i dagliglivet! Det håper jeg kan hjelpe, så vi vet om det er "verdt" det eller ei. Grugleder meg! :D

[Jill]

Hvordan går det med deg? Jeg er som sagt veldig sutrete enkelte dager (når jeg er alene), men fungerer fint om dagen da jeg er opptatt med venner og skole og jobb.

Det går foreløbig bra, har jo hvert fra hverandre lenger enn en uke før, men synest det er litt tomt i leiligheten. Får se ham om to uker og så blir det kanskje til påske neste gang. Har ikke kommet skikkelig i gang med skolen enda, men når det skjer så satser jeg på å holde meg mye opptatt med den å trening Er det lenge til du får se typen neste gang da?

[Gjest Galithralia]

Det går foreløbig bra, har jo hvert fra hverandre lenger enn en uke før, men synest det er litt tomt i leiligheten. Får se ham om to uker og så blir det kanskje til påske neste gang. Har ikke kommet skikkelig i gang med skolen enda, men når det skjer så satser jeg på å holde meg mye opptatt med den å trening Er det lenge til du får se typen neste gang da?

Jo vi og, men det ble litt annerledes denne gangen for meg i og med at jeg visste jeg ikke fikk se han igjen på et par måneder. Kanskje i april, men det er veldig usikkert.

[Gjest Moppen]

Veldig bra tråd! Slenger meg på denne..

Vi har avstandsforhold for 2.gang i forholdet vårt. Han kommer tilbake om noen uker. Men jeg er så pessimistisk av meg og frykter at det blir avstandsforhold fra høsten igjen (pågrunn av skole..) Er slitsomt å ta sorgene på forskudd og bare dumt er det også egentlig. Bedre å nyte tiden man har sammen enn å bruke den på å bekymre seg men det er jo ikke alltid så lett..

Det viktige for meg når vi har avstandsforhold er at jeg liker å vite hva dagene hans består av..Hva han gjør,hvor han er og hvem han er sammen med (dette høres veldig kontrollerende ut) men det er rett og slett for da vet jeg mer om hvordan livet hans er DER.

Når han bodde i utlandet i 6 mnd så var det viktig for meg å dra dit også for å se hvordan livet hans var der. Hvordan huset han bodde i så ut,hvordan skolen så ut,folka,omgivelsene. Det gir meg et bedre bilde og forståelse av ting han forteller over telefonen,da føler jeg meg litt mer som en del av det når jeg kan si "åja,der ja"

Jeg har hørt om folk som nekter å være i avstandsforhold. Jeg forstår jo frykten men det handler jo også om hvilken innstilling man tar. Velger man å tenke at det kommer til å gå til helvete så gjør det jo mest sannsynlig det. Og man må jo huske at det kan skje mye opp igjennom livet som fører til at man må være bort fra hverandre i perioder og at man må klare seg selv også.

[Gjest Galithralia]

Drar denne litt opp jeg

Hvor ofte chatter/skyper/mailer dere hverandre? Inntil nå har vi hatt sånn maks 5-10 min på skype eller facebook hver dag, noe jeg synes blir litt for lite. Man rekker ikke å snakke om noe før den ene må gå - så jeg har foreslått at vi heller kan chatte/skype hver tredje dag og da litt lenger. Det er ikke et urimelig krav eller?

[Gjest anonym]

Drar denne litt opp jeg

Hvor ofte chatter/skyper/mailer dere hverandre? Inntil nå har vi hatt sånn maks 5-10 min på skype eller facebook hver dag, noe jeg synes blir litt for lite. Man rekker ikke å snakke om noe før den ene må gå - så jeg har foreslått at vi heller kan chatte/skype hver tredje dag og da litt lenger. Det er ikke et urimelig krav eller?

Jeg har ikke sett kjæresten min siden september, og vi snakker sammen vanligvis 4-5-6timer om dagen (msn/skype). Mange vil vel synes at det er veldig masse, men det er ikke så lett å ikke gjøre det heller

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sett kjæresten min siden september, og vi snakker sammen vanligvis 4-5-6timer om dagen (msn/skype). Mange vil vel synes at det er veldig masse, men det er ikke så lett å ikke gjøre det heller

har du ikke litt mye fritid da?

6 timer går kjapt når man snakker med sin kjære, men hver eneste dag? man møter jo gjerne venner og jobber osv også

[Gjest anonym]

Hehe, jo, jeg har fritidsaktiviteter, men er student så har muligheten til det, selv om jeg virkelig må skjerpe meg så jeg får tid til all lesinga

[Gjest Galithralia]

Jeg har ikke sett kjæresten min siden september, og vi snakker sammen vanligvis 4-5-6timer om dagen (msn/skype). Mange vil vel synes at det er veldig masse, men det er ikke så lett å ikke gjøre det heller

Oi! det var mye! Jeg fikk chattet med min kjære i en halvtime i dag, mye bedre enn 5 minutter! Kan si det har blitt lettere nå, begynt på studiene igjen, jobb og venner holder meg opptatt. Det er bare å venne seg til å være alene igjen så går det bra.

