Kjæreste med barn fra tidligere forhold

[Cuba]

Vet ikke om dette blir riktig tråd men, bare å flytte

Vært litt usikker på om jeg skal skrive om dette her men, vil egentlig finne ut av det selv også. Men er litt redd jeg roter meg bort i mine egne tanker og følelser.

Det har seg sånn at jeg har fått en helt utrolig god kjæreste. Vi koser oss masse sammen og har det i bunn og grunn helt supert.

Men så er det et par ting som plager meg litt og det fører jo til at det kan bli litt vanskelig for han også.

Han har nemlig to barn fra tidligere forhold, noe jeg jo har visst hele tiden og akseptert. Han er forresten 24, så det er sagt

Men i det siste har det vært noen ting jeg syns er litt vanskelige. Liker ikke å bruke ordet, men kan noen ganger føle meg litt sjalu. Mulig jeg er en bortskjemt og oppmerksomhetssyk kjærring, men håper jo ikke det.

Det er spesielt når han koser med dattera jeg kan føle meg litt utenfor. Hun er tre år, så dette er jo selvfølgelig helt normalt og fint at de har et godt forhold.

Jeg vil ikke være sånn så prøver hele tiden å si til meg selv at det er DATTERA hans. Vet ikke om jeg innbiller meg at det er eksen eller hva. Hun kommer jo fra eksen og er jente så blir kanskje en slags kobling i hodet mitt akkurat der. Vet ikke..

Og her en natt når han bare hadde dattera fikk hun komme inn i senga til oss. Jeg likte ikke dette.. Han sa hun hadde hatt mareritt og da sa jeg at det kunne hun jo bare si hver natt. Det var nok ikke mest på grunn av prinsipper jeg ikke likte dette, men ble lei meg når han snudde ryggen til meg og holdt rundt henne.

Det blir liksom ekstra ille når det er på nattaen i senga. Da vil jeg ha han for meg selv..

Herregud, blir flau av meg selv.. Hater at dette skal plage meg sånn. Skulle ønske jeg kunne gjort noe med det.

Nå er jo forholdet relativt ferskt og jeg tenker at det ville hjulpet mye om vi fikk noe mer "sammen". Om jeg flyttet inn og vi ble litt mer enn bare kjærester.

Intrigere meg litt mer..

Ønsker jo så klart å ha et godt forhold til barna, noe jeg syns jeg har. Særlig dattera har fått tillit til meg og jeg har null problemer med barna i det daglige. Er glad i barn så syns det er koselig å ha de rundt.

Har tenkt litt når jeg har skrevet dette og har bestemt meg for å ta meg ordentlig sammen. Er så utrolig glad i den gutten og jeg er overbevist om at vi får det supert om jeg bare gjør det beste ut av det.

Noen som vil komme med noen råd/tips til hvordan jeg bør tenke for at det skal gå så lett som mulig?

Med fare for å gjenta meg selv; jeg er utrolig flau over å føle som jeg gjør og vil ikke bli enda mer lei meg over dette. Så jeg ber kun om råd og ikke irettesetting osv.

Takk

[Lissi]

Hei, ærlig og vanskelig tema dette, men jeg tror du bør trå varsomt her ellers så står du i fare for å miste denne mannen.

Om han føler at du er sjalu på datteren og dette vil skape problemer er du ikke den han kommer til å velge først.

Jeg foreslår at du biter i deg sjalusien og ser på dattra som et eget individ. Ikke straff henne fordi moren er eksen til din nye kjæreste. Enig?

Så om du klarer å la være å koble henne til eksen og bli glad i henne for den hun er vil du komme videre med disse teite tankene, ja det vil jeg si at de er.

Lest tråder som dette før, da sjalusi til barna har vært issue.

Husk at mannen trenger en kvinne i livet sitt. En kvinne er bestevenn, elsker og sjelevenn, et barn er et barn, som trenger sin far. Han har sikkert nok kos til deg også?

