-Mitt liv som ung-

[Gjest Kvinge]

Hei!

Kort om meg:

Jeg er ei jente på 19 år. Jeg har samboer og to hunder. Jeg har nå et friår hvor jeg tenker mye, på bl.a. hva jeg vil gå neste år, men også -Hvem er jeg, og hvem vil jeg være?- Jeg har lenge slitt med depresjoner, og tror nå jeg har kommet ut av det, men det kreves fortsatt jobbing med meg selv for å ikke skli tilbake.

Nå for tiden har jeg et prosjekt med meg selv, hvor jeg ønsker å lære mer om mote. Jeg leser litt på nettet. Jeg er kjempe lei av å føle meg stygg og kjedelig, og har lyst å føle meg vel med meg selv den dagen jeg begynner å studere igjen.

Jeg slutta å røyke den 01.02.09, og synes selv jeg klarer meg veldig bra. Jeg har en veldig kort lunte for tiden, og kommer nok til å være slik noen uker, men jeg regner med at den forbedrede ånden min kompenserer for det ovenfor samboer. Jeg har uansett ikke store problemer med å holde meg unna nikotinen, jeg er kjempestolt!

[Gjest Kvinge]

Klage klage...

Først vil jeg klage litt. Jeg har hatt mensen siden jeg var 12 år gammel. Dvs. 7, snart 8 år. De første årene var den veldig uregelmessig, den kom med noenlunde jevne mellomrom, men stoppet plutselig opp en måned, og så kom den tilbake på rett til neste måned. Dette regner jeg med at er helt normalt i starten. Jeg begynte på p-piller når jeg var 14 år, og har siden det tatt en eller annen form for hormonprevansjon. Jeg sluttet med p-pilla for snart ett år siden, men har noen måneder tatt angrepillen. I løpet av det siste året har jeg hatt omtrent to eller tre regelmessige mestruasjoner, resten har vært HELT på viddene. Da mener jeg 40-50 dagers sykluser, noen ganger mer. Noget som er -litt- fortvilende. Jeg får ømme bryster, kvalme, svimmel og blir mye trett + syke humørsvinginger i perioden før mensen, ofte opp til 2 uker før, men mensen kommer aldri. HVER måned dette skjer er jeg overbevist om at jeg er gravid, og hver måned blir jeg like skuffa når testen er negativ. Må legge til at vi ikke er prøvere, men jeg har et stort ønske om å få barn tidlig, mens han vil helst vente til jeg er ferdig utdanna. Men han vet hva mitt standpunkt er når det kommer til abort, så hvis jeg blir gravid ved et uhell, så er det greit.

Problemet mitt er at jeg bruker hele måneden, fra mensen er ferdig til jeg får mensen igjen, til å forberede meg selv på at jeg ikke kommer til å få barn på noen år. Jeg må bare vente. Og tro meg, jeg har til og med klart å innfinne meg med det. Det går på en måte helt greit. Men i det mensen ikke dukker opp, jo da begynner jeg selvfølgelig å håpe. Kanskje skjedde det et "uhell" denne måneden? Og for hver dag som går uten at mensen dukker opp, jo mer håper jeg, naturligvis. Jeg vil selvfølgelig ikke at den skal dukke opp, fordi jeg vil jo egentlig ha barn. Jeg tar den ene testen etter den andre, og alle er negative. Og jeg blir så ufattelig skuffa hver gang. Så kommer mensen til slutt etter 1-2-3 uker over tiden, og jeg begynner prosessen med å innstille meg på at det egentlig er MANGE år til jeg skal få barn.

Hver eneste gang jeg får en negativ graviditetstest ender jeg opp med å halvveis "klandre" samboer for at vi må vente så lenge. Jeg blir sint, frustrert og lei meg, fordi han ikke kan ta bort noen år fra planen sin.

Jeg begynner å bli mer og mer frustrert for hver gang jeg får mensen, på feil tidspunkt, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Advice anyone?

[Gjest Kvinge]

Jeg var forresten på apoteket i dag, og kjøpte en gravi-test, siden jeg er 9 dager over tiden. Da jeg kom til kassen fikk jeg servert:

"Hvis dette er den første testen du tar kan det være lurt å ta testen om morgenen slik at du får best resultat". Måten hun sa det på sa meg at hvis jeg bare tok testen om morgenen ville jeg få det resultatet jeg ønsket. Jeg holdt på å begynne å le, men klarte heldigvis å holde meg. Skal nevnes at hun var student! =)