Er det fremdeles tabubelagt å gå til psykolog?

[Gjest Kinga]

Hvor psyk må man være for å gå til en psykolog, egentlig?

Hva fikk deg til å oppsøke psykolog? Eventuelt: Hva hadde fått deg til å gjøre det?

Vibeke

[Gjest Starya]

Har ikke vært hos psykolog, jeg. Hva som skulle til? Eh.. Vet ikke jeg. Hvis behovet melder seg skal jeg si fra.

Forøvrig ser jeg det ikke som tabu, har nok av psykolog-farere i slekta, er vel vant.

[Molanya]

Jeg har et ganske avslappet syn på det å gå til psykolog.

Kjenner flere som går til psykolog, og har stort utbytte av det.

Mulig det fortsatt finnes noen som tror man må være klar for Gaustad for å ringe psykolog - men det er ikke tilfelle, så klart.

Alt etter som hvordan situasjonen din er, så kan psykologen være alt fra en viktig støttespiller, til bare det å være en objektiv person, som ser situasjonen fra utsiden. En å snakke med, uten at man må tenke; "stakkars han som må høre på meg" ... Så sparer man noen slitte venne-nerver også.

Altså: ingen fordommer fra min side.

Hva med deg da Vibeke?

[Gjest Tristessa]

Jeg var rett og slett sliten i hodet mitt av skole og kroniske smerter, og var ikke "psyk" på noen måte som var livsfarlig. Jeg innså bare til slutt at jeg måtte ta ansvar for meg selv, og få hjelp fra steder jeg ikke hadde prøvd før. De som kjenner meg synes kanskje det virker litt rart at jeg, som alltid er noenlunde oppgående, gikk i terapi, men selv er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. Ikke sippete på noen måte - bare fornuftig. Nå sover jeg bedre om nettene, klarer motgang bedre og slapper litt mer av.

[Gjest Tristessa]

Men ja: jeg merker at det er fordommer mot psykologer, selv om det er blitt mer "stuerent" med tiden. Merker det kanskje mest på meg selv; jeg er så redd for hva folk tror om meg, selv om jeg nå føler meg helt normal og ikke forvandles til et monster så fort noen andre vet at jeg en gang trengte hjelp.

[Barbie]

Jeg gikk jevnlig til Psykolog for noen år siden,og er ikke redd for å være åpen om det.

Det var i en periode i livet mitt hvor ting toppet seg,og jeg trang hjelp for å komme videre.

Jeg hadde kjørt meg fast i et dårlig spor,og døyvet alt det vonde med alkohol..

Jeg forsøkte ved 2 anledninger og ta mitt eget liv,og så ingen lysning på tilværelsen i det hele tatt...

Heldigvis gikk det bra.

Hadde jeg ikke kommet i kontakt med denne psykologen,hadde jeg trolig ikke vært i live i dag!

Ting ble etterhvert bedre,selv om jeg fortsatt har mine dårlige dager.

Jeg har så utrolig mye og leve for,men det tok tid før jeg innså det...

Psykologer gjør en utrolig viktig jobb,og jeg håper det vil bli mindre tabu og stå frem med sine problemer.

[Skusla]

Det er mange år siden jeg gikk til psykolog, og den gangen var det tabubelagt og pinlig å innrømme.

Det er vel til en viss grad tabubelagt enda i visse kretser, men man leser jo også at å se en psykolog er blitt in. At det er blitt mer og mer vanlig blandt unge, trendy mennesker, så det kan vel da ikke være så tabu som før mener jeg

Jeg skal til psykolog i forbindelse med ett behandlings opplegg Rikshospitalet har, og jeg kan ikke si jeg gleder meg. Jeg syntes det er litt pinlig å fortelle om at jeg skal. Å når jeg forteller det til folk har jeg som regel en lang forklaring på hvorfor osv .

Når man leser artikler i blader og aviser, hvor terapauter blir intervjuet og forteller at økningen av pasienter har øke betraktelig de siste årene. At de har lange ventelister, og at mange av pasientene deres er velstående mennesker, som er utbrent og slitne..

Det er mer ett motefenomen for noen.. Å på en måte er vel dette bra. Det gjør det litt enklere for folk å innrømme at de skal til en, men på den annen side, så kan det bli vanskeligere for de som sliter skikkelig. Nå sier jeg ikke at mange som går til psykolog ikke sliter, men det finnes grader av hva folk har med seg av "baggasje".

Mange bruker heller noen tusenlapper på terapi enn andre ting i dag, og de har ingenting i mot å bruke det. De forteller gjerne om at de går, og hvorfor.