Men er dette samme fyren som du datet for to uker siden som du ikke likte måten han gikk og snakket på? Han du ikke klarte å like? For da syns jeg det er litt for tidlig å ønske å flytte inn sammen med han nå, særlig når det er barn inni bilde. Gi det noen uker til?

Endret 28. juli 2008 av Lissi33

[Cuba]

Tusen takk, Lissi!

Er helt enig i det du skriver og vet det jo så godt selv. Men det går litt mer inn når noen andre sier det!

Jada, jeg har ingen grunn til å føle meg oversett eller noe. Han er utrolig omtenksom og jeg ER egentlig glad for at han er såpass glad i barna sine, siden jeg vil ha barn med han en gang i fremtiden selv.

Han har sagt det selv, at det er jo ikke så mange som takler en sånn situasjon. Så jeg har virkelig lyst til å gjøre han lykkelig på alle måter - vil at han skal føle seg heldig som traff meg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er forholdsvis normalt å synes det er vanskelig med stebarn, men det er viktig å lære seg å leve med dem. Kanskje du skal prøve å se på din egen rolle i forhold til barna? At du er en voksenperson, omsorgsperson (ikke i morsrollen, men barn er barn og trenger voksne) og en ressurs for barna. Skjønner imidlertid at det kan være vanskelig å definere den rollen så lenge dere ikke bor sammen og du tilbringer så mye tid sammen med barnet.

[Lissi]

Hei igjen:)

Jeg vet fra tidligere erfaring at menn med barn setter alltid barna først, det bør de også gjøre. Som du selv sier er du glad for at han er en god far til sine barn:)

Men vent litt med å flytte sammen om dere akkurat har møtt hverandre.

Bli bedre kjent.

Noen ganger må man bare prøve å glemme at mannen har en fortid;) (eksen) Tenk at det er en grunn til at eksen er en eks, og den lille jenta er helt uskyldig. Kanskje hun er lei seg for at mamma og pappa ikke bor sammen, men at stemor i tillegg skal være slem kan være trist for henne;)

Skit i eksen og kos deg med nymannen din. Alt for tidlig å begynne å krangle om sånt nå, dere skal være nyforelsket og glad nå! Nyt sommeren.

[Cuba]

Jeg tror det er forholdsvis normalt å synes det er vanskelig med stebarn, men det er viktig å lære seg å leve med dem. Kanskje du skal prøve å se på din egen rolle i forhold til barna? At du er en voksenperson, omsorgsperson (ikke i morsrollen, men barn er barn og trenger voksne) og en ressurs for barna. Skjønner imidlertid at det kan være vanskelig å definere den rollen så lenge dere ikke bor sammen og du tilbringer så mye tid sammen med barnet.

Ja, jeg vet. Kommer aldri til å prøve å bli noen morsrolle for dem. Det vil jeg kun være for mitt/mine egne. Men den dagen jeg flytter inn vil jeg jo være en voksen og trygg person for dem.

Vi kommer nok til å vente med å flytte sammen ja, selvfølgelig mest pga barna.

Tror ikke de tenker så mye på at mamma og pappa ikke bor sammen, moren har også en ny hun bor med. Og de sier ting som "hjemme hos mamma" osv. Andre sier også at de virker veltilpasse med hvordan situasjonen er blitt.

Har nok litt å si at de er såpass små, så er de liksom vant med det fra starten av nesten.

Men jeg må prøve å slappe av tror jeg ja..

Det har egentlig vært verst den siste uken. Har grått av alt og ingenting (sånn generelt), så kan jo hende det er derfor jeg har vært litt sår i det siste også.

Jeg vil ha kjæresten min og alt som følger med han. Alle har en fortid og noen ting følger jo med, som f.eks barn.

Han fortjener kun det beste og jeg vil være det for han

[Lissi]

Med den innstillinga så må vel ting gå bra:) Men det er ikke alltid en dans på roser, heller ikke når det er barn inni bildet. Men så lenge man er forberdt på det og villig til å gjøre det beste ut av det så kommer man langt.

