1 april er det åpent for DNA testing i barnesaker

[Gjest sexysadie]

Men fra spøk til revolver: Bra at mannfolka har fått denne retten. Det er desverre endel kvinner der ute som ikke helt klarer å holde oversikten selv...

Endel kvinner der ute som ikke klare å holde oversikten selv....Nå tror jeg du skal moderere deg litt!!!

De kvinner trur jeg er i fåtall, forhåpentligvis vil dette nye gagne barna, men jeg har en mistanke om at d vil d ikke; heller en unik sjangse for mannfolk og lage så mye helvete v ett samlivsbrudd som mulig v å få sin x mistenkt for utroskap.....

Jeg spår at d i mange barns papirer framover vil stå far ukjent.

Da er d ingen mann som kan begynne å kreve noe som helst.

[Gjest Anonymous]

Endel kvinner der ute som ikke klare å holde oversikten selv....Nå tror jeg du skal moderere deg litt!!!

Historien har vist at god del menn har blitt utpekt som far til et barn som ikke er deres avkom, så det er ingen tvil om det finnes kvinner som ikke har oversikt over hvem barnefaren er, eller har valgt seg ut en annen som far.

Nå kan en mann faktisk slippe å måtte betale hundretusenvis av kroner for et barn som ikke er hans, og det kan da umulig være feil?

Syns jeg ser en kvinne som syns det er greit å betale barnebidrag i 18 år om ungen ikke er hennes. "Joda, er er kvinne og jeg vil det beste for barnet såklart jeg betaler :D " NOT

De kvinner trur jeg er i fåtall' date=' forhåpentligvis vil dette nye gagne barna, men jeg har en mistanke om at d vil d ikke; heller en unik sjangse for mannfolk og lage så mye helvete v ett samlivsbrudd som mulig v å få sin x mistenkt for utroskap.....[/quote']

Jada, men vil selvfølgelig ikke lenger ønske å ha kontakt med sine barn lenger dersom moren bryter forholdet. Klart man også dropper kontakt med barnet man har blitt glad i så for mor vil leve med noen andre. NOT!

Litt av en tillit fedre får her.

Det finnes en del menn som prøver å unngå å betale, vist gjør det det, men disse slipper aldri unna fordi de blir pålagt å testes i farskapsaker og må rettmessig punge ut.

Ja, det er jo redelig gjort av kvinnen overfor barnet. Jeg velger å ikke gi deg noen pappa jeg, for da slipper jeg å måtte sloss for at han skal få ha samvær med deg lille venn, for du tilhører meg du.

[Gjest sexysadie]

Historien har vist at god del menn har blitt utpekt som far til et barn som ikke er deres avkom, så det er ingen tvil om det finnes kvinner som ikke har oversikt over hvem barnefaren er, eller har valgt seg ut en annen som far.

Stakkars store sterke mannfolk men selv har de bare i tusener av år horet rundt og satt barn på kreti og pletti og ikke tatt ansvar...Skal d liksom være synd på dem???

Nå kan en mann faktisk slippe å måtte betale hundretusenvis av kroner for et barn som ikke er hans, og det kan da umulig være feil?

La oss ikke slå under bordet at mange menn lager helvete når de blir forlatt og de vet indelig godt at d beste for å nå kvinnen er å bruke barna imot henne

Ja, det er jo redelig gjort av kvinnen overfor barnet. Jeg velger å ikke gi deg noen pappa jeg, for da slipper jeg å måtte sloss for at han skal få ha samvær med deg lille venn, for du tilhører meg du.

He,he,he:Litt sårt tema dette Gjest; kan tenke meg d!

Tror nok at mang en kvinne som har fått nok av bråket enkelte mannnfolk er istand til vil få enkelte kvinner til å ta en sådan hard beslutning ja.

[Gjest Anonymous]

Stakkars store sterke mannfolk men selv har de bare i tusener av år horet rundt og satt barn på kreti og pletti og ikke tatt ansvar...Skal d liksom være synd på dem???

Så en mann i 20 årene skal måtte godta å ta skylden for hva menn har gjort i årene før han ble født?

Har du ikke empati nok til å se at det er synd på en mann som blir feilaktig stemplet som far og må betale for det så syns jeg synd på deg.