Men jeg har i hvertfall kjøpt flybilletter og reiser dit før påske :rødme: teller ned dagene til jeg får se han igjen! :rødme:

[AnonymBruker]

Nå har jeg og billetter! Jeg skal besøke ham i slutten av april, veldig lenge til, men jeg har noe å glede meg til i hvertfall :rødme:

[AnonymBruker]

Jeg har hørt om folk som nekter å være i avstandsforhold. Jeg forstår jo frykten men det handler jo også om hvilken innstilling man tar. Velger man å tenke at det kommer til å gå til helvete så gjør det jo mest sannsynlig det. Og man må jo huske at det kan skje mye opp igjennom livet som fører til at man må være bort fra hverandre i perioder og at man må klare seg selv også.

Jeg vil påstå at de som sier det, har aldri vært oppover ørene forelsket. Det er veldig viktig hvilken innstilling man har, og et avstandsforhold kan fungere like godt, om ikke bedre. For da får man iallefall røynet seg på godt og vondt.

Selv har jeg nå havnet i et slags merkelig avstandsforhold, der smsene går som kuler hver dag, og en tlf innimellom. Han også bor i et land med dårlig dekning og han har ikke internett.

Føler at alle odds er imot oss, men jeg har ikke tenkt å bry meg om det. Folk får si og synes hva de vil.

Vi møttes et par dager før jeg skulle reise hjem, ja vi møttes på min ferie. Vi var ikke sammen på den tradisjonelle måten, men han ville ha tlfnr mitt da han skjønte at jeg snart skulle reise. Et par kyss på kinnet var det fysiske, liksom. Jeg kjente at dette var noe helt spesielt,og jeg pleier vanligvis ikke sjekke på byn, bare så det er sagt.

Men jeg tenkte at jeg hører sikkert aldri mer fra fyren. Det gjorde jeg altså, og jeg er aldri i tvil om at han ikke vil gi lyd fra seg. En herlig forandring fra tidligere forhold.:-)

Jeg er ikke rik, men rik i forhold til han, så jeg har allerede bestemt at jeg skal ned dit i april, for å finne ut av ting. Jeg bare må. Vi fikk liksom ikke startet engang, og får aldri snakket skikkelig heller, på dårlige mobillinjer.

Deilig å sveve på en rosa sky- enn så lenge.:-) Han er det mest romantiske jeg noengang har vært borti. Og dette har lært meg at livet kan være fullt av overraskelser. Vi er godt voksne, og jeg hadde igrunnen sluttet av alt som heter dating.

Men fyren har vekket en side i meg som jeg trodde var visnet hen. Og dette må jeg bare finne ut av. Avstand eller ei.

Artig å lese om dere andre, som har trosset vanskeligheter og problemer. Og spesielt dette med å gi klare signaler om hvor mine egne grenser går, siden vi er fra to forskjellige kulturer. Han kommer fra en litt mer machokultur enn meg, for å si det sånn.

Jeg ser på det som en utfordring, men vet at jeg må passe på å ikke bli overkjørt. Så uansett så vil jeg lære mye av dette.

[Gjest Galithralia]

Jeg har aldri tenkt på at avstandsforhold var noe jeg ikke ville være med på. For meg blir det å si at man ikke vil være sammen pga. avstand litt feil. Spesielt hvis man har vært sammen en stund før denne avstanden dukker opp. I mitt tilfelle var jeg og han klar over at på et tidspunkt så ville avstand bli et tema, da begge er under utdanning og begge ville på utveksling. Pga. endring av studie etc, ble min utveksling endret til om et år. Han reiste nå.

Jeg kunne aldri ha gjort det slutt fordi han dro på utveksling, det er jo en drøm å studere i utlandet. hvorfor skal jeg være den som nekter ham det?

I bunn og grunn kan jeg forstå at avstand vil skremme deg vekk, det skremte meg litt, men det er et hinder som kommer og man må prøve å klare seg gjennom det. Prøver man ikke så vil man bli sittende igjen med den "hvis" følelsen. Hva hadde skjedd hvis jeg prøvde?

Så jeg vil vel si at jeg er enig med AB at du kanskje ikke er glad nok i personen til å overleve avstand?

[estrella]

Jeg tror jeg kan joine denne tråden. Vel, offisielt står vi begge som singel, men begge har funnet ut at vi vil satse på hverandre. Jeg er student, bor i Trøndelag og hun bor i Hedmark.

Jeg synes det hele er litt småskummelt, det er liksom ikke såå langt til henne, men langt nok når vi begge har en økonomi som ikke gir oss det største reisebudsjettet . I tillegg er jeg midt i eksamen og tull - så er ikke bare bare å reise. Men med litt planlegging vil det vel gå?

Hun er iallefall superfantastisk og det er verd det :rødme:

Men så skal jeg være student i 2,5 år til - vil det fungere og være i et avstandsforhold over så lang tid? Håper det.