Man må svelge en kamel eller ti;)

[Amalie_85]

Skjønner godt hva du mener jeg.

Jeg og hadde en form for sjalusi overfor min "ste"sønn i begynnelsen, og det hadde nok bare å gjøre med at han er min kjæres x. Men etter en liten stund så gikk det over. Tror nok at i begynnelsen i ett forhold så vil man være den eneste ene som skal få oppmerksomhet, men det blir jo ikke det når det er barn i bilde og!

Etter at jeg traff x`n hans og så ble det mye bedre, for da kunne jeg se hvem denne damen var og fikk lissom sett at det er faktisk en x, ingen trussel. (selv om sjalusien over for henne varte en stund til, men ikke fordi jeg var redd for at hun skulle ta han, men at hun fikk mye tid jeg mente tilhørte meg)

Det med å komme i senga har jeg vel aldri hatt noe problem med fordi han ikke har sånn sett ønsket å sove sammen med oss, men de få få gangene det har skjedd har jeg lagt meg på sofaen, jeg klarer virkelig ikke å sove i samme seng som sønnen. Blir bare helt rart syns jeg. MEn da viker jeg unna, og sier bare at det blir så trangt at jeg ikke får sove så sønnen ikke skal skjønne hvorfor jeg flytter på meg. Min kjære vet hvorfor og han forstår det

[Cuba]

Skjønner godt hva du mener jeg.

Jeg og hadde en form for sjalusi overfor min "ste"sønn i begynnelsen, og det hadde nok bare å gjøre med at han er min kjæres x. Men etter en liten stund så gikk det over. Tror nok at i begynnelsen i ett forhold så vil man være den eneste ene som skal få oppmerksomhet, men det blir jo ikke det når det er barn i bilde og!

Etter at jeg traff x`n hans og så ble det mye bedre, for da kunne jeg se hvem denne damen var og fikk lissom sett at det er faktisk en x, ingen trussel. (selv om sjalusien over for henne varte en stund til, men ikke fordi jeg var redd for at hun skulle ta han, men at hun fikk mye tid jeg mente tilhørte meg)

Det med å komme i senga har jeg vel aldri hatt noe problem med fordi han ikke har sånn sett ønsket å sove sammen med oss, men de få få gangene det har skjedd har jeg lagt meg på sofaen, jeg klarer virkelig ikke å sove i samme seng som sønnen. Blir bare helt rart syns jeg. MEn da viker jeg unna, og sier bare at det blir så trangt at jeg ikke får sove så sønnen ikke skal skjønne hvorfor jeg flytter på meg. Min kjære vet hvorfor og han forstår det

Takk for svar, Amalie

Jeg har truffet eksen hans flere ganger allerede og jeg har alltid visst hvem de har vært. Kjæresten min var "sammen med" venninna mi for 6 år siden eller noe. Bare et par uker eller noe og det lengste de gikk var vel å kysse. Hehe.. Så ble venninna mi sammen med en kamerat av han og de var sammen i fire år. Jeg har aldri snakket med kjæresten min og eksen hans, men har hørt om de innimellom osv. "Ola" og "Kari" har fått barn. Og ett til. Og nå har de giftet seg.

Sånne ting..

Men så var ho utro mot han og det var mye styr rundt det. Ho ba på sine knær og de prøvde litt til pga barna. Men han klarte ikke.. Ho er nå sammen med han hun var utro med og alle har egentlig et godt forhold. Selvfølgelig for barna sin del.

De første gangene jeg snakket med henne var det ingen stygge blikk e.l.

Hun hentet barna i går og veklset et par ord med henne da også. Jeg var sliten etter mye bilkjøring osv så håpte hun dro ganske fort. Men hun hadde med en hund som kjæresten skulle levere for henne osv.

Så begynte hun å legge seg opp i hans økonomi. "Du må passe på at det ikke går til inkasso og at det ikke hoper seg opp" osv. Da ble jeg egentlig ganske irritert og sa til kjæresten etterpå at jeg ikke likte at hun kom dit å styrte sånn. Det var han enig i da.