Det er vel noe som går opp og ned, som alt annet som er In en periode, men pga effekten som mote og "in-ting" har på mange mennesker, hvor påvirket vi blir av det, så er det vel bra tenker jeg. Det normaliserer det å gå til psykolog og man blir ikke sett på som sinnsyk eller "at det er noe skikkelig galt med den personen for denne går i terapi". Å ingenting er vel bedre enn det.

Da jeg var i praksis på psykiatrisk avdeling, så jeg hvor flinke de som jobbet der var med de innlagte og hvort takknemmelig mange av de som lå der var. Men det som jeg oppdaget var at det var ofte FAMILIEN til de som var innlagt som var flau.. Det blir feil, de som ligger der/ ser en terapaut gjør dette for å få hjelp. Hjelp til å takle ett problem, eller hendelse som de ikke klarer å deale med selv.

Det BURDE ikke være flaut og si at man skal til psykolog, og kanskje er jeg litt gammeldags akkurat der, men jeg lærer vel jeg også tenker jeg.. For jeg vet jo at det ikke er noe galt med det.

[Gjest Kinga]

Molanya (hei på deg, forresten ), jeg tenker på en psykolog som en nyttig samtalepartner for egen del.

Rart å oppleve at man overfor omgivelsene må forklare og forsvare hvorfor man vil til psykolog. "Trenger en som ikke er personlig involvert, og kan hjelpe meg til å plassere ting på riktig plass, til å snakke med", skulle vel rekke? Men, nei

Vibeke

[Gjest Poirot]

Jeg vurderte det, men depresjonen kunne kureres fyskisk (manglet B12 som kan gi depresjon).

Men har fortalt svært få at jeg var deprimert en periode. Fordømmer imidlertid ikke andre som har psykiske problemer eller har gått til psykolog. Berømmer dem for at de har handlekraft til å prøve å gjøre livet sitt bedre!

[Molanya]

Jeg må vel innrømme at jeg ikke akkurat skriver artikler i lokalavisa jeg heller, om at jeg skal til psykolog (tenkt tilfelle) ...

Det er vel på grunn av at blikk sier så mye mer enn ord, og at mange er politisk korrekte i tale, men ikke så mange andre plasser.

Det er jo faktisk veldig enkelt: psykologen er en person å snakke med, som du sier Vibeke.

Det er jo ikke mer hokus-pokus enn akkurat det!

Dessuten så er min teori at de fleste nå for tiden hadde hatt utmerket godt av en tur til psykolog. Så det så.

[Usikker]

Jeg har gått i terapi i mange år!

Og skal innrømme at det tok en god stund (dvs. noen år) før jeg turte å være åpen om det. Men - det var jo en av årsakene til at jeg måtte ha hjelp også - jeg turte aldri å si til noen hva jeg følte, mente, trengte, ville. 30 års innestengte følelser måtte ha hjelp for å "komme løs"........

Det var et langt lerret å bleke - og jeg har fått et nytt liv etter at jeg "lærte" at jeg også har lov til å føle - ha alle mulige følelser. At jeg også hadde lov til å synes at ting var vanskelig. Er fortsatt usikker på veldig mye - men tør hvertfall å si det. Tør å innrømme - ikke minst overfor meg selv.

Jeg går også så langt som å si at hadde det ikke vært for legen min (som "tok tak i problemet") og psykolgen så hadde ikke jeg vært i live idag. Inni meg var det bare svart, svart og svart.

Det er nok fortsatt svart av og til - men de lyse periodene er i stort overtall.

Så søk hjelp hvis du føler du har behov for det. Er du usikker på hvor du skal starte - så start hos legen din. H*n vet hvor neste steg skal tas.....

Lykke til!

[Gjest Máire]

Jeg vil gjerne oppsøke psykolog. Har endelig klart å innrømme ovenfor meg selv at det faktisk ikke er pinlig og at man faktisk ikke trenger tvangstrøye selv om man tar det skrittet. Det er så mange forskjellige grader av psykiske problemer, og lidelser og det blir mer og mer vanlig å søke hjelp for å takle problemer som kan være litt for store noen ganger.

Jeg har følgende case :

- STORT temperament

- Svært sjalu og kan fort bli deppa

- Litt forskjellig "berg og dalbane"-sinnsleie,- blir fort sinna og veldig amper, men blir også fort blid igjen

- Blir også fort lei meg og jeg har en tendens til å ta alle problemer og sorger på forskudd

Det sliter noe ekstremt på meg, og migrene og kvalme har vært en del av hverdagslivet mitt de siste åra. Får litt kortere lunte da og har hatt endel slike utbrudd. Ikke gøy.

Jeg tror det kan hjelpe meg å snakke med en psykolog fordi jeg tror jeg vil

1) Få ut endel jeg har på hjertet til en som vil høre og kan gi profesjonelle råd.

