Harlekins bok

[Gjest]

Oi, jeg visste ikke at du hadde dagbok!

Så leit at du føler at det ikke har gått rette veien denne gang. Håper dere går for de to siste forsøkene også, på sikt vil dere neppe angre på at dere har forsøkt for mange ganger.

Vi lurer også veldig på om vi skal dele dette med noen. Nå har vi i motsetning til dere ingen praktiske årsaker til å la familien få vite, men jeg føler det hadde vært greit å snakke med mamma likevel - spesielt hvis det ikke skal gå slik vi ønsker. Men skal komme i gang med forsøk før vi sier noe hvertfall. Sa dere noe til noen da dere fikk datteren deres?

[Harlekin]

Hei, Idja! Takk for besøk i dagboken min. Jeg har ikke skrevet i den på lange tider, men ville skrive litt nå når vil skulle ha forsøk.

 

Ja, jeg vet at jeg ikke er gravid. Første forsøk "visste" jeg at jeg var gravid, kjente det på kroppen, men dette gangen er det nada symptomer. Det pluss negativ test = snipp snapp snute denne gang

 

Jeg føler jeg vil prøve igjen, hvis mannen er med, men da vil jeg være litt mer åpen om det. Jeg blir gal av sånn sniking rundt og fortelle halvsannheter. Det er ikke noe kjekt. Ingen vet at vår datter er "prøverørsbarn", og jeg tenker at det ikke er nødvendig at de får vite det heller. Det gikk så kjapt og greit første gang, så greit om mulig når det gjelder prøverør, så ingen trengte vite det. Men det ser ut som det ikke kommer til å gå "kjapt og greit" denne gang, og da stiller saken seg litt annerledes.

[Gjest]

Hei, Idja! Takk for besøk i dagboken min. Jeg har ikke skrevet i den på lange tider, men ville skrive litt nå når vil skulle ha forsøk.

 

Ja, jeg vet at jeg ikke er gravid. Første forsøk "visste" jeg at jeg var gravid, kjente det på kroppen, men dette gangen er det nada symptomer. Det pluss negativ test = snipp snapp snute denne gang

 

Jeg føler jeg vil prøve igjen, hvis mannen er med, men da vil jeg være litt mer åpen om det. Jeg blir gal av sånn sniking rundt og fortelle halvsannheter. Det er ikke noe kjekt. Ingen vet at vår datter er "prøverørsbarn", og jeg tenker at det ikke er nødvendig at de får vite det heller. Det gikk så kjapt og greit første gang, så greit om mulig når det gjelder prøverør, så ingen trengte vite det. Men det ser ut som det ikke kommer til å gå "kjapt og greit" denne gang, og da stiller saken seg litt annerledes.

 

Ja jeg kan godt forstå at det ikke føles greit å måtte fortelle halvsannheter. Håper du og mannen blir enkelt enige om både videre forsøk og hvorvidt dere skal fortelle eller ei.

[Mirabella76]

Synd viss det ikkje har gått veien, men håpet er ikkje heilt ute før mensen kjem!

Skjønnar veldig godt at du vil ha dei to siste offentlige forsøka. Greit å vita at det ikkje blir så dyrt heller, om dåke må ha fleire forsøk.

Eg støttar deg veldig i å vera åpen om det på jobb/overfor sjefen, og med familien. Alt blir så mykje enklare, når ein slepper å skjula det. Og spesielt når ein må ha fleire forsøk, så blir det slitsomt i lengda å ikkje kunne vera åpne om det.

Då eg og mannen min hadde eit prøverørsforsøk før me fekk minstejenta, var eg åpen om det til min familie, og til sjefen og dei eg jobba tettast med. Mannen min ville ikkje fortelja det til sin familie, så dei fekk ikkje vita det. Denne gangen har me foreløpig ikkje fortalt det til nokon. Men eg har ingen problem med å fortelja der til min familie, om eg skulle føla for det etter kvart.

Håpar du får mannen med på å vera åpen om det, viss du ikkje er gravid no.

[Harlekin]

Takk for støtte, Mirabella. Mensen er kommet nå, så det håpet som ev. var der, er borte. Skal ringe sykehuset mandag og snakke med dem om ev. fremtidige forsøk.