Så du glatt hoppet over å svare på om det hadde vært greit at en kvinne måtte betale for et barn som ikke var hennes.

[Gjest sexysadie]

Hei,

Tror du misforsto mitt første innlegg så til de grader.....

D jeg er redd for: Er at enkelte mannfolk kan finne på å kreve farskapstest etter ett samlivsbrudd, bare på pur fandenskap.

Spørsmålet er da: Hvorfor har de ikke kommet m tvilen om sitt farskap tidligere da?

At dagens kvinner skal lide fordi historien viser at d har vært gjøkunger i mannens rede er bare teit.

Kvinnen må ta ansvar for sitt barn uansett hvem som er far!

[Gjest Anonymous]

D jeg er redd for: Er at enkelte mannfolk kan finne på å kreve farskapstest etter ett samlivsbrudd, bare på pur fandenskap.

Spørsmålet er da: Hvorfor har de ikke kommet m tvilen om sitt farskap tidligere da?

Om de gjør det kun for å lage faanskap er de slevsagt noen drittsekker, men jeg tror faktisk ikke så mange menn som vet at sannsynlighet er stor/nærmest sikkert at de er faren vil utsette seg for en så pinlig situasjon.

Men, utroskap florerer og dette kan man selvsagt finne ut av først etter mange år, hva da?

Jeg tror at menn som da har fått et forhold til og blitt glade i barna vil fortsett å holde kontakten (forhåpentligvis i hert fall) men om det er riktig at de fortsatt skal betale bidraget er en annen sak.

At dagens kvinner skal lide fordi historien viser at d har vært gjøkunger i mannens rede er bare teit.

Kvinnen må ta ansvar for sitt barn uansett hvem som er far!

Jeg syns du overdriver hvor mye en kvinne vil lide med en slik test. Har hun ingenting å frykte og er sikker i sin sak, hvordan vil hun da lide bortsett fra å bli rettmessig sur over at mannen betviler henne?

Ja, kvinnen må ta ansvar og det burde også enhver mann selvsagt også måtte gjøre, helt enig i det.

Men en mann som ikke har gjort kvinnen gravid skal heller ikke måtte betale for barnet, og det er slike tilfeller denne loven vil sikre. I tillegg til at barnet faktisk får vite hvem som er sitt rettmessige opphav og ikke den mor ønsket at det skulle være!

[Milo Minderbinder]

Desverre er det slik at det er tilnærmet umulig å helgardere seg mot at den ene eller den andre part finner på faenskap i forbindelse med samlivsbrudd.

:evil:

Milo

[Psst...]

Nå får vi vel holde tann for tunge her. Det er vel ingen her inne som mener at far ikke skal få anledning til å bekrefte farskapet sitt. Det det er uenighet om er hvorvidt han skal få rett til å bekrefte det uansett hvor lang tid det har gått.

Hvis far er usikker, er det vel naturlig om han krever DNA-test etter at barnet er født (la oss si i løpet av første år barnet lever). Dette synes jeg er helt kurant. Ugifte fedre har også den retten idag, og personlig synes jeg det er greit at det åpnes for at gifte fedre også kan kreve det.

Det jeg synes er hårreisende er at den far som frivillig har påtatt seg farskapet, skal ha ubegrenset "angrefrist". Og det ER barnet som blir skadelidende i slike saker, for det er barnet som mister en far (blir farløs). Hvis man så ikke har lyst til å betale barnebidrag, kan man vel kreve farskapstest det første året. Hvorfor vente f.eks. ti år???

Jeg personlig forstår ikke logikken i dette...

[OppNed]

Synes denne lovendringen er positiv. Det vil bestandig være enkelte ting som veier imot endringer i lovverket vårt, slik er det bare.

Hvis vi ikke skal bli stående på stedet hvil, så må det av og til skjæres igjennom og tas en beslutning.

Psst...jeg kan levende se for meg mange tilfeller hvor det dukker opp crap etter mange års samliv som ikke nødvendigvis var et tema eller et tilfelle når forholdet var ungt. Jeg er en sterk tilhenger av krav på sannhet, og dette må da være et skritt i riktig retning.

