Orker ikke mer jobb, vil bli trygdet

[Mio]

(Gidder ikke logge ut for dette)

Jeg er også i 20-årene. Midlertidig ufør. Jeg har vært igjennom hele prosessen med rehabilitering, attføring, hjelp til studier, aktiv behandling i både 1., 2. og 3.linjetjeneste. Alt det her med tanke på at utsikten til bedring finnes, men det må ta tid.

I begynnelsen skammet jeg meg veldig, følte skyld over å ikke kunne bidra i samfunnet - samtidig som jeg var sint på de rundt meg som på mange måter forventet at jeg ikke klarte noe som helst.

Til og med hos Nav fikk jeg beskjed om at jeg aldri kunne forvente å klare å studere, for han hadde aldri hatt en klient som hadde studert. Jeg ble ufattelig forbannet.

Situasjonen min er lite ok. Dårlig økonomi, sosialt liv er vanskelig, jeg savner veldig å gå på skole fordi jeg følte mestring, jeg vil veldig gjerne ha en større kontaktflate. Bor også i bygd, men er innstilt på å flytte. Selv om mye av nettverket mitt er her. (Dog begrenset fordi folk flytter og får seg et liv.) Jeg må flytte for å skifte miljø rundt meg, begynne litt på nytt, prøve ut andre ting, forsøke å finne noe jeg føler jeg mestrer og som er fysisk/psykisk mulig - for da kan jeg kanskje få litt mer tro på at jeg kan snu om på livet mitt og komme meg ut i jobb.

Det blir ikke noe bedre av å sitte hjemme og grunne over alt. Jeg har en dårlig døgnrytme, jeg har masse tid til å bruke på aktiviteter, men har rett og slett blitt litt lat. Psykisk er det vanskelig å være ung og syk når jeg ser alle rundt meg etablere seg og gjøre noe fornuftig.

Jeg skal over på permanent ufør for å sikre økonomien mens jeg aktivt går i behandling. MEN; Det er HELT UAKTUELT å være permanent ufør for evig og alltid! Jeg har godtatt at det er dette jeg må akkurat nå, fordi det tar tid å bli frisk eller vesentlig bedre. Å sitte hjemme alene har gjort at dette med angst, spontanitet, sosialt liv, det å ha noe til felles med jevnaldrende, følelsen av å være mislykket og uhjelpelig; det er det uførheten har gjort med meg. Og jeg NEKTER å ha det sånn over lang tid.

Selvsagt er det beintøft å starte opp i en jobb når jeg har hatt et "komfortabelt, avslappet" liv så lenge. Men jeg har ikke sittet på ræva i årevis. Det er overtidsarbeid hver eneste dag bare i å orke å fortsette, holde ut sykdommen, jobbe med det, forsøke strategier, prøve å komme seg opp og ut. Det har vært nødvendig for meg å ha det opplegget jeg har. Men et betyr ikke at dette er livet mitt.

Jeg er kjempetakknemlig for alle andre her i landet som betaler skatt så jeg kan komme meg ovenpå igjen. Jeg er supertakknemlig for alt helsevesenet har gjort for meg. Nav. De rundt meg. Jeg kan finne meg en utdannelse og en jobb som gjør at jeg i hvert fall delvis kan bidra i samfunnet. Det er snakk om tilrettelegging og ikke minst holdningen min!

Herregud, det er ikke normalt å være ung og ikke jobbe. Men det er ikke fordi jeg ikke gidder at jeg er ufør i dag. Jeg har delvis sluttet å bry meg om hva folk tenker om akkurat det nå, for jeg vet med meg selv at det vil være umulig å jobbe i den situasjonen jeg er i nå. Men jeg har jobbet litt likevel, jeg har skaffet meg noen studiepoeng, jeg har forsøkt å holde kontakt med folk og ikke minst deltatt aktivt i egen behandling og forsøkt mange ulike metoder fordi jeg ikke bare kan gi opp om plan A ikke fungerer.