Det er helt bisart, men jeg blir ekstra lei meg når jeg tenker på det embryoet jeg så på skjermen, som ikke fikk en sjanse. Det kunne ha vært et søsken til C. Ja, jeg vet det er dum tankegang, men i sånne situasjoner tenker man jo ikke helt som vanlig ...

Skal snakke med mannen om dette senere i dag. Han vet ikke at jeg har testet negativt enda.

[Mirabella76]

Så kjedelig med negativ test. Skjønnar godt at du er lei deg for at det ikkje vart nokon baby av embryoet du såg på skjermen. Får håpa dåke snart kan gå i gang med nytt forsøk, og at mannen din er med på å vera åpen overfor familien heretter. Trur nok det blir lettare for både deg og mannen din å gå gjennom dette her fleire gangar, med støtte frå familien.

Masse lykke til vidare, eg tenker på deg!

Endret 24. september 2015 av Mirabella76

[pusilus]

[Harlekin]

Takk for klemmer, Mirabella og pusilus!

Jeg fortalte mannen at det ikke gikk i går. Jeg vet ikke om han ble veldig lei seg, men han ble i alle fall svært oppmerksom på meg. Han har nok gått og håpet han også, med skrekkblandet fryd, men ikke like mye som meg. Uansett, han sa umiddelbart at vi skulle prøve igjen Det var veldig kjekt å høre, jeg trengte ikke å overtale eller noe. Men han vil fortsatt helst at vi ikke skal fortelle det til noen. For ham er nok dette veldig privat, kanskje særlig fordi det er hos ham problemet ligger. Uansett sa han at jeg ikke skal måtte lyve om jeg blir spurt direkte, men han vil helst ikke at vi aktivt forteller at vi prøver og alt styret rundt. Så sånn er ståa!

Da skal jeg ta en (fullstendig bortkastet) test på mandag, og så ringe klinikken med resultatet. Får håpe de kan gi oss starttid for nytt forsøk allerede da, og at det ikke blir altfor lenge til.

[Gjest]

Så leit at det ikke gikk, men flott at dere vil prøve igjen. Man skal jo tross alt være ganske heldig for å lykkes på første forsøk, så man bør jo bare fortsette å prøve. Klem til deg!

[Harlekin]

Så leit at det ikke gikk, men flott at dere vil prøve igjen. Man skal jo tross alt være ganske heldig for å lykkes på første forsøk, så man bør jo bare fortsette å prøve. Klem til deg!

 

Ja, jeg har kanskje hatt litt store forventninger, siden det faktisk gikk på første forsøk med datteren vår. Men nå er vi begge 7 år eldre og en av oss er syk, noe som sikkert har innvirkning på sjansene våre.

 

Takk for klem!

[Gjest]

Ja, jeg har kanskje hatt litt store forventninger, siden det faktisk gikk på første forsøk med datteren vår. Men nå er vi begge 7 år eldre og en av oss er syk, noe som sikkert har innvirkning på sjansene våre.

 

Takk for klem!

 

Trenger jo ikke ha noe med alder å gjøre heller (men klart det kan ha en innvirkning), men rett og slett rene tilfeldigheter. Hvis sannsynligheten for graviditet ved vellykket befruktning og utvikling av egg er 50% (som vi fikk beskjed om på Hausken), så betyr det at 1 av 2 ganger vil du lykkes på første forsøk (gitt at egget har utviklet seg rett, altså). 1 av 2 ganger vil du ikke lykkes på første forsøk.

 

Så at dere ikke lykkes på første forsøk trenger ikke være noen indikator på alder, bare at terningen ikke havnet på noen av deres lykketall denne gang. Da må man bare trille terningen på nytt.

 

(Jeg har en jobb hvor jeg hele tiden må spørre meg "kan dette skyldes tilfeldigheter", så derfor er jeg litt opptatt av å presisere hvor viktig tilfeldigheter er når man er prøver, sorry for det )

[Supramundane]

Jeg skjønner godt behovet ditt for å være åpen. Da vi prøvde så syns jeg det var godt å kunne snakke med mamma og venninner om det. Selv om situasjonen var ulik, så var jeg ikke trygg på at vi ville få det til. Det var veldig leit hver gang mensen kom.. 

 

Jeg syns det er fint at du vil prøve de gangene dere har som er dekket i alle fall! Det er en påkjenning, men det kan og føre frem! 

[Mirabella76]

Hei, korleis går det med deg? Når startar du og mannen din opp med nytt forsøk igjen? 