Skal det fungere slik at du etter x antall års samliv ikke har rett på sannheten? Hvem kan gå inn, med hånden på hjertet, og skjønnsvurdere noe sånt?

Jeg vet at det dreier seg om barn. Men hva tror dere skjer i praksis, uten en slik lov? Tror noen at et barn vil kunne skånes for en fars skepsis i forhold til om dette barnet faktisk er hans, fordi han er tvunget til å akseptere at dette er hans barn?

Maiken

[Psst...]

Til Maiken: Du snakker om foreldres rettigheter. I denne saken er jeg mer opptatt av barnas rettigheter, og når barn og voksnes rettigheter kommer i konflikt vil jeg uten tvil støtte barnas.

Det er ikke slik i denne verden at det alltid er mor som lurer far. Vi vet at menn gifter seg med kvinner som de vet er gravide med andre menn, og da blir de regnet som fedre etter norsk lov. Dette er noe de gjør helt frivillig, men med den nye loven skal de altså ha angrefrist så lenge barnet lever. Synes du dette er riktig?

Samtidig synes jeg altså at fedre skal kunne kreve farskapstest f.eks. det første leveåret til barnet. Hvis han så ikke gjør det, og barnet lever opp med sin "far" og dette fungerer godt. Hva er da vitsen med å bevise at han ikke er far? Er det ikke da bedre både for far og ikke minst barnet at de fremdeles er far og barn? Hvis en mann har farsfølelser for sitt barn, hva er da vitsen med å bevise at han ikke er biologisk far? Hvem skulle dette gavne? Jeg har vanskelig for å se at det skulle gavne noen i det hele tatt, og ihvertfall ikke barnet.

Og i tilfeller der far ikke ønsker kontakt med sitt barn, vil det vel kanskje være naturlig at han forsikrer seg om at det virkelig er hans i løpet av det første leveåret. Hvorfor skal han vente noen år?

Jeg forstår ikke helt i hvilke tilfeller du mener at dette kan være en god løsning, men jeg er villig til å høre hvis du ønsker å komme med eksempler.

[Cassandra]

Nei, nå må jeg bare spørre....

En far som har godtatt farskap.... kan han senere trekke tilbake godkjenningen og påstå at han ikke er far til det barnet han tidligere sa at han var far til?? Henger det på greip da?

Likevel så er jeg glad for at det kommer en lovendring. For ganske lenge siden leste jeg om en mann som visste at han var far til et barn, men i og med at kvinnen var gift, så var det mannen hennes som automatisk fikk farskapet. I den saken så visste mannen hennes at barnet ikke var hans og påtok seg dette farskapet da. Problemet var jo at den biologiske faren ønsker virkelig å ha kontakt med barnet sitt, men fikk ikke. Mange rettsrunder senere så MÅTTE kvinnen ta en dna test på barnet da, og det ble fastslått at mannen hennes IKKE var biologisk far. Noe de jo allerede visste..... Jeg mener at jeg leste at dette var den første saken hvor en dommer hadde gitt en slik tillatelse til dna test. Begrunnelsene for å IKKE ha tillat det tidligere var at familien (mann, kone og barn) ikke skulle forstyrres av en utenom person... Utenom personen var jo guttens far..

Uansett... jeg mener at det er bra at fedre nå kan få BEVISE at de ER fedre. Som Milo Minderbinder sier: det er alltid noen som kan bruke lovendringen på feil måte, men sånn er det bare. Dessverre. Men forhåpentligvis så kommer det mer positivt ut av lovendringen enn negativt.

[Psst...]

Til Cassandra: En som har påtatt seg farskap vel vitende om at han ikke er far, kan jo kanskje komme på andre tanker hvis foreldrene blir skilt og han ikke ønsker å betale barnebidrag. Jeg vet om flere tilfeller hvor far har truet med dette i ettertid. Så kan man selvfølgelig spørre seg om hvilke farsemner dette er, men slik er det altså.

Og det tilfellet du nevner, finnes det ihvertfall ikke mange av. Og igjen er det hensynet til den ene voksne part som blir lagt til grunn, og ikke hensynet til barnet. Gi meg et godt eksempel på at barnet nyter godt av denne loven.