2) Kanskje få hjelp til å takle problemene ettersom de kommer på en grei måte.

3) Kanskje få en indre ro og muligens en henvisning til psykomotorisk behandling ? Kan psykologer gi det mon tro ?

I det hele tatt å få snakket og grått ut til en som ikke kjenner meg eller er i familie med meg, som har en seriøst holdning til problemene og har erfaring med slike som meg

Jeg tror ikke jeg er på dypt vann, og jeg er normalt en fornuftig, blid og sprudlende person, men noen ganger blir ting så fæle og jeg føler meg bunnløst ulykkelig og mislykket noen ganger. Jeg har det på en slik måte at jeg føler at noe er alvorlig galt og jeg tenker ofte at "nå er asylet neste stopp"....

Vel, litt pinlig å si dette her :oops:, men håper ingen vil bruke det mot meg.....

- grunnen til at jeg ikke har oppsøkt psykolog før nå, er økonomi og tvil om hvem jeg skal gå til. Men når jeg begynner å jobbe blir det nok råd....

[Gjest Madley]

Jeg gikk i gruppeterapi fordi jeg hadde spiseforstyrrelser.

Merket aldri noe til at andre så ned på meg, heller kom ingen med "morsomme" komentarer om det. Men jeg var jo psyk, så kanskje var det derfor??? Hadde i allefall stort utbytte av det, dvs...fikk etterhvert utbytte av det. Å være mange syke sammen kan gjøre deg dårligere. Så man må være motivert. Jeg var det og ble frisk. En annen av jentene var ikke det, hun er fortsatt syk.

[Gjest Anonymous]

Jeg går til psykolog ca 2 ganger i mnd.

Grunnen til at jeg tok kontakt med fastlegen og fikk henvisning videre er at jeg er deprimert og sliter med angst. Gikk vel slik i 3-4 år før jeg tok kontakt for å få hjelp. Tenkte hele tiden at ting blir sikkert bedre. Det tok også et par år før jeg faktisk skjønte at jeg var deprimert.

Angsten kom plutselig en dag og jeg skjønte ikke hva det var. Tok vel ca et år før jeg forsto at det var angst.

Vet enda ikke helt hvorfor jeg har blitt deprimert og fått angst. Har slitt mye de siste 5 årene og ikke hatt noen å prate med om små og store problemer. Har bestevenninner ja, men ikke alt man sier til dem heller. Nå er jeg i begynnelsen av 20-årene og håper virkelig ikke at jeg skal må kjenne denne angsten resten av livet.

Etter at jeg tok det første steget mot å få hjelp har ting blitt lettere. Det er fremdeles en del mørke dager. Og angsten er der enda. Har fått tilbud om medisin men vil foreløpig se om jeg ikke kan bli bedre uten.

Jeg har selv ikke fortalt venner og familie om depresjonen min. Har så vidt fortalt at jeg har opplevd panikkangst. Samboeren min vet jo alt.

Synes ikke at det er flaut å si at jeg får hjelp. Er vel mer at jeg ikke føler meg klar for å fortelle hvordan jeg har det og har slitt de siste årene. For meg har det bare blitt en ekstra belastning å skulle føle at jeg måtte forklare. Det endrer seg kanskje etterhvert.

[Gjest Vega]

Nei. Jeg synes ikke det er tabubelagt.

Har slitt med panikkangst i tjue år (etter en intens rusperiode), men takler det bra uten medisiner - og er ganske kurert i grunnen. Verst er angsten for å få angst - og den er helt tåpelig. Det viser seg gang på gang.

Har lært å puste riktig - ikke av psykolog.

Har gått til psykolog, men syntes det var fånyttes i mitt tilfelle. Men så har jeg hatt venninner å betro meg til underveis. Psykologen sitter der bare og sier - ja, hva tenkte du om det, hva tenkte du da...

Tror også dagbok er nyttig.

Alt - å oppsøke situasjoner osv. (fortalte det til vennnene mine) - gjorde jeg fra starten av - og på den tiden visste man knapt hva angst var.

Men jeg tenkte i mitt "jomfrubur" - at skal jeg virkelig sitte her inne resten av livet mitt - jeg som bare for noen måneder siden var med på alt. Det stemte ikke - derfor gikk jeg ut i verden. Og valgte å være åpen - ellers hadde jeg ikke taklet det. Sa at dersom jeg blir merkelig og ser "rar" ut, så er det ikke pga deg, men pga min ubegrunnete panikkangst. Det merkelige var, at folk ikke stusset i det hele tatt, men tok det naturlig og godtok meg som før. Og, at angsten uteble.

En greie er å akseptere angsten, kjenne på den.