[Harlekin]

Vi blir visst aldri ferdige med å diskutere dette med søsken hjemme. I perioder føler jeg at jeg tvinger min samboer til å prøve å få flere. Dvs., det er aldri selve barnet som er problemet, selv om han ikke er av dem som har høyest barneønske. Han sier at han selvsagt aldri ville vært datteren vår foruten, men om han ikke hadde visst hva han hadde gått glipp av, hadde han levd helt fint uten. Det samme gjelder nå for ev. barn nummer to. Han er nok blitt skuddredd etter den tøffe tiden vi har hatt siden datteren vår ble født, i tillegg til alt styret det er rundt prøverørsforsøk. Han er fortsatt «traumatisert» etter TESA-en han måtte ta. Han er redd for alt som kan gå galt, f.eks. hvis ev barn blir handikappet, osv. Dette, i tillegg til at han i perioder er dårlig og da blir svært negativ til alt som innebærer ekstra styr, gjør at han vingler fra å velge navn til babyen og planlegge barnerom, til å ikke ville forsøke mer og  føle at jeg tvinger ham.

 

Så det er en vrien situasjon, og ideelt sett, burde vi ha ventet med dette. Samtidig har vi nå ventet i flere år, det har gått lang tid, og sjansene våre bare minker jo eldre jeg blir. Så jeg føler likevel at vi bare må gjøre det beste vi kan og takle det som kommer. Jeg vet at det blir slitsomt, men vi må se langsiktig på det, ikke bare fokusere på den tøffe baby- og småbarnsperioden.

 

Vi hadde en avtale på å ta de 3 offentlige forsøkene vi har rett på, og så gi oss. Dette var han enig i, og han var positiv til det. Dette er et par måneder siden. Så snakket vi om det igjen for et par dager siden, da jeg fikk beskjed at vi kunne komme til i januar på sykehuset. Nå er han i en dårlig periode, og han tåler da lite ekstra styr, forståelig nok. Han er også mye mer negativ til alt, naturlig nok da han ikke føler seg bra. Da ville han egentlig ikke snakke om det, han gikk rett i «forsvarsmodus», og synes egentlig ikke vi burde gjøre dette.

 

Så nå er jeg ganske rådvill.

 

Jeg skal etter planen starte med Synarela på julaften, så vi må komme frem til noe snart. 

Edit: Må legge til at det ikke er tvil om at han kommer til å være en god far og elske barnet, for det kommer han til. Hvis jeg hadde tvilt på det, hadde jeg aldri vurdert nytt forsøk.

Endret 21. desember 2015 av Harlekin

[pusilus]

Så vanskelig. 

Håper dere kom til enighet. 

Klem

[Roadrunner]

[Harlekin]

5 timer siden, pusilus skrev:

Så vanskelig. 

Håper dere kom til enighet. 

Klem

Takk for det og gratulerer med minstesøster! Jeg hadde av en eller annen grunn fått for meg at du hadde termin i desember ... men nå ser jeg jo at det er flere måneder siden hun kom. Så flott at Lita er blitt storesøster igjen

2 timer siden, Roadrunner skrev:

Tusen takk, Roadrunner!

-------------

Vi er forsåvidt enige i den forstand at jeg er begynt på medisiner igjen (Synarela, det blir lang protokoll nå), men jeg kjenner mannen og reaksjonsmønsteret hans godt. Når han føler seg dårlig, sliten eller på en eller annen måte ikke bra, da blir han negativ, veldig negativ. Forsåvidt er det bra at han forteller meg all tvilen han har, jeg må jo vite om det, men det er likevel slitsomt når det pågår. Det er så mye opp og ned. Jeg er også som ham, negativ når jeg ikke føler meg bra, men hos ham er det så mye kraftigere, kanskje fordi han er en person som er flink til å snakke for seg og få frem synspunktene sine. Jeg blir lett overveldet av følelser og klarer av den grunn ikke alltid å finne ord for det jeg føler eller mener.