[OppNed]

Hei igjen Pssst.

Du ønsket eksempler? Jeg har ett glimrende eksempel, men ønsker ikke å gå i veldig detalj på det av hensyn til de dette dreier seg om. Man vet aldri hvem som kjenner hvem...

Men i grove trekk så opplevde et nært familiemedlem av meg følgende:

Vedkommede hadde et yrke som innebar mye reising. Ble sammen med kvinne, kvinnen ble gravid, barn ble født. Disse to siden gift.

Etter nesten 4 år, kom det frem, gjennom en heftig krangel, at hun var i tvil om han egentlig var faren, da hun hadde hatt et lengre forhold på si i det aktuelle tidsrommet hvor hun ble gravid, og sa mer eller mindre rett ut at hun trodde denne andre mannen var barnets far. I tillegg (dette er så jævlig) så var ungen svært lik denne andre, rent utseendemessig.

Ekteskapet gikk, selvfølgelig, over styr, og det gikk ikke lang tid før moren tok med barnet til sitt hjemsted, fikk seg en bra jobb der og tok godt vare på ungen. Barnets "inntil-da-pappa" ønsket hun ikke noe mer kontakt med, og etter først å ha flyttet en lang, dyr reise vekk med lite villighet for å legge tilrette for et samværssystem, så gikk det som det dessverre kan gå.

"Faren" ønsket kontakt med ungen. Han var glad i dette barnet. Økonomien gikk i vranglås, barnets mor gikk i vranglås, han gikk inn i depresjon, ble sykemeldt og mistet faktisk både overskudd og evne til å sørge for et fornuftig samværssystem med denne ungen som han stadig fikk høre sannsynligvis ikke var hans. Bidrag betalte han så uansett.

Selvfølgelig ønsket han å finne ut av om dette var hans barn. Om ikke annet så opplevde han det fullstendig knusende at han etter å ha betalt bidraget sitt ikke hadde mulighet for å stable en ny tilværelse på bena.

Så bidraget måtte inn, barnets mor ble samboer på nytt med en mann som var like økonomisk velstående som hun selv. Og der stopper igrunnen denne saken.

Det er godt mulig at denne slektningen min kunne ha gått noen rettslige instansers vei for å få omstøtt noe av det som skjedde, kanskje noen vet mer om akkurat dette enn meg selv.

Men, oppriktig talt, han hadde pinadø rett på å få vite sannheten. Jeg synes det. Barnet hadde allerede blitt herpet gjennom en skilsmisse og mistet kontakten med ham. Hva ville h*n ha tapt på at denne nå fremmede mannen fikk klarhet i om det var hans unge?

Jeg kan ikke si noe mer om dette, for det er en vond og traumatisk sak. Som, utrolig nok i dagens Norge, er sann. Og slik jeg ser det, så burde det vært økonomisk straffbart å gjøre slik som denne kvinnen gjorde. Hvorfor kan hun ikke idømmes å betale tilbake bidraget, i det minste? Hun har jo økonomi til det. Det skal bare en behovsprøving av hennes økonomi til for å finne skjevheten i dette (nå eldre) systemet.

Jeg vil ikke ha på meg at jeg med dette eksemplet kun taler fars sak. Jeg er opprørt på hans vegne som menneske, ikke som kjønn. En mor vil heller aldri havne i en slik situasjon, da det skal godt gjøres å være i tvil om du har født ditt eget barn.

Det som kunne vært lærerikt, er jo om noen vet hva han kunne gjort annerledes den gangen dette skjedde. Han fikk aldri noe råd fra noen om hva han kunne gjøre annerledes.

Maiken

[Angus]

1 april er det åpent for DNA testing i barnesaker

å da får vi nok en gang bekreftet hva slags kvinner vi har i dette landet

[Gjest Anonymous]

han kjekke i valdres er sikkert faren til de fleste..lol

*ravna*

[Psst...]

Hei Maiken.

Det du skriver er et godt eksempel på hvordan noen foreldre (mor eller far eller begge) kan bruke barna i kampen seg imellom. Tragedien her er vel at far ikke fikk opprettholde kontakten med sin datter, og at datteren ikke fikk opprettholde kontakten med sin far. Begge var glad i hverandre og ønsket far/barn-forholdet, og det skulle ikke forundre meg om han fremdeles føler seg som en far for barnet.