Jeg skjønner det er vanskelig å jobbe når man er syk. Men å tenke at det å være ufør er tingen. NEI. Det går ALLTID an å tilrettelegge, finne noe du trives med, omstrukturere livet ditt litt så det er mulig å finne noe som er meningsløst. Angst og depresjoner vil bli bedre jo mer du "øver" på å fikse det. Og da vil mest sannsynlig holdningen din til livet og lysten på å gjøre noe fornuftig komme tilbake.

Noen folk har ikke noe annet valg enn å være ufør. De som er permanent sengeliggende etc. Men vedig, veldig mange jeg kjenner ønsker virkelig å jobbe likvel. Det står det respekt av.

Jeg synes du heller skal snakke med legen din om muligheter for hjelp fra Nav på andre måter. Arbeidstrening, tilrettelegging, hjelp til å skaffe en jobb du trives i, hjelp til alternativ transport til og fra jobb om det er langt. Kanskje fleksitid. Arbeidsgivere kan tilrettelegge i forhold til arbeidstid og mengde. Det finnes så mange alternative løsninger for å unngå uførhet. Tenk på det....

[Gjest Roger]

TS her.

Er i 20-årene, jobber nå i butikk. Har ingen glede av jobben, har aldri hatt det. Livet mitt er fritiden sammen med venner og familie. Bor på landet, så det er minimalt med andre ledige jobber rundt her. Å flytte er uansett uaktuelt, det er her jeg har familie og venner, kan ikke leve uten dem.

Nå får du skjerpe deg! Du sier du er i 20 årene og at livet ditt er i fritiden med venner og familie. Hvor lenge tror du at du har venner når du etter 4-5 år i arbeidslivet har bestemt deg for å snylte på DERES skattepenger, fordi du - stakkars liten - ikke "orker" å jobbe..

Herregud så patetisk...

Ser at noen av dere var ganske negative, det var vel å vente. Men har betalt min skatt i alle år, så synes ikke det er noe galt å få noe tilbake fra samfunnet for en gangs skyld, det er vel derfor man betaler skatt?

Så du mener at du burde ha full rett til å få tilbake skattepengene dine? JA det hadde jo blitt en god policy om alle skulle ha fått tilbake det de betalte i skatt. Og som over; Det er 100% patetisk å høre dette fra ei som har vært i arbeidslivet i helt sikkert under 10 år.. Hva pokker vet vel du om at samfunnet sjelden og aldri gir tilbake?

Det er litt anderledes når en person på godt over 50 sier dette, etter et par slag og hjerteinfarkt - ikke når en veslevoksen 25 åring vil at VI skal betale livet ditt, fordi du vil kose deg hjemme på gården din, og se på Dr. Phil kl. 12.00.

Ser helt ok på et liv som trygdet, har flere venninner som er det (psykiske diagnoser). Og de har det helt greit, tid til å gjøre det de vil på dagen uten å mistrives på jobb. Folk er vel forskjellige, noen trives best med å ha litt bedre tid i hverdagen til å gjøre ting i sitt eget tempo?

Hadde jeg vært deg, hadde jeg sluttet å syte over livet mitt, og heller funnet meg noen andre venner som kanskje hadde noen ambisjoner. Hvem vet, kanskje det hadde hatt en positiv effekt og ikke gå å tenke på uføretrygd dagen lang.

Men er det ingen som har synspunkt på det jeg egentlig spurte om: hvordan jeg egentlig bør legge dette fram for NAV og fastlege?

Hvorfor tror du ordentlige mennesker har lyst til å hjelpe deg med å få finansiert livet?

Det blir det samme som å spørre deg:

Hvordan skal jeg gå frem for å stjele (den helt sikkert tomme) lommeboka di, når du er i byen å handler sammen med uføretrygd-venninnene dine?

[Gjest Gjest]

troll

[Pjukset]

TS her.