Nå er han positiv igjen etter et besøk av sin storebror på lillejulaften. Han har igjen begynt å snakke om navn og prøver å overtale meg til å godta et bestemt guttenavn

Uansett er situasjonen den at jeg må regne med å ta mesteparten av arbeidet med eventuell baby, det kan nok ikke deles 50 -50 som hos friske par. Mannen vil at jeg skal være sikker på at jeg vil dette selv om mesteparten av arbeidet faller på meg, og at jeg nok må forsake ganske mye den første tiden. Det gjorde jeg med datteren vår, og selv om det var uhorvelig slitsomt, skal jeg nok klare det igjen. Så det er på disse premissene vi går inn i et nytt forsøk. Jeg føler at mannen ofte ser ganske kortsiktig på ting, mens jeg ser langsiktig på det. Selv om babytiden er slitsom, hva får man ikke igjen for den tiden??

Så nå gjenstår det å se da.

[Supramundane]

Hvordan går det?

Jeg syns du er veldig tøff som står i det og prøver å få barn. Det må være utrolig fortvilende når mannen vingler sånn mellom hva han vil. Det er godt du har tryggheten om hvordan han blir når barnet faktisk er der! Det er alt for mange som presser med en motvillig mann, og så klager på at han ikke tar det ansvaret de ønsker.

Jeg liker beskrivelsen din om at selv om babyen er slitsom, hva får man ikke igjen?? Det prøver jeg å tenke også. Så om han griner de første 6 mnd, da er det sånn. Og så er det verdt det til slutt likevel. Alt går over!

[Harlekin]

Så da var jeg faktisk gravid. Vi fikk klaff på 2. søskenforsøk, og dette var også det forsøket jeg for første gang fikk egg på frys, 3 stk! Alt kan jo skje, så jeg fikk bekreftet av klinikken at de ikke kaster de fine fryseeggene  Sykepleier sa de skulle være på frys hos dem i 5 år, så det er en trygghet.

Tenk at dette skulle skje! Jeg som ikke har hatt et eneste symptom under rugetiden, og var sikker på at dette ikke gikk veien. Man skal aldri si aldri, tydeligvis. Jeg er veldig glad, men samtidig er jeg begynt å bekymre meg. 1. bøyg blir tidlig ut i begynnelsen av mars. Hvis alt går vel, skal jeg også ha tidlig UL i uke 11-12 for å sjekke nakkefold. Dette er fordi min manns translokasjon kan føre til trisomi 13, en veldig alvorlig tilstand som er uforenelig med liv. Det er ikke stor sjanse for det, men det kan skje, så vi må sjekke det. Jeg vil ikke tenke for mye på det nå, og jeg vil heller ikke si til noen av jeg er gravid før jeg vet resultatet av denne testen. Hvis alt er vel etter dette, kan jeg vel begynne å slappe av ift. svangerskapet  Håper jeg.

Mannen ble glad, han. "men det er jo knall", var hans reaksjon  Så han er med. Men han er glad man ikke får støtte til mer enn 2 barn i det offentlige, da slipper han å være bekymret for at jeg begynner å mase om nr. 3 om noen år ...

Vi har heller ikke så god plass, da vi har bare en treroms leilighet. Det blir nok litt trangt. Løsning: Om noen år må vi nok flytte. Inntil den tid: Det er et lite rom jeg bruker til kontor/roterom i tilknytning til soverrommet vårt. Jeg tenker å flytte ut alt pøet og gjøre plass til barneseng og kommode. Det er ikke godkjent som soverom, da det er for lite og uten vindu, men som forlengelse av det store soverommet er det fint. De holder de første par årene. Og innen den tid er økonomien vår blitt bedre, og det vil sannsynligvis være mulig for oss å få kjøpt oss noe litt større. Håper på å ikke måtte flytte fra området pga. skolen til C. Men dette tar vi som vi kommer!

En dag av gangen

[Harlekin]

Den 18. januar 2016 at 10.55, Supramundane skrev:

Hvordan går det?

Jeg syns du er veldig tøff som står i det og prøver å få barn. Det må være utrolig fortvilende når mannen vingler sånn mellom hva han vil. Det er godt du har tryggheten om hvordan han blir når barnet faktisk er der! Det er alt for mange som presser med en motvillig mann, og så klager på at han ikke tar det ansvaret de ønsker.

Jeg liker beskrivelsen din om at selv om babyen er slitsom, hva får man ikke igjen?? Det prøver jeg å tenke også. Så om han griner de første 6 mnd, da er det sånn. Og så er det verdt det til slutt likevel. Alt går over!

Hei Supra! Som du ser, så har det ordnet seg med mannen.

Hvordan er formen din? Nå er det ikke lenge igjen!