Så lenge det ikke er noe som gjelder/går ut over barna så klart.

Han kan ordne opp i sånt selv og er det noen som skal hjelpe han er det meg og ikke henne..!

Jeg sa også at jeg ville gå å legge meg et annet sted, men tror ikke han ville det heller. Jeg får se an neste gang, går nok bedre da.

Han bar ho inn i sin egen seng når hun hadde sovnet da.. For min skyld

Jeg likte jo ikke det heller da og ble lei meg igjen.. hehe.

Men hun kom inn igjen senere..

[Gjest Gjest]

Jeg har et særkullsbarn og det har min mann også. Vi har også barns sammen, men før vi fikk det, tidlig i forholdet, kunne jeg også kjenne stikk av sjalusi når min mann var kjærlig med sitt barn. Men da er det bare å tenke rasjonelt. Jeg vet godt at det kjærligheten jeg har for mitt barn ikke er noe trussel for den kjærligheten jeg har til min mann. Jeg tenker aldri på min eks eller ser han i mitt barn, så hvorfor skal min mann tenke på eksen når han er god med sitt barn?

At det kan oppleves invaderende, uvandt og ubehagelig å få et barn oppi sengen om natten kan jeg forstå. Det er jo ikke ditt barn. Men dette blir først et problem når barnet sover i deres seng hver natt og er 5-6 år eller eldre. Et lite barn har rett til å komme inn i sengen til sin far når det er redd. Så om du føler at det er et problem så er det du som eier problemet og må jobbe med deg selv. Det klarer du

Mitt "problem" med barnet til min mann er at vi ikke har så mye samvær, så jeg får ikke bli kjent med barnet skikkelig før det drar igjen. Derfor kan ting oppleves uvandt, men det er mitt problem, ikke barnets.

Min mann som er stefar for mitt barn på heltid får dannet en mer naturlig relasjon til mitt barn og ting blir lettere. Så jo bedre kjent du blir med barna jo mer naturlig vil det bli for deg at de tar del i det livet du og kjæresten har sammen. Men du må gjøre en skikkelig innsats og ikke føle deg truet av den kjærligheten din kjæreste viser til sine barn. Blir det for vanskelig i begynnelsen så gjør husarbeid, ta deg en tur, få tankene vekk. Det er lov .

Men bli kjent med de og vær gjerne initiativtaker til at du og et av barna/begge kan finne på ting sammen av og til.

[Cuba]

Enig med deg siste gjest. Det er jo mitt problem og noe jeg må jobbe med.

Jeg vil gjerne delta og være en del av "familien". Det blir jo en slags familie, selv om jeg ikke er moren til barna. Men lager gjerne middag, baker og vasker, leker med dem og kan si i fra om de gjør noe jeg vet de ikke får lov til av pappaen.

Men så klart.. jeg har ingen problemer med at hun får ligge i sengen om hun er redd. Det skulle jo bare mangle. Jeg bare har for meg at hun sier det uten at det er helt sant.

huff.. det er nok helt sikkert sant, jeg er kanskje bare redd for at det skal bli en vane.

Jeg har vært litt redd for at hun var sjalu. Første gangen hun så meg og kjæresten kysse sa hun til han at hun ble redd når han gjorde sånn.

Er redd hun skal se på meg som en trussel og at hun trenger seg på når vi koser osv. Har merket litt tendenser til det. Er det normalt og helt greit?

[iselin]

Hei tråstarter!

Mange følelser i forbindelse med forhold og barn.Men jeg syns du er flink jeg,du føler en ting,men vet samtidig at det må være sånn.Han må jo ta hensyn til barna sine...

Vi er en familie på 6,jg har 2 jenter på 16 og12år,han ei jente på 10 år,og sammen en liten jente på 15 mnd....Og vi har det kjempebra,men det krever litt forståelser,ikke minst at vi prater sammen..Noen ganger syns vel vi og det er litt vanskelig,og i tillegg er det 2 xer som også mener ting og tang.