Kan ikke unngå å legge merke til at jeg har fått en del kritikk i denne tråden. Tror det kan skyldes at jeg muligens ikke er veldig god til å sette ord på min egen situasjon. Jeg har virkelig forsøkt å finne en situasjon i arbeidslivet jeg kan leve med, men det nytter vrikelig ikke. Kan overhodet ikke tenke meg et liv der jeg må inneha en 9-5 jobb, da tar jeg heller kvelden, for å si det sånn.

Sånn jeg ser det, så er vi alle forskjellig mennesker. Noen realiserer seg gjennom jobb, andre gjennom fritid. Det må da være plass til alle mennesketyper? Jeg kan jo bidra til samfunnet uansett, f.eks. via frivillig arbeid når jeg vil ha oversudd til dette?

PS. Ift. mine diagnoser, så sliter jeg også med senskader etter mobbing i barndommen, uten at dette har vært tilstrekkelig medisinsk utredet.

Det er jo ikke snakk om å realisere seg, men å forsørge seg selv. TS, jeg skal på ingen måte så tvil om at du har problemer med helsen, men du uttrykker deg på en måte som gjør at det høres ut som om du ikke gidder å jobbe.

Når det gjelder fibromyalgi, så er det svært sannsynlig at dette fremprovoseres av bl.a psykisk stress over lengre tid. Ser du sammenheng med at dette kan være et resultat av at du ble mobbet i barndommen?

Det finnes behandlinger for dette, og jeg kan love deg at NAV kommer til å kreve at du gjennomfører behandlinger over tid.

Jeg har spurt flere ganger før hvordan det kan ha seg at du har 3 forskjellige diagnoser hvor 2 av diagnosene er underliggende symptomer for fibromyalgi - uten antydning til svar. Hvorfor?

[Gjest Marlo]

Pjukset; Nav vil nok ikke kreve en hel masse behandlinger når man har fibromyalgi. Har selv dette, og eneste kravet var at jeg testet ut fysioterapi. Det finnes heller ikke så mange behandlinger når det kommer til akkurat FM, desverre

[Gjest Gjest_smiley_*]

TS her igjen.

Ja, ja, her var det visst ikke så mye konstruktiv hjelp å få.

Tro meg, jeg har prøvd dette med jobb. Har hatt tre jobber i ulike bransjer. Har gruet meg til å gå på jobb hver eneste dag, det er ikke et liv jeg vil leve. Går bare rundt som en zombie og stirrer på klokka. Har hele min sosiale omgangskrets utenfor jobben, så vil ikke savne den et sekund.

Skjønner ærlig talt ikke hvorfor dere snakker så negativt om et liv som trygdet. Har som sagt både venner og nær familie (foreldre) som er dette, de har det helt greit. Mener dere virkelig at disse ikke lever fullverdige liv? Er fullt klar over at det vil bli mindre penger å rutte med, men er heller ikke så kravstor på å ha ting. Vil heller ha tid til å treffe venner og kode meg, etc. I tillegg vil jeg arve et hus i løpet av en 5-10 års tid, så da vil økonomiet uansett bli bedre.

Skal ha møter med NAV og fastlege i neste uke. Har et godt forhold til fastlegen jeg har nå, han har i alle fall gitt meg de sykemeldingene jeg har bedt om tidligere. Så hvis ingen har noen gode råd å komme med, så får jeg bruke hodet litt selv.

Det er vel ikke akkurat det at å være uføretrygdet ikke er et fullverdig liv vi reagerer på. vi reagerer på at vi skal brødfø deg fordi du ikke gidder å jobbe. Hvorfor pokker skal våre skattepenger gå til at du skal drive dank bare fordi du ikke har lyst til å jobbe? Det er ikke god nok grunn til å bli ufør. Tror du alle andre som er i jobbe synes det er kjempe gøy til envher tid? Tror du småbarnsforeldre synes det er hysterisk morsomt å stresse hit og dit og ha konstant dårlig samvittighet? Neppe. Men det betyr ikke at man bare kan sette seg på ræva og kreve at samfunnet skla forsørge en for det. Hvordan tror du det går med samfunnet da? Til helvete.