I begynnelsen trodde jeg at det var mulig å våkne opp en morgen og være som før... Det skjedde jo bare ikke.

Har ennå angst, men den er så liten at jeg knapt legger merke til den. Jeg blir heller sinna, puster deretter dypt, og prøver å være tilstede i meg selv.

Fikk valium i begynnelsen, tok de sporadisk og forebyggende - men kastet de etter noen år - en bivirkning er nettopp angst. Tok meg ett år å bli fri for dem, gikk med en pille i lomma for sikkerhets skyld i tolv måneder.

Det hele var et tilnærmet mareritt. Men det går an å komme seg ut av det. Uten medisiner.

Nå sporet jeg litt av her, men ang. psykologer tror jeg det kommer mye an på om kjemien stemmer. Jeg hadde verdens beste fastlege, og savner ham den dag i dag. Heldigvis har jeg funnet en kvinnelig lege som man skulle tro var kona eller søsteren - men nå skal jeg flytte. Og lurer på hvilken lege jeg havner i lomma på nå.

Selv om jeg ikke trenger medisiner osv. er det viktig for meg å ha en lege som ser hele meg, ikke bare blindtarmen...

[VesleBråka]

Jeg er veldig liberal med det å gå til psykolog, og tror alle mennesker kunne ha nytte av det faktisk. Nå er det engang slik at de fleste ikke går før de virkelig trenger det, og det er synd.

Hva som skal til? Jeg tror tilgangen til psykologer er den største sperren.. Her er det ca. to års venteliste eller noe slikt..

[Gjest Donna]

Jeg føler det er tabulagt ...og flaut .......

Jeg har mye rart i hodet mitt som deg sliter med på egenhånd ....og som jeg noen ganger øser ut av meg her på KG o i dagboken min ....når jeg ikke greier bære det selv på mine smale skuldre .....

Det hadde vert så deilig hvis jeg hadde noen som bare kunne sittet og tatt i mot ...tatt litt av børen av skuldrene mine ....slik at det ble lettere å leve ....en som kunne gi meg råd - si fra til meg når tankene mine er vrangforestillinger - si fra når jeg er langt på villspor om kroppen min , spising, slanking, manglende tro på meg selv, andres syn på meg, om å strekke til, om å takle livet......En som kan forstå .....en som tåler å høre alt mulig ..en som ikke ler ...en som ikke fordømmer .......en som er menneskelig og som hadde greid å få meg til å åpne meg ........For ting som er lette å skrive om er ikke så lette å snakke om for meg :oops: .......hadde jg ikke hatt KG - så hadde jeg vel blitt gal tror jeg ......det er grenser for hva man klarer å bære på ........og her er mye vetuge folk ....med erfaring ......og med hjerte .... Jeg er ikke slik heletiden - det går opp og ned ..men nå er jeg inne i en sånn periode ...

Men å gå til psykolog :o :oops: Da hadde familien min klikka tror jeg !! For slik gjør man liksom ikke .....man er ikke helt "god" når man går til psykolig .....slik føler jeg deres holdninger er ...slik føler jeg samfunnets holdninger er ...og det er trist ...

Kunne godt tenkt meg en jeg ....tror det hadde gjort meg bra ..

[Gjest Kinga]

Familien og omgivelser trenger vel ikke vite en dritt.

Er det noe en tror ville gjøre en selv godt, så er det vel bare å gjøre det.

Vibeke

[ivanka]

i min verden er ikke psykolog så veldig tabu. tror nesten de fleste jeg kjenner har hatt problemer i den kategorien på ett eller annet tidspunkt.

husker en gang jeg og en venn oppdaget at jeg hadde tatt over timen han pleide å ha tirsdag morgen hos en bestemt psykiater. jeg begynte hos henne uka etter at han sluttet.

hva slags problemer hadde fått meg til å oppsøke psykolog: psykiske problemer. men jeg tror jeg hadde vært ganske desp før jeg gikk så langt. har nemlig ikke fått all verdens nyttig hjelp fra den kanten. legen min er veldig forståelsesfull, mer hjelp å få fra ham enn noen av de psykiaterne jeg har vært i kontakt med.

hadde en psykolog som var en knupp ca ti år tilbake, men hadde alltid dårlig samvittighet fordi barne- og ungdomspsykiatrien i oslo sliter skikkelig med ressurser og jeg følte at han heller burde bruke tida på noen med mer alvorlige problemer enn meg.

[Gjest Candyfloss]

Jeg går til psykolog iblant. Lider iblant av depresjoner, som igjen fører til at jeg ikke spiser og/eller spiser, men kaster opp. Dette fordi da jeg var yngre ble jeg voldtatt av et familiemedlem, noe som har gjort vondt i mange år - er fortsatt ikke over. :-?