Så vi pleier å si mine barn er dine barn så lenge alle er her...,og alle blir behandlet på lik linje...Og den som er hjemme av oss bestemmer..

Og det går veldig bra.

Men det er kanskje ikke like lett for deg,siden du ikke har barn selv...

Og det skjønner jeg...

Men det høres ut som dere snakker godt sammen,og at han forstår deg,så dette går bra.

Jeg tror faktisk det er like viktig at dere har en god dialog,og forståelse for hverandre....Viktig å fortelle hva du føler,ingen følelse er dum,teit...ovs

Ønsker dere lykke til.

Klem

[Gjest Gjest]

Jeg har vært litt redd for at hun var sjalu. Første gangen hun så meg og kjæresten kysse sa hun til han at hun ble redd når han gjorde sånn.

Er redd hun skal se på meg som en trussel og at hun trenger seg på når vi koser osv. Har merket litt tendenser til det. Er det normalt og helt greit?

Det er normalt. jeg har pleid å "spille" litt fornærmet når min mann koser mye med barnet sitt. "Hva?! Er det bare pappa som får kos, noe så urettferdig!!" Med et glimt i øyet. Det synes barnet er artig da vanker det som oftest kos på meg også.

Jeg slenger meg gjerne med og susser på både min mann og barnet om jeg ser at de koser seg i sofaen. "dere er så skjønne!! Nå stjeler jeg en kos"

Mine egne barn susser jeg gjerne overdrevent mye og kiler de slik at du hyler av fryd. Ser jo at stebarnet også lyser opp og synes det er morsomt så da blir jo stebarnet mitt også inkludert. Har sett at humor og lek er en fantastisk måte å oppnå kontakt på.

Forteller også stebarnet at det er pappan sitt første barn og at han er så glad i og så stolt over det.

jeg vil på ingen måte bli oppfattet som en trussel, så da må jeg være inkluderende på alle måter, gi ros,gi oppmerksomhet, gi trøst, gi kos, men jeg prøver å la faren ta seg av irettesettelser. Vi har for lite samvær til at jeg vil oppdra.

[Cuba]

Forteller også stebarnet at det er pappan sitt første barn og at han er så glad i og så stolt over det.

jeg vil på ingen måte bli oppfattet som en trussel, så da må jeg være inkluderende på alle måter, gi ros,gi oppmerksomhet, gi trøst, gi kos, men jeg prøver å la faren ta seg av irettesettelser. Vi har for lite samvær til at jeg vil oppdra.

Ja, det gjør jeg også om han er der

Men om han er ute en tur så føler jeg at jeg må si i fra (ikke skrike så klart) om de gjør noe jeg vet faren ikke ville tillat.

Man kan kanskje f.eks si "Det får du ikke lov til. Da blir pappa sint vet du". Og forklare de hva som skjer om det er noe som kan være til fare for helsen osv.

Om jeg ikke gjør det vil de nok ganske fort skjønne at når bare jeg er der kan de gjøre som de vil.

[Cuba]

Tror nok at i begynnelsen i ett forhold så vil man være den eneste ene som skal få oppmerksomhet, men det blir jo ikke det når det er barn i bilde

Tror nok det ligger mye i dette altså!

Når man er forelsket så blir det nok veldig fort sånn. Så blir man nok litt "blind" på det, så det spiller liksom ingen rolle hvem den andre som får oppmerksomheten er.

Jeg har tro på dette og at alt vil bli lettere etterhvert på flere områder. Når ting for roet seg litt osv.

Dette er vel det første seriøse forholdet han har etter bruddet. Eller, han var sammen med en annen en periode. Men til slutt var han mest sammen med henne av medlidenhet og av hensyn til kameraten hans som er onkelen hennes.

Hun var ganske gal og hadde plutselig en dag tatt med seg tinga sine å flyttet inn til han. Da fikk han nok kan du si..