Tror ikke det vil gå så bra om du skal bruke hodet litt selv, ikke om man skal dømme utifra dine innlegg. Litt av et forbilde du kommer til å bli når du får barn.

Synes ikke synd på deg for fem flate øre, buhu, du har hatt 3 jobber hvor du ikke trivdes. Slike som deg gjør meg så forbanna, og alle jeg har diskutert ditt innlegg med er av samme oppfatning. Men det er jo klart, i din omgangskrets og familie er det tydeligvis ok å være trygdet, sier jo litt..........

[Gjest gjess]

Ja ja, hvis du har som mål å bli uføretrygdet, kan jeg fortelle deg at det kommer til å ta laaaaaang tid før du evt får det. Jeg har vært 100% ufør i 15 år pga alvolig sykdom, men får jeg uførepensjon? NOPE! Det er nesten klin umulig å få i dag.

[Gjest Gjest_smiley_*]

TS her igjen.

Ang. mine diagnoser: har selvfølgelig tidligere diskutert med min fastlege om evt. uførehet. Har fått signaler om at uføretrygd skulle være innen rekkevidde, spesielt med tanke på mine "multidiagnoser" og arbeidsmarkedet her i bygda. Men det blir jo litt anderledes nå, når prosessen skal formaliseren og ikke bare løst prat..

Jeg vet ikke, men det er mulig at legestanden og NAV er noe mer "menneskelig" her oppe enn det dere opplever sørapå.

Det er jo ikke om det er jobbmuligheter for deg der nord som skal avgjøre om du blir ufør eller ikke. Ærlig talt. Når man hører om slike som deg, skjønner man jo at myndighetene ønsker å stramme inn. det er bare så synd at slike som deg gjør at de som faktisk trenger det men som ikke egentlig ønsker det, ikke får ordentlig hjelp, for man har brukt opp pengene på snyltere.

[Gjest Gjest*]

Ærlig talt. Dra deg selv og de udugelige vennene dine ut av fantasiverdenen dere lever i og skaff dere et ærlig arbeid. Sånne som dere ødelegger for de som faktisk trenger hjelp fra samfunnet. Du tror du har det tøft? Se på store deler av resten av verden, les litt historie, ta deg en tur på kreftavdelingen - du har det ikke tøft, du er priviligert. Velferdssamfunnet overlever ikke på trygdesnyltere, folk i arbeid er dagens hverdagshelter. Det er ikke alltid like gøy å gå på jobb, faktisk ganske kjedelig og vanskelig enkelte ganger. Du er ikke alene om å føle det. Men vi som faktisk har litt ære i behold og litt yrkesstolthet drar oss stuptrøtte opp av senga hver dag, går på jobb, tjener til livets opphold og er stolte av det. Lykke er ikke å sitte inne å stirre i veggen, lykke er å oppnå noe i livet og prestere.

[Pjukset]

Pjukset; Nav vil nok ikke kreve en hel masse behandlinger når man har fibromyalgi. Har selv dette, og eneste kravet var at jeg testet ut fysioterapi. Det finnes heller ikke så mange behandlinger når det kommer til akkurat FM, desverre

Var det psykomotorisk du gikk til da, eller vanlig fysio?

[Rødtoppen86]

Jeg er i all hovedsak enig med deg, men jeg lurer på denne setningen...

Kan du utdype den litt?

Hva er bakgrunnen for at du mener ingen trenger være 100% ufør?

Jeg mener det at det vil alltid være noe alle kan klare å gjøre til en viss grad. Kanskje ikke jobbe 100%, men det man klarer. Det er stor forskjell på hvor mye man tror man klarer, og hvor mye man faktisk klarer.

Problemet er jo selvfølgelig at det er nærmest umulig å få til en slik ordning, hvertfall i Norge, fordi det er lite lønnsomt for en bedrift.