Jeg føler vel ikke at dette er et eksempel på hvorfor denne loven er riktig, men heller et eksempel på hvordan mor (i dette tilfellet) misbruker sin makt. Her er far og barn frarøvet sin rett til kontakt med hverandre. Og jeg kan heller ikke se hvordan det skal tjene barnet at det plutselig skulle få beskjed om at far ikke er far likevel. Nå går jeg ut fra at barnet er holdt utenfor disse kranglene.

Hva han kunne gjort annerledes? Vel, det er ikke så godt å si da jeg ikke kjenner saken, men han hadde jo hatt muligheten til å gå til rettslige skritt for å få samvær med sitt barn. Og samtidig krevd dagsmulkter hvis hun skulle sabotere samværet. Biologi gjør ingen til far (overfor barnet), men kjærlighet og omsorg gjør dem i høyeste grad til far.

Det er en trist sak, men slik jeg leser ditt innlegg ønsker jo far virkelig å fungere som en far. Da er vel ikke det å fraskrive seg farskap det riktige skritt å ta. Han har fremdeles muligheten til å kreve samvær, med mindre barnet har blitt voksen i mellomtiden. Og hvis barnet har blitt voksen, kan han jo forsøke å oppta kontakten. Kanskje hun/han også har lengtet etter sin far?

[Malou]

Jennifer, en mann skal ha rett til å kunne bli frikjent resten av sitt liv, dersom det viser seg at barnet har vokst opp med en annen en sin biologiske far, er det kvinnen som her forbryteren her.

Waco

Ro deg ned nå Waco!!! Jeg har heller ikke prøvd å påstå noe annet enn at det er kvinnen som er forbryteren her, men mener at det uansett er en stor påkjenning for et barn å finne ut at han som de trodde var pappa ikke er det (i allefall biologisk). Hvorfor i all verden skal du altid vri og vende på det vi sier slik at du kan skrive en eller annen brysk kommentar tilbake. TÅPELIG, TÅPELIG OG ATTER TÅPELIG WACO!!! Også lurer du på hvorfor det mange ganger ikke er noen som vil diskutere med deg

[Gjest Duchess]

Flott! og på høy tid.

[Cassandra]

Det blir stadig vekk skrevet at det er BARNET som har krav på samvær med foreldrene, og for all del; ja, barnet har krav og rettigheter til å få være sammen med både mor og far. Men som mor selv, så føler jeg jo at også JEG har rettigheter i forhold mine barn. JEG krever å få være sammen med dem, det er en RETT også JEG har. For meg blir det litt feil å "arrestere" noen fordi de snakker om foreldres rett til å være sammen med barna med at det er BARNA som har retten på sin side. For det heter jo vitterlig foreldreRETT.

Jeg skjønner alle dere som diskuterer her utfra barnets beste, jeg skjønner hvor meningene kommer fra. Men jeg er også enig med dere andre som sier at en far har rett til å vite om han er nettopp det. Biologisk far, så vel som psykologisk far. Særlig mener jeg i tilfeller som Maiken her forteller om, og i tilfeller som jeg skrev om. Det er mulig det ikke er så mange slike eksempler, men stort sett så tror jeg lovendringer kommer som følge av et problem. Og det er i dag et problem at mor kan enerådende bestemme hvorvidt far skal få bevise eller motbevise sitt farskap. Jeg tror at dersom en far etter flere år krever en dna-test utelukkende for å bruke det på feil måte, så er kanskje barnet tjent med at han IKKE er biologisk pappa.......

[Psst...]

Hei Cassandra.

Jeg tror ikke det er stor uenighet her inn om at far må få lov til å sjekke om han er far. Uenigheten ligger i om han skal ha tidsbegrenset "angrefrist" eller ikke. Og selv om jeg ikke skal være uenig med deg i at foreldre også bør ha rettigheter, er det først og fremst barnet vi må beskytte og ivareta. Så hvis barnets rettigheter kommer i konflikt med foreldrenes rettigheter, vil jeg uten tvil forsvare barnets.