[iselin]

Bare vær deg selv du!

Sikker på at det vil bli bra jeg,uvant sitvasjon for deg å.

[Amalie_85]

Jeg har vært litt redd for at hun var sjalu. Første gangen hun så meg og kjæresten kysse sa hun til han at hun ble redd når han gjorde sånn.

Er redd hun skal se på meg som en trussel og at hun trenger seg på når vi koser osv. Har merket litt tendenser til det. Er det normalt og helt greit?

Veldig normalt vil jeg tro. lillemann var sånn at han skulle komme å sitte mellom oss om jeg kosa på pappaen hans men jeg kunne sitte ved siden av lillemann så han fikk en på hver side.

sånn kan han av og til være enda, bare at nå kan han av og til velge meg istede for pappa

[Gjest *nurket*]

Vet det er normalt å føle det sånn... men for meg virker det helt rart å føle sjalusi ovenfor stebarn... Mulig det er fordi jeg har det så nært innpå meg, siden samboeren til faren er veldig sjalu på barna vi har sammen... For henne symboliserer de hans fortid med meg, og det misliker hun sterkt. Syns det er så trist, og håper virkelig ikke det går utover ungene på noen måte.

For min del føler jeg heldigvis ikke noe sjalusi mot mine "stebarn" (vi er fortsatt bare kjærester da). Jeg syns det er utrolig godt å se han leke og kose med barna sine. Og for en herlig følelse når man selv blir akseptert og får ei lita jenta som kryper oppi fanget og vil tegne.

Kanskje er det lettere for noen med barn og forstå hva slags rolle barna spiller i ens liv. Barna vil alltid komme først. Men det vil ikke si at man elsker kjæresten/samboeren sin noe mindre.

Virker som du har den rette innstillingen, så dette går nok bra. Husk at barn er veldig gode til å se følelser. Så ikke vis ovenfor dem at du føler noe misnøye.

Lykke til med fremtiden

[Cuba]

Takk skal du ha Nurket

Jeg tror dette skal gå veldig bra bare jeg får litt tid til å bli vant med det hele.

Skal jo jobbe med det hele tiden og ikke vise at det berører meg på noen feil måte.

Jeg har jo helt fra starten akseptert at han har barn, men jeg burde nok tenkt litt mer over hva det betyr når det gjelder sånne småting.

Ikke at det hadde stoppet noe mellom oss, men kanskje jeg hadde vært litt mer forberedt.

Og dattera har jo allerede kommet å ville sitte i fanget mitt, og sånne ting tror jeg hjelper på at jeg føler meg litt som en del av det hele

Må si jeg føler det har hjulpet litt med denne tråden. Vet litt mer av hva som "gjelder" og hvordan jeg bør gå fram nå.

Har liksom følt meg litt forvirret av alle tankene og følelsene og ikke visst helt hva jeg skulle gjøre.

Så takk til alle sammen

[Gjest frustrert-utlogget]

Så begynte hun å legge seg opp i hans økonomi. "Du må passe på at det ikke går til inkasso og at det ikke hoper seg opp" osv. Da ble jeg egentlig ganske irritert og sa til kjæresten etterpå at jeg ikke likte at hun kom dit å styrte sånn. Det var han enig i da.

Så lenge det ikke er noe som gjelder/går ut over barna så klart.

Han kan ordne opp i sånt selv og er det noen som skal hjelpe han er det meg og ikke henne..!

Dette hadde jeg tatt som en kompliment! Hun har sikkert styrt økonomien hans tidligere (passet på at regningene ble betalt osv), og at hun sier at DU må passe på dette, viser meg at hun godtar deg som hans kjæreste!

Min samboer hater alt som har med nettbank og regninger å gjøre, så jeg fikk styre dette (jeg elsker å ha kontroll på økonomien (har felles økonomi) og vite hvor mye vi har å bruke til ferier e.l.

Lykke til, Cuba

Tror nok det ordner seg med ungene også. Bare ta tida til hjelp du