Det er noe regjeringen må ta tak i og finne en løsning på. Har man ryggproblemer, så jobber man ikke i en jobb som går utover ryggen.

Er man deprimert, så hjelper det ikke å sitte hjemme resten av livet, kanskje for en periode, men så må man bare hoppe i det. Eneste måten å bli sterkere på, er å møte motstand. Det er bare i motbakke det går oppover.

Mener ikke å rakke ned på de som er uføretrygdet, men jeg vil tro at de aller fleste av dem faktisk ønsker å jobbe, men at det ikke finnes tilrettelagte tilbud slik at det er mulig.

Jeg har selv vært sykemeldt en gang på grunn av noe som skjedde på jobben. Det var snakk om tre uker, og jeg merket fort at dagene ble veldig kjipe. Man går inn i kjedelige rutiner og blir bare tiltaksløs.

Jeg tror det er viktig å finne en løsning så raskt som mulig som gjør at man slipper å bli 100% uføretrygdet.

At dette er ønsketenking i dagens Norge er bare å innse.

[Gjest Gjest_smiley_*]

TS her.

Kan ikke unngå å legge merke til at jeg har fått en del kritikk i denne tråden. Tror det kan skyldes at jeg muligens ikke er veldig god til å sette ord på min egen situasjon. Jeg har virkelig forsøkt å finne en situasjon i arbeidslivet jeg kan leve med, men det nytter vrikelig ikke. Kan overhodet ikke tenke meg et liv der jeg må inneha en 9-5 jobb, da tar jeg heller kvelden, for å si det sånn.

Sånn jeg ser det, så er vi alle forskjellig mennesker. Noen realiserer seg gjennom jobb, andre gjennom fritid. Det må da være plass til alle mennesketyper? Jeg kan jo bidra til samfunnet uansett, f.eks. via frivillig arbeid når jeg vil ha oversudd til dette?

PS. Ift. mine diagnoser, så sliter jeg også med senskader etter mobbing i barndommen, uten at dette har vært tilstrekkelig medisinsk utredet.

Ja, du får mye kritikk her, fordi du fortjener det. Og likevel, så bruker du igjen argumentasjonen med at et liv hvor du må jobbe 9-5 ikke passer deg. Buhu sier jeg bare. Bare fordi en viss type liv ikke passer deg, betyr ikke det at du bare skal late deg og snylte på oss andre.

Jeg ble også mobbet i barndommen uten at jeg har fått hjelp for det. Jeg har også hatt spiseforstyrrelser uten å fått hjelp for det, har også opplevd endel annet uten å få hjelp for det. Men jeg har tatt ansvar for mitt eget liv. Flyttet når det har vært nødvendig, og kommet meg på beina.

Jo mer du skriver, jo mer får jeg inntrykk av at du bare er en stor sytepave som skal snylte på mine skattepenger. Forkastelig.

[Pjukset]

Jeg mener det at det vil alltid være noe alle kan klare å gjøre til en viss grad. Kanskje ikke jobbe 100%, men det man klarer.

Jeg tror det er viktig å finne en løsning så raskt som mulig som gjør at man slipper å bli 100% uføretrygdet.

Dette stemmer ikke for alle Rødtopp. Du må ha forståelse for at det finnes mennesker som er så syke at det ikke hadde latt seg gjøre.

Men du har helt rett i at det er viktig å finne en løsning som gjør at man unngår uføretrygd. Dessverre finnes det pasienter som ikke blir tatt på alvor av leger, urimelige lange ventetider hos spesialister, osv osv. Det finnes de som har prøvd alt, og de som har en jernvilje og ønske om å bli frisk, men som ikke lykkes.

[Gjest Marlo]

Var det psykomotorisk du gikk til da, eller vanlig fysio?

Har prøvd begge deler og alt mulig annet rart også til ingen nytte.

Men NAV krevde bare at jeg gikk til vanlig fysioteraoaut...måtte krangle lenge for å få lov til å slippe fordi det bare gjorde vondt verre.

[Gjest Marlo]

Jeg mener det at det vil alltid være noe alle kan klare å gjøre til en viss grad. Kanskje ikke jobbe 100%, men det man klarer. Det er stor forskjell på hvor mye man tror man klarer, og hvor mye man faktisk klarer.

Problemet er jo selvfølgelig at det er nærmest umulig å få til en slik ordning, hvertfall i Norge, fordi det er lite lønnsomt for en bedrift.

Ja det er nærmest umulig å få til.

Jeg har sagt til både NAV og Fønix at jeg absolutt ikke føler meg 100% ufør, kanskje 80%, men jeg vet aldri hvilke dager jeg kanskje kan klare å jobbe og om jeg i det hele tatt klarer å jobbe full dag. Det er ingen i dette riket som gidder å bruke masse penger på å ansette meg 20% når de aldri vet når jeg kan jobbe.

Det er veldig synd at det er slik, for de dagene jeg kan kalle "bra dager" så kunne jeg tenkt meg å kommet meg ut og jobbet litt

[Gjest Gjest]

Ja det er nærmest umulig å få til.

Jeg har sagt til både NAV og Fønix at jeg absolutt ikke føler meg 100% ufør, kanskje 80%, men jeg vet aldri hvilke dager jeg kanskje kan klare å jobbe og om jeg i det hele tatt klarer å jobbe full dag. Det er ingen i dette riket som gidder å bruke masse penger på å ansette meg 20% når de aldri vet når jeg kan jobbe.

Det er veldig synd at det er slik, for de dagene jeg kan kalle "bra dager" så kunne jeg tenkt meg å kommet meg ut og jobbet litt

Nå kupper jeg tråden litt her men...

Har du tenkt på frivillig arbeid? Jeg er selv syk, og har vært helt ute av arbeidslivet i en periode (er på vei inn igjen nå). Jeg syntes frivillig arbeid var en veldig fin måte å komme meg ut på, og ikke minst føle meg nyttig! Det er jo mye lettere å ta litt på sparket også. Selv har jeg jobbet i dyrebeskyttelsen, der er det vakter som må dekkes, tre stk pr dag og ofte trenger de folk på kort varsel. Det gjorde jeg de dagene jeg var i grei form, vaktene er bare på 4 timer så er overkommelig på bra dager.

Ellers er det jo mye annet man kan gjøre og, f.eks. besøksvenn for røde kors. Det krever jo ikke så mye, man drar bare hjem til personer med litt ekstra behov, eldre, funksjonshemmede, syke mennesker etc og er liksom på kaffebesøk. Veldig koselig!

Sikkert mye annet man kan gjøre også. Det beste med slike ting er at man føler at man er med å bidra litt til samfunnet selv også!

[Pjukset]

Har prøvd begge deler og alt mulig annet rart også til ingen nytte.

Men NAV krevde bare at jeg gikk til vanlig fysioteraoaut...måtte krangle lenge for å få lov til å slippe fordi det bare gjorde vondt verre.

Så kjedelig

[Gjest Marlo]

Tro meg, jeg har vært gjennom det meste av muligheter.

Men jeg har verken tålmodighet eller lyst til å besøke eldre eller funksjonshemmede mennesker - beklager.

Har vært frivillig flere andre steder som har vært veldig givende, men når NAV hørte om det så mente de at jeg kunne jobbe 100% siden jeg tydeligvis kunne jobbe som frivillig

Så jeg måtte jo bare slutte med det og føye meg etter hva NAV ønsket.

Dette blir jo anderledes når jeg går over på uføretrygd ... da kan jeg begynne å jobbe som frivillig igjen de gangene jeg orker.

Endret 17. januar 2010 av Marlo

[Gjest Gjest]

Nå må du faen meg skjerpe deg, late uføretrygdede har vi nok av!!!

[Gjest Vampen]

Altså, dette må da